Gøy å «oppdage» nye steder

Det er fotografisk sett alltid spennende å komme til et nytt sted – enten det nå er under helt andre himmelstrøk – eller noe så nært og kjært som en norsk by. I dette tilfelle Ålesund.

Nå må det være sagt med en gang: Ålesund er ikke som byer flest. I 1904 brant stort sett hele byens trebebyggelse ned. I løpet av tre år reiste en helt ny by seg, nå i mur og betong og i datidens dominerende stilart: Jugend. Sånn i all hovedsak i alle fall, siden vi på denne tiden ble egen nasjon og nasjonale stilarter nok blandet seg litt med jugendstilen.

Vel 100 år senere har man klart det kunststykke å bevare det aller meste rent bygningsmessig, inklusive makeløs ornamentikk og flotte farger.

En solid regnbyge, gjennom vinduet til en av de mange kafeene.

Legg så til et Vestlands-vær som skifter hver 15 sekund, mellom solgløtt, striregn og mørke skyer, slik at du får nye uttrykk hele tiden. De fine bildene du tok for litt siden i gråvær, blekner når du i neste øyeblikk ser solgløtt over deler av byen, med et blygrått bakteppe. Da gjelder det å fyre løs, å sikre seg de gode bildene, og så småløpe til nærmeste kafe – for om tre minutter kommer regnet.

Tilfeldighetene ville at jeg havnet i Ålesund en knapp uke midt i september. Jeg hadde lest meg opp på yr.no før jeg dro: Det ville være mer eller mindre kontinuerlig regn, sto det. Dermed lot jeg kameraveska med vidvinkel, normal og tele (alt zoom) bli værende hjemme. Ett fast 23 mm WR-objektiv (weather resistant) fikk gjøre jobben (23 mm på APS-C tilsvarer 35 mm på fullformat). Det er et sylskarpt objektiv, som med god nedblending kan tegne alt skarpt, samtidig som du kan få herlig bokeh ved full åpning. Som vanlig kjører jeg med blenderprioritering (: jeg stiller ønsket blender, og overlater til kamera å stille tiden). Normalt har jeg også under slike omstendigheter ISOen på auto 3200. Det betyr at jeg normalt har ISO 200, men når lyset blir svakere, justerer kamera ISOen opp til 3200.

Solgløtt på fasaden, mens uværet er nokså nærværende ute i havet.

Vanligvis fotograferer jeg i RAW, men her overlot jeg jobben til kameraet, og fotograferte i jpg-format. Grunnen er at dette er bilder som kun havner i fotoalbumet.

Jeg kunne ikke unngå å ta bilder av en barnehage på tur i uværet. Det må vel bli tøffinger som vokser opp under slike forhold.

Det sies fra ytterst kompetent hold (!) at Fuji-prosessoren gjør en så god jobb, at du skal jobbe mye for å gjenskape RAW-bilder like bra. Det er en sannhet med modifikasjoner, men Fuji-jpg er virkelig bra!

Og resultatet? Jeg har vel akkurat samme følelse som etter aller første gang man er på et nytt sted: Først merker du deg de store linjene, og kanskje det åpenbare. Neste gang hender det at jeg plukker mer på detaljer. Så – om det blir en gang til – bruker jeg oftest å lage meg prosjekter: Runde objekter, dører, hav, farger, osv.

Dette er en (jugend)-kino

Denne gang ble det de store vyene. Helt greit. To-tre bilder havner nok i fotoalbumet. Men Ålesund anbefales. Uansett vær.

Mange flotte turstier rundt byen. Spesiell natur.
Reklamer

Bilder av dyr: Husk øyehøyde

Liten forskremt tass. Nikon D300, 1/80 sek. f:4:5, 10 mm, ISO 400.

Bildene av dyrene i denne bloggartikkelen har en ting til felles: De er tatt i øyehøyde. Til dyrene altså. Det er også det som er poenget i denne bloggen.

