Mine favorittkameraer

Det er ofte gode grunner når fotografer får en viss forkjærlighet for noen av sine kameraer.

Nikon FE – et fantastisk kamera som tok bilder akkurat slik jeg ville. Men skyvezoomen må være den dårligste linsa Nikon noen gang har laget.

Jeg minnes selv mitt analoge Nikon FE som klart ble foretrukket foran hele serien av dyrere Nikon-kameraer. Og så minnes jeg Nikon D300, som er/var en liten arbeidsgamp med APS-C-brikke. Fullformat-kameraet D700 var bedre, ga skarpere bilder – men var tyngre.

I en lang periode gikk jeg og ventet på at Nikon skulle komme med et godt speilløst kamera i APS-C eller fullformat, men til sist ga jeg opp.

X-10 var et flott lite kamera – men med litt for liten bildebrikke.

Det var slik Fujikameraene kom inn i livet mitt. Det ble en hel serie med bra kameraer. Da X-E2 kom var jeg nesten fornøyd, men det var noe med følgefokus som ikke funket godt nok. Så kom X-E3, og jeg fikk samme følelse som da Nikon D300 kom. Dette var bra, og det var godt nok for meg og mitt bruk.

For ett års tid siden gled jeg og «gikk på trynet» som man sier. Kamera smalt i bakken. Det gikk bra med meg, men litt verre med kamera. Det ble noen merker her og der, men viktigere var at låsetappen på linse-ringen nå ble litt humørsyk. Når jeg skulle skifte linse hendte det rett som det var at låsetappen ikke ville låse. Først etter litt skruing frem og tilbake, gikk det – som regel – bra.

Den legendariske Henri Carteri-Bresson fotograferte med Leica hele livet.

Jeg så for meg en lang og dyr reparasjonsprosess med sending av kamerahus til England, der man har Europeisk verksted for Fuji. Fuji selger ikke deler til andre enn sine egne verksteder, så det var ingen ide å forsøke å få en flink nasjonal kameradoktor til å se på pasienten.

Vivian Maier foretrakk Rollei 6×6

Det var da jeg kjøpte meg et brukt Fuji X-T2 – en slags reserve til mitt E3. T2 er et flott kamera, men på samme måte som D700 ble det tungt (det vil si litt tyngre) i forhold til den lette lille E3. På mine mange vandreturer ble det derfor til at jeg fortsatte å ta med E3 – ofte bare med én linse -, mens T2 ble liggende hjemme. På kritiske jobber tok jeg imidlertid med T2 og hele pakken med linser.

Pentax 6×7 var/er et makeløst kamera. Jeg brukte det mest til fotografering fra fly.

Jeg begynte nå å lure på om jeg i stedet for reparasjon, ganske enkelt skulle kjøpe meg nytt E3-kamera. Men: E3 var nå gått ut av produksjon. Kun kit ble solgt, og jeg hadde alle kit-linsene fra før. Hva med brukt? Forbausende få E3-kamerahus var til salgs. Kanskje er det ikke solgt så mange, eller kanskje har alle som eier et slikt kamera også forelsket seg i kameraet.

Lykken står den tålmodige bi: En dag dukket et E3 kamerahus opp på FINN. Jeg klikket videre, og oppdaget snart at selger bodde i samme by som meg – og at vi faktisk kjente hverandre. Salg ble avtalt tvert. Han hadde faktisk kjøpt dette på grunn av en blogg-artikkel som skrøt uhemmet av kameraet. Min blogg. Den du leser i nå.

Mine to foretrukne Fuji X-E3-kameraer.

Så nå sitter jeg her med to E3 kamerahus, og lurer selvsagt på om jeg på denne måten har gått baklengs inn i fremtiden. Kanskje. Kanskje ikke. For kanskje er det jeg som er den smarteste her, som ikke henger meg på, og bare MÅ ha aller, aller siste kamera, men stopper opp når jeg har fått noe som er godt nok og som passer meg. Jeg velger å tro på dette, samtidig som jeg vet at kjærlighet gjør blind.

Mer om Henri Cartier-Bresson

Mer om Vivian Maier.

Flott struktur i regnvær

 

Noen går tur med hunden sin. Jeg går tur med kamera. I tillegg til at det er sunt å daglig bevege seg noen tusen skritt utendørs, blir det også en del bilder av det. Jeg dokumenterer lokalsamfunnet. Mitt lokale museum får tilgang til bildene, slik at noen av dem en vakker dag kanskje får verdi.

Jeg har lyst å si litt om regnværsbilder. Få kameraer er egnet når det bøtter ned. Men i dag var det små tynne dråper, som riktignok ramlet ned i ett sett. Det var en passe sur og kald høstdag. Lyset var flatt, men likevel kan du få god fargemetning. I tillegg får enkelte overflater en struktur av en annen verden. Se bare forskjell på mørke, våte steiner og tørre steiner.

