Foto av «ville» dyr

Skikkelige dyrefotografer ligger ute i knøttsmå kamuflasjetelt og fryser i ukevis for å få de gode bildene. Jeg har verken lidenskap for dette eller den tålmodigheten som trenges. Men jeg er full av beundring for de som gjør det. Jeg drar til Polar Zoo i stedet. Der er det litt andre rammebetingelsene enn i villmarka. Men hvordan få bra bilder under slike omstendigheter?

Bildetekst: Polarrev. Nikon D 300, Nikon 70-200 f2,8. 200 mm/f2,8. 1/4000 sek. 400 ISO. Med et godt kamera kan du fyre løs og fange opp situasjoner som mange enkle kompaktkameraer ikke greier, ganske enkelt fordi situasjonen er over når man trykker på utløserknappen, eller enda verre: At kameraet er opptatt med å prosessere og lagre bildet du nettopp tok.

Jeg er ikke dyreekspert, for å si det forsiktig, men her er mine enkle erfaringer: Skal du få bilder av gaupa, jerven og ulven og de andre litt sky skapningene som ikke med stor velvilje viser seg frem, så kan det være lurt å følge fôringsrundene. Dyra er smart. De vet når det er mat å få, og da kommer de som regel frem. Du må være lett til beins, ligge i tetgruppa sammen med dyrevokteren som fôrer dyra, være raskt på plass. Finn en god plassering, helt inntil gjerdet. Prøv å unngå direkte motlys. Her kan det faktisk være greit med et raskt lite kompaktkamera med solid tele og god vibrasjonsdemping. Da kan du ganske enkelt putte linsa gjennom hullene i gjerdet og fyre løs!

Har man som meg en speilrefleks med linser som er nærmere10 cmdiameter i forkant, går det ikke å putte linsa gjennom hullene. Her må du i stedet utnytte deg av at store bildebrikker og lange teler på full åpning har svært liten dybdeskarphet. Med linsa helt inn til gjerdet vil ståltrådene i stor grad bli visket ut. (Bare pass på å ha så lite gjerdetråd som mulig midt på linsa). Med et bra kamera kan du ta opptil 6-8 bilder i sekundet, og dermed ha mulighet for få akkurat det gode bildet når fjellreven gjesper, gaupa ser mot deg eller at jerven skulle finne det for godt å stikke bortom matskåla. Forholdsvis rimelige kompaktkameraer er dessverre vanligvis myyye tregere, så her er det mer opp til flaksen å få akkurat slike bilder. (Artikkelen fortsetter undre bilder)

Bildetekst: Gaupe, D 300, Nikon 70-200 f2,8.180 mm, f 8, 1/250 sek. ISO 500. Hvis du ser grundig etter, vil du se gjerdet nokså uskarpt flere steder i bildet. Her har jeg glemt å skru blenderen til maks åpning. Hadde dette bildet vært tatt med blender 2,8 ville gjerdet helt i forgrunnen trolig blitt helt visket ut (på samme måte som i bildet med polarreven).

De andre dyra, som rein, moskus, hjort, osv. er ofte enklere, blant annet fordi det her ikke er et solid nettinggjerde mellom deg og dyrene. Her er løsningen som regel lange telelinser. Og her er det en fordel å ha speilrefleks med stor bildebrikke og et lyssterkt objektiv, ettersom man med kombinasjonen av lang tele, stor bildebrikke og så stor blender som mulig kan legge bakgrunnen behagelig uskarp. En flott hjort blir ikke like spennende med et godt synlig nettinggjerde i bakgrunnen.

Med et kompaktkamera vil bakgrunnen oftest bli skarp: Jo mindre bildebrikke, jo større dybdeskarphet, og dermed jo skarpere bakgrunn. Sånn er det bare. Men prøv å sette kamera i A(perture-modus, dvs blenderforvalg) og sett inn største blender (f:2,8 eller bedre). (Artikkelen fortsetter under bildet)

Bildetekst: Hjort: Nikon D 300, Nikon 70-200 f2,8.116 mm, f2,8, 1/1600 sek, ISO 400. Hjorten gikk og beitet perfekt i sola, men med gjerde som bakgrunn. De beste bildene fikk jeg da den kom inn i et område der det ikke var forstyrrende elementer i bakgrunnen, men likevel vil du kunne se at det er et gjerde i bakgrunnen.

