1150 lysbilder rett i søpla

Yess, nå er det gjort. Om lag 60-70 % av min private lysbildesamling er kastet. Vel 1000 monterte dias. Borte vekk, aldri mer tilbake. Og jeg gjorde det med (relativt) lett hjerte. Denne historien handler om hvordan du (også) kan spare deg massevis av arbeid.

Fra om lag 1970 og i en drøy tiårsperiode fotograferte jeg i all hovedsak lysbilder også til privat bruk. Hele denne samlingen har opp gjennom årene blitt med på ymse flyttelass og har blitt stablet her og der. Nå var tiden kommet for en kritisk gjennomgang av hele samlingen for å vurdere hva man burde ta vare på – og ikke.

Det var en skremmende opplevelse. Her var ufattelig mange undereksponerte bilder, mange fjellturbilder (pen natur, men hva så), et antall solnedganger, bilder av familien rundt middagsbord med armer i veien og gapende munner, bilder av barn (spesielt førstefødte i alle mulige og umulige situasjoner), osv, osv. Det ble kort prosess: Alle dårlige bilder, alle «dubletter» og alt som ikke hadde åpenbar historisk relevans, ble kastet.

Det ble til sammen 9,2 kilo lysbilder! Siden ett montert dias veier om lag 8 gram, ble det altså totalt 1150 lysbilder som gikk i restavfallet (ifølge råd fra sortere.no).

Kan man lære noe av dette? Jeg får fra tid til annen spørsmål om hvordan man «lettest» kan digitalisere sin enorme dias-samling som står og samler støv. De ser for seg en digitaliseringsjobb herfra og langt inn i evigheten. Nå kan jeg svare med betydelig overbevisning: Gjennomgå samlingen. Kast alt unødvendig. Plutselig er samlingen redusert til noe langt mer overkommelig.

I denne første runden (for det kommer sikkert minst en runde til) har jeg «grov-skannet» et utvalg etter hvert som jeg jobbet meg gjennom sorteringen. Jeg brukte en Reflecta x33. Lysbildene blir her avfotografert, og kvaliteten/skarpheten er akkurat god nok, for å si det sånn. Men så går det unna. Hvert «skan» tar bare ca. et sekund eller så. Bildene lagres på et SD-kort i jpg-format, størrelse ca. 3 Mb pr. bilde. I en flatbedskanner med støvfjerning koblet inn tar det ca. 7,5 minutter pr bilde.

Nå har jeg komprimert samlingen kraftig. Det som er igjen er de viktigste bildene.

Jeg har som nevnt digitalisert noen av disse, og kan legge dem ut på delt sky-lagring eller på f.eks. min online bildekatalog slik at barn og familie nå kan bla gjennom og mimre om egen barndom og «gamle dager». Bildene har endelig blitt tilgjengelige!!!

Hvis noen nå finner et bilde de ønsker å ha på veggen, så er det bare for meg å lete frem bildet og skanne det i min Epson flatbed-skanner for maks kvalitet.

Jeg ser imidlertid for meg en fase 2, der jeg ytterligere komprimerer samlingen litt, ettersom jeg vet det er dubletter spredt omkring i samlingen. Etter dette kan jeg muligens ta meg tid til å kvalitets-skanne alle bildene. En jobb for kommende vinter?

Sponset innlegg Learn from the experts: Create a successful blog with our brand new courseThe WordPress.com Blog

Are you new to blogging, and do you want step-by-step guidance on how to publish and grow your blog? Learn more about our new Blogging for Beginners course and get 50% off through December 10th.

WordPress.com is excited to announce our newest offering: a course just for beginning bloggers where you’ll learn everything you need to know about blogging from the most trusted experts in the industry. We have helped millions of blogs get up and running, we know what works, and we want you to to know everything we know. This course provides all the fundamental skills and inspiration you need to get your blog started, an interactive community forum, and content updated annually.

Pannekakeobjektiver

«Flat som ei pannekake», heter det. Mitt nyeste objektiv går under begrepet «pannekakeobjektiv», men det er nok en solid overdrivelse. Eller underdrivelse, alt etter hvordan man ser på det. Men det har noen fordeler.

Da jeg på FINN nylig fant et 18 mm 1:2, Ø52, super EBC Fujinon, ble det for vanskelig å si nei. Få dager senere ble linsa satt på en av mine X-E3-kameraer. Og nå kommer muligens den aller største fordelen: Pannekake eller ikke – jeg puttet kamera i jakkelomma og gikk ut på fototur.

