Litt om kaffe og blenderåpninger

Denne gangen skal det handle om blendere og dybdeskarphet. Og litt om kaffe.

For litt siden var jeg en ukes tid på en slags ferietur på ei lita øy midt ute i Atlanterhavet. Når jeg farter rundt alene med kamera, slik jeg denne gangen kunne gjøre store deler av dagene, hender det jeg faller for fristelsen å kjøpe meg en kopp espresso. Og kanskje en ørliten kake. Man kan slå seg løs på så mange slags vis.

Jeg har latt meg fortelle at dette med blendere og dybdeskarphet ikke er aldeles enkelt å begripe. Mens jeg satt der med min espresso, slo det meg at en kaffekopp muligens kunne bli et greit eksempel på dybdeskarphet.

Hvis du fotograferer på auto, altså lar kamera bestemme alt, kan et bilde komme til å se ut omlag som det nedenfor: Pent og greit – og der alt er skarpt. Det er fordi kamera vet at det er mye lys, og velger en liten blenderåpning (= lite hull) for å gi deg et skarpt og fint bilde.

Blender 18

Men hva gjør du hvis du i stedet ønsker å legge et slikt bilde ut på Facebook, og skryte av hvor hyggelig du og espressoen har det på ferieturen? Du ønsker altså å fokusere (i dobbelt forstand) på kaffen gjennom å gjøre denne skarp, og så legge det andre i bildet uskarpt.

Det er da du tar over kontrollen, velger blenderforvalg, og skrur blenderen til maks åpning (= størst mulig hull). Nå må du være nøye med å fokusere på koppen, slik at den nærmeste delen av koppen og logoen blir skarp. Det meste andre i dybderetningen vil nemlig bli uskarpt. Legg merke til at uskarpheten på bildet under begynner med bakerste del av sukkerpakken. Slik uskarphet på bakgrunnen kalles ofte for bokeh.

Blender 3,2

Mye kunne sies om dette, blant annet om hvordan dybdeskarpheten avhenger av små og store bildesensorer, vidvinkler og telelinser, med mere. Men den aldeles korte versjonen er at:

  • store blenderåpninger (= stort hull) gir liten dybdeskarphet.
  • liten blenderåpning (= lite hull) gir stor dybdeskarphet.

Så nå vet du hvordan du kan lage de stilige bildene da bare en liten del av bildet er skarpt, og det gjelder enten du strikker, baker, lager øl, snekrer, syr, mm.

(c) Illustrasjon: Cbuckley, CC BY, Wikimedia. Du kan ofte finne linser med blendere videre på f:11, f:18, f:22 og helt ned i f:32

 

 

 

 

Båtene med de (fantastisk) flotte fargene

Du finner dem i det meste av middelhavsområdet. Jeg har latt meg imponere av små og litt større fiskebåter i havner i Hellas og på flere av de greske øynene, men også midt i Atlanterhavet, på Gran Canaria og Madeira.

Det dreier seg om fiskebåter med farger og fargekombinasjoner som knapt lar seg beskrive med ord.

Nylig hadde jeg gleden av å rusle litt rundt i en liten fiskerlandsby på Madeira, Camara de Lobos. Den idylliske lille landsbyen innerst i den naturlige lagunen var selvsagt solid turistifisert, med enkel mat på kaia og passe uinteresserte kelnere. Men midt i hjertet av landsbyen lå det båter tett i tett. Jeg går ut fra at de ikke står der til ære for turistene.

Foto
Selvsagt tar man oversiktsbilder for å få frem totaliteten. Så kanskje litt tettere bilder. Men til sist klarer jeg ikke å komme unna å ta en del nærbilder av båtene for å få frem de flotte fargene. Noen av disse bildene ligger an til å havne i stort format på vegg, eller det blir oppslag i ei bildebok fra turen.

Kanskje har du samme fascinasjon for disse fargene. Spørsmålet er da om bildene dine er slik som du opplevde dem, der og da? Hvis du er 100 % fornøyd med dine jpg-bilder, så er det bare å velge format, og bestille. Men hvis du har en liten følelse av at virkeligheten var bedre, eller kanskje at de fargene du har «inni hodet ditt» hadde større intensitet og fargemetning, så er du kanskje i modus for bildebehandling slik at du kan forsøke å gjenskape bildene slik du ønsker dem.

Det er ingen «facit» for slike bilder, med mindre du jobber med et fargekart for Jotun og fargene skal gjengis i form av en fargekode. Jeg vil påstå at det meste er lov, men det er jo en grense for alt.

I mitt tilfelle, på kaia i Camara de Lobos, fotograferte jeg i jpg og delvis med auto hvitbalanse. Det er vanligvis ingen optimal løsning, selv om forståsegpåerne hevder at Fuji-ingeniørene har lagt inn algoritmer som gjør en bedre bildebehandlingsjobb enn du kan drømme om på egen hånd.