Bjørnen er et kapittel for seg. Her kommer du av gode grunner ofte ikke nær gjerdet engang. Løsningen er å komme så høyt at du får bilder over gjerdet. Bruk lang tele. Men det blir jo ikke spesielt spennende bilder av slike ovenfra-og-ned-bilder. Men finner du et sted der det bare er gjerde mellom deg og bjørnen, så forsøk det jeg nevner ovenfor. Og at du er forsiktig tar jeg som en selvfølge. (Artikkelen fortsetter under bildet) 

Bildetekst: Høns. Nikon D 300, Sigma 10-20, 10 mm, f 8, 1/250 sek, ISO 320. Dette bildet liker jeg godt, fordi det beskriver virkeligheten på Polar Zoo bedre enn de rene dyre-”portrettene”. Men det hadde vært fint med en liten blits på fjærkreene i forgrunnen.

Ta også med deg kamera inn i innhegningen sammen med de tamme dyrene. Her kommer du så nær dyra som du bare vil. Utfordringen her kan være å unngå å få med forstyrrende mennesker – dersom du er ute etter rene dyrebilder. Men du kan også forsøke å få med noe av miljøet på ett bilde. Bildet av hønsene ville etter min mening ikke vært det samme uten de menneskene som henger over gjerdet og ser på dyra. Her brukte jeg 10 mm vidvinkel mens kamera nesten lå på bakken. Jeg så ikke i søkeren. Med en så kraftig vidvinkel er det bare å peke og fyre av noen serier mens du panorerer sakte. Et av bildene bruker å bli bra nok.

Selv om du er på zoo, må du ikke glemme å ta bilder av de du er sammen med. Det er viktig det også, til familiealbumet. Og helt til sist: Hvis du skal publisere dyrebildene dine, synes jeg at du skal opplyse at de er tatt i en dyrepark. Å utgi bilder for noe annet enn det de er, er det flere som har forsøkt seg på. Det har sjelden gått bra i lengden.

Reklamer

Ta blitsfotografering et (godt) stykke videre

Det finnes noen få gode bøker for deg som har lyst og interesse av å bruke én eller flere blitser til å skape gode bilder. Den amerikanske fotografen Joe McNally har skrevet minst et par av dem. Disse kan jeg anbefale.

 

Både The Moment it Clicks og Sketching Light forteller deg hvordan du skal bruke én (men som regel flere blitser) for å kreere lyset slik du ønsker. Jeg har skrevet en bokomtale som du finner på foto.no: Klikk her.

Forhåpentligvis får du en formening her om dette er interessant for deg eller ikke. Man skal tross alt være over middels fotointeressert for å lese 400 sider om blitsfotograferingens små og litt større hemmeligheter. Selv om de både er interessante og til dels morsomme.

Jeg vil nok si at brukerterskelen er relativt høy, men alt fra «avansert amatør» og oppover kan ha utbytte av disse bøkene.

Bøkene får du kjøpt på Amazon.co.uk. Bare søk her på Joe McNally.

Dokumenterer kulturer som forsvinner

Har du en knapp time en stille kveld, så ta en titt på en film om den islandske fotografen Ragnar Axelsson. I mange år har han dokumentert kulturer som på ulike måter er i ferd med å gå til grunne, både på Island og på Grønland. Det meste av filmen handler om dette. (2016: Dessverre er filmen fjernet fra NRKs arkiv og ikke lenger tilgjengelig)

Axelsson hadde utstilling i fjor sommer på Perspektivet Museum i Tromsø. Du finner litt stoff om utstillingen her. Han ble også intervjuet på nettstedet foto.no. Her finner du intervjuet.

