Finn frem og bruk motlysblenderen

Det er vår og sola står lavt. Ekstra lavt jo lenger nord i kongedømmet man kommer. Her kommer derfor et lite aktuelt tips: Finn frem motlysblenderen til linsene dine. Og bruk dem!! Ikke bare om våren, men hele året.

 

Bildetekst: Jeg har motlysblendere skrudd på alle mine linser. På min 12-24 vidvinkel (til høyre) er den fast påsatt, både for å skjerme kula foran og for å hindre lens flare.

Jeg har tidligere snakket varmt om motlysblenderen, men ble ekstra trigget av en liten videosnutt fra Adorama som ramlet inn i min innboks i dag.

Noen tror kanskje at man bruker en solid motlysblender bare for å imponere!? Feil! En motlysblender har flere hensikter:

  • Motlysblenderen kan fjerne «lens flare», også kalt refleksflekker, dvs. uønsket lys som treffer linsa og som «kastes» ukontrollert inn mot sensoren. Som regel er disse uønsket. Men som alt annet: Av og til velger man denne effekten helt bevisst, og da er det jo bare å skru av motlysblenderen.
  • En skikkelig motlysblender kan også være en god og solid beskyttelse av fronten på linsa. Det er fort gjort å deise borti både det ene og det andre, og da kan motlysblenderen ta mot støtet.

Når bør du ikke bruke motlysblenderen? Jeg skrur av denne hvis jeg MÅ benytte den lille innebyggede blitsen, ettersom den da vanligvis kaster en stygg skygge på nærmeste del av bildet.

Reklamer
Publisert i Uncategorized | Merket med , , , , | Legg igjen en kommentar

Kevin Carter – fotografen i aller første rekke

Noen bilder glemmer man aldri. Bildet av den hungersnødrammede lille jenta og gribben som har satt seg bak henne for å vente på neste måltid, er ett slikt bilde. Det er tatt i Sudan i 1993. Fotografen het Kevin Carter. I 1994 fikk han den amerikanske Pulitzerprisen for bildet, og for en stakket stund ble verdens oppmerksomhet rettet mot sultkatastrofen i Sudan. Men Carter fikk også kritikk – for ikke å ha grepet inn og berget jenta.

Den sørafrikanske fotografen Kevin Carter var en av «medlemmene» i the Bang-Bang Club: De tøffingene som er i front for å få de aller, aller beste bildene – og som dermed også har sett det meste av død og elendighet.

I 1993 fløy han til Sudan for å dekke sultkatastrofen der. Utslitt etter en lang dags jobbing, gikk han en liten tur inn i bushen, og hørte klynkingen fra et barn. Hun satt på huk og hadde åpenbart ikke krefter igjen til å gå frem den alle siste veien til et matsenter i nærheten.

Han tok bilder av jenta. Like etter landet en gribb bak henne. Kevin tok flere bilder, nå av jenta og gribben.

Han var grundig advart mot å berøre noe og noen på grunn av smittsomme sykdommer, derfor kunne han ikke gjøre noe. I stedet ventet han og håpet at gribben ville ta til vingene. Den satt. 20 minutter gikk. Til sist skremte han gribben, og så at jenta stavret seg videre mot matsenteret. Dette er i alle fall en av historiene om denne episoden, og gudene må vite om ikke denne versjonen ble skapt i ettertid. Jeg har i alle fall lest flere versjoner.

Men det er derimot liten grunn til å tvile på resten: Kevin satte seg ned, tente en sigarett, hadde en liten samtale med Vårherre. Og gråt.

Bildet ble oppslag i New York Times, Kevin fikk Pulitzerprisen og bildet fikk berettiget oppmerksomhet. Så kom kritikken for at han ikke hadde grepet inn, og det ble reist spørsmål om hva som senere hendte med jenta.

Kevin ble mer og mer hjemsøkt av det han hadde opplevd og sett, og etter hvert ble hverdagen for vanskelig å takle. Han døyvet en del med blant annet alkohol, men da heller ikke dette hjalp kjørte han i juli 1994 bilen sin ut i bushen og koblet en slange til eksosrøret. De fant ham sammen med mange brev og notater som forklarte hvorfor han ønsket å forlate denne verden. Blant annet: “I am haunted by the vivid memories of killings & corpses & anger & pain.”

Kevin Carter ble 33 år gammel.

Etterord:

I en av bøkene til NRK-journalist Tomm Kristiansen forteller han i ett kapittel om sin gode venn som til sist ikke orket mer.

I ettertid fortelles det at jenta på bildet faktisk kom frem til matstasjonen. 14 år senere døde hun av malaria.

