En linse, samme innstilling, tre posisjoner: Og tre ulike bilder

Den beste «zoomlinsa» du har er beina dine. I dette tilfellet handler det om å bevege seg tre meter fremover, og deretter bøye knærne. Resultatet er tre helt ulike bilder, der det ene nok skiller seg ut som det beste.

Vi tar derfor konklusjonen med en gang: Ikke stå som en stokk og knips alle bildene dine i øyehøyde. Gå litt frem og tilbake (eller til side), løft gjerne kamera over hodet eller legg kamera (og eventuelt deg også) på bakken. Med det kan du få «nye» og spennende bilder du aldri har tatt tidligere.

Bilde 1: Ute skinte sola og løvetannblomstene lyste gule – om enn kanskje ikke så fagre. Nedenfor lå et par småbåter, og i bakgrunnen lå hele fjellrekka med snø på til lang ned i skoggrensen. Hele motivet var flott innrammet av naust-døra. Et fint motiv, tenkte jeg og knipset. Kamera var et Fuji X-E2 (APS-C bildebrikke, dvs. halvformat) med en 18-55 normalzoom. Jeg valgte 18 mm og blender 16 for å få både naust-døra og fjellrekka skarpe. I tillegg øket jeg ISOen opp til 400 for å sikre at jeg kunne ha rask nok lukker (1/200 sek).

Bilde 2: Så gikk jeg strengt tatt bare tre-fire meter lengre frem, stoppet midt i døra, og tok et nytt bilde. Samme innstilling som ovenfor.

Bilde 3: Jeg gikk enda litt nærmere og holdt nå kamera ca. 5-10 cm over bakken. Fortsatt 18 mm, men nå endret jeg blenderen til 18. Dette var (trolig) nødvendig for å få maks skarphet, helt fra blomstene i forgrunnen til bakgrunnen. Eksponeringen her var 1/180 sek.

Altså samme linse, i hovedsak samme blender, men med ulik avstand og høyde. I bilde 1 ser jeg i ettertid at det mørke naustet dominerer for mye. Bilde 2 er «klassikeren»: En grei avfotografering av virkeligheten, men uten både ånd og sjel. Her er alt like viktig. Og dermed blir ingenting viktig. I bilde 3 er det (for meg) åpenbart at den fargerike forgrunnen er hovedmotivet, og at alt det andre er med og bygger opp komposisjonen. Det er nok dette jeg liker best. Men det visste jeg slett ikke på forhånd.

Er du enig? Kanskje ikke. Men hvis du bruker både beina, knærne, hodet og hjertet, og beveger deg både frem, tilbake, til side og opp/ned så har du i alle fall flere bilder å velge mellom, slik at du etterpå i ro og fred kan velge det motivet du liker best.

Publisert i Uncategorized | Merket med , , , , , | Legg igjen en kommentar

Borg Mesch – fjellfotografen

Han deltok i og fotodokumenterte oppbyggingen av et helt samfunn fra grunnen av i Nord-Sverige for over 100 år siden. Hans bilder er en unik samfunnsdokumentarisk skatt.

Borg Emil Ragnar Mesch (1869-1956) startet ut som atelier-fotograf i Landskrona og i Gävle.  I 1899 flyttet han til Kiruna, akkurat i dette samfunnet vokste opp rundt LKABs uttak av jernmalm, og i siste fase av byggingen av en jernbane fra Kiruna til isfri havn i Narvik i Norge, slik at man kunne frakte malmen ut til kunder i hele Europa.

Hit til Kiruna i Nord-Sverige kom 5 000 mann og om lag 1 000 kvinner og barn. Hit kom også prester, leger og lykkejegre – som vel egentlig han var det selv: bygdefotografen fra Sundsvall. Takket være en god porsjon stahet, stor grad av sosial intelligens, evnen til i bokstavelig forstand å spille på flere strenger, gode fotokunnskaper og svært gode kontakter i alle samfunnslag – ble Borg Mesch selve Fotografen med stor F i dette samfunnet.

Borg Mesch livnærte seg hovedsakelig som portrettfotograf, men han er nok mest kjent for sine bilder fra byggingen av malmbanen mellom Kiruna og Narvik, for sine naturbilder fra den svenske fjellverdenen, for bildene av samene, og generelt for dokumentasjon av bygging, liv og aktiviteter i Kiruna-samfunnet.