Du la merke til det: I jakkelomma!?

Da jeg nylig kjøpte min Didriksons parkas, kommenterte selgeren at «oppi her kan du sikkert få plass til et kamera». Store solide lommer med andre ord. Uten å tvære dette momentet alt for mye ut, så har det altså sine fordeler å slippe å holde kamera i hånda, men ha det diskret og godt skjermet i lomma, og bare ta det opp ved behov.

Riktignok opplevde jeg at jeg tok færre bilder nå enn tidligere da jeg hadde kamera klar til enhver tid, men akkurat det trenger ikke være noen ulempe. Det blir bilder nok.

Joda, jeg har allerede en 10-24 mm, en 18-55 mm og en 23 mm som alternative vidvinkler, men alle ruver betraktelig mer.

Fujis 18 mm f:2 er en gammel traver, og preges litt av det. Frontlinsa fyker frem og tilbake under fokusering, og objektivet er ikke lydløst, for å si det slik. Ikke er det verdens skarpeste heller, men blender du ned et par hakk så er det (i likhet med så mange andre objektiver) skarpt nok.

Alternativet ville vært å skaffe seg Fujis aller nyeste pannekakeobjektiv, en 27 mm f:2,8. Det er betydelig tynnere, men 27 mm (tilsvarende 40 mm i fullformat) ramler muligens mellom to stoler – verken vidvinkel eller normal.

Dybdeskarphet og bokeh? Ikke vesentlig forskjellig fra min 18-55 på full åpning, eller for den del fra min 23 mm. Men så var det dette med å legge kamera i jakkelomma. Og som antydet kan man muligens bli enda mer «usynlig» som gatefotograf med et såpass diskret objektiv og kamera.

Bildene her er selvsagt tatt med «pannekakeobjektivet».

PS: 16. februar er den internasjonale pannekakedagen. Bare nevner det 🙂

Minimalistisk foto

Her for litt siden ramlet jeg tilfeldig over et fotowebinar, holdt av en pensjonert lærer fra vestkysten av Canada. Det handlet om minimalisme. På 37 minutter forklarte og viste damen fra British Columbia hva og hvordan hun jobbet med disse bildene. Ikke teknisk, men det var selve tilnærmingen hun forklarte og viste. Gå nærmere, gå nærmere.

Hun forklarte minimalisme innen fotografi ved å skape bilder som ikke handler om «looks like» men derimot «feels like».

Hun sier det ikke selv, men jeg tenker meg at et knallgodt og sylskarpt makrobilde handler om «looks like», mens fire ørsmå og delvis uskarpe støvbærere i et vakkert mønster og i flotte komplementærfarger: Det er «feels like». Ser du poenget?

Jeg tror ikke jeg sier noe mer, men overlater ordet til Judy Hancock Holland. Lyden er ikke den aller, aller beste, men hun snakker rolig og begripelig engelsk. Webinaret er – i min utålmodige verden – i lengste laget og med litt for mange like eksempler, men damen er pedagog og da bøyer jeg meg i støvet også for denne fagkunnskapen.

Bildene her er selvsagt tatt av JHH, og er ulike eksempler på minimalisme.

Her er lenke til webinaret.

God fornøyelse.

Enten eller – eller både og

Hva gjør du når du velge eksponering: Enten korrekt forgrunn eller korrekt bakgrunn/himmel. Av og til kan du nemlig ikke få både i pose og i sekk.

Fuji X-E3, 10-24@10mm, f:7,1, 1/80 sek, ISO 250

Du står der på stranden og ser en flott sørhimmel: Hvis du måler eksponeringen på det gyldne partiet rett over fjellene, så blir himmelen så flott som den må være, mens fjellene og forgrunnen blir undereksponert. Måler du derimot eksponeringen etter forgrunnen blir himmelen selvsagt utbrent og hvit. Hva gjør du da? Det er jo himmelen og speilingen i vannet som er det viktigste elementet i bildet.

Et kamera er nemlig (ennå) ikke like intelligent som øynene dine, som klarer å justere iris så kjapt at du både kan se den perfekte himmelen og likevel med god tegning i fjellene med forgrunn. Tilnærmet samtidig.

En mulig løsning er HDR, dvs. at du (med kamera på stativ) tar et antall like bilder men med ulik eksponering, og så får du Photoshop eller tilsvarende program til å hente det beste fra hver eksponering og sette det hele sammen til ett bilde.