I dag tok jeg med mitt nyervervede Fuji X-E3 med et SanDisc Extreme 150 MB/s for å sjekke at kamera og minnekort fungerte. Ved en misforståelse kjøpte jeg nylig et minnekort av Powers eget merke, og opplevde da at om lag 20 prosent av bildene ikke lot seg lese etterpå. Det kan ha vært tilfeldig, men jeg leverte det tilbake! SanDisc-kort har aldri sviktet.

X-E3 er ikke vanntett, men det var såpass lett yr at det det måtte holde. I perioder ble kamera puttet under jakken. Derimot er objektivet, XF 23 mm, 1:2 R såkalt værmotstandsdyktig*, altså WR. 23 mm på APS-C tilsvarer om lag 35 mm, og det er et aldeles herlig objektiv. Anbefales.

Bildene er tatt midt på dagen. Det er ikke all verden av lys. Jeg har satt kamera i ISO Auto 3, dvs. at 200 er standard, men at kamera selv får lov til å øke til 3200 ISO. Her var stort sett lys nok til ca. ISO 640. Blender og tid etter behov, de fleste om lag 1/60 sek og f:8.

Denne dagen kjørte jeg et stykke ut av byen, parkerte og gikk i hovedsak på gang/sykkel-veier med støyskjerm rett mot E6. Dette er et eldre boligområde der mange hus er påbygd etter alle kunstens (?) regler. Eller stundom mangel på regler. Det er en hel liten kulturopplevelse å studere de ulike bygningsstilene. Her er hus til salgs, hus som er påbygget i alle retninger, uthus og garasjeporter i alle former og farger. Det må bli spennende å ta frem disse bildene om et antall år.

*Teksten er justert. Som høyst betimelig påpekt i en artikkel-kommentar nedenfor her, er det en verden av forskjell på «vannmotstandsdyktig» og «værmotstandsdyktig».

Bruer – i mange fasonger

Det er noe spesielt med bruer. Synes jeg. Det handler om å forsøke å fange stil, fasong, lengde, høyde, byggematerialer, mm. Noen bruer er arkitektoniske landemerker i naturen.  Andre er bare «noe» som er laget for å gå over: De skal fylle en funksjon. Punktum. Og alt derimellom.

Spesiell arkitektur, brua sett nedenfra.

Hålogalandsbrua
For ikke lenge siden ble Norges nest lengste hengebru bygget like i nærheten av der jeg bor. Jeg startet å fotografere allerede da de begynte å rive hytter og sprenge veitrasé.

Du får et begrep om høyde når bilder tas fra toppen av tårnene.

Så hadde jeg en porsjon flaks og fikk adgang til anlegget under hele byggeperioden: Det ble fototurer høyt til værs, inni og utenpå, også inni fjell.

Wire-feste inni fjell. Her er målestokk (person) alfa og omega.

Dermed kunne jeg dokumentere hele brubyggingen. De fleste byggebildene ligger i egen mappe med 780 bilder. Dette ble det en utstilling av etterpå, på vårt lokale museum.

13. desember 2018: Fire dager etter åpning av brua. Jevn trafikk.

Efjordbruene
I nærheten av hytta vår går det tre bruer på tvers over en fjord. På en av de tre strekkene er det en hengebru, og det spesielle her er at den kun har ett tårn, plassert på midten.

Her er brua plassert inn i et vakkert landskap

Efjordanlegget med totalt 6,7 km vei og tre bruer ble fredet i 2009. På nettstedet Kulturminnesøk kan vi lese at: «Dette er objekt nr. 125 i Statens vegvesens landsverneplan. Efjordanlegget består av veg og tre bruer, som alle er del av hovedvegen Ev 6 gjennom Nordland. Anlegget har tre ulike brutyper med høy arkitektonisk verdi. Veganlegget ligger i et imponerende landskap med høye fjell, og det er vidt utsyn fra vegen.»

Kjerringvikstraumen bru, lengst og nordligst, har en spesiell hengebruform med tårn midt på. Brua er en del av E6.

Tjeldsundbrua
Tjeldsundbrua er ei veibru som knytter Hinnøya til fastlandet. Den ligger sør for Harstad. Hengebrua er en del av europavei 10/Kong Olavs veg. Den er 1007 meter lang, med hovedspenn på 290 meter.

