Sverige – med foto i verdensklasse

I dag har jeg lyst å si noe hyggelig om Sverige og om svensker. Og om foto.

På få år har fire svenske innovatører plassert sitt hjemland ettertrykkelig på foto-verdenskartet. Det har gitt deg mulighet til å bli en bedre fotograf.

Fotografiska
Først ut er brødrene Jan og Per Broman. De er initiativtakere og gründere til Fotografiska, et fotogalleri som holder til i det stilige gamle tollhuset helt nord i bydelen Sødermalm i Stockholm. Fotografiska startet for ganske få år siden med utstillinger og bilder tatt av fotografer i absolutt verdensklasse. Og de har maktet det kunststykke å holde koken hele veien siden. Jeg anbefaler en tur til Stockholm for å besøke Fotografiska. Regn med å bruke en hel dag der. Minst. Og når du eller øynene dine trenger en hvil, anbefales en hyggelig matbit i restauranten. Her har du fin utsikt rett over til Gröna Lund.

Bildetekst: Fotografiska kommer du enklest til med å gå over brua fra Gamla Stan, eller ta T-banen til Slussen. Bilde under er fra en utstilling for et par år siden.

Tips: Ta først en tur innom nettstedet til Fotografiska og se på utstillingsprogrammet fremover, og ellers se hva man kan tilby i butikken. Vil du bli jevnlig oppdatert, så kan du abonnere på nyhetsbrevet. Fotografiska er åpent fra tidlig om morgenen til langt på kveld, året rundt, minus to dager: Sankthansaften (den svenske altså) og julaften. Også det er imponerende, siden vi vel stort sett er vant til at museer og gallerier stenger kl 17.

For å få sett bildene på Fotografiska må du naturligvis fysisk reise til Stockholm. Byen anbefales varmt også av andre grunner enn kun foto. Det er mye spennende å finne på i Stockholm. Hvis du venter til i slutten av november i år, kan du i tillegg få med deg Nordens største markedsplass for fotografi, nemlig svenske Fotomässan.

På nett
Da er det litt enklere med neste punkt på lista mi. Dette tilbudet er ikke lengre unna enn PC-en, Mac’en eller iPad-en din: For vel fem år siden etablerte Uppsala-studenten Ralf Stelander sammen med kompis Jacob Jovelou fotonettstedet 1x.com. Det er i prinsippet et fotogalleri på nett med bilder tatt av fotografer fra hele verden. Men ulikt de fleste opplastingsstedene for bilder og bildekritikk, så blir her hvert eneste bilde vurdert av et antall redaktører – eller kuratorer om man vil. Det meste som lastes opp refuseres nok. Dermed blir det et nettsted kun med bilder av meget høy kvalitet – teknisk og kunstnerisk. Det er selvsagt ikke alle bildene her som jeg roper like høyt hurra for, men generelt sett anbefales å avlegge dette «galleriet» jevnlige besøk. Bruk god tid her også. Nå får du også en formening om noen av dine bilder egner seg for dette nettstedet.

Bildetekst: 1x.com – galleri på nett

Jeg tror man kan bli en bedre fotograf av å studere andres bilder. Jeg legg merke til at jeg sier: studerer! Ikke bla deg gjennom bildene i full fart. Bruk tid, se grundig: Hvordan er bildet tatt, hvordan er linjeføringen, hvilken teknikk er brukt, hva får du ut av bildet, osv. Det er slikt man kan lære av. Jeg tror ikke det er uten grunn at noen av de gamle foto-ikonene var klassisk skolerte malere, med linjeføring som ryggmargsrefleks.

Reklame

Kitlinser – prøv å unngå dem

Rimelige amatør-speilrefleks-kameraer selges ofte sammen med et objektiv, som en «pakkeløsning». Disse linsene som følger med kalles oftest for «kitlinser». Typisk for et DX-kamera er en zoom på 18-55 mm. Lysstyrken er ikke mye å skryte av. Det er heller ikke de andre egenskapene som f eks fortegning* og kromatisk avvik**. Det er strengt tatt ikke annet å vente siden dette er ekstremt rimelige linser.