Men der og da, uten stativ, var valget enkelt. Bildet over her er så å si rett fra boksen. Muligens bare med en svak avtoning på himmelen.

En variant finner du under her, der et tre med sine nakne greiner blir forgrunn i bildet.

Fuji X-E3, 10-24@10mm, f:7,1, 1/160 sek, ISO 200

Siste variant, og mulig løsning på problemet, kommer nederst, med gresstuer i forgrunn. Målet var å unngå utbrente eller overeksponerte områder i henholdsvis himmelen og i forgrunnen, slik at det var mulig etterpå å justere bildet i Lightroom. Det er bra forskjell på originalen fra kamera, og det du ser her. Himmelen er tonet mye ned, og forgrunnen er tilsvarende lettet opp.

Treffer du på eksponeringen så kan dette gå bra, men spesielt om du fotograferer i jpg, så er marginene svært små: Litt for mye nedtoning av himmelen i etterbehandlingen, og du vil se små firkantede områder som et resultat av av jpg-komprimeringen. Skal du få bra bilder og ha mer kontroll over etterarbeidet, bør du absolutt fotografere i RAW.

Fuji X-E3, 10-24@10mm, f:7,1, 1/75 sek, ISO 250

Om blender og tid – og motorsag

Av og til er det ikke godt nok bare å kunne stille inn blender, tid og ISO. Av og til må man gå hardere til verks. Som for eksempel å bruke motorsag. Det er det dette blogginnlegget skal handle om. Men også å gi seg f… på å gjøre det som er nødvendig for å få best mulig bilder.

Første eksempel: Jeg fulgte byggingen av Norge nest lengste hengebru, Hålogalandsbrua, med en byggeperiode på over tre år. Her kan du se bilder fra byggingen.

Ferdig bru, et dronebilder fra nordsiden. «Mitt foto-sted» befinner seg oppe i lia, litt over søndre tårn på dette bildet.

Tidlig i broprosjektet ønsket jeg å finne et sted der jeg kunne ha full oversikt over begge tårnbyggestedene, og senere bruspennet som skulle komme. Jeg fant «stedet» en halvtimes tur langs en tursti oppe i lia på sørsiden, og så nedover et stykke til en liten knaus. Hit bar jeg med meg mitt tunge og solide stativ, og ofte hele Nikon-ryggsekken med vidvinkel, normal og tele. Men noen ganger holdt med mitt lette Fujifilm X-E3 eller senere det nyere og litt tyngre Fuji X-T2.

Fuji X-E3, 18-55@35mm, f:7,1,1/680 sek, 200 ISO.

Etter ett års tid her oppe begynte ei grein på et av trærne nede i lia å «vokse seg» inn i bildefeltet mitt. En dag tok jeg derfor med meg ei lita greinsag og «klatret» nedover. Det vist seg da at den «lille greina» var ikke så lita som antatt. Den sto derimot fast på en solid stamme, 4-5 meter oppe i lufta, og opp dit kom man ikke ute videre. Det ble ingen enkel sak å fjerne hele treet, men etter vel en times slit med saga falt det endelig. Resten av byggeperioden var uten slike forstyrrelser.

Eksempel nummer to: Jeg fulgte også byggingen av en cruise-kai.

Queen Elisabeth ble første cruisebåt som fikk åpne Narvik havnevesens nye cruisekai. Nikon D700, 24-70@38 mm, f:14, 10 sek, ISO 250.

Kaia skulle innvies sammen med storfint besøk av selveste Queen Elisabeth, 294 meter lang og 32 meter bred. Jeg ønsket selvsagt å få tatt bilder av hele båten og hele kaia. Men det var ingen enkel sak. Det naturlige stedet for fotografering litt ovenfra var overgrodd av trær. På en adkomstvei til et hus som ligger litt for seg selv i lia ovenfor havna var det imidlertid en viss mulighet. Men også her kom greiner og til dels hele stammer i veien.

Ved en anledning antydet jeg problemet med trær til han som bor i huset borti lia. Bare et par dager senere lå det en melding på Messenger om at lia nå var «rensket» i en høvelig sektor, og utsikten var klar. Makan. Det er fortsatt den dag i dag et åpent spørsmål hvordan i all verden han klarte å felle trær i en stupbratt skråning – uten sikring og klatresele. Men sikten var nå klar, og mitt gode gamle Nikon D700 fullformat gjorde jobben.

Moral: Ikke nøy deg med det neste beste bildet. Gå for det beste, selv om du må bruke både sag og motorsag. Og så hjelper det å ha en hyggelig bekjent – som også er dyktig fotograf og forstår problemene.

