Som fotograf er det ganske sikkert mye du trenger og ønsker å vite litt mer om. Kanskje ønsker du også å få inspirasjon fra flinke fotografer. Joda, du finner det meste på YouTube – på godt og vondt.
Men det er ganske befriende å kunne skru på en kanal med norsk tale og med en presentasjon som jeg vil tro er noe mer tilpasset vår stil. En slik kanal heter Fotopodden. Du finner den på YouTube, der det ligger temmelig mange episoder.
Her får du møte flinke fotografer som Knut Bry og Isidor Åstrøm, og her får du høre hvordan Helene Myhre jobber og hvordan Britt Marie Bye finner gamle hus. Her får du lære av en rockefotograf og her kan du få tips til makrofoto og hvordan du bør ta backup og lagre dine verdifulle bilder.
Det er fotonettstedet foto.no som står bak det hele. Selvsagt gjør de dette for å tjene penger, men det aspekter er ikke påtakelig.
Fotopodden anbefales for deg som vil lære mer om dette spennende faget.
YouTube er full av gode tips, også innen foto. Innimellom dukker det opp noen som skiller seg positivt ut. Dette er etter min mening en av dem: Fem korte tips, rett på, kort og greit fortalt (knapt 9 minutter lang).
Det handler om hvordan du tar gode portretter. Spørsmålet er om du tar et foto eller om du tar et portrettbilde, om du ser nyansene.
De av oss som er født med et snev av anstendighet, kan stundom få kvaler når vi forsøker å være gatefotograf i egen by eller i nabobyen. Nå har jeg løsningen: Vær turist!
Nylig var jeg i en naboby, av det slaget der partier av hovedgata etter hvert ser ut som en glorete turistjungel: Cruiseskipene ligger i kø på kaia, og på veiene kjører bussene i kø med turister som skal oppleve landsdelens mange herligheter. Men heldigvis er det mange nok som går i kø i bygatene, prydet med stygge troll på fortauene og sikkert mye turistsnadder innendørs i butikkene som ligger på rad og rekke. Og alle har et kamera i nevene eller på magen, som de uten blygsel fotograferer med.
Det er her du kan henge deg på: Kle deg som en standard turist og følg strømmen. Nå kan du stoppe opp hvor som helst og fotografere hvem som helst og hva som helst. Nemlig.
Originale batterier til kamera er grisedyre. Da er det fristende å kjøpe uoriginale, til en langt lavere pris. Det kan imidlertid hende at det ikke er så rimelig likevel – i det lange løp.
Originale batterier til mine Fuji X-E3 og T2 koster pr. stykk 880 kroner. Pluss porto for oss som bor litt utenfor.
Derfor var det mye smartere å kjøpe Duracell-batterier, fra Duracell online eller noe slikt. Om lag halv pris, og varene levert rett i postkassa. Flotte batterier av solid Duracell-kvalitet