Bildetekst: Typisk tilbud – her fra nettsidene til Elkjøp. Jeg vil tro at disse er tilpasset amatørsegmentet.

Hvis vi regner med en DX-cropfaktor på ca. 1,5, betyr dette at ei 18-55 mm linse i 35-mm-ekvivalent er på ca. 24-80 cm. Det er ei typisk allroundlinse som nok dekker en del behov, men strengt tatt er det en ganske dårlig vidvinkel og helt i ytterkant av å være ei brukbar portrett-telelinse.

Amatørsegmentet
Så hvorfor i all verden leveres kameraene med disse linsene? Jeg kjenner ikke markeds-logikken, men trolig handler det vel om penger – på kort og lang sikt: Det gjelder å ha et bra produkt til lavest mulig pris slik at man får solgt kameraer til «low-end-markedet». På godt norsk: Førstegangskjøperne/amatørene. Og kanskje er logikken slik at når man så starter å kjøpe mer utstyr og flere linser, så vil man mest sannsynlig bygge videre på det kameramerket man har. Det er også en annen fornuftig forklaring: Med et slikt «kit» kan konfirmanten – eller hvem det nå måtte være – pakke opp 3500-kronersgaven og starte og ta bilder med en gang. All-in-one.

Det blir fort kjedelig
Men, og her er mitt viktigste argument for å unngå kitlinsene: De spennende telebildene fra billøpet eller sprangridningen, de tette portrettene med softet bakgrunn, de spenstige bildene av venner og kjærester – de blir det kanskje ikke så mange av med «kitobjektivet». Noen vil også reagere på at horisonten aldri blir ei rett linje eller at firkantede gjenstander alltid blir tønneformet. Enda verre er det at bildene liksom aldri blir skikkelig skarpe, også på grunn av kromatisk avvik. Siden lysstyrken ikke er all verden og et rimelig kamerahus neppe klarer mer enn 1600 ISO, så blir en del innendørsbilder umulig uten blits – og den innebyggede blitsen er stort sett en katastrofe. Så kanskje dabber fotointeressen av etter noen tid. Synd, og bortkastede penger.

Rimelig hus – dyrere linse
Det hender jeg får spørsmål om kjøp av kamera til en passe fotointeressert ungdom eller typisk førstegangskjøper som har ambisjoner ut over å kjøpe et kompaktkamera. Her er svaret jeg gir de fleste gangene:

• Kjøp et rimelig Canon eller Nikon-kamerahus (altså uten medfølgende linse).
• Kjøp ei linse med mye større zoom-omfang, f. eks. 18-270. (På et DX-kamera blir dette ca. 24-400 mm i 35-mm-ekvivalent).

Da har han/hun ei linse som er anvendbar på en helt annen måte enn ei «kitlinse». Dette er ei linse man kan vokse med (og nå tenker jeg ikke minst i fotografisk forstand), og som kan gi spennende og gode bilder. Heller ikke disse såkalte super-zoomene er superskarpe eller har all verden av lysstyrke, men trolig er de mer enn god nok – og de er utrolig anvendelige. Det er ikke uten grunn slike linser kalles «turist-teler», ettersom man strengt tatt kan reise på en seks-måneders rundtur i Asia kun med dette ene objektivet på.

Bildetekst: Her er alternativene til de rimelige kitlinsene. Skjermdump fra nettstedet til FotoVideo.

Litt dyrere – mer anvendelig
Men så var det dette med prisen da. Mens du knapt får kjøpt de rimelige «kitlinsene» i løs vekt (og i så fall for noen få hundrelapper), så vil min anbefalte linse trolig koste minst like mye som kamerahuset. Men med tanke på anvendelse og etterbruk, vil dette etter min mening være en fornuftig investering.

Deretter vidvinkel
Så kan den fotointeresserte ungdommen heller sommerjobbe litt og tjene nok til å kjøpe seg en kraftig vidvinkel (f.eks. 10-20 mm) for å få tatt «imponatorbildene» i den andre enden av zoom-skalaen.