Det snodige fisheye-objektivet

Bilder fra mitt arkiv: For herrens mange år siden må jeg ha kjøpt et Soligor fisheye forsatsobjektiv. Det er en snodig sak der man stiller inn hvilket objektiv man bruker i bunn. Ellers fungerer den som vanlig med blenderinnstilling. Den har fulgt meg i om lag 50 år, men den har nok i all hovedsak stått på hylla.

Man kaster ikke sånt. I verste fall selger man det for noen hundringser, men så vet man jo aldri når slikt kan komme til nytte. Kanskje… Og så blir den liggende der da.

Jeg vil tro at det var dette utstyret som ble brukt for å ta hovedbildet, tidlig på 80-tallet. Du ser mitt gode gamle Nikon F med en 50 mm normal, og så med fisheyen montert utenpå. Kameraet er legendarisk.

Jeg antar at bildet nedenfor ble tatt til en avisreportasje. Gudene må vite når og hvor, for av en eller annen grunn er de aller fleste detaljer rundt dette bildet blåst. Men jeg mener å huske en stillferdig kar. Han jobbet som håndverker (?) og bodde nok i byen hele uka på sin knøttlille «hybel», som vel var ei lita arbeidsbrakke. Så tok han bussen eller båten hjem i helgene – slik mange gjorde en gang i tiden.

Etter middag og en liten strekk, tok han frem sitt hobbyprosjekt: En modell av en nordlandsbåt. Skroget ser her ganske ferdig ut. Ut fra utstyret på benken kan det se ut som om båten er klinket. Makeløst. Her er noen tenger, noen limtvinger og en liten hobbyboremaskin. Til venstre en transformator, kanskje til boremaskinen og annet lavvoltsutstyr. På veggen er tegninger av den ferdig riggede båten.

Det var så ufattelig trangt der inne at selv ikke min 28 mm ble vidvinklet nok. Jeg må enten ha stått klistret opp i et hjørne for å ta bildet, men mest sannsynlig sto jeg i døråpningen. Jeg vil tro at bildevinkelen er tilnærmet 180 grader, og da må man opptre med stor varsomhet for å unngå å få med skotuppene og skyggelua.

Fungerer så denne linsa i dag? Rent teknisk er svaret ja. Jeg satte den på min Fujinon 35 mm 1,4 med Ø52mm og – joda – det ble bilder av det – men med en kantskarphet som er til å gråte av. Med litt eksperimentering og med å krype godt ned i blenderåpning kan det kanskje hende at kantene blir sånn passe skarpe. Men hvis jeg (eller du) en dag skulle få reelt et fisheye-behov, så ville jeg nok foreslå å spandee knapt 4 000 kroner på for eksempel en Samyang 8 mm f:2,8. Verden har gått fremover på 50 år, hvertfall på objektiv-siden.

I mellomtiden får jeg leke meg litt med min gjenoppdagede fisheye, inntil den trolig blir satt inn i skapet igjen.

Foto-historie: Tøffe damer i en tøff tid

Denne gangen trekker jeg frem en amerikansk dokumentarfotograf og krigsfotograf ved navn Margaret Bourke-White (14. juni 1904 – 27. august 1971).  

Hun var angivelig den første kjente kvinnelige krigskorrespondenten og den første kvinnen som fikk lov til å jobbe i stridssoner under andre verdenskrig – noe som vel neppe er helt korrekt.

Margaret Bourke-White hadde en tidlig karriere som dokumentarfotograf i USA.

I 1941 reiste hun til Sovjetunionen akkurat da Tyskland brøt ikke-aggresjons-pakten. Dermed var hun den eneste utenlandske fotografen i Moskva under den tyske invasjonen.

Etter hvert som krigen utviklet seg, ble hun knyttet til US Army Air Force i Nord-Afrika, deretter til US Army i Italia og senere i Tyskland. Hun var flere ganger under krigshandlinger i Italia i områder med hard kamp.

Kvinnen som hadde blitt torpedert i Middelhavet, angrepet av Luftwaffe, strandet på en arktisk øy, bombardert i Moskva og trukket ut av et helikoptervrak, ble av staben hos Life-magasinet kalt «Maggie den udødelige».

Våren 1945 reiste hun gjennom et kollapsende Tyskland sammen med general George S. Patton, og fotograferte i den beryktede konsentrasjonsleiren Buchenwald. Hun sa senere at «å bruke et kamera her var nesten en lettelse. Det ble en liten barriere mellom meg selv og skrekkscenene foran meg.»