Møt en spennende fotograf som har en leveregel etter en av sine forbilder, Mary Ellen Mark: ”Aldri gi opp og aldri gi deg med fotograferingen”. I stunder der Axelsson var lei og egentlig fornøyd med det han hadde gjort, tenkte han på dette rådet og fotograferte enda mer. Slik fikk han også noen av sine beste bilder.

Tenk også på om du kan fange noe av virkeligheten til samfunn som vil være totalt forandret i morgen. Før det er for sent.

 

Lysmåleren kan lure deg

Alle lysmålere forsøker å skape et normalt bilde uansett hvordan virkeligheten ser ut.  Greit nok for vanlige motiv som det heldigvis er flest av. Men er du på ei kritthvit strand i syden eller ved havna i Narvik når det står 25. desember på kalenderen og det er regntung mørketid ute, så får du garantert problemer: Kamera forsøker å lage ei normal strand i syden og en lys dag av mørketiden.

Hva gjør du da? Hvis du ønsker å gjengi virkeligheten slik den er, må du gi noen korrektiver til lysmåleren. En slik innstilling har de aller, aller fleste kameraer. Se etter en liten knapp med en firkant og et pluss/minus-tegn på. Trykk inn denne, og skru deretter på et hjul eller tilsvarende mot minus eller pluss – avhengig av situasjonen. Tommelfingerregelen er enkel: Er motivet for lyst, skru mot pluss. Er motivet for mørkt, skru mot minus. (Artikkelen fortsetter under bildet).

 

Bildetekst: Første juledag var jeg en tur ute og tok bilder av stor-floa. Kl 1220 tok jeg dette bildet. Jeg la inn -1 på eksponeringskompensasjon, og fikk derfor en nokså korrekt gjengivelse av en temmelig mørk virkelighet. Jeg tok også hensyn til at det var lys på kaia. For å få mer smell i bildet har jeg etterpå gitt litt mer kontrast og lys på båtene og kaiområdet og gjort himmelen så mørk som den i virkeligheten var (og i tillegg forsøkt å balansere opp mot det mørke havet i forgrunnen). Andre data: Nikon D300, 1/100 sek, 17 mm, f 2.8, ISO 1250, -1EV, Auto WB, RAW.

For mørkt og for lyst
På stranda i syden tror lysmåleren det er masse lys ute, og vil blende ned. Da må du fortelle lysmåleren at stranda skal være lys. Da må du korrigere mot pluss!
På kaia i Narvik trodde lysmåleren at det var alt for mørkt, og ville øke eksponeringen. Da måtte jeg fortelle kamera at motivet faktisk skulle være mørkt. Jeg måtte korrigere mot minus.

Vanskelig å huske? Prøv å tenke på det mest ekstreme: En hvit person med lyse klær mot en lys bakgrunn. Her vil kamera forsøke å lage et grått bilde, og du må fortelle at bildet skal være hvitt. Bildebrikken må få mer lys. Dvs. at du må korrigere med pluss.
Og det motsatte: En mørk person i en kullkjeller. Her vil kamera også forsøke å lage et grått bilde. Du må la bildebrikken få mindre lys, dvs. at du må korrigere med minus.

SCN
Mange moderne kompaktkameraer har ulike innstillinger, ofte under knappen SCN. Eksempelvis: «strand, natt, snø, fyrverkeri, innendørs, osv». I tilfelle «strand» vil kamera normalt kompensere noe ved å øke eksponeringen litt. Du har imidlertid mer kontroll om du gjør dette selv med eksponeringskompensasjons-knappen.

På mitt gamle gode Canon G9 (se det lille bildet) har jeg trykket inn knappen med den store røde pila, og så i dette tilfellet vridd på hjulet med riller på (den lille røde pila) for å stille kamera inn på -1 1/3 blender. Litt enklere kameraer kan ha eksponeringskompensasjon et stykke nedi en eller annen meny.