Konklusjon: Forsøk å unngå «kitlinsene».

PS: Jeg har ikke noe mot 18-55 (for DX) eller 24-70 (for FX), for jeg har slike linser selv. Men jeg har profesjonelle, lyssterke, tunge glugger med finstemt optikk og som koster mange penger. Til allround/reportasjebruk er de utmerket – i tillegg til vidvinkler og teleobjektiver.

*Fortegning: Opptrer oftest i vidvinkelmodus. Horisonten blir buet og et nærbilde av en firkant (dør, vindu) blir tønneformet.

**Kromatisk avvik: En linsefeil som medfører at du får et fargespekter, oftest i overgangen mellom helt lyse og helt mørke gjenstander. Sees best ved kraftig forstørring.

Gratis bildebehandlingsprogrammer

(Oppdatert juli 2016). Alle fotografer trenger programmer som kan behandle bilder. Knipserne kan derimot muligens klare seg uten. Hvilket program du velger avhenger av hvilken fotograf du er og hvilke behov du har.

Selv importerer jeg alle mine bilder via Adobe Lightroom. Dette er et bildeflyt-program som er perfekt for meg og for andre som tar mange bilder: import, metatagging, generell bildebehandling, sortering/sletting, lagring, printing og eksport. For å nevne det viktigste. I dette programmet foretar jeg 98 prosent av all generell og individuell bildebehandling. For få år siden trodde jeg at jeg aldri ville klart meg uten Photoshop, men Lightroom har altså gjort livet både bedre og enklere. De få gangene jeg har behov for helt spesiell behandling, montasjer og f.eks. pålegging av tekst tar jeg bildet over til Adobe Photoshop. Dette programmet er laget for individuell behandling blant annet med bruk av Layers (lag).

Anbefales
Adobe Lightroom koster ca. 1.250 kroner. Det er et program jeg kan anbefale på det varmeste for alle som vil holde styr på en voksende fotosamling og for bildebehandling.

For spesialbehandling av bilder er Photoshop fortsatt «konge på haugen». Det er et stort og omfattende program, har tusen muligheter – og det er etter min mening solid overpriset. Men proffene klarer seg knapt uten. Hvis du derimot har litt enklere krav, vil du med stor sannsynlighet klare deg mer enn godt med «lillebroren» Adobe Lightroom Elements. Dette programmet har etterhvert blitt svært bra. Det jeg liker spesielt godt er at man kan velge om man er amatør, «sånn midt på treet» og «ekspert», og så får man valgmuligheter deretter. Elements koster bare en brøkdel av fullversjon PS.

Men du ser kanskje etter enda rimeligere løsninger…

Gratis
I svenske Kamera & Bild (nr. 5, mai 2013) var det en oversikt over en del gratis bildebehandlingsprogrammer som i større eller mindre grad kan erstatte Photoshop. For mange kan sikkert noen av disse være gode nok. Men det er etter min mening ikke uten grunn at enkelte programmer blir vinnere og andre ikke: Det handler ikke minst om brukervennlighet. Kjøper du eksempelvis Adobeprodukter vil du finne en symbolbruk og en brukerlogikk som går igjen i alle Adobes programmer, noe som gjør det enklere å hoppe mellom programmene. Videre vil det finnes haugevis med gode tutorials både som DVD og gratis på nett.

Mange gratisprogrammer har derimot gjerne sin egen logikk som det kan koste tid og krefter å finne ut av, og ofte er brukerveiledningene noe mangelfulle. Og den dagen du velger å likevel gå over til mer profesjonelle programmer, så må du starte på bunn.