Margaret Bourke-White skrev etter krigen boka «Kjære fedreland – hvil i fred», et prosjekt som hjalp henne med å bearbeide brutaliteten hun hadde vært vitne til under og etter krigen.

Hun har blitt beskrevet som tøff, kalkulerende og ufølsom. Med den merittlista, så høres ikke det så aldeles usannsynlig ut. Men hun elsket katter.

Hvis du Googler litt, finner du mye mer stoff om «Maggie den udødelige». Stoff til denne artikkelen er i stor grad hentet fra Wikipedia.

***

La meg også få vise deg en annen tøff fotodame fra om lag samme tidsepoke: Lee Miller. Her er en velskrevet og god artikkel om henne fra NRK.no:  

Måne 1 og måne 2

Samme motiv, samme fjell, samme måne, litt ulik tid på døgnet, litt ulik kamerasetting – og to fullstendig forskjellige bilder.

Det er under slike omstendigheter at jeg ikke savner den analoge tiden. Den gang du måtte vente en ukes tid før dias-filmen kom tilbake fra labben, og du så realitetene midt i hvitøyet: Hadde du truffet med all din erfaring og litt snedige innstillinger – eller hadde du bommet.

Fortsatt er månefotografering mye erfaring, men med digitale kameraer har du tilnærmet 100 % kontroll over hvilke bilder du får. Legg merke til at jeg sa «tilnærmet». For fortsatt er det opp til deg å bestemme hvilket utrykk du ønsker deg, og det er i stor grad erfaringsbasert kunnskap.

1. januar 2021, månen går ned ved siden av Novatind.

Begge bildene er tatt med mitt favorittkamera, et Fuji X-E3 og med en 55-200 mm. Bildene er lett behandlet i Lightroom 6.

Det øverste bildet er tatt 1. januar 2021 kl 12:00. 200 mm, 1/250, ISO 400.

Det nederste bildet er tatt 12. desember 2019 kl 10:30. 128 mm, 1/15 sek, ISO 3200.

Om du skulle lure: Den litt spesielle fjellformasjonen til høyre på bildet over her heter Novafjell (1205, ifølge Norgeskart, andre steder er den oppgitt til 1281). Den spisse monolitten heter Novatind (1211). Fjellmassivet ligger i Tjeldsund kommune i Sør-Troms.
Ei nov er et utvendig hjørne på et hus, derav uttrykket «springe attom nova», eller «søke skjul». Den nesten ubestigelige Novatinden er resultat av et stort steinras i 1936. Store steinblokker raste helt ned på Novasletta, noe som førte til at bosettinga der opphørte. Orohačohkka er det samiske navnet på Novatinden, mens Orus er det samiske navnet på hele Nova

Å leke med lys

I ny og ne hender det jeg søker på YouTube etter videoer med fotorelevans. Her ligger ufattelig mye stoff: Noe interessant, men temmelig mye nokså langtekkelige og kjedelige greier. Men den som leter etter gullkorn, finner som regel noen.

Nylig ramlet jeg over en timelang video laget av en røsslig tysker, Martin Krolop. Han snakker høyst begripelig engelsk/amerikansk. Tema: Å leke med lys. (Bildelenke helt nederst)

Denne «leken» er inspirert av jula og juledekorasjoner, men selv om jula nå snart er over, så er det elementer her som du kan bruke i mange andre sammenhenger. Ikke minst kan du nå benytte noen av lysremediene og lysslyngene, før de i januar havner i julepappeska på loftet.

Dette er en del av en sponset serie fra Nikon, men tipsene er universelle.

Det aller meste kan du gjøre på kjøkkenbordet. Fint også om du i tillegg har en liten blits, og da anbefaler jeg ei ledning eller fjernstyring og en liten softbox. Jeg har en liten softbox i A4-format som festes rundt blitsen med borrelås. Funker som bare det til denne type fotografering, og den koster nesten ikke noe. Det samme gjelder ei ledning fra kamera til blits.

Han presenterer 10 tips. Ikke alle falt i min smak, men får man 8 av 10 så er det godt innenfor. Og så bruker han stundom litt for mye tid på presentasjonene, men også her er han innenfor min korte tålmodighetsterskel. Total lengde: 1:07 t.

Enjoy!

