Eier og kjæledyr

Har det slått deg hvor lik mange kjæledyr er sine eierne? Fotograf Olga Fedorova gjorde noe med det. I løpet av en knapp ukes tid fotograferte hun 32 eiere og deres kjæledyr i et prosjekt hun kalte «Pet ‘n’ Me».

Ta en titt. I utvalget er det nokså mange eksempler på at utsagnet stemmer: «Som eier, så kjæledyr».

Teknikk: Når jeg viser deg dette her, så er det også for at du kan studere teknikken til Olga. På nettstedet hennes forteller hun at hun mest jobber med eksisterende lys.

Ut fra bildene kan det se ut som om hun har fotografert både eier og kjæledyr med lys fra et stort vindu på venstre side for oss, altså til høyre for modellen. Alternativt fra en svært stor softboks.

Det innfallende lyset er stort nok til at bakgrunnen får om lag like mye lys som modellen. Teorien om et svært stort vindu «bekreftes» ved at lyset på bakgrunnen på noen av bildene faller av mot høyre i bildet. Det kan selvsagt også være at fotografen har lagt på en svak vignettering.

Denne type lyssetting er ideelt for å gjøre ansiktene tredimensjonale, og den har mye til felles med en klassisk portrettlyssetting, kalt Rembrant-lys.

Tips: Hvis du lurer på hvordan en fotograf har satt lyset, så forsøk å forstørre øynene. De er ikke bare «sjelens speil», men også et speil der du kan se hvor mye/mange og hvor lyset kommer fra.

Olga har plassert eierne på en stol på en sømløs bakgrunn, altså et stort papir som går fra taket og via en bue fremover gulvet. Kjæledyrene er plassert enten på gulvet eller på en stol eller lignende.

Optikk: Jeg vil tippe at Olga har brukt en svært lyssterk 85 mm. På bildene av eierne har hun stått et lite stykke unna, med moderat blender. På kjæledyrene har hun stått nærmere, og med stor blenderåpning. Det er kun partiet rundt øynene som er skarpt. Både nese og ører er svakt uskarpe, mens resten av kroppen er uskarp. Dette er selvsagt bevisst for å få fokus – i dobbelt forstand på øynene.

Morsomt prosjekt.

 

Reklamer

Vidvinkel – historiefortelleren

Lofoten, Nikon D700, 14 mm, 1/100 sek, f:18, ISO 250

Vidvinkler er herlige objektiver. Med en solid vidvinkel kan man fortelle en hel historie. Vidvinkelen gir rom til å skape et hovedobjekt, og så spe på med detaljer, gjerne i ytterkantene. Derfor gjelder det å følge nøye med i søkeren før du trykker på knappen. Det som kommer med her må ha relevans. Det er fort gjort å få med elementer som forstyrrer eller direkte ødelegger historien din.

Unger med fakler, Fuji X-E3, 13 mm, 1/120, ISO 4000.

Med en vidvinkel har du også muligheter for å etablere spennende linjeføringer i bildet. Hvis du bruker øynene godt og beina enda litt mer, så kan du fremheve utrolig mye komposisjons-geometri i bildene dine. Gå litt frem og tilbake (helst frem!), gå ned i knestående – eller opp på et eller annet.

Noe av dette må du slite for å få til. Det du derimot ofte får mer eller mindre gratis, er linjeføringer inn mot et punkt. På naturbilder vil du i tillegg kunne oppleve at skyer på himmelen fremstår ytterst samarbeidsvillig: De hjelper deg med å vise linjer inn til det ene punktet i horisonten.

Handelsstedet Havnnes på Uløya i Nordreisa. Fuji X-E2, 18 mm, 1/500, f:9, ISO 200

Jeg har brukt vidvinkelobjektiver hele livet. Ikke minst fra tiden som fotojournalist i avis, da det «alltid» sto en vidvinkel på et av kameraene.

Lofoten, Unstad. Nikon D700, 12 mm, 1/400 , f:6,3, ISO 200

Det finnes ikoniske fotografer som store deler av livet fotograferte med sine Leica-kameraer og med en 28 mm eller 35 mm fast påskrudd. Det er selvsagt mange myter her. Noen av dem påstår at Leica var «laget» for 35 mm-objektiver.