Tjeldsundbrua

Og så de andre…
I mange år var jeg leder av vårt lokale turlag. I laget var det en egen brukomite, som gjorde en formidabel jobb. «Av skade blir man klok», sies det. Det ble dessverre mange skader, og mye erfart visdom. Etter hvert ble poenget å bygge så glisne bruer som overhode mulig, slik at vinden tok med seg snøen før den fikk pakket seg. Solide bruer ble brutt i stykker på en vinter.

Skjomfjellet, Losi. Bru over Nordelva på tur opp mot NOTs hytter ved Losi. For noen er nok dette litt skummelt.

Mer dugnad: Ei lokal nærområde-turløype hadde ett luftig parti. Diverse forsøk på å gjøre passasjen tryggere hadde mislykkes. Den lokale skiklubben har akkurat i disse dager etablert en slags bru, boltet fast i bratt fjell. Jeg har tidligere gått forbi her flere ganger og tatt bilder, noe som ikke er helt enkelt. Da jeg denne gang skulle forevige arbeidet med brua, tok jeg med min lille hendige drone, Mavic Mini, og sendte den ut i lufta. Det fungerte. Her med droneoperatøren som målestokk, helt til høyre i bildet.

Stålkonstruyksjon og dekke for gangbru på vei inn Tøttadalen, like før Pumpvann. Narvik skiklubb står bak. Foto pr 26. sept 2020.

Bru til Risøyhamn, Andøya. Nok en gang er det det lille elementet (målestokken) som forteller historien

Med lys i lomma

Av og til kan det være smart å ha litt ekstra lys lett tilgjengelig. Manfrotto Lumi 8 LED-lys er en sånn liten lommevennlig dings. Den har mange fordeler, og selvsagt noen ulemper. På minus-siden er prisen. På pluss-siden er at du enkelt kan se motivet i søkeren – med lys og skygger – før du tar bildet. Og det er noe du ikke i like stor grad klarer med en blits.

Jeg holder Manfrottoen i venstre hånd mens jeg ser i søkeren. Nå kan jeg flytte lyset akkurat dit jeg ønsker, nært eller litt unna, ovenfra eller på siden, mens jeg hele tiden har full kontroll over hvordan bildet blir. Prøv det med en blits!

Fuji X-T2, 50 mm Zeiss Touit makro, f/6,4, 1/120 sek, ISO 800.

Manfrottoen lages i flere utgaver, med 3, 6 og 8 led-lamper. Jo flere lamper, jo bedre lys. Og jo dyrere.

Jeg har kun brukt denne til makro-belysning. Den kan sikkert brukes som opplettingslys ved f.eks. portrettfotografering, men da foretrekker jeg blits. Kanskje er den sterk nok som videolys.

Fuji X-T2, 50 mm Zeiss Touit makro, f/7,1, 1/400 sek, ISO 800.

Jeg kjøpte litt ekstra lys før en tur til Madeira i fjor høst. Med antatt knallhard sol så jeg for meg at det kunne vært smart å fotografere for eksempel planter i skyggeområder, der Manfrottoen kunne være hovedlyskilde. Det funket ikke helt som jeg trodde.

Fuji X-T2, 50 mm Zeiss Touit makro, f/7,1, 1/140 sek, ISO 800..

Derimot var den en fryd å jobbe med nylig i en dunkel høstskog i Nord-Norge der et gammelt tømmerhus dukket opp. Alle som har sett 100 år gammel endeved av tømmer vet at det er lys og skygger som skaper bildet. Og her kunne jeg som nevnt flytte lys og skygger i alle retninger – og med full kontroll.

Hvis ikke fravær av penger er det største problemet ditt her i verden, så anbefaler jeg denne eller tilsvarende små lommevennlig lysdingser.

Fuji X-T2, 50 mm Zeiss Touit makro, f/11, 1/120 sek, ISO 800. Detaljer fra en furustamme. Selv på f/11 blir deler av den runde stammen uskarp.

Fotosommer utenom det vanlige

La det være helt klart: Det finnes ingen digital erstatning for en kald pils kl. 03:00 på natta, når man kommer inn etter en foto-tur i magisk midnattsol i Lofoten. Men om et slikt scenario skulle bli umulig – hva gjør man da? Da møtes man via Skype eller Google. Med eller uten en kald skummende…

Hver sommer de siste X årene har jeg og min fotokompis bevilges oss en uke med foto (nesten) døgnet rundt.  Vi har vært i Lofoten, på Senja, på Andøya, i Finnmark, i Oslo, i Efjord og i Hedmark, den gang det het Hedmark. Foto, foto, foto på dagen. Bildebehandling etter en bedre middag. Så fotovurdering og diskusjoner til langt på natt. Hvis da ikke natta som antydet også ble tatt i bruk til fotografering.