Korona-bilder fra et merkelig år

Vi skriver snart 2021. Det går mot lysere tider og vaksineprogrammet rulles snart ut over hele landet. I det fjerne ser vi et håp for en mer normal hverdag.

5. mai 2020. Mona Lisa med munnbind.

For å oppsummere 2020, korona-året, kommer her en liten kavalkade med bilder fra min lille fredelige krok av verden, og da selvsagt bilder som på en eller annen måte har noe med pandemien å gjøre, for også min og vår hverdag ble selvsagt preget av pandemien.

Først kommer de tre bildene jeg liker best. Deretter et lite slides-show.

Hva med å samle sammen dine beste bilder fra dette spesielle året, og lage ei bildebok eller tilsvarende.

15. mars: Vår årlige vinterfestival, Vinterfestuka, ble avlyst, og den årelange tradisjonen med å «skrive» bokstavene VU (=Vinterfestuka) med lys i byfjellet ble erstattet med et hjerte – som lyste i ukevis..

13 april: Dette er nok det bildet jeg liker best: To gamle veninder møtes, men sørger for å holde skikkelig avstand til hverandre. Det er utrolig hvor fort det norske folk reagerte og agerte på myndighetenes smittevernråd.

3. desember: Håndsprit-apparat og håndhygiene har blitt en del av kjøpesenter-hverdagen. Bildet er fra desember. So far, so good.

Mørketidsbilder

Mørketiden i nord er ganske spesiell. Nå snakker jeg om fotografering, og sier ikke et ord om eventuelle kroppslige eller psykiske utfordringer.

Fjellformasjonen «Den Sovende Dronning», fotografert mot sør, fra 650 moh, 12. desember 2020. Data: Kamera Fuji X-T2, 200 ISO, WB overskyet, 50-200@128mm. f:6,4, 1/220 sek.

Som du sikkert vet er mørketiden den perioden av året da sola er under horisonten for den delen av kloden som er nord for polarsirkelen. Det er tilsvarende sør for den sørlige polarsirkelen, men det bor det ikke mennesker fast. I praksis er mørketiden ofte lengre, ettersom høye fjell stopper sola – og det gjelder både nord og sør for polarsirkelen.

Industri og logistikksenter, panorama satt sammen av fem delbilder. Data: Kamera Fuji X-T2, 200 ISO, WB overskyet.

I slutten av desember er det noen få timer med dagslys midt på dagen. Ellers er det mørkt – det vil si svart. Å ta gode bilder i mørketiden krever litt erfaring.

Her er mine mørketids-foto-knep, ut fra den type dokumentarfotografering som jeg vanligvis jobber med (men husk at «regler» er til for å brytes):

Data: Kamera Fuji X-T2, 200 ISO, WB overskyet, 10-24@10 mm. f:7,1, 1 sek.

Tid:

Bilder tas gjerne mens dagslyset i sør blir svakere, og like etter at vi har tent våre kunstige lys (gatelys, hus, kontorer…). I slutten av desember har du da ca. 1 time på deg.  

Det beste er en skyfri dag, med varmt lys fra sør. Det kan gi deg en sørhimmel «i full fyr», og den kan gi deg en rette varme gløden på fjellene og himmelen i nord, og selvsagt at du får tegning i landskapet eller i motivet.

Data: Kamera Fuji X-T2, 200 ISO, WB overskyet, 50-200@135mm. f:7,1, 1 sek.

Kamera:

Jeg foreslår et godt kamera som du kan styre selv. Still inn lav ISO, gjerne 100-200 og blend ned til ca. f:7-8. Deretter bruker jeg å la kamera ta seg av tiden (denne innstillingen kalles blenderprioritet). Eksponerings-justering gjør du med eksponeringskompensasjonshjulet eller i en meny. Denne er flittig i bruk!

Jeg bruker å låse hvitbalansen, gjerne i overskyet-modus, for jeg ønsker å få med det varme lampelyset. I tillegg gjør dette videre bildebehandling enklere. 

Husk at enkelte kameraer har «fordoblet» eksponeringstid når du tar bilder over et gitt antall sekunder. Dette for å gi deg bilder med mindre «støy».

Data: Kamera Fuji X-T2, 200 ISO, WB overskyet, 50-200@135mm. f:7,1, 2 sek.

Annet:

Bildene blir nå gjerne tatt med en lukkertid på fra ca. 1 sekund eller mer. Et solid stativ er dermed et must. Husk at all bevegelsesreduksjonsgreier i objektiver og i kamera bør slås av siden du bruker stativ. Bruk gjerne også en eller annen form for snorutøser. Alternativet er å bruke selvutløseren. Har kameraet ditt elektronisk lukker, så kan også dette bidra til å eliminere rystelser. Og med et speilreflekskamera, kan det lønne seg å låse speilet før du tar bildet.