Det er selvsagt ingen ting i veien som å fotografere slike dyr ovenfra-og-ned, men det gjør noe med vårt syn på dyret, der dyret vil fremstå som underordnede. En hund vil fort virke kuet. Motsatt vil et bilde nedenfra gi oss det klassiske ikoniske inntrykket.

Rene «portrettbilder» kan du ta med dyret satt på et bord eller en stol eller tilsvarende, gjerne med en sømløs bakgrunn og lyssetting etter alle kunstens regler.

Denne hunden sto oppe på en liten knaus, med fin avstand til bakgrunnen, slik at jeg kunne fotografere med relativt liten blenderåpning, og med det få hunden skarp mens bakgrunnen ble uskarp. Nikon D300, 1/250 sek, F:11, ISO 500, 155 mm (tilsvarer 230 mm i fullformat).

Miljøportrettbilder er noe annet. Det kan bli enda mer spennende ettersom du nå på en måte ser verden fra dyrenes synsvinkel.

Fuji X-E2, 1/500 sek, f:5,6, 18 mm, ISO 200. Her holdt jeg kamera ned mot bakken og fyrte løs. Bruker du elektronisk lukker, er det knapt noen som vet at du fotograferer.

Senk kamera ned i øyehøyde. Etter litt trening kan du lære deg å ta bilder med kamera nær bakken, uten at du ser i søkeren. Still gjerne inn slik at du fyrer av flere bilder i sekundet. Øvelse gjør mester. Har du LCD-panel som du kan vinkle, har du selvsagt en fordel.

Eneste ulempe med denne løsningen er at dyret gjerne ser på ansiktet ditt, altså oppover, og ikke rett frem i linsa (bilde til høyre). Prøv å knipse eller lage lyder ved kamera, slik at dyret ser mot linsa.

Ei katt som bare satt oppe i en skråning i ideell øyehøyde, og stirret på meg. Lenge og intenst. Fuji X-E2, 1/30 sek, f:7,1, ISO 200, 205 mm (tilsvarende 310 mm i fullformat)

En av mine store forbilder, spesielt når det gjelder fotografering av hunder, er Elliot Erwitt. Ta en titt. Ikke bare er han en dyktig fotograf, men også en stor humorist.

Geitene holdt hus i en dyrepark, og var godt vant til mennesker. Nikon D300, 1/1000 sek, F:4, 160 mm (tilsvarende 240 mm i fullformat), ISO 320.

Bilder av dyr: Marsvin

Dette er nok mer en kuriøs historie, enn lærerik fototeknikk for fotografer flest. Men den har en nyttig moral. Den kommer mot slutten.

Min datters venninne fikk seg et marsvin til kjæledyr. Hva var da mer naturlig enn at de to småfrøknene ønsket å la marsvinet hilse på vår, den gang lille kaninunge. Det var slik det ble en fotoseanse på spisebordet.

Jeg rigget opp stativ og blits med en 60×60 softbox som ble plassert nært over og litt i front. En klassisk lyssetting, ikke bare for småkryp. En stol ble lagt på bordet og over her ble det trukket et farget tøystykke som sømløs bakgrunn. Kamera ble koblet til blitsen med en IR-sender.

Det meste var klart da kveldens hovedaktør – hamsteren – entret podiet. Målsettingen var å ta flere gode serier, gjerne i litt ulike vinkler. For å sikre oss at vi hadde ekstra tid, ble det lagt ut litt at frø og annet godt.

Hamsteren ble satt på teppet. Frem med kamera. Klar ferdig …  Den lille tassen på bordet lot seg ikke be to ganger. Han (eller var det en hun) kastet seg over frøene, stappet alt inn i kinnposene, og i løpet av noen få sekunder var frøene borte. I samme øyeblikk mente han/hun åpenbart at det ikke var noen grunn til å bli værende. Den ville bort!!!

Jeg tror at jeg rakk seks-syv bilder før fotoshooten var over. Det var det hele.

Utakknemlig beist? Neida, poenget er at hamsteren oppførte seg akkurat slik alle hamstre skal gjøre. De er kjapt på banen, stapper det de finner inn i kinnposene sine (=de hamstrer), så gjemmer de seg fra rovdyr for å kunne nyte maten i fred og ro.

