Mine favorittkameraer

Det er ofte gode grunner når fotografer får en viss forkjærlighet for noen av sine kameraer.

Nikon FE – et fantastisk kamera som tok bilder akkurat slik jeg ville. Men skyvezoomen må være den dårligste linsa Nikon noen gang har laget.

Jeg minnes selv mitt analoge Nikon FE som klart ble foretrukket foran hele serien av dyrere Nikon-kameraer. Og så minnes jeg Nikon D300, som er/var en liten arbeidsgamp med APS-C-brikke. Fullformat-kameraet D700 var bedre, ga skarpere bilder – men var tyngre.

I en lang periode gikk jeg og ventet på at Nikon skulle komme med et godt speilløst kamera i APS-C eller fullformat, men til sist ga jeg opp.

X-10 var et flott lite kamera – men med litt for liten bildebrikke.

Det var slik Fujikameraene kom inn i livet mitt. Det ble en hel serie med bra kameraer. Da X-E2 kom var jeg nesten fornøyd, men det var noe med følgefokus som ikke funket godt nok. Så kom X-E3, og jeg fikk samme følelse som da Nikon D300 kom. Dette var bra, og det var godt nok for meg og mitt bruk.

For ett års tid siden gled jeg og «gikk på trynet» som man sier. Kamera smalt i bakken. Det gikk bra med meg, men litt verre med kamera. Det ble noen merker her og der, men viktigere var at låsetappen på linse-ringen nå ble litt humørsyk. Når jeg skulle skifte linse hendte det rett som det var at låsetappen ikke ville låse. Først etter litt skruing frem og tilbake, gikk det – som regel – bra.

Den legendariske Henri Carteri-Bresson fotograferte med Leica hele livet.

Jeg så for meg en lang og dyr reparasjonsprosess med sending av kamerahus til England, der man har Europeisk verksted for Fuji. Fuji selger ikke deler til andre enn sine egne verksteder, så det var ingen ide å forsøke å få en flink nasjonal kameradoktor til å se på pasienten.

Vivian Maier foretrakk Rollei 6×6

Det var da jeg kjøpte meg et brukt Fuji X-T2 – en slags reserve til mitt E3. T2 er et flott kamera, men på samme måte som D700 ble det tungt (det vil si litt tyngre) i forhold til den lette lille E3. På mine mange vandreturer ble det derfor til at jeg fortsatte å ta med E3 – ofte bare med én linse -, mens T2 ble liggende hjemme. På kritiske jobber tok jeg imidlertid med T2 og hele pakken med linser.

Pentax 6×7 var/er et makeløst kamera. Jeg brukte det mest til fotografering fra fly.

Jeg begynte nå å lure på om jeg i stedet for reparasjon, ganske enkelt skulle kjøpe meg nytt E3-kamera. Men: E3 var nå gått ut av produksjon. Kun kit ble solgt, og jeg hadde alle kit-linsene fra før. Hva med brukt? Forbausende få E3-kamerahus var til salgs. Kanskje er det ikke solgt så mange, eller kanskje har alle som eier et slikt kamera også forelsket seg i kameraet.

Lykken står den tålmodige bi: En dag dukket et E3 kamerahus opp på FINN. Jeg klikket videre, og oppdaget snart at selger bodde i samme by som meg – og at vi faktisk kjente hverandre. Salg ble avtalt tvert. Han hadde faktisk kjøpt dette på grunn av en blogg-artikkel som skrøt uhemmet av kameraet. Min blogg. Den du leser i nå.

Mine to foretrukne Fuji X-E3-kameraer.

Så nå sitter jeg her med to E3 kamerahus, og lurer selvsagt på om jeg på denne måten har gått baklengs inn i fremtiden. Kanskje. Kanskje ikke. For kanskje er det jeg som er den smarteste her, som ikke henger meg på, og bare MÅ ha aller, aller siste kamera, men stopper opp når jeg har fått noe som er godt nok og som passer meg. Jeg velger å tro på dette, samtidig som jeg vet at kjærlighet gjør blind.

Mer om Henri Cartier-Bresson

Mer om Vivian Maier.

Vivian Maier – en fotograf fra det ukjente

Noen historier er sterkere enn andre. De brenner seg fast. Historien om barnepiken og amatørfotografen Vivian Maier er en slik historie.
Den handler om en nokså anonym barnepike i Chicago som brukte all sin fritid (og noe av sin jobbe-tid) til å fotografere sin samtid (og seg selv) på 50- og 60-tallet. Hun fotograferte kun for skrivebordsskuffen.
I 2008, like etter hennes død, dukket bilder og negativer opp ved en tilfeldighet. Den unike fotoskatten fikk stor og velfortjent oppmerksomhet. Og den anonyme barnepiken har fått den plassen hun fortjener i fotohistorien som en av de virkelig store Street Photographers.

Det var en amerikansk eiendomsmegler, John Maloof, som i 2008 kjøpte en eske med negativer på en auksjon. Etter et års tid tok han frem esken og oppdaget til sin store forbauselse at den inneholdt flere ti-talls tusen negativer. Mange ruller var ikke engang fremkalt. Hvem hadde tatt bildene? På en konvolutt fant han navnet Vivian Maier med nesten uleselig håndskrift.

Vivian Maier var en fransk immigrant. Det meste av livet var hun «nanny» for barna til noe mer velstående familier i Chicago-området. Da hun ble gammel sørget noen av «hennes» barn for at hun kom på eldrehjem. Etter en fall-ulykke på isen døde hun. Det skjedde bare få dager før Maloof begynte å undersøke hvem som hadde tatt bildene i de kassene han hadde kjøpt. Hun fikk dermed aldri oppleve sin egen suksess.

Maloof ble inspirert til å fotografere selv, kjøpte seg en Rolleiflex slik Maier hadde benyttet, og oppdaget etter hvert den høye fotografiske og tekniske kvaliteten på hennes bilder. Han la ut noen av bildene på en blogg. Responsen var enorm. Nå går Maiers bilder sin seiersgang verden over.

Nylig ble det laget en liten videofilm, som en slags dramatisering av deler av fotografens liv. Man har skrevet en historie basert på informasjon fra de få som kjente henne. Gjennom en moden kvinne-stemme har man latt filmen få et selvbiografisk uttrykk. Kanskje får vi her et lite gløtt inn i livet til en av fotohistoriens mest anonyme fotografer.

I videofilmen er det mange stills og noen få innslag fra hennes 8-mm-filmer av ungene hun passet. Det hele blir en slags saktmodig men likevel spennende historie (muligens mer fremhevende enn man kan ane at den virkelige Vivian Maier var), og som lydbakteppe har man benyttet den like underfundige musikken til Erik Satie (Gnossiennes nr 1 – Lent).

Det er en utrolig historie. Og hun har tatt noen fantastisk flotte bilder. Se spesielt bildene på «hennes» nettsted.
Både filmen og livet som fremstilles er full av en slags stillferdig dramaturgi: At the end, there was another beginning.

Enjoy!

Filmen om hennes liv.
Film-trailer fra dokumentarfilmen om henne.

Og her fra et TV-program  som omtaler
hele historien. Interessant!