Gamle linser vs nye linser*

Gamle børser bommer mest, synger Øystein Sunde. Jeg tenkte å finne ut av om «alt var så meget bedre før i tiden», men da ikke med skytevåpen, men med linser. Jeg børstet støv av min gamle «gode» Nikkor 300 mm, f:4,5 og bega meg ut i mørketiden.

Jeg tipper denne linsa er fra midt på 80-tallet, den gang linser var laget av glass og stål: Den er 23 cm lang (pluss konverter på 4 cm mellom F mount og X på mine Fuji-kameraer), filterdiameter 72 mm, 1 345 gram inklusive stativfeste, fast blender 4,5. Et utmerket selvforsvarsvåpen, med andre ord.

Jeg tenkte å foreta en høyst uvitenskapelig sammenlignende test mellom den gamle Nikon-linsa og min betydelig nyere Fujinon 55-200 mm, f: 1,35-4,8. Jeg benyttet et solid stativ og snorutløser.

Først tok jeg en prøverunde med den 35 år gamle linsa, så en ny runde som er betydelig nyere. Bildene ser du her. Klikk på bildene for å se dem i maks størrelse. For å komme tilbake til bloggen må du klikke på returpila øverst i venstre hjørne på nettleseren din.

Første bilde under her er tatt med Nikon-linsa. 300 mm tilsvarer 450 i 35 mm-ekvivalens. Blender 8, 1,7 sek, 200 ISO. Jeg oppfatter nok at denne linsa er dårligere enn Fujinon-linsa. Det gjelder ikke minst for kromatisk avvik. Det er helt tydelige røde sirkler rundt mange lyspunkter. Jeg har alltid trodd at denne 300 mm var usedvanlig skarp og klar, men den ble altså kjørt i grøfta av ungdommen.

Bilder av bygninger i Narvik, fotografert fra Asbjørnstua i slalombakken. Sykehus og skoler

Bilde 2 under er tatt med min Fuji 55-200@200, f:7,1, 2,1 sek, 200 ISO. En 200 mm med cropfaktor 1,5 tilsvarer 300 mm i 35 mm ekvivalens. Når jeg gjør forsøk på å forstørre dette bildet, begynner vi å nærme oss tilsvarende skarphet (eller mangel på skarphet). Men jeg mener at linsa både er skarpere og har mindre kromatisk avvik. Sånn er det bare.

Konklusjon: Gamle børser bommer mest.     

* Linser og objektiver: I en kommentar til denne blogg-artikkelen fremheves at det heter objektiver og ikke linser. Objektiver er en samling av linser, og det er det vi snakker om her. Dette er jeg selvsagt helt enig i. Men i min enkle verden brukes de to begrepene ofte om hverandre. Av og til også benevnt som «glass» eller «rør».. så jeg satser på at du får med deg budskapet. Men også at det skal hete objektiver, så neste gang jeg skriver om denslags, skal jeg forsøke å bruke rett betegnelse. 🙂

Hvordan lage stjerner?

Det er vanligvis enkelt å lage stjerner når du fotograferer. Den beste løsningen heter liten blender, og aller helst med ei litt påkostet linse med mange blenderlameller.

Fuji X-E3, 23 mm, f:9, 1/9 sek, 2200 ISO. Her det blenderen som skaper stjernemønsteret på bilen.

Det kan være stilig med et stjernemønster rundt lyspunkt på bilder. Det finnes flere veier til målet. Først noen «juksemåter».

«Stjerne-filter»

Jeg har sett annonsert «stjerne-filter», som strengt tatt er rene glassflater med et innstøpt eller innripet stjernemønster i glasset. Mulig det fungerer. Har du et gammelt og slitent UV-filter eller skylight-filter, så hvorfor ikke gjøre et forsøk med å ripe inn mønster i filteret.

Bil rett mot, som i bildet over og under, men uten stjernemønster, for her er blenderåpningen på f:2,0. Samme kamera og linse som på de andre bildene. Andre data: 1/60 sek, ISO 640.

Fett

En annen metode er å gni litt fett på et filter (NB: IKKE rett på linsa). Et tynt, tynt lag. Så tegner du med fingeren eller en negl et stjernemønster i dette fettlaget. Det blir en ganske grove stjerner, men det kan fungere.