Og moralen i denne historien? Hvis du skal fotografere hamstre, eller hester, eller katter – så gjør hjemmeleksa di: Sjekk grundig adferdsmønsteret til dyrene, og sørg for å utnytte deres særtrekk til din fordel.

Gjelder dette flere skapninger enn bare dyr? Smarte fotografer som skal ta bilder av kjente mennesker, enten det nå er snakk om ballettdansere, hjerneforskere eller popidoler, sørger for å lese seg opp på deres interesser og adferd. Én fotograf fikk etter mye om og men innvilget 10 minutter til en fotoshoot, men så viste det seg at fyren hadde seiling som sin store lidenskap. Fotografen var også ivrig seiler. Etter flere timer hyggelig seilerprat fikk de endelig tid til en timelang fotoseanse. Altså.

Point taken?

Kodak og Preus i Måløy

Noen steder er man litt senere med å fjerne spor fra fortiden. På godt og vondt. I slutten av august 2019 ruslet jeg rundt i Måløy, på innersiden av Vågsøy, helt ytterst i havgapet, med Stadhavet som nærmeste uregjerlige nabo. Det ble et slags déjà vu fra en tid, langt tilbake.

På en husvegg i Gate 1 hang to reklameskilt, et for Kodak og et Preus Foto. I det som ganske sikkert en gang hadde vært et av stedets fotobutikker, der man hadde solgt kameraer og tatt mot film til fremkalling og kopiering, der holder tilsynelatende nå et reisebyrå til. Skiltene oppe på veggen har ingen misjon lenger, annet enn å minne om at det er en tid for alt, og at store selskaper ikke er så lett å snu.

Preus Foto AS startet som fotobutikk i 1956. Med støtte fra Horten kommune startet Leif Preus et fotolaboratorium for fremkalling av fargefotografi. I løpet av 80-årene var det en av landets største fotolaboratorier med 200 ansatte og mer enn 40 fotobutikker over hele landet. Preus Foto ble i 2007 kjøpt opp av Telebutikken. Det er i seg selv et bra bilde på hvordan den digitale verden med mobiltelefonen i spissen, har overtatt markedet etter det analoge fotografiet.

Kodak har lengre røtter. Selskapet dominerte film og kameramarkedet tidlig på 1900-tallet, og var film-messig sett «Konge på haugen» i mange, mange tiår, helt opp mot vår tid. Men også dette selskapet gikk over ende på grunn av den digitale revolusjonen. Da de omsider bestemte seg for å satse digitalt, var det for sent. I januar 2012 gikk Eastman Kodak Company konkurs.

Men i Måløy reklameres det fortsatt over en tid som var.

Bilder av dyr: Kaniner

Kaniner er snodige små skapninger. Vi har en sosialisert, delvis dressert og snill inne-kanin som selvsagt for lengst har blitt et fullverdig familiemedlem. Og de tar man jo bilder av.

Da Lucas kom inn døra var han et lite nøste. Jeg fant frem mitt blå bakgrunnsteppe. Som lyskilde brukte jeg trolig bare en liten 20×30 cm softbox som ble festet utenpå en av mine Nikon SB800-blitser. Med et så lite objekt kan man holde softboxen ganske nær, og dermed få myk belysning med lite lysavfall. Du ser refleksen av lyskilden i øynene på kaninen.

Målestokk: Men hvordan kan man få frem størrelsen på en så liten sak? Man legger jo ikke akkurat et målebånd i forkant, så løsningen ble å ta med ei vannskål i bildet. Meningen var å ta nytt bilde når han var fullvoksen – ved siden av den samme skåla og så sette de to bildene sammen. Akkurat det har blitt utsatt og utsatt. Derimot, bare for å være helt sikker, tok jeg heldigvis et bilde av kaninen ved siden av en kjent størrelse: En eske Nittedals fyrstikker. For en tid siden satte jeg dyret i en stol, plasserte samme fyrstikkeske ved siden av ham – og fikk dermed noe som beskriver størrelsesendring. Men det er jo ikke noe bilde å ha på veggen akkurat. Kun til internt bruk.