Publisert i Uncategorized | Merket med , , , , , | Legg igjen en kommentar

Sosiale medier og åtte årstider

Hvis du har litt tid for deg selv denne måneden (februar 2018), kan du med stor sannsynlighet lære en god del av Moderskeppets to gratisvisninger:

A: Naturfotografen Serkan Günes, som kommer fra Istanbul og har i sitt natur-prosjekt fått seg en base i Gällivare i Nord-Sverige. Han vil ha stillhet, han går på ski i landskapet (der alle kjører scooter) og han tar ytterst få bilder på sine turer. Målet er å dokumentere de åtte årstidene. Mens vi vanligvis opererer med fire årstider, har samene åtte – som er helt forskjellige og som krever sitt i forhold til reinene.

B: Den unge bloggeren Elin Kero fra Tyresö utenfor Stockholm. Hun har sin egen YouTube-kanal, legger ut stoff på Instagram, på Facebook og andre sosiale kanaler, og lever av dette. Hun lever et hektisk liv, der hun bruker naturen for å slippe ned skuldrene.

Det er altså to høyst ulike fotografer som du kan møte – aldeles gratis – i februar måned 2018. Det er enkle, greie produksjoner, som jeg vil tro at mange kan lære en god del av. Hvordan gjør de det? Hvordan tenker de? Hvordan klarer de å finansiere sine prosjekter?

Enjoy!

Publisert i Uncategorized | Merket med , , , , , | Legg igjen en kommentar

Ryddesjau i bildearkivet

De siste ukene har jeg ryddet i det digitale bildearkivet mitt. Den akutte foranledningen var at den interne bilde-disken på to terrabyte i min stasjonære PC’en holdt på å «renne over». Den enkle løsningen ville være å kjøpe en harddisk til. Men denne gangen tok jeg gudskjelov til vett.

Jeg har nok tilegnet meg en del uvaner opp gjennom livet. Som fotojournalist i gamle dager ble man vant til å sløse med filmen: Filmene ble vanligvis fremkalt etter hvert oppdrag, så hvorfor ikke ta et par ti-talls eksponeringer for sikkerhets skyld. I den digitale tiden ble det enda verre, ikke minst fordi «filmen» ikke koster noen verdens ting.

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Bildene over her er typisk. En hel serie, og så ett bilde som skal beskjæres og brukes. Bildeserien er fra mai 2015 og er tatt med et Nikon D700, 24-70 mm linse @ 40 mm, 1/600 sek, f5,6, ISO 320. Kameraet står på et lite stativ på bakkenivå og fjernstyres.

Med kameraer som tar 6-8 bilder pr sekund topper det seg. Eksempel: Jeg tar en del bilder fra ridestevner. For å sikre det ene gode bildet er det fristende å la kamera gå helt fra tilløpet, til spranget og til hest og rytter er vel nede igjen. Da kan det fort bli 24 bilder pr. sprang. Ett bilde skal brukes, og ofte ikke det engang. Da forstår du at det fort kan bli en del bilder i løpet av et vanlig sprangstevne.

For å slippe å ta stilling til alle halvdårlige bilder som burde blitt slettet umiddelbart, så har de bare blitt liggende der. Det er jo mye morsommere å ta nye bilder enn å sitte og sortere gamle.

Slikt straffer seg i det lange løp.

Nå er det gudskjelov enkelt å slette bilder ettersom jeg de siste årene har importert alle bilder inn via Lightroom. Og hvis du gjør den jobben skikkelig, blir etterarbeidet enklere. Jeg gir alle bildene nytt navn under importen (mine heter eksempelvis 180128_HH_005.jpg. Her ser du med en gang at dette er bilde nr. 5 tatt 28. januar 2018). Bildene legges i logiske mapper på måneder og år.

Et lite utsnitt av min Lightroom-katalog. Bilder før 2011 er bare i liten grad importert inn i LR. Fra ca. 2011 ble alle bilder importert inn via LR. Som du ser er det en liten jobb å gjøre, spesielt med 2012 der jeg i gjennomsnitt tok 56 bilder hver eneste dag hele året! Jeg er i gang med å rydde i 2015, og har her gjort unna hele april og deler av august…

De beste bildene merkes i LR med et flagg og eventuelt andre koder. Dette betyr at jeg fort kan markere alle bilder som ikke er «flagget», og la de gå i bøtta. Nå gjør jeg vanligvis ikke det. Som regel ser jeg gjennom og sparer potensielt bra bilder. Men jobben er likevel enklere enn om man skulle starte med å grave på måfå i en enorm haug.

Hvordan er det med dine bilder? God vårrengjøring!