Ved innvielsen av jernbanen mellom Kiruna og Narvik den 14. juli 1903, H M Oscar II, H K H kronprins Gustaf, H K H prinsesse Ingeborg

Han så nok til å begynne med at det her var muligheter for å tjene penger på sine portretter. Etter hvert så også han turismens muligheter. Han fotograferte for den svenske turistforeningen og han var turleder for fjellturister. Her kunne han også fotografere sine medvandrere i samedrakter, og selvsagt både tjene penger på bildene og bidra til ytterligere markedsføring av det eksotiske livet langt nord i Sveariket.

Fjellfotografen med sitt fotoutstyr på ryggen

På samme måte som i bildene til for eksempel Anders B. Wilse, må vi derfor både trekke fra og legge til når vi i ettertid skal vurdere hva bildene egentlig forteller oss, altså ekthetsgehalten i fotografiene.

I sin samtid ble han ansett å være både en eventyrer og en driftig person. Allerede i sin levetid gikk det mange myter om hans person. I tillegg til tallrike reiser i Sverige var han også en tid i USA. Borg Mesch regnes også som en av Sveriges første alpinister.

Han var tilstede ved alle anledninger, han bar sitt tunge utstyr milevis inn i fjellheimen, han fotograferte konfirmasjoner i kirken og Kiruna Atletklubbs sterke menn. Tenk hva hans bilder har betydd for forståelsen av oppbyggingen av dette samfunnet og byggingen av malmbanen. Bildene her, som alle er hentet fra Kiruna kommunes bildearkiv, gir et lite gløtt inn i den skattkisten av fotografier som Borg Mesch etterlot seg.

Kilder:
Kiruna Kommunes nettsider, samt bokomtaler og Wikipedia.

Publisert i Uncategorized | Merket med , , , | 3 kommentarer

Google dropper Nik Collection

Google fikk mye fotograf-goodwill da de la programpakken Nik Collection fritt ut på markedet. Altså 100 % gratis. Nå melder de at de ikke kommer til å videreutvikle programmet, så på sikt er det vel overveiende sannsynlig at de stenger det ned eller at det stopper av seg selv.

Nik Collection er en samling av syv programmer som alle på litt ulik måte kan optimalisere digitale bilder for deg på en enkel og begripelig måte. Her er for eksempel Analog Efex Pro som lar deg gjenskape dine fargebilder slik de «gode gammeldagse analoge bildene» så ut. Eller Color Efex Pro som har et sett filtre for kreative effekter. Sharpener Pro skjønner du nok hva gjør. Det samme gjelder HDR Efex Pro.

Mest kjent er kanskje likevel sorthvitt-konverteringsprogrammet Silver Efex Pro, som på en enkel og intuitiv måte lar deg konvertere fargebilder til sorthvitt-bilder.

Programmene kan enten være «stand-alone» eller add-ons til for eksempel Lightroom eller Photoshop.

Ingen vet hva Google tenker. Det gjelder blant annet når man forsøker å tolke de stadig endrede algoritmene til Googles søkemotor i søkemotoroptimaliserings-sammenheng. Heller ikke nå er det umiddelbart forståelig hvorfor de legger ned en god programpakke. Like lite som man i sin tid forsto at programmet (som hos Nik kostet 500 dollar), først ble satt ned til 150 dollar, og kort tid senere ble lagt ut aldeles gratis. Noen startet allerede da å tenke i retning av at dette var starten på slutten for Nik Collection. Den som lever og har helsa får se hvor dette ender.

Men konklusjonen er i alle fall grei nok: Last ned programmet mens du kan. Så får du heller leve med at det kanskje blir ubrukelig ved neste store operativsystemoppdatering på PCen eller Macen din.

Se tidligere bloggartikkel om emnet.

Kilde: PetaPixel

Publisert i Uncategorized | Merket med , , , | 4 kommentarer

Lær mer om fuglefotografering

Trodde du at gode fuglebilder kom av seg selv? At man bare rusler litt rundt i skogen en varm sommerdag med en 600 mm tele på kamera og fotograferer i vilden sky?

Da bør du ta en titt på videoprogrammet om Brutus Østling. Han er en av Sveriges mest kjente fuglefotografer. Den tidligere bokforleggeren «hoppet av» og er nå vel etablert som fugle- og dyre-fotograf. Gode fuglebilder handler blant annet om mange små og store triks, en solid porsjon stahet og vanvittig mye tålmodighet.