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Lyskilde: Jeg vet ikke hvordan en halv-vill utekanin vil te seg foran kamera, men en sosialisert innekanin kan du portrettere etter alle kunstens regler – så lenge du orker. Har du ikke blits, så bruk et stort vindu en lett-overskyet dag som hovedlyskilde. Rigg til en fin bakgrunn, og ta bilder parallelt med vinduet eller med litt medlys, gjerne med en liten papp-plate som reflektor på skyggesiden. Jeg vil tro du kan holde på i timevis. Husk en liten bit gulrot etterpå som takk for jobben 😊

 

Tekniske data av unge-bilde: Nikon D700, fullformat, 1/250 sek (blitssynk-tid), f:8, ISO 200, linse Nikkor 28-70 @70mm. Blender 8 ble valgt for å få både værhår og ører skarpe. Fokus ble lagt på øynene. Du ser at resten av kroppen og bakgrunnen er uskarp.

Tekniske data av voksen-bilde: Nikon D700 (fullformat), 1/250 sek, f:11, ISO200, linse Nikkor 70-200 @110 mm. Den største feilen her er lyssettingen som er alt for mye ovenfra, slik at jeg ikke får det lille, men utrolig viktige lysglimtet i øynene.

Teknisk data juletrebilde: Nikon D300 (halvformat), 1/60 sek, f:6,3, ISO 640, linse 20 mm (tilsvarende 30 mm i fullformat). Blits trolig rett i taket med liten reflektor på toppen som sender en liten dose lys rett fremover. Et trivelig bilde av vår tidligere kanin, «Ulf», tatt juleaften 2010. Han var svært fornøyd med at vi tok inn en «skog» i stua, som han kunne få gjemme seg i. Legg merke til lysglimtet i øynene, og prøv å tenke deg dette bildet uten lyspunktet.

Fotografering av dyr: Hester

Å fotografere dyr kan være utrolig morsomt. Og like utrolig vanskelig. Dyr er mildt sagt forskjellige. Noen er flukt-dyr og vi stikke av. Andre kan stå eller sitte hvor lenge som helst. Det er også forskjell på en hest og en hamster, og da tenker jeg ikke bare på størrelsen.

I tiden fremover har jeg en slags idé om å vise noen dyrebilder, og fortelle litt om dem – slik at du muligens kan få noen tips.

Det har seg slik at jeg gjennom en årrekke har fått med meg en del ulike hestestevner. Her skal jeg kun snakke om sprangridning. Det er noe til og med folk flest forstår: Den som hopper høyest, på kortest mulig tid, uten å rive noen av bommene han/hun vinner. Logisk nok.

Fotomessig er dette også strengt tatt det enkleste. Klassikeren er å fotografere hest og rytter om lag rett forfra.

Her er én oppskrift.

Det ideelle er et kamera med stor sensor, og som takler høye ISO-verdier uten å gi for mye støy. Da snakker vi vanligvis om litt dyrere kameraer, enten speilrefleks eller speilløse kameraer.

Foran her skrur du på ei lyssterk telelinse, gjerne telezoom, som for eksempel 55-200 mm, og med så stor blenderåpning som mulig, gjerne 2,8 eller 3,5.

Sett kamera i blenderprioritert modus. Hos Nikon heter det A (Aperture) og hos Canon (Av).

Forsøk i utgangspunktet å stille ISOen på 800.

Hvis mulig setter du deg på huk eller legger deg ned på bakken med perfekt sikt rett mot et hopp der hesten naturlig nok skal komme rett mot deg. Ideelt sett bør du sørge for en nøytral bakgrunn (som i eksemplene her). Men med komboen stor sensor og kraftig lyssterk tele på stor blenderåpning, vil du kunne legge mange bakgrunner noenlunde uskarpe: også kalt bokeh

Nå tester du utsnittet på bildet, slik at du verken kapper beina av hesten eller hodet av rytteren.