Publisert i Uncategorized | Merket med , , , , | Legg igjen en kommentar

Tips for bedre gatefoto

Gatefoto, eller «street photograhy», er en egen sjanger, som ofte innebærer spontane bilder tatt uten at personer på bildene er oppmerksomme på det. Kanskje muligens etterpå!

Jeg synes dette er et spennende fotografisk område, og har tidligere omtalt flere fotografer som man kan putte i denne båsen (se nederst).

I praksis og i hverdagen ser jeg for meg at mange nok vil vegre seg for å storme over gjerdet til naboen, rusle rundt i hovedgata i småbyen og fotografere, eller hive opp kamera foran nesa til postmannen. Men er det ikke slik vi gjør når vi er på ferie eller på reise i utlandet? Mer eller mindre, selvsagt.

Jeg kom nylig over en liten videosnutt som gir et antall gode råd for gatefoto. Noen av disse kan du anvende enten du bor i Tønsberg eller Kirkenes og ønsker å skape noen spennende bilder fra gatemiljø. Andre kan det kanskje være greit å tilpasse litt, for å si det forsiktig. Men stort sett kan du vel ta alle i bruk når du er på fotojakt i en større by et eller annet sted i verden – men da under forutsetning av at du ikke er i konflikt med landets seder og skikker eller lovgivning.

Selfie på operataket

Her er noen av rådene fra en kort og grei video. (Tips: Skru ned lyden. Jeg holdt på å bli gal av den).

  • Bruk mørke klær (eller klær som er mest mulig nøytrale)
  • Fotografer i P-modus. Et greit råd hvis hensikten kun er få korrekt eksponerte bilder. Men jeg ville nok foreslå at du velger andre løsninger for å få det uttrykket og den dybdeskarpheten du ønsker.
  • Still inn og vent til det rette øyeblikket
  • Ta bilder i «burst mode», altså mange bilder etter hverandre mens du holder nede utløseren. Da er det enkelt etterpå å plukke det beste bildet.
  • Samme som over: Vent til det avgjørende øyeblikket. (Et litt merkelig råd, ettersom dette er en ren klone både språklig og motivmessig fra den franske fotografen Henri Cartier-Bresson).
  • Finn nye vinkler (lavt og høyt – og enda høyere med hjelp av et stativ)
  • Lang lukkertid gir ofte bedre bilder når du har med rennende vann å gjøre
  • Se etter naturlige «rammer» for motivene dine: en statue, et portrom, greiner på trær.
  • Av og til er det mer interessant å «kappe» hovedmotivet enn å vise alt
  • Skygger kan gi spennende bilder
  • Se etter reflekterende flater, og la interessepunkter speile seg her
  • Vær ikke redd for å spørre potensielle fotoobjekter om å få ta bilder av dem. Ha gjerne med et lite visittkort eller tilsvarende som forteller hvem du er samt nettadressen og din instagramkonto, eller tilsvarende
  • Sorthvitt fungerer ofte bra for gatefoto
  • Pass på så du ikke overbehandler bildene dine

 

Noen lenker til spennende fotografer:

Alle bilder er tatt med Fujifilm X-E2 eller E3 (begge perfekte kameraer til gatefoto), og prosessert i Lightroom 6 og konvertert til sorthvitt i Silver Efex Pros. 

 

Publisert i Uncategorized | Merket med , , , , , , | Legg igjen en kommentar

«Less is more» – eller «Gud befinner seg i detaljene»

For litt siden leste jeg en artikkel og så bilder fra en fotograf som hadde en bildeserie der det var de små detaljene i bildet som var prikken over i-en: Lys fra en bil langt borte, den ene personen som vi ser i silhuett på fjellknatt et stykke inn i bildet, båten i horisonten, osv.  Altså den type bilder som vi nok ville gitt en «like» på Facebook, og så gått videre – men som takket være den ene lille detaljen løftet bildet opp og over gjennomsnittet. Ofte langt over gjennomsnittet.

Foto: Jan Arne Emilsen

Det var bakteppet da jeg nylig fikk sendt et par bilder fra min dyktige fotokompis i sør. Han hadde vært en snartur ute med sitt Fujifilm X-T2. Jeg er ikke så sikker på om han selv syntes bildene var så overvettes, men jeg likte dem svært godt. Spesielt det ene. Det med joggeren.

Er det ikke merkelig hvordan øynene blir sugd til det ene lille elementet – som selvsagt «tilfeldigvis» befinner seg i det gyldne snitt.

Her er det de store hvite snøflatene som fungerer som inngangselement til joggeren. Litt spenning gir det også at han er på vei ut av bildet. Her kunne en bildeanalytiker drodlet mye mer, men jeg stopper der.