Her er mest aktuelle programmene. En liten gjennomgang på nett anno 2015 forteller meg at denne lista i stor grad fortsatt gjelder:

• Gimp 2.8 (mac og pc): www.gimp.org
• Paint.net 3.5 (pc): www.getpaint.net
• Picasa 3.9 (mac og pc): www.picasa.google.com
• Inkscape 0.48 (mac og pc): www.inkscape.org
• Seashore 0.51 (mac): www.seashore.sourceforge.net
• Splashup (webtjeneste): www.splashhupa.com
• Pixlr (webtjeneste): www.pixlr.com
• Photoscape (pc): www.photoscape.org
• Artweaver (pc): www.artweaver.de
• Dogwaffle (pc): www.dogwaffle.info
• Cinepaint (mac og linux): www.cinepaint.org
• … og så har du kanskje fått med deg at sorthvitt-konverteringsprogrammet Silver Efex Pro er kjøpt opp av Google, og har blitt aldeles gratis.

Tips: Sjekk på nett og spør etter brukererfaringer. Det er ofte den enkleste måten å finne et brukbart program på, men vær nå klar over at hvis en person først har lært seg et eller annet sært program, så er jo det verdens enkleste – for ham/henne. 

Kåre Kivijärvi

Finnmarks-fotografen Kåre Kivijärvi (1938-1991) fortjener å bli dratt frem i lyset. Hvis du ikke har hørt om ham er det i stor grad din egen skyld. I 2011 ble han minnet med ei stor fotoutstilling på Nasjonalbiblioteket i Oslo, og med utgivelsen av ei praktbok. Ti år tidligere kom det også ut ei bok med et godt tekstlig innhold, men dessverre med dårlig bildekvalitet.

Høstutstillingen
På nettstedet til Nasjonalbiblioteket kan du se bilder og lese mer om Kivijärvi. Her er hans liv i ekstrem kortform:

«Kåre Kivijärvi fikk sitt første fotoapparat allerede som tolvåring. Han meldte seg inn i Hammerfest fotoklubb og deltok på fotokonkurranser i inn- og utland. Fra 1956 var han ansatt som fotograf/journalistlærling i Vest-Finnmark Arbeiderblad – senere Finnmark Dagblad.

I 1959 studerte han fotografi under professor Otto Steinert i Tyskland. Etter utdannelsen arbeidet Kivijärvi vekselsvis som kunstner og fotojournalist. Han hadde flere store utstillinger i Finland og Norge på 1960-tallet, og i 1971 ble han, som første fotograf, antatt på Høstutstillingen. Fotografiene han tok etter den tid holdt ikke mål som kunstverk i hans øyne.

I 1982 vendte han, etter et lengre utenlandsopphold, tilbake til Norge. Tre år senere fikk han sitt endelige gjennombrudd som fotokunstner med en retrospektiv utstilling i Henie Onstad Kunstsenter. De neste fem årene frem til hans død i 1991 var han en feiret kunstner.»

Kunstnerliv
I likhet med mange kunstnere bygget Kåre Kivijärvi solid opp rundt myten om sitt eget nokså turbulente kunstnerliv. I et TV-intervju ett år før sin død fremstår en av norsk fotografis enere og pionerer som en livstrett, alkoholisert og sykdomsplaget mann, men fortsatt full av sin galgenhumor og ironi.

Ta en titt på noen av hans bilder på nettstedet som ble laget i forbindelse med Nasjonalbibliotekets utstilling. Hvis du liker noe av dette og ønsker å lese mer om denne spesielle fotografen, så anbefales 2011-boka på det varmeste, ikke minst på grunn av de mange korrekt gjengitte bildene. Boka kom i nytt opplag i 2018. Du finner den blant annet hos Tronsmo bokhandel i Oslo. Løp og kjøp!

Info, september 2015: I radioprogrammet Ekko, NRK P2 var det 5. september et interessant dokumentarprogram om Kåre Kivijärvi, med en del ny informasjon, og ikke minst med en spennende historie om hans muligens aller, aller siste filmruller som nylig ble oppdaget. Programmet er laget av  Ida Karine Gullvik.
I en begrenset periode kan du lese om dokumentaren her. Og her kan du høre innslaget.

OBS: Frem til 4. februar 2018 kan du på Henie Onstad på Høvikodden se bilder av Kivijärvi. Les denne innsiktsfulle og gode omtalen fra Dagsavisen, skrevet av Lars Elton