Under planleggingen av årets fotoshoot kom koronaen. Vi ble raskt enige om «business as usual», men det måtte bli i digitalt format. Vi har møttes via Skype en fast ettermiddag i uka i sommer, sett på og kommentert bilder, og plukket ut en ny oppgave til kommende uke. Etter 10 uker tar vi nå en pause.

Tema: In camera movement, ICM,

I denne perioden har vi hatt følgende temaer: Bokstaven L, sort/hvitt, rød, vann, «in camera movement», bokeh, dobbelteksponering i kamera, 10 mm objektiv, motlys og makro. Du ser her noen eksempler på hva vi fikk til.

Jeg har fortalt om dette tidligere, og har derfor bare én målsetting med dette blogginnlegget:

A: Fortelle deg at denne måten å fotografere «sammen – hver for seg» går aldeles utmerket og at det rent teknisk er enkelt (er du i tvil, spør en fjortis). Jeg anbefaler metoden på det varmeste til alle fotografer, enten makkeren bor tvers over gata eller i Sør-Amerika.

Spennende oppgaver kan gi spennende bilder, og det er en flott opplevelse å bevege seg utenfor komfortsonen.

Bildene her er tatt av Jan Arne Emilsen og Harald Harnang. I spredt uorden.

Enjoy!

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Dorothea Langes bilder

Et av ikonene fra FSA-prosjektet: «Migrant Mother», tatt av Dorothea Lange.

De som har fulgt med denne bloggen en stund, vil ha registrert min interesse for historisk foto. Jeg har blant annet omtalt fotoprogrammet til Farm Security Administration, under den store depresjonen i USA på 30-tallet.

Bildene til en av fotografene den gang – og kanskje den mest kjente, Dorothea Lange, er nå gratis tilgjengelig i digitalt format fra Oakland Museum, i California. Bildene er delt i fire seksjoner: Depresjonen, Andre verdenskrig i USA, etterkrigsbilder, tidlig arbeid og personlige prosjekter.

Før du leser om henne og bildene hennes, må du få med deg bakgrunnen ved å lese artikkelen om «bildene fra det fattige Amerika».

Enjoy.

Interne dobbelteksponeringer

Foto og bildebehandling: Jan A. Emilsen

I vår sommerlige serie «virtuell fotoshoot» har vi denne gang kommet til dobbelteksponeringer. Intet mindre. Det handler om å ta ett bilde, og så ta et nytt bilde «på toppen av det første bildet», og dette som en funksjon i selve kamera – altså ikke i for eksempel utført i Photoshop.

Foto: Harald Harnang. Bildebehandling: Jan A. Emilsen.

Bakgrunn: Min fotokompis sørpå og jeg har de siste årene fartet land og strand rundt en ukes tid etter gode (!?) bilder. Så ikke i år, delvis på grunn av koronaen. Men via Skype fikk vi det til, likevel, med et ukentlig møtetidspunkt der vi diskuterer ukens oppgaver, og viser bilder via delt skjerm.

Foto: Harald Harnang. Bildebehandling: Jan. A. Emilsen.

X-T2: Nå vil det seg slik at vi begge har samme kamera, Fuji X-T2, og at dette utmerkede kameraet er utstyrt med egen funksjon for dobbelteksponering. Litt snedig. Du stiller inn for nevnte funksjon på venstre topphjul. Så eksponeres ett bilde. Du må klikke OK for å «godkjenne». Nå ser du et svakt «avtrykk» av dette bildet i kamera, mens du finner et motiv for bilde nr. 2. Samme prosedyre her. Klikk OK, og begge bildene er lagret – oppå hverandre.

Foto: Harald Harnang. Bildebehandling: Jan. A. Emilsen.

Bildebehandling: Resten av moroa gjør du foran PC-skjermen, for min (begrensede) erfaring sier at det krever noe etterarbeid for å få bilder med litt smell i. I så måte kan man selvsagt stille seg spørsmålet om det ikke vil være bedre og sikrere å slå bildene sammen i Photoshop. Spørsmålet er rent fornuftsmessig høyst betimelig, men det var altså ikke oppgaven.

Foto og bildebehandling: Jan A. Emilsen.

Her ser du et antall bilder fotografert med X-T2, fotografert som nevnt, og behandlet i Lightroom. Min fotokompis er en racer på LR, så det er han som har behandlet også mine bilder denne gang.

Foto: Harald Harnang. Bildebehandling: Jan. A. Emilsen.

Du også?: Har du denne funksjonen på ditt kamera? Verd å forsøke, du også. Litt moro må man jo ha, innimellom.

Stephen Shores amerika

«American Surfaces», den etter hvert legendariske boka fra midt på 70-tallet, er nå ute i ny og revidert utgave. Da boka kom ut første gang, må bildene ha vært ganske langt unna «main stream». Det vil kanskje noen fortsatt mene, selv i dag.