Riksgränsen: Fuji X-E3. 12 mm, 1/320, ISO 400.

Nettopp 35-mm har jeg fått sansen for det siste året. Jeg kjøpte for ikke lenge siden en 23 mm prime f:2.0 til mitt Fuji X-E3 (med en APS-C-brikke blir dette 35 mm i fullformatekvivalens), og har på de siste ferieturene bare hatt med denne ene linsa. Objektivet er lite og lett. Det er passe vidvinklet til det meste, og er likevel så pass hyggelig med hensyn til objekt-forvrengning i ytterkantene at man kan ta bilder av personer uten at man blir uvenner av den grunn.

Leve vidvinkelen.

Fjellheis-anlegg under bygging: Fuji X-E3 15 mm, 1/1000, f:4, ISO 800

 

 

Teleobjektivet – som «pynter» på virkeligheten

Noen bilder får du ikke tatt uten ei telelinse

Dyrefotografer eller sportsfotografer ville ikke klart seg uten. Ikke jeg heller, selv om jeg verken fotograferer dyr eller sport.

Teleobjektivet er som en kikkert: Du kan se og fotografere bamsefar på lang (og trygg) avstand eller fotografere en hendelse på den andre siden av fotballbanen. Uten tele ville dette vært umulig (og da ser jeg bort fra ekstreme del-forstørrelser).

Men et teleobjektiv har også noen andre egenskaper. På godt og vondt.

Med et teleobjektiv kan du komprimere virkeligheten eller fremheve et objekt. I bildet over her var målet å få frem det intense arbeidet på ei bru noen få dager før snora klippes over. Det var ei maurtue av aktiviteter: oppe i tårnene, på brua, inni brudekket og under det. Målet med bildet var å forsøke å gjenskape noe av denne hektiske aktiviteten.

Brua er totalt 1533 m fra landfeste til landfeste. På bildet ser vi om lag halvparten av brua, altså 766 meter, klemt sammen til en kort berg-og-dal-bane.

En eller annen smarting har engang sagt noe sånt som «at et bilde ikke kan lyve». Selvsagt kan bilder lyve. Her skjer det til gangs. Muligens opplever også du et inntrykk av høy aktivitet, men du får ikke et realistisk inntrykk av de fysiske dimensjonene på brua.

Brua har i virkeligheten en slakk topp på midten. Mot land på hver side er det stort sett flatt. Bildet av brua fotografert ovenfra gir et langt riktigere bilde.

Men teleobjektiver er ikke bare notoriske løgnere. Her eksempel på det:

Mange motefotografer benytter teleobjektiv. Årsakene er flere. Med en solid tele og med stor blenderåpning kan man legge bakgrunnen uskarp (kalles også bokeh). På denne måten blir modellen og klærne i bokstavelig forstand i fokus. De som har greie på den slags, sier at også modellen fremheves på en (enda mer) positiv måte.

Hvis du ønsker å gjengi virkeligheten så ærlig som mulig, så betyr dette at du må bruke telelinsa di med omhu. For noen år siden ble motivet over her brukt på ei bokforside, og utgiver fikk pepper av lokalbefolkningen fordi de mente bildet var manipulert. Men det var det altså ikke. Det er om lag 0,75 kilometer fra standplass til kirka og 19,5 kilometer fra kirka til fjelltoppen. Den avstanden klarer altså ei solid telelinse å klemme sammen, slik at det nesten kan se ut som om fjelltoppen står i bakgården.

Målet mitt var å skape et bilde der formen på kirketaket og kirkespiret ble repetert i fjelltoppen i bakgrunnen. For en som er vant til, og akseptere sammenklemte tele-bilder, var det bare fint å se på. Det var det ikke for noen andre, og jeg må jo på en måte gi dem rett i det. For strengt tatt er bildet en form for reinspikka løgn.

(Som vanlig kan du se bildene i maks format ved å klikke på dem. Du kommer tilbake til bloggen ved å klikke på returpila øverst til venstre i nettleseren din)

Telelinse på sitt beste (?), der du fremhever objektet ved å legge bakgrunnen svakt uskarp. Men ser du nøye etter, vil du oppdage at både hest og vogn er «krympet» en god del i lengderetningen.