Begge disse to metodene (og spesielt den siste) kan gi ganske slørete bilder, noe som kan fungere i enkelte tilfeller, som f.eks. litt «drømmende» portretter eller landskapsbilder.

Fuji X-E3, 23 mm, f:8, 1/40 sek, ISO 3200. Også her er det blenderen som skaper stjernemønsteret.

Liten blenderåpning

Den stiligste måten, som samtidig gir deg sylskarpe bilder, er den type stjernemønstre som opptrer takket være lysbrytningen rundt blenderlamellene. Jo flere blenderlameller (=jo dyrere linse), jo bedre. Og så må du benytte passe liten blenderåpning. Du vet vel at svært liten blender, for eksempel mindre åpning enn f:16 eller f:22 kan gi uskarphet i bildene, også kalt diffraksjon.

Her er to eksempler på den siste metoden, og det er helt åpenbart at årsaken er liten blenderåpning. Men heller ikke her får man i pose og sekk. Ulempen med liten blenderåpning er at ISO-verdien går opp, og med det mer «korn» i bildene.

Klikk på bildet for å få det i maks størrelse, slik at du bedre kan se på lysene oppover alpinbakken.

Kvinnelige fotografer fra Preus

Preus museum har i likhet med alle andre store begrensninger i disse koronatider. Da er det fint med nye og kreative løsninger: Et slikt tiltak heter «sofavisning»: Du sitter i sofaen, og museet kommer til deg.

En episode i denne serien handler om kvinnelige fotografer og om portretter. På 11 minutter blir det å fyke over tematikken med harelabb, men jeg anbefaler deg likevel å ta dette som en aperitiff, slik at du selv i etterkant kan lese deg mer opp på dette emnet.

Det er flere kvinnelige fotografer enn man tror. Konservator Hege Oulie forteller litt om dette. For eksempel lå fotoyrket åpent for kvinner ettersom dette ikke var bundet i et rigid laugsvesen. Likevel består samlingen hos Preus bare av 10,7 % kvinnelige fotografer. Årsakene er flere.

I den korte lille videosnutten, kommer hun inn på blant andre Ellisif Wesel, som var en pioner på langt flere områder enn foto. Hun nevner også Elisabeth Meyer.

Selv ble jeg for alvor interessert kvinnelige fotografer i boka til Sigrid Lien kalt «Lengselens bilder».

Her er lenke til Preus-videoen. Den er helt OK produsert, men en effektiv gimbal og en bedre mikrofon hadde vært på sin plass.

Gull av gråstein

Litt tidligere i høst fikk begrepet «å lage gull av gråstein» ny mening for meg. Det går faktisk ganske greit, men du må få hjelp av lyset, dvs. sola. Og så må du være på rett sted til rett tidspunkt. Det er strengt tatt ikke verre enn det.

Jeg har hytte på et sted som er så fint at det hender folk som kommer på besøk får åndelige anfektelser, spesielt når landskapet blir lyssatt etter alle kunstens regler.

Fuji X-E3, 18-55 @25, 1/80 sek, f:9, ISO 200.

Slik var det en lørdag formiddag nå i høst, like før sola tippet ned bak fjellene for godt dette året. Det hadde seg slik at jeg og mitt Fuji X-E3 og et par linser ruslet rundt i dette området. Jeg har gått her mange ganger før. Denne gangen var lyset helt spesielt. Sola snek seg så vidt over fjellryggene. Vannrett sol gir rødt lys. I tillegg kom lyset akkurat ned der jeg ville ha det, mens landskapet bak som oftest lå i skygge.

Fuji X-E3, 50-200 @156, 1/60 sek, f:5, ISO 250.

Det beste eksemplet ser du over her: Det er et monument i serien «Skulpturlandskap Nordland». Både portal og kuler er av en eller annen lys grå steinsort, men i dette lyset ble altså «gråstein til gull». Har aldri opplevd det tidligere på samme måte.

Fuji X-E3, 18-55 @34, 1/75 sek, f:9, ISO 200.

Mye av det samme gjentok seg i de andre motivene som ble fotografert i samme område og langs samme vandretur. Det meste ble gullforgylt. Riktignok hjalp jeg litt på ved å dra i noen spaker i Lightroom, men stort sett var fargene der eller de var høyst latente.

Tipper du har opplevd det samme, du også 😊

Fuji X-E3, 18-55 @48, 1/60 sek, f:10, ISO 400