Men for å legge til rette for bedre (?) etterbehandling ville det ideelle nok vært å fotografere i raw og med fast hvitbalanse. Da har du justeringsmuligheter og større kontroll fargene.

Justering
Vanligvis legger jeg først inn en fast behandling i Lightroom på ett bilde, og synkroniserer alle bildene. Den faste justeringen er en svak s-kurve, litt økning i mellomtonene (clarity) og litt mer fargemetning (saturation).  Se klipp fra Lightroom til høyre). Om nødvendig etterjusteres enkeltbilder.

Neste steg er (eventuelt) å justere eksponeringen (er bildet for lyst eller for mørkt?). Så kan det eventuelt være nødvendig å strekke histogrammet slik at det hvite blir hvitt og det sorte blir sort.

Bildet under her er tatt med en 10-25 mm Fuji-linse på 10 mm, med ISO 500, f:16 og på 1/320 sek.

 

 

Makrofotografering og lukkertider

Hvor rask lukkertid bør man bruke for å få skarpe makrobilder av stillestående objekter? Det var problemstillingen. Og, som du nok en gang forstår, er dette en artikkel for nerdene. Også. For konklusjonen er usedvanlig grei og ytterst begripelig.

Nylig kjøpte jeg et makro-objektiv til mine Fujikameraer, X-T2 og X-E3. Det ble et Zeiss Touit 50 mm f:2,8. Det er selvsagt laget for Fuji-X-mount, og styres dermed som et vanlig Fuji-objektiv. Men det har ikke OIS bildestabilisering.

Hvor skal man da legge seg tidsmessig for å få skarpe bilder?

Regndråper på furunåler. Makro. Frihånd.

En gang i tiden var det en slags generell tommelfingerregel om linser og lukkertider som sa at «lukkerhastigheten ikke burde være lengre enn en brøk med antall millimeter på linsa som nevner». Mao: 50 mm = 1/50 sek. 200 mm = 1/200 sek, osv. Det var for fullformatskameraer. Med en APS-C-brikke som har en crop-faktor på 1,5 tilsvarer min 50 mm om lag ei linse på 75mm, og med et stillestående objekt (f eks landskap) på uendelig, burde jeg følgelig ikke fotografere med seinere lukkertid enn 1/75 sek.

Det var teorien.

Spørsmålet er/var om det fantes noen slags «tabell» som ga svar på anbefalt lukkertid når man begynte å krype nedover makro-skalaen, f.eks. 1:8, 1:4, osv. Jeg la ut et spørsmål på brukerforumet til det norske nettstedet www.foto.no. Svarene var vel som forventet: De mer pragmatiske anbefalte å gjøre et forsøk og se, de mer matematiske kom med ymse beregninger, og så kom selvsagt nerdene på banen og begynte å diskutere lysets inntrenging i lagene i Kodachrome-filmene. I det hele tatt…

Stemorsblomster med humle. Frihånd.

Men i og med at jeg hadde kjøpt et tysk objektiv så jeg for meg at konstruktøren, Herr dr.ing. NN, hadde laget en 50 siders manual der disse sakene var utregnet med fire desimaler, i tråd med tysk Gründlichkeit. Derfor sendte jeg en tidlig kveld en mail til Zeiss i Tyskland. Svaret kom i løpet av 10 minutter:

Dear Harald,

Thanks for your inquiry and congratulations to your new TOUIT lens!

Yes, you´re right, a hand-held shutter speed time of 1/75s with a 50mm lens on an APS-C size cameras would be the rule of thumb when shooting non-moving objects on longer distances (e.g. landscape).

There are no «standard rules» regarding shutter speed times in macro photography. Close-up photography is always critical in terms of camera shake, also regarding «axial shake» (moving slightly forwards/backwards out of the depth-of-filed). A solid tripod is recommended when shooting close-ups and macro down to an image ratio of 1:1.

When shooting out of free hands, I would always recommend a shutter speed time of 1/250 or shorter on closer distances.

With Best regards
Bertram Hönlinger
Customer Care Center, Consumer Products
Carl Zeiss AG
Carl-Zeiss-Straße 22, 73447 Oberkochen, Germany

Hageplante, frihånd.

Konklusjon:

Punkt 1: Jeg er imponert over at Zeiss har en oppegående svartjeneste, betjent av dyktige levende mennesker. Til sammenligning kan du prøve å finne epost-adressen til de fleste andre store selskaper (vi nevner ikke navn).