Utrustet med et 35 mm Rollei-kamera dro Stephen Shore på tidlig 70-tall rundt i USA for å dokumentere hverdagskulturen. Prosjektet ligner litt på Robert Franks fotoreise fra 1955 som endte i boka «The Americans». Men det ble kontroverser på ulike plan. Les artikkelen om Robert Frank, så forstår du.

Med sitt lille kamera (for å unngå «å se ut som en fotograf») ønsket han å utforske amerikansk kultur. Han valgte ut fire-fem elementer: Egne måltider, dag for dag. Motellrommene han bodde på. Foto av hovedgatene i de stedene han var innom, og vindusutstillinger til butikker. Og til sist arkitektur.

Prosjektet tok flere år. Senere gikk han over til større kameraformater. Shore var en «disiplinert» fotograf. Han jobbet med hvert motiv frem til komposisjon og innstillinger var korrekt – og så tok som regel bare ett bilde.

Stephen Shore (1945 – ) er en fotograf som tok spesielle bilder. Noen av dem er av typen «dette kunne jeg gjort selv» eller til og med av typen som du kan finne i Instamatic-albumet til tante Elfrida.

Jeg har imidlertid stor sans for disse bildene. Hva mener du?

Alle bildene her er selvsagt fra boka. Boka finnes blant annet på Amazon og koster 41 £, eller grovt sett 480 NOK, pluss frakt.

 

Her lenke til fotografens nettsted.

Bevegelig kamera

Normalt gjør vi vårt ytterste for å få så skarpe bilder som mulig. Men det er ikke gitt at dette gir de stiligste bildene. Noen ganger kan man gå helt i den andre retningen og ta virkelig uskarpe bilder. Sånt kan det bli kunst av. I alle fall kan man ha det litt moro.

Bloggfølgere vil muligens erindre at jeg i sommer har en virtuell fotoshoot gående med en kjenning som holder til sørafor i verden. Vi definerer ulike oppgaver, fotograferer etter beste evne, og «møtes» via Skype en gang i uka for å se og diskutere resultatet. Det har blitt et spennende prosjekt, ikke minst fordi man stundom må tenke utenfor boksen.

Foto: Jan A. Emilsen

Oppgaven denne gang var «in camera movement». Det vil si, jeg er ikke aldeles sikker på at dette er korrekt begrep for stillsfoto, men blås i det. Kanskje burde det hete «kamera-bevegelsesuskarphet». Man beveger ganske enkelt kamera og/eller linsa under eksponeringen. Kun dette er lov. Ingen snedig photoshopping i etterkant.

Dette er altså noe annet enn for eksempel de klassiske elvebildene tatt på lang lukkerhastighet, der elva har blitt til en flytende masse, mens naturen rundt er skarp.

Den enkle bruksanvisningen for kamera-bevegelsesuskarphet er å fotografere med låst ISO og gjerne med tidsforvalg, for eksempel 1/10 sek eller der omkring. Et gråfilter kan være greit å ha, slik at man kan forlenge lukkertiden noe mer.

Foto: Jan A. Emilsen

Så bør man utnytte motivet på optimal måte. Eksempel: Horisontale striper fotograferes gjerne med horisontale kamerabevegelser. Det kan kreve litt trening i å trykke av på rett sted. Øvelse gjør mester.

Har du zoom-linse(r) kan du zoome samtidig som du fotograferer.

I vår digital virkelighet ser du resultatet umiddelbart på LCD-skjermen, slik at du kan ta nye bilder til du er fornøyd.

Bildene du ser her er tatt på en liten foto-tur, denne gang med mitt Fuji X-E3 og påsatt fast optikk: 35 mm (tilsvarer 53 mm i fullformat, altså såkalt «normaloptikk»), og stort sett med tidsforvalg, alt fra ¼ til 1/30 se. Blenderen sto på Auto, og på en passe overskyet dag ble det i all hovedsak minste blender, f:16. ISO 200.  Noen bilder er helt bevisst overeksponert fordi jeg syntes dette ble stiligst (men også fordi jeg ikke hadde med gråfilter eller pola-filter).

 

Før og nå – et fotoprosjekt med gamle bilder

Denne sommeren gjennomfører jeg et egengenerert prosjekt: Bilder før og nå. På nett finner jeg gamle bilder, og så forsøker å ta nye bilder med om lag samme standpunkt og tilnærmet samme brennvidde. Interessant og spennende. Noe for deg også?