De to skiløperne drukner litt mer i forhold til den mørke skogen. Men har det kanskje også noe med antallet å gjøre? Prøv å beskjære bildet slik at den bakerste skiløperen blir borte? Vi er en del av en kultur som sier at spenningen ligger i 1-3-5 osv., aldri 2-4-6. Ren amatørtolking fra min side.

Foto: Jan Arne Emilsen

For å konkludere med hensyn på bildene: Dyktige fotografer «ser» motiver, og oppfatter hva som mangler. Så venter de bare et minutt, eller et kvarter eller hva som nå måte kreves, inntil det ene lille elementet er på plass – akkurat der det skal være i bildet. Og da først tar man bildet(ene).

Mange gatefotografer er eksperter på å vente til det rette elementet (én person eller flere) er på plass mot en perfekt bakgrunn. Andre setter gjerne kamera på stativ, og piler frem for å bli med på bildet. Selv har jeg stått usannsynlig lenge og ventet for eksempel på at et antall måker skulle befinne seg i rett posisjon på himmelen.

Til sist litt filosofi: Hvor «sitter nå egentlig detaljene»?

Per Egil Hegge i Aftenposten hadde for flere år siden en liten epistel om dette. Vi hører ofte at «djevelen sitter i detaljene», noe som for eksempel enhver husbygger nok vil si seg enig i. Begrepet kommer fra den tyske filosofen Friedrich Wilhelm Nietzsche (1844-1900). Originalen lyder «Der Teufel steckt im Detail.» Utsagnet tolkes gjerne slik at det er enkelt å bli enig om prinsipper og hovedlinjer, men når enkelthetene skal hamres ut, blir det gjerne verre.

Men, forteller Hegge, se om ikke en annen tysker, arkitekten Ludwig Mies van der Rohe (1886-1969), har sagt det stikk motsatte: «Gud er i detaljene.» Dette kan tolkes slik at dersom detaljene er som de skal, så vil også hele produktet være det.

Det var for øvrig også den samme Mies van der Rohe som sa at «Mindre er mer», altså «Less is more».

En klok fyr, denne van der Rohe. Jeg tipper arkitekten var fotograf på fritiden.

Publisert i Uncategorized | Merket med , , , , , | Legg igjen en kommentar

Den viktige bakgrunnen

En god bakgrunn fremhever hovedmotivet. Glem aldri det.

Der jeg holder til i verden er det fjell på alle kanter. Nesten. Selv fjorden vrir seg utover og sørger for at du aldri har en flat horisont som bakgrunn. Det hender jeg virkelig misunner folk som bor ytterst ved kysten.

Når det kommer til vakre og nøytrale bakgrunner så sier det seg selv at en rolig horisont kan være langt å foretrekke.

I min verden må jeg ofte vente på kombinasjonen av det vakre ettermiddagslyset i mørketiden, kombinert med solide snøbyger på nordsiden av fjorden. Det blir en «backdrop» av himmelske dimensjoner. Endelig er det mulig å få fokus (i overført betydning) på forgrunnen: En enslig lykt på en kaikant. Eller en skarv som tørker vingene sine på en stolpe.

Du kan ikke unngå å se hovedmotivet, selv med solid «tomrom» rundt hovedmotivet.

Ferske fotografer har det meste av sin oppmerksomhet på hovedmotivet. Med tid og erfaring kommer blikket for bakgrunnen inn for fullt. Det er nemlig verdens enkleste sak å ødelegge for hovedmotivet med en lurvete bakgrunn som stjeler mye av oppmerksomheten.

Det er mange måter å fremheve hovedmotivet på. Med lys, med bokeh, med farger. Snøbyger i mørketiden er bare én av mulighetene.

(Som vanlig kan du se bildene i full størrelse ved å klikke på dem. Du kommer tilbake til bloggen ved å klikke på returpila øverst i venstre hjørne i nettleseren din)

Litt fakta: Bildene er tatt med et Fujifilm X-E3 (med APS-C-brikke) med et 18-55 zoom-objektiv kl. 12-12:30 den 24. desember 2017 – altså midt på dagen. Så hvis du lurer på hva mørketid innebærer i form av blender, tid og ISO, så ser du det her.

  • Lysstolpe på kai: ISO 3200, f:5,6, 1/60 sek, 18 mm, frihånd.
  • Skarv på stolpe: ISO 4000, f:4,5, 1/60 sek, 55 mm, frihånd.
Publisert i Uncategorized | Merket med , , , , , , | Legg igjen en kommentar