Punkt 2: Jeg er også imponert over Bertram H. fra Oberkochen som så elegant oppsummerer på få linjer hvor enkelt dette egentlig er: Bruk stativ, prøv deg frem, og hvis du tar på frihånd gå uansett aldri under 1/250 sek.

1-0 til Zeiss og til Bertram.

Et kamerahus. Ei linse. Punktum.

For mange fotografer som skal ut på større eller mindre «ekspedisjoner» kan valg av utstyr være en betydelig stressfaktor. Hvor mange hus trenger man? Hvor mange linser? Pluss alt det andre som stativ, blits, fjernkontroll og batterier – ikke minst.

Noen tar med alt. Og vel så det. Andre forsøker å minimalisere behovet. Jeg har en viss erfaring på området.

Nylig kom jeg over en OK video på YouTube. Det er jo greit å være enig i saker man er enig i. Fotografen hadde parkert sine to Leica kamerahus, og konvertert til Fujifilm. Så hadde på sett og vis – etter flere års dårlig erfaring – lært seg å jobbe med normaloptikk, i dette tilfelle en Fuji 35 mm som med en cropfaktor på 1,5 tilsvarer 53 mm.

(Jeg vet mange som sverger til «normalen». Selv heller jeg nok til 23 mm Fuji-optikk, som tilsvarer 35 mm i fullformat).

Men dette var altså hans foretrukne kombo. Her er de viktigste grunnene til dette:

  • Med slikt utstyr ser du ikke ut som en FOTOGRAF. Du kommer til og får tatt bilder som du trolig ikke hadde fått som tungt lastet fotograf med kameraer og svære linser.
  • Det blir konsistens i bildene. Fotografen her bildebehandler underveis, og starter publiseringsjobben med en gang, slik at han ved hjemkomst bare foretar de siste justeringene og så går publikasjonen i produksjon. Han mer enn antyder at det er meningsløst å bare fotografere, uten at det skal bli et produkt ut av dette.
  • Med ei linse/et kamerahus kan du bruke all tid til å observere og fotografere, og null tid går med til å spekulere på valg av linser og stadige skifting av optikk.

Her er hans konklusjon: Ta med deg et lite og diskre kamerahus, fast normaloptikk og masse batterier.

Alle bilder her er fra YouTube-videoen

Jeg har også tidligere skrevet om dette temaet:

Gode råd etter kjøp av nytt kamera

Med punkt-fokus har du god kontroll. Med auto-fokus kunne flere bilder vært skarpe.

Noen av oss (vi nevner ikke navn) kjøper nye kameraer fra tid til annen. Det er et par ting jeg alltid gjør etter at kamera er pakket opp og inspisert:

A: Lærer meg å håndtere kamera «i blinde».

B: Går gjennom alle menyer, og deretter stiller kamera inn slik jeg vil ha det.

Nylig ramlet jeg over en YouTuber som har samme vane som meg med hensyn på kamera-settinger. I en liten 7 minutters-video får du noen tips du kan ha nytte av. Jeg fikk et par.

Moderne kameraer leverer skarpe støysvake bilder selv med svært høye ISO-verdier. Da kan du jobbe med Auto ISO. Dette er tatt med min gamle arbeidsgamp, et Nikon D700. Her ville jeg ha kontroll med ISOen og satte den til 640. Ellers: f:7,1 og 1/10 sek.

10 kamera-settinger som du bør endre:

  • Fjern alle «beeeper». Velg bort alle lyder fra kamera. I brylluper, under klassiske konserter, og lignende er dette et must.
  • Legg autofokus-låsing på egen knott på baksiden av kamera. Dette betyr en litt annerledes måte å jobbe på, men det er et smart tips.
  • Skyt raw. Et raw-bilde gir deg muligheten til å berge utblåste høylys og mørke skygger.
  • Har du to minnebrikke-slots: Skyt raw og jpg. Kjekt med backup, og nyttig den dagen minnekort 1 svikter.
  • Auto iso. Dette er løsningen som sikrer deg skarpe gode bilder, (nesten) uansett lys og forhold.
  • Fokus: Still inn på enkelt fokuspunkt. Det er du som skal avgjøre hvor fokuspunktet skal være, ikke kamera.
  • Kontinuerlig autofokus. Nok et smart tips som det kan være verd å vurdere.
  • Sørg for at du får melding på skjermen dersom du har glemt å sette inn minnekort.
  • Sett kamera i 4k video.
  • Still inn hurtig-meny(er) som passer deg og din arbeidsmetodikk.
  • Lag en hurtigtast for å slette bilder raskere.

Her er YouTube-videoen.

Det blåser alltid litt ute. Med auto-fokus kunne flere bilder vært skarpe.