Bakgrunnen for dette er såpass enkel at jeg er med i en lokalhistorisk årbok-komité. Til bøkene trenger vi en del korte historier inklusive et par bilder. Da kan det være greit å ta utgangspunkt i interessante gamle bilder, og så lage tekster rundt de gamle og de nye bildene.

https://digitaltmuseum.no/ kan du søke etter 2,5 millioner bilder som ligger ute, mange i fenomenal oppløsning. Jeg søker også i digitalarkivet til vårt lokale museum. I første omgang klarer jeg meg her med en skjermdump.

Disse kopiene legger jeg inn i et Word-dokument, som skrives ut. Nå kan jeg farte rundt med et lite «album» og forsøke å ta de nye bildene. Er man ekstra nøye, kan det bli spennende å se om man klarer å ta det nye bildet på samme tid på døgnet (med samme type skygger), med kjøretøy og folk på samme sted, osv. På denne måten kan noen ivrige sjeler ta full regi over de nye bildene. Jeg bryr meg ikke så mye om dette, men det er gøy hvis det klaffer.

Et problem er høye trær. Det var en av grunnene til at jeg relativt nylig anskaffet en drone. Mange bilder ville vært umulig å gjenskape i dag hvis man ikke kunne «løfte» kamera noen meter over trekronene.

Denne idéen om før-nå-bilder er langt fra ny. Noen har gjort dette til et avansert og profesjonelt prosjekt. Se for eksempel fotograf og landskapsgeograf Oskar Puschmann som har gått i fotsporene til både Wilse og Lindahl, og ny-fotografert 3000 bilder etter samme prinsipp som nevnt her. Bare så mye mer presist og teknisk elegant.

Tenner du på idéen?

Bildene her er et lite utvalg fra sommerens prosjekt.

Personvern og sånt

Som gammel fotojournalist har man lært seg regelen om å skyte først, og (eventuelt) spørre etterpå. Det er ikke helt sånn i våre dager. På godt og vondt.

Det var greit nok så lenge navnet til avisen sto utenpå fotobaggen, og «alle» i vårt lille samfunn visste hva det innebar å la seg fotografere. Noen ytterst få sa NEI. De fleste syntes det var stas å komme i avisen. Da er det straks verre å ville fotografere noen når du ikke har noen «aktverdig» grunn til å ta bilder.

Jeg kan ikke lovverket i alle sine snirklinger. I hovedsak mener jeg selvsagt det er bra at ikke hvem som helst kan ta bilder av både voksne og barn. Du eier ditt ansikt. Men det gikk liksom fra null til hundre. Fra ingenting, til at man i dag vel strengt tatt fra gang til gang må ha skriftlig godkjenning fra foresatte for å få ta bilder, eksempelvis i en barnehage. Det er ikke vanskelig å se fornuften i slike regler – når man tar frem ytterpunktene: Lille Petra i Solgløtt barnehage som sammen med mor er bosatt på hemmelig adresse for å unngå en voldelig far, bør ikke pryde verken forsider eller være coverbilde på fotonettstedet ditt.

Men i den andre enden av virkeligheten, i en velfungerende skoleklasse eller barnehage kunne vel foresatte gi godkjenning, med fornying hvert år (hvis du er uenig, sier du fra). Litt smidigere, liksom.

Jeg savner de uformelle fotoalbumene fra skolen. Nå er det bare Skolefoto som får slippe inn med sine oppstilte portretter.

Denne problemstillingen ble aktuell her forleden. Vår lokale rideskole ønsket å sende noen flotte bilder av smilende og blide unger i hestemiljø til et kommunalt sommerferie-tiltak. Jeg måtte støvsuge bildearkivet. De ytterst få aktuelle bildene er så gamle at hele gjenget nå er i 20-årene (bilde over).  I tillegg hadde jeg noen nyere, men da mer oppstilte bilder av tenåringer – ikke helt etter bestilling.

Hva om noen år fra nå, når det ikke finnes bilde av glade barn i lek i bildearkivene? Lekte ikke unger på 2020 tallet eller var det ingen som fikk lov til å ta bilder av dem?

Jeg har krydret artikkelen her med noen bilder, som muligens illustrerer problemet.

 

Sorthvitt i en fargeglad tid

For litt siden utfordret jeg og min fotokompis hverandre med en foto-oppgave; nemlig å lage et antall sorthvitt-bilder. Og det midt i en årstid da det meste står i blomst, og alle normale mennesker i dobbelt forstand har fokus på farger.

Bakgrunnen for det hele er at vi i år ikke får avviklet vår tradisjonelle fotoshoot, men må ta til takke med en virtuell løsning via Skype og Dropbox. Sånn kan koronaen gi så mange slags snodige utslag: Vi «møtes» en gang i uka på nett, vurderer hverandres bilder og bestemmer ny oppgave.