Fotograferer du i RAW-format kan du alltids gjøre alle slike korrigeringer etterpå. Men jeg forsøker uansett å gjøre en så bra jobb i fotograferingsøyeblikket som mulig.

Vil du ha uskarp bakgrunn på bildene dine?

Mange ganger er det ønskelig å legge skarpheten kun på hovedmotivet, og la både forgrunn og bakgrunn være uskarpe. På kameraer med stor bildebrikke er dette nokså enkelt. På mindre kompakt-kameraer er det litt verre, og effekten blir heller ikke så stor.

Bildetekst: Bildet her er tatt med et 300 mm objektiv (tilsvarende ca. 400 mm på et 35 mm kamera) og med blender 5,3. Både hest, rytter og instruktør blir skarp, mens gjerdet og ikke minst skogen bak blir uskarpt. ISO 400 og 1/1250 sek. Kamera: Nikon D300 (speilrefleks).

Prinsippene er enkle: Bruker du vidvinkel vil du oppleve at det meste blir skarpt, og blender du ned til f eks f:8 så blir tilnærmet alt skarpt. Med tele blir skarphetsområdet (altså det området fra forgrunn til bakgrunn som blir skarpt i bildet) mye mindre. Hvis du i tillegg bruker stor blenderåpning, så snevrer du ytterligere inn skarphetsområdet.

Det er stor forskjell på hvordan et speilreflekskamera (eller kamera med stor bildebrikke) fungerer, og hvordan et lite kompaktkamera (med en liten bildebrikke) fungerer i forhold til å håndtere dybdeskarphet. 

Kompaktkamera
På grunn av den lille bildebrikken blir – på godt og vondt – svært mye skarpt.  Det er greit nok til hverdags, men ikke fullt så greit når du går inn for å legge bakgrunnen uskarp. Det første du må gjøre er å sette kamera over i A-modus (altså ikke Automatikk, men «aperture», dvs. blender-forvalg) og så legge inn så stor blenderåpning som mulig, f eks 2:0 eller 2:8. Hvis du så i tillegg kan bruke passe mye tele, og videre sørge for at objektet er nært nok og at det er langt til bakgrunnen, så vil du normalt kunne oppnå en noenlunde uskarp bakgrunn. Eksempel: Et portrett tatt med full blenderåpning, der modellen bare er to-tre meter unna mens fjellene langt bak utgjør bakgrunnen.

Speilrefleks (og kamera med stor bildebrikke)
For å legge bakgrunnen uskarp er det vanligvis nok å ta bilder med stor blenderåpning og med et objektiv fra for eksempel 50 mm og oppover.  Objektiver med stor blenderåpning (f eks på f:1,8) kan ha en skarphetsgrense på noen få millimeter. I portrettsammenheng må man derfor passe på at begge øynene blir skarpe, enten ved å ta bilde rett forfra eller blende litt ned. Og jo mer tele man putter på, jo mindre blir skarphetsområdet.

Bildetekst: Andre ganger er hensikten å få hele bildet skarpt. Dette bildet fra Fjellheisen er tatt med en 17 mm linse (tilsvarende 25 mm på 35 mm format). Selv med en så pass kraftig vidvinkel som 17 mm valgte jeg blender 8 for å være sikker på at hele bildet ble skarpt. Til gjengjeld måtte jeg da opp i ISO 500 og tok bildet på et 1/250 sekund ettersom jeg ikke ville risikere bevegelsesuskarphet. Kamera: Nikon D300 (speilrefleks).

Personlig navn på bildefilene dine

Mange er sikkert fornøyd med å ha bildefiler som heter IMG1234 eller DSC5678. På litt dyrere kameraer (oftest speilrefleks) kan man imidlertid enkelt døpe om bildefilene allerede når du tar bildene. Mine filer heter ikke aldeles uventet HAR1234. Du kan også få lagt inn copyright-informasjon direkte i bildefila, der ditt navn og adresse fremgår. Da vil det aldri noensinne være tvil om hvem som er fotografen.
Men selv på et såpass «semiprofft» kamera som Canon G9 kan jeg ikke døpe om filene, eller legge inn fil-informasjon.