 

 

Jeg og Einar Gerhardsen

Bilder fra mitt arkiv: Landsfaderen hadde for lengst pensjonert seg, men når det var valgkamp sendte Arbeiderpartiet den flotte gamle gubben rundt om i landet for å samle stemmer til Partiet. Slik var det at han en vakker dag kom til min by der jeg jobbet som journalist i det som den gang var en Arbeiderpartiavis.

Jeg foretrakk som regel å ta bildene selv. På bordet mot veggen kan det se ut som om mitt Nikon F med Photomic-søker ligger. Men trolig var avisens faste fotograf med denne gangen, slik at jeg for en gangs skyld fikk et bilde av meg selv på jobb, og ikke i hvilken som helst jobbsituasjon!

Journalisten og Einar G. Foto: Bjarne Amundsen, Fremover

Det er et flott bilde, og et av dem jeg virkelig setter pris på å ha: Journalisten med blokk og penn er passe probert kledt med jakke og ikke alt for krøllete skjorte. Bak store 1980 talls-briller sees et blikk som kan tolkes som relativt lyttende og interessert. Og så gubben sjøl, som åpenbart har sagt noe vesentlig og som liksom vil understreke dette med å rette en pekefinger i været: «Vær klar over det, unge mann, at…». På bordet er det ekte porselens-kopper og fat, i kontrast til enkelt plast-bestikk. Skal vi anta at serveringen hadde bestått av brødskiver med kjøttkaker, stekt løk og ertestuing på. I forkant sees noen vaffelkaker, antakelig som «dessert». På bordet sees også de tradisjonelle røde Arbeiderparti-rosene, og snippen av et askebeger, for på 80-tallet røkte man hvor det skulle være. På veggen i bakgrunnen ser vi trolig ulike roder dit fotfolket skulle sendes for å ringe på og levere en rose sammen med brosjyrer og annet valgkamp-materiell. Det ligger til høyre på bordet i tøybæreposer med Ap-logo. Klar til innsats!

Avisens faste fotograf brukte som regel Pentax Spotmatic, påskrudd en 50 mm linse. Ingen blits på dette bildet. Sorthvitt-filmene ble hengt i om lag 1,5 meter høye metallkar med fremkaller. Det var samme type kar for skylling og fiksering – og ny skylling. Så bar det inn i tørkeskapet før man kunne lage kopier av den tørre filmen. For å spare tid anskaffet avisen på et tidspunkt en maskin for kopiering: Vi belyste bildene på vanlig måte, men i stedet for å dyppe bildene i fremkaller, skyll og fix – så puttet vi i stedet det spesielle papiret inn i en liten maskin, og ut på den andre siden kom den ferdige kopien, stort sett tørr. Det fungerte fint, men denne prosessen tålte ikke «dagens lys» for å si det slik. Etter noen år begynte bildene å falme. Også bilder som lå mørkt lagret begynte å «pixelere», spesielt i mørke partier. Kanskje kan du se det på fronten av Gerhardsen og på jakka mi.

Foto på resept

Lege og fotograf (kanskje i omvendt rekkefølge?) Torkil Færø har skrevet ei bok som – svært forenklet – handler om hvordan vi kan benytte foto som en del av vår menneskelige og fotografiske utvikling. Dette høres spennende ut.

I en omtale av boka på nettstedet til forlaget står det blant annet:

– Hva kan vi lære av å fotografere?

– Kan mestringsteknikker brukes til å ta gode bilder og overføres til livet generelt, og som resultat føre til bedre livskvalitet? Denne boken er full av øvelser som hele tiden vever mellom utviklingen av faglig nivå som fotograf og utviklingen av deg selv som menneske.

Denne veven er betydningsfull. Den handler om reisen inn i deg selv. Gjennom fotografering kan vi trene på å håndtere livet, øyeblikk for øyeblikk. Vi kan lære å gripe de gode og takle de dårlige. Ved å bruke kamera som instrument oppnår vi også bedre bilder på veien.

Forfatteren erobrer våre sinn, utfordrer våre fordommer og tvinger oss til konfrontasjon med vår vanetenkning. Han gjør det også på en vennlig, men bestemt måte.

Torkil Færø er utdannet lege ved Universitetet i Oslo. Han har jobbet i snart 20 år som allmennlege/legevaktslege. Siden 2009 har han arrangert over 40 fotoworkshoper i ni land.

NRK P2 Ekko hadde for litt siden et 22 minutter langt intervju med Færø i forbindelse med bokutgivelsen. Dette intervjuet er nå lagt ut som podcast.

Intervjuet anbefales, enten du nå kjøper boka eller ikke. Her er det mye å bli klok av, både som fotograf og som menneske. Ikke minst beskrivelsen av hvorfor du kan få bedre helse og bli en lykkeligere menneske av å fotografere. Viktig melding: Lytt på radio 😉