Foto: Jan A. Emilsen

Denne gangen var oppgaven «sorthvitt». Det ble en interessant opplevelse, mest i positiv betydning. Jeg opplevde at gamle kunster ikke var avgått, men at jeg fortsatt i noen grad behersket evnen å «se» sorthvitt, slik jeg var vant med en gang i tiden da verden besto av Tri-X og mye styr inne på et mørkerom. Og med dette mener jeg evnen til å visualisere et fargemotiv, og transformere fargene til sorthvitt-valører – før du tar bildet. (Hvis du er fersking på området kan du i dag fotografere i RAW, mens du ber kamera vise deg bildet i sorthvitt bak på skjermen, og på den måte umiddelbart få et inntrykk av om dette motivet fungerer i sorthvitt).

Tilbake til vår fotoshoot: Noen av oss plukket aktuelle fargebilder og kvernet dem gjennom et antall sorthvitt presets i Lightroom. Fort og greit. Man takket høflig ja til det LR-forslaget som falt best i smak – og var fornøyd med det. Andre gjorde det skikkeligere (jeg nevner ikke navn). Han startet gjerne med en sorthvitt preset, men justerte i etterkant hver fargekanal for å få ønsket bilde, pluss noen andre justeringsmuligheter som er på paletten. I dagens digitale virkelighet er sorthvitt-mulighetene ufattelig mange, men det kreves både tålmodighet, kunnskaper og erfaring.

I dette innlegget ser du noen av bildene vi la frem for «juryering».

Utover dette enkle tipset med å utfordre deg selv og en fotokompis til et sorthvitt-stunt (eller selvsagt andre spennende oppgaver) midt i sommeren, så kan det være verd å merke seg arbeidsmetodikken: Den fungerer enten man bor på hver side av byen eller i hver ende av landet. Eller…

Foto: Jan A. Emilsen.

Det er en positiv opplevelse å forsøke å tøye noen grenser, forsøke å være kreativ – og så måtte vurdere egne og andres bilder med tanke på hva som kunne vært gjort for å få bildene enda bedre.

Metoden anbefales. Fortsatt god sommer.

Makrofoto: Småkryp i skogen

Jeg har nok ikke all verden av erfaring å slå i bordet med når det gjelder makro-fotografering, selv om jeg har syslet med dette i årevis. Jeg har ikke tålmodighet til å få dette til på en skikkelig måte.

Makro er et spennende område, og da er det desto mer interessant å se en virkelig proff som ikke bare viser frem flotte makrobilder, men forteller hvordan man kan få det til

Svenske Michael Widell lager flotte videoer, som du også kan lære masse av.

I denne videoen fotograferer han insekter i skogen med sin Fuji X-T3, med en 65 mm makrolinse (tilsvarende 100 mm på fullformat), en Meike MK-320 blits – og med en snedig og rimelig diffusorløsning (som du kanskje kan lage selv). Denne heter Dörr diffusor. Kanskje kan du skaffe en slik. Søk på nett.

De fleste bildene tas på ISO 200, 1/60 sekund (for å få tegning i bakgrunnen), f:8-11 og blitsen i manuell på 1/16 lysstyrke (slik at bildet eksponeres på ekstrem kort tid). Alt forklares godt i videoen.

Michael har også laget en video som beskriver myter som ferske makrofotografer (muligens) tror på, og hvorfor de ikke stemmer. Få med deg denne også. Her var det et par myter som jeg godt kunne ha fått fortalt – for noen år siden!

Hvis du (også) kan tenke deg å jobbe litt mer med makrofoto, så anbefales videoene til Michael på det varmeste. Han snakker godt engelsk, og skryter som rimelig er litt av sin sponsor, men det er til å leve med.

Bildene her er selvsagt fra Widells film.

Ellers har jeg med vekslende hell forsøkt å si noe meningsfullt om makrofotografering på denne bloggen opp gjennom årene. Du må gjerne ta en titt på de artiklene som er merket med kategorien Makro.

Drone: Ta kamera høyt til værs

Før.

Jeg har en del samarbeid med mitt lokale museum. En av «oppgavene» har vært å ta nye bilder med utgangspunkt i gamle bilder. Før og nå, altså. Og, der hvor det er mulig, gjerne også ta bilder fra om lag samme standpunkt som de gamle bildene, og gjerne med tilnærmet samme brennvidde.

Nå. Bildet er satt sammen av tre enkeltbilder.

Et av de største problemene med dette er at de søte små trærne på bildet fra 1920 nå har blitt så høye at de skjuler det meste. Hva gjør man da?

I 2020 kan løsningen være å skaffe seg en drone, og sende kamera rett til vers, over både tretopper og nye hus.