Det kan være nyttig å endre filnavn hvis du for eksempel sender bildefiler fra deg, deltar i konkurranser, eller på annen måte deler filer med andre. Ved å sortere på filnavn, kan du nå enkelt se hvem som eier hvilke bildefiler. Hvis du derimot kun tar bilder til eget album, er det ingen stor gevinst.

Endre filnavn

Sjekk bruksanvisningen eller bla deg rundt i menyene på skjermen for å finne rett sted. På mitt Nikon D300 ligger det under «Shooting menu» og heter ikke unaturlig «File naming».  Du velger selv tre bokstaver. På mitt kamera kan jeg fotografere i to ulike såkalte «fargerom»: sRGB eller Adobe RGB, og dette markeres ved en liten strek på linja (også kalt «underscore») som legger seg henholdsvis etter eller foran de tre bokstavene. Se bilde 2.

Legge inn copyrightinformasjon

På mitt kamera ligger copyright information under Setup-menyen. Her legger jeg ganske enkelt inn fullt navn og web-sted. Man kan også legge inn navn, telefonnummer, by eller land hvis dette passer bedre. Dette vil ikke vises på bildene eller på annen måte være synlig utad. Men denne informasjonen vil være en integrert del av bildefila, og den som søker i File Info f eks i Photoshop, vil se hvem som har copyright til dette bildet. Dette kan være smart, ikke minst i historisk perspektiv.

Tredjedelsregelen

Tredjedelsregelen er komposisjonsmessig klassiker: Kapp bildet opp med to vertikale og to horisontale linjer, slik at du får ni like store firkanter. Sørg for at viktige elementer havner langs disse strekene, og at det du vil fremheve kommer i et av fire kryssene (illustrasjon til høyre).

Tredjedelsregelen er en forenklet versjon av «det gyldne snitt»(se matte-formel).  Sistnevnte er relativt avansert matematikk, og ble brukt av de gamle klassikerne innen malerkunst. Det blir for avansert for meg. Det enkle er ofte det beste, mener nå jeg da, og plasserer gladelig sentrale bildeelementer i kryss og langs linjer som en ren ryggmargsrefleks. Som regel fungerer det greit nok.

Dette er noe jeg tror de fleste kan øve på, og øve inn. Det er ikke uten grunn at noen av de gamle mestrene innen fotografi hadde klassisk kunst-utdanning. De hadde studert linjer, sirkler og perspektiv, og visste hvordan dette virket inn på oss som seere – bevisst, men helst ubevisst.

En klassisk nybegynnerfeil er å plassere hovedelementet midt i, og gjerne la horisonten dele bildet i to. Tving deg til å tenke komposisjon når du tar bildet. På mitt lille Canon G9 kan jeg til og med be kamera sette inn de to vertikale og horisontale linjene i displayet på baksiden. Se om du kan gjøre det på ditt kamera også, så blir du permanent minnet om tredjedelsregelen.  Da blir det kanskje enklere å plassere horisonten langs en av de horisontale linjene, og plassere den fine steinen akkurat i krysset.

Det sier seg selv at tredjedelsregelen ikke ikke gjelder for alle bilder. Noen ganger er det nettopp symmetrien som gjør hele bildet. Andre ganger er det S-kurver i form av ei elv eller en vei som snor seg inn i bildet.  Men det er en grei regel i mange tilfeller.

Bildetekst: Ferga fra Bognes mot Lødingen på tur inn i bildet. Den er akkurat i krysset. I tillegg er horisonten lagt langt nedre linje. Dette er en komposisjonsmessig klassiker.

Bildetekst: Her er det kun hovedinteressefeltet som befinner seg i øvre høyre kryss, i henhold til tredjedelsregelen. I tillegg peker alle linjer rett inn i dette området. Også dette er en klassisk komposisjon.