Neste er fokus. La kamera fokusere på den nærmeste stolpen og lås fokus her. Vi kan kalle dette fokuspunktet. Det enkleste er å vri knappen over fra Autofokus (ofte via Kontinuerlig fokus) til Manuell.

Nå vet du at alt som er parallelt med denne bommen blir fokusskarpt. Men for å sikre deg at mer enn bare værhårene til hesten blir skarpe, bør du nok blende ned et par hakk, for eksempel til f:5,6. Med dette vil du trolig ha skarphet om lag en halv meter foran og kanskje vel 1 meter bak fokuspunktet. Nå vil både hodet på hesten og hodet på rytteren være skarpt.

Så kommer vi til lukkeren. Hva ønsker kamera som lukkertid? Hvis kamera foreslår for eksempel 1/500 sekund, kan du starte jobben. Hvis kamera derimot foreslår en lukkertid som er saktere enn dette, må du gjøre noe for å unngå å uskarpe bilder fordi hest og rytter jo er i bevegelse. Da er løsningen å skru opp ISO-verdien til for eksempel 1250 ISO. Og motsatt: Hvis kamera foreslår 1/4000 sekund er det så mye lys at du gjerne må skru ned ISOen fra de foreslåtte 800 til for eksempel 200.

Nå er du endelig klar til å ta bildene. Det skal ganske mye trening til for å treffe ekvipasjen der du ønsker mest: Med beina litt over bommen, med hodet til rytteren klar og tydelig, med et konsentrert blikk. En måte å sikre deg på er å la kamera ta flere bilder pr. sekund mens du holder utløserknappen nede. På den måten kan du etterpå plukke ut det/de beste bildene fra seriene dine.

Som du forstår: Bildene her er fra en slik serie med 8 bilder. 

Bildene her er tatt med en Fuji X-E3 og en 55-200 mm Fujinon Super EBC XF (hva det nå måtte bety) @200 mm (tilsvarer 300 mm på fullformatkamera), f:5,6, 1/500 sek, ISO 1250. 8 bilder pr sekund.

Dette var én type hestebilder. Bare for ordens skyld: Det finnes mange andre måte å fotografere hester på…

Og helt til sist: Lag en vane der du tilbakesetter kamera til «normalmodus» (slik du vanligvis fotograferer) nå stevnet er over.

 

Bilder etter regnvær

Etter regnvær bør du vurdere å skru på en eller annen form for makro-linse, ta på deg støvlene, og begi deg ut på fotojakt, der nettopp regndråpene skal være en viktig del av bildet. Det er enkelt. I en tidligere artikkel har jeg beskrevet enkle måter å fotografere makro på.

Opptakten

Sola skinte hele dagen. Utpå ettermiddagen ble himmelen i sør mer og mer blygrå. Vi hørte torden, og etter hvert så vi også lynglimtene. Både lyn, torden og regnvær kom nærmere og nærmere.

Klar, ferdig, foto

Da de siste regndråpene falt på hyttetaket, var kamera klart. Hvis du har fulgt med på denne bloggen i det siste, vil du ha gjettet at jeg brukte en Fujifilm X-E3, en rimelig konverter mellom Fujis X-fatning og Nikons F-fatning. Utenpå her sto en 50 mm Sigma makro-linse. Med denne komboen kan jeg ta både «vanlige» bilder og makro helt ned til 1:1.

Og resultatet? Tjah, pene, enkle bilder uten den store wow-faktoren. Jeg synes nok det er et stykke igjen før bildene er kvalifisert for 50×70 på veggen. Men forhåpentligvis kan du se hvor enkelt dette er, og så spe på med all din kreativitet, slik at du utover høsten kan pynte dine vegger med flotte bilder.

Her er noen eksempler fra regnværsdagen. (Og så vet du vel at du selvsagt ikke trenger å vente på regn, ettersom du utmerket godt kan skape «regn» med en dusjflaske.)

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.