Ikeabildet

Hvis du har litt tid i helga, så anbefaler jeg en morsom og litt spesiell film om et av verdens mest solgte bilder (?) og historien om å finne frem til hvem fotografen var.

Den handler om Amsterdam, om en dyktig motefotograf som tok et tilfeldig bilde av en sykkel som sto parkert ved en kanal, om et bildebyrå, om IKEA som kjøpte rettighetene for noen få dollar – og som senere produserte og solgte dette bildet i format 100×140 cm i tusenvis av eksemplarer over det meste av verden.

Og altså om en kjøper/eier som ga seg f.. på at han skulle finne ut historien om bildet og om fotografen som tok det.

Litt av en detektivhistorie, som han altså var smart nok til å lage en liten film av. Kommentarene er på flamsk mens filmen er tekstet på engelsk.

10-tusen-kroners-spørsmålet får vi derimot ikke svar på: Hva er det som gjør at ett bilde blir så enormt populært, mens nesten ingen bryr seg om bildet ved siden av? Oppskriften på dette finnes dessverre ikke.

Enjoy!

Street photography – gratis kult-film

«Everybody Street», Cheryl Dunns flotte film om gatefotografer på Manhattan, er nå (igjen) fritt tilgjengelig på YouTube. På knapt 1,5 time får du med deg hva gatefoto betyr. I alle fall på amerikansk, og garantert på NYC-måten.

Regissør Cheryl Dunn skramlet i 2011 sammen 45 000 dollar via Kickstarter. Vel anvendte penger. Filmen kom i 2013 og fikk akkurat så mye oppmerksomhet og skryt som den fortjener. Flott og tidsriktig filming og en aldeles herlig regi. Her får du møte fotografer av begge kjønn, som over en lang periode har satt sitt preg på amerikansk gatefoto. Noen sympatiske og empatiske, andre det stikk motsatte – for å si det forsiktig.

Jeg er svak for god gatefoto, og har (selvsagt) omtalt filmen tidligere. Det aldeles nye og fine er at filmen igjen er lagt gratis ut på YouTube.

Et nettsted sier at du kan se filmen – med reklame – men jeg møtte svart skjerm. Jeg fant imidlertid en reklamefri versjon her. Så får vi se hvor lenge det varer.

Her er fotografene som er med i filmen.

Hvis du har halvannen time, så anbefales filmen på det varmeste. Men du bør vite hva du går til. Dette er ikke en film om blendere og tid og lukkerhastigheter. Filmen er heller ikke spekket med landskaper og vakre sommerfugler. Denne er lærerik, morsom, interessant – og innimellom ganske rå, fordi den i slike tilfeller speiler livet på et ganske rått sted. Sånn er gatefoto: Et speilbilde av virkeligheten.

Og så anbefaler jeg at du først leser min bloggartikkel fra januar 2014 om «Everybody Street».

En av mine favoritter, rolige og snille Erwitt.

 

Litt flaks – og et godt kamera

Av og til skyldes gode bilder ren og skjær flaks. Men det kan være avgjørende å ha et godt kamera og noen skarpe linser med seg.

For noen dager siden var jeg på en av mine «vanlige» fototurer rundt om i byen der jeg holder til, et godt stykke nord i Kongeriket. Aldeles tilfeldig befant jeg meg på en liten utsiktstopp i en park da en liten flik av sola i sør plutselig kom til syne.

Jeg tok noen bilder og ventet på at hele sola skulle bli synlig. Men bare en liten del av sola snek seg bortover fjellet. Til sist ble det åpenbart at dette var de aller siste solstrålene – før den ville si «takk for seg» og være borte, først bak fjellene i sør og deretter under horisonten, i flere måneder. Snart mørketid i nord med andre ord.

OK, jeg hadde fått et greit bilde, men ikke noe mer enn det: Sola, refleksene i berget og byen bak. Så gikk jeg.

På tur ned hørte jeg glade unger, og oppdaget etter hvert noen gule vester på tur oppover sammen med en «tante». Med ett «så» jeg motivet for meg: Ungene i forkant som skulle se på sola for siste gang for vinteren! Dette måtte jeg få med meg! Jeg bråsnudde og gikk opp.