Forsiktig som man er, har jeg ventet til nå. Kjøp av et relativt stort helikopter (ca. 50 cm) for om lag 15 år siden var ikke vellykket. Så kom – omsider – de første dronene på markedet, med alle sine svakheter. Dårlig bildeoppløsning var en av dem. Pris en annen.

Men utviklingen går fort. For ikke så lenge siden var kombinasjonen pris, bra bildekvalitet og enkel håndtering på plass.

Inn for landing. Det er trygt for følsomme rotorblader å lande på noe flatt pluss at sensorer under dronen må kunne detektere kontraster for å lande korrekt. (Foto: Terje Storjord). 

En slik løsning heter Mavic Mini. Den er enkel å fly, den tar bilder som er gode nok til svært mange formål (også de aller fleste av mine), og prisen er så akseptabel at man i verste fall tåler et totalhavari uten å måtte krype gråtende til banken. Sist, men ikke minst, man kan ta den rett ut av boksen og fly uten å måtte gjennom kursing og ei viss papirmølle. Årsaken til det siste er at den veier mindre enn 250 gram, som vel er grensen for flyvende objekter på den ene siden og leketøy på den andre. Men jeg kan love deg at dette ikke oppleves som leketøy.

Mitt bruk er altså dokumentasjonsfotografering. Jeg sender stort sett drona rett opp til ønsket høyde, finjusterer sted og vinkel, tilter kamera og knipser (med en herlig manuell utløserlyd) – og har dermed fått de bildene jeg ellers ikke ville fått.

Det er også enkelt å ta panoramabilder. Du finner rett posisjon, dreier drona litt etter litt, og tar et bilde i hver ny posisjon. Disse lar du Lightroom eller Photoshop sette sammen.

Plutselig har jeg fått et verktøy jeg har savnet i mange år.

OBS 1: Her er mye jeg ikke sier noe om, men på nett finner du videosnutter i søkk og kav som tar deg gjennom det meste, fra unboxing til avansert flyving og ikke minst avansert filming. Det kan se ut som om de fleste bruker den til filming. Foto nevnes her og der.

OBS 2: I likhet med mye annen teknologi, vil det alltid komme ut «noe» som er mye bedre og litt dyrere rett rundt svingen. Få dager etter at min drone var anskaffet, kom oppfølgeren. Mye bedre på de fleste områder. Ditt valg. Men at det er et nyttig verktøy for oss som dokumenterer, er hevet over tvil!

Alfred Eisenstaedt: Kysset på Times Square

Du har sikkert tidligere sett bildet av marinegasten og «sykepleieren» på Times Sqare, NY. Bildet ble tatt 14. august 1945, den dagen da Japan kapitulerte etter andre verdenskrig. En av de som var ute i gatene med sitt kamera, var Life-fotograf Alfred Eisenstaedt. I et glimt oppfatter han situasjonen, og rekker å fyre av fire velkomponerte og gode bilder på de omlag 10 sekundene dette «kysset» varer. I kaoset blant tusenvis av mennesker rekke han ikke å få navnene til de to på bildet.

Først 42 år senere gjør marinegasten på bildet, George Mendonsa, krav på honorar fra forlaget, men dropper det senere. Nå finner man også frem til kvinnen i hvit drakt, Greta Zimmer Friedman, som den gang var tannlegeassistent.

I forbindelse med 70-års-minnemarkeringen etter slutten på andre verdenskrig, laget TV-selskapet CBS en sak på dette, og med opptak fra 2012 da man hadde fått med seg både George og Greta til Times Square igjen. Du kan se TV-innslaget her.

Hvem var så fotografen? Alfred Eisenstaedt (1898-1995) var tysk jøde, og hadde allerede rukket en solid fotokarriere for Assosiated Press i Tyskland, før nazistene tok over makta. I 1935 flyttet han til USA, og ble etter hvert en del av fotostaben i Time magasin, sammen med bl.a. Robert Capa.

Alfred Eisenstaedt var vant med å bruke småbildeformat, altså 35 mm film og Leica-kameraer, og han foretrakk å benytte eksisterende lys. Dette i motsetning til mange av sine amerikanske kolleger, der «normen» var storformat-kameraer og blits.

Denne, mer uformelle måten å fotografere på, ble varemerket til den nye tidens fotojournalistikk. De små kameraene bidro også til en mer avslappet atmosfære når kjendiser og berømtheter skulle fotograferes: «They don’t take me too seriously with my little camera,» fortalte Eisenstaedt. «I don’t come as a photographer. I come as a friend.» Dette er noe mange fotografer erfarer selv i dag når de går over fra for eksempel speilrefleks til de mindre speilløse kameraene.

Du finner haugevis av Eisenstaedt-bilder på nett. De er verd en studie.