Lære-forlaget «Moderskeppet» har laget en liten videoserie om Brutus, og jeg er sikker på at du får deg en og annen aha-opplevelse når du kommer på innsiden av hvordan han jobber for å få sine fuglebilder. Et og annet svensk ord kan være vanskelig å forstå/høre, men du får nok med deg det aller meste.

Men vær rask. Gratis-tilbudet fra Moderskeppet gjelder bare fra i dag og ut juni måned 2017.

Klikk her. Og lær!

Publisert i Uncategorized | Merket med , , , , | Legg igjen en kommentar

En fasinasjon for firkanter

Det er noe med firkanter som fasinerer meg. Firkantede former som vinduer og dører og husfasader kan være ganske stilige. Derfor har det blitt en del slik bilder, spesielt av dører og vinduer, opp gjennom årene. Og spesielt i litt sydligere strøk av verden, der man boltrer seg noe mer i farger enn vi gjør her til lands. Der kan jeg vandre rundt i timevis og fotografere.

Jeg er overbevist om at en psykolog ut fra denne fasinasjonen for firkanter ville kunne rynke øyenbrynene og antyde en eller annen diagnose. Og Freud tør jeg ikke engang tenke på. Men sånn er det altså med meg.

Dette er ikke noe prosjekt i egentlig forstand fra min side, mer bare det at jeg samler på slike bilder når jeg er ute og farter, enten det nå er i egen by eller under mer tempererte himmelstrøk.

Jeg så en gang en stor plakat satt sammen av like store småbilder, alle dører fra Stavanger. For et flott prosjekt og for en flott plakat. Og så undrer jeg meg på om ikke du også – når du tenker godt etter – har en eller annen mer eller mindre sær interesse for et tema eller emne eller en grafisk figur. Som for eksempel firkanter eller rundinger eller røde prikker…

Hva med å finne frem noen av disse bildene og sette dem sammen til en flott plakat. Det er en forholdvis enkel og hyggelig oppgave å samle bilder og montere dem sammen i Photoshop til ett bilde, for eksempel i format 70×100 cm. Når du har gjort dette, legger du bildefila på vent. En del av labbene, for eksempel FotoKnudsen, har med korte mellomrom kjempetilbud på produksjon av bilder. Oftest på få timers varsel, og med varighet kanskje bare en helg eller en dag. Så da må bildet ligge klart til bestilling.

Forresten, vet du hva en firkant er? Det gjorde ikke jeg heller, strengt tatt, før jeg begynte å Google. Her er én definisjon: «I en såkalt enkel firkant vil ingen av sidekantene krysse hverandre, og summen av de innvendige vinklene vil være 360°. Omkretsen av firkanten er lik summen av de fire sidelengdene. Firkanter kan videre klassifiseres i en rekke undergrupper, som parallellogram, rektangel, kvadrat og rombe.»

Men, altså: Hva er ditt lille ukjente prosjekt?

Publisert i Uncategorized | Merket med , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

W. Eugene Smith, fotojournalist i særklasse

I fotojournalistikkens historie er det en del stjerner som skinner på himmelen. En av de som skinner betydelig sterkere enn andre, er W. Eugene Smith (selvportrett, til høyre). Hvis du har et snev av interesser for gode bilder som forteller en historie, så får du muligheten her.

Unge William (1918 – 1978) var, i motsetning til mange av hans kolleger, ikke innvandret fra Øst-Europa, men barnefødt i USA. Etter highschool startet han sin fotokarriere i to lokale aviser. Senere flyttet han til New York der han begynte å jobbe for Newsweek. Allerede her ser vi starten på en lysende karriere fra en fotograf som sjelden (eller aldri) gikk på akkord med egne oppfatninger, det være seg praktisk eller kunstnerisk. I Newsweek ble han eksempelvis pålagt å bruke mellomformatkameraer, noe han avslo. Han fikk sparken, og begynte å jobbe i Life med det formatet han ønsket: 35 mm-kameraer.

Opp gjennom livet er det flere jobb-perioder som har ført til legendariske bilder, blant andre hans bilder fra den amerikanske krigen i Stillehavet under slutten av andre verdenskrig. Også bildene fra Albert Schweitzers virke i Afrika.

Smith ble medlem i Magnum i 1955, og i egenskap av Magnum-fotograf ble han sendt ut på en jobb som var planlagt til tre uker. Han ble der! Han flyttet dit. Tre år senere avsluttet han prosjektet med tusenvis av negativer.

Hans Jazz loft Project er også noe som startet med noen få bilder – men som endte opp med et mangeårig prosjekt der han ikke bare fotograferte tidens NY- jazzmusikere, men også endte opp med 4 000 timer lydopptak. W. Eugene Smith kan ikke ha vært bilderedaktørenes favoritt. Han gjorde som han ville.

Kjent er også hans arbeid med å rette søkelyset på de skadene som ble påført mennesker og dyr etter årelange kvikksølvutslipp fra en stor fabrikk i Minamata, Japan.

Eugene Smith levde ikke et A4-liv på noen som helst måte. Da helsen begynte å skrante klarte venner å få ham inn som lærer ved et universitet. Etter to slag med kort mellomrom var det imidlertid slutt.

Eugine Smith var en legende allerede i levende live. I en tidligere bloggartikkel forteller fotograf Joe McNally en episode fra hans studiedager da Den Store Mesteren var invitert for å ha en forelesning om blant annet lyssetting. Fornøyelig lesning, og et bra bilde av en fotograf på kanten.

Gamle mestre går ut på dato, men mange av deres bilder lever videre. For fotografer som ønsker å jobbe med det fortellende bildet eller fotojournalistikk generelt, så anbefales å studere en del av bildene til Smith. Det gjelder ikke minst lyssettingen. Skrur vi klokka tilbake til hans tid (lenge før digitale kameraer, og lenge før lette blitsanlegg som kan fjernstyres), så ser vi en genial fotograf som med datidens utstyr klarer å skape mesterlige teaterlignende lyssetting. Det er ikke uten grunn at W. Eugene Smith er pensum på fotojournalistsikk-utdanninger rundt om i verden.

Her er et lite utvalg av hans bilder.

Wikipedia har en relativt solid tekst om W. Eugene Smith. Og hvis du klarer å henge med i svingene i en 18 minutters nokså hesblesende «forelesning» om WES, så får du enda litt mer her. (I denne YouTube-videoen omtales «The Family of Man» flere ganger. Også det en spesiell fotografisk tildragelse som du kan lese mer om her.)

I tillegg kommer du mer inn på mennesket W. Eugene Smith i denne flotte blogg-artikkelen. Herfra har jeg også tillatt meg å låne de fleste bildene du ser her.

Sitat WES: “Whats the use of having a great depth of field if there is not an adequate depth of feeling?”

Publisert i Uncategorized | Merket med , , , | 1 kommentar

Foto i Fukushima

Noen fotoprosjekter er mer spektakulære enn andre. Dette er et av dem. For seks år siden førte et jordskjelv i Japan til nedsmelting at atomkraftverket Fukushima, med det resultatet at tusenvis av mennesker måtte evakuere sine hjem, sine arbeidsplasser og hele byer.

Klokken stoppet. Hele samfunn ble stående akkurat slik de var da alle menneskene måtte forlate i full fart, og et flere kvadratkilometer stort og nå forbudt område fremstår i dag som et spøkelses-område.

Noen steder står alt urørt. Noen steder preges av plyndringen under evakueringen. Andre steder holder naturen på å ta tilbake all sivilisasjon.

I løpet av de senere årene har to Nikon-fotografer vært tilbake og fotografert innenfor det området som kalles no-go-zone. I den siste tiden har de også invitert med seg inn dit mennesker som hadde tilknytning til dette området, og fotografert disse i sine opprinnelige miljø. Det har blitt noen utrolig spennende bilder med levende mennesker – «atom-flyktninger» – midt i støvete og døde omgivelser der de en gang levde og virket.

Fotografene, Carlos Ayesta og Guillaume Bression, jobbet med Nikon D800 og D810. Med disse kameraene, med en utrolig fin dramaturgi og god lyssetting, får vi et skarpt og detaljrikt blikk inn i en verden vi knapt kan forestille oss.

Resultatet av dette prosjektet ble ei bok, Retracing Our Steps – Fukushima Exclution Zone 2011, på 152 sider. Pluss et nettsted med bilder og tekst. Boka kan du skaffe deg her. Nettstedet anbefales også for sine bilder og tekst. Bildene her er selvsagt hentet fra nettstedet.

Det hender jeg avslutter denne type blogginnlegg med hilsnen «enjoy».

Det gjør jeg ikke denne gangen.

Publisert i Uncategorized | Merket med , , , , , , , | Legg igjen en kommentar