Unger er det lett å komme i kontakt med, men… Joda, ikke noe problem for jeg sa at det kun var ryggene jeg ville fotografere. Ingen ansikter. Det utløser nemlig en hel papirmølle med godkjenninger fra foresatte. Ungene var ikke vanskelig å be. Ikke den hyggelige «tanten» heller. Jeg visste hva jeg skulle ha, så det var bare å be ungene å stå akkurat der. Fem-seks eksponeringer. Ferdig.

Ren og skjær flaks, med andre ord.

Men et kamera med et fantastisk dynamisk omfang, og en sylskarp vidvinkel-zoom er ikke flaks. Det er nøye beregning. Pluss noen tusenlapper, selvsagt!

Det sier seg selv at et bilde rett mot sola er en utfordring både å ta og senere behandle. Under fotograferingen var det viktig å la himmelen få nok tegning, dvs. ikke være utbrent. Forgrunnen i delvis i skygge måtte heller ikke være for mørk.

For et rent naturbilde kunne løsningen vært stativ og HDR. Men med bevegelig motiv foran meg ble løsningen å kompromisse med himmel og forgrunn, og satse på at finjusteringen kunne skje i Lightroom. I LR ble himmelen justert ned og forgrunnen justert opp. I tillegg måtte både tante og unger få noen individuelle runder med «dodge and burn». Individuell oppletting av skygge bidrar også til å få tegning i skyggepartiene.

En Fujifilm X-E3 og en Fujinon 10-24 vidvinkelzoom (og erfaring med Lightroom) er altså ikke flaks.

Men samlet sett ble det ikke så aller verst.

Få korrekte farger på blomster

Et «normalt bilde» som de fleste kameraer fikser godt selv

Hvis du fotograferer noe som er ensfarget, som for eksempel et makrobilde av en blomst, så er det en viss sjanse for at du får «gale» farger på bildene. Kamera blir lurt. Da må du hjelpe til. Løsningen er vanligvis enkel og heter oftest hvitbalanse.

Jeg vil tro at de færreste amatørfotografer har noe som helst forhold til hvitbalanseinnstilling på kameraene sine. Den står fast på Auto. Det er ikke aldeles urimelig, ettersom dagens kameraer stort sett fikser dette på en grei måte. Himmelen blir blå og gresset grønt. Men det er som antydet noen unntak.

Om hvitbalanse kunne man skrive lange avhandlinger. Poenget denne gang er kun å fortelle at ditt kamera er laget for å gi normale bilder av normale objekter under normale lysforhold.

Så hva skjer hvis du stikker linsa di helt opp i en knall gul blomst eller ønsker å fotografere grønne planter? Da kan kameraet ditt få problemer. Hvis du fotograferer i jpg-format kan bildene være vanskelig å korrigere. Hvis du derimot fotograferer i RAW-format, er det en enkel sak å korrigere hvitbalansen i etterkant i et bildebehandlingsprogram.

Muligens også et motiv som må korrigeres noe.
Omlag slik kan hvitbalanseinnstilling se ut på et kamera

Derfor: Før du begir deg ut i skogen eller stikker linsa ned i blomsterpotta, så sjekker du hvilke lysforhold du fotograferer under, og så stiller du inn hvitbalansen deretter. På noen kameraer må du ned i en meny og velge. Andre har knotter og knapper på utsiden.

For de spesielt interesserte og de som vil ha fargene tilnærmet 100 % korrekt, anbefales et hvitbalansekort.

Dette var «hovedregelen». Nå kommer unntakene:

  • Lav høstsol har varmere farge enn vanlig sommersol, samtidig som høst-skygge kan være skikkelig blå.
  • Hvem sier at blomsten eller bladene være eksakt lik dem som står i potta eller henger på trærne. Lag bildene slik du vil ha dem!

    Her vil den største utfordringen trolig være at motivet kan bli overeksponert pga de store mørke flatene.

 

Jeg har tidligere skrevet om hvitbalanse. Ta en titt her om du er spesielt interessert i emnet:

Her var jeg overbevist om at bildet ville få fargestikk, men dette taklet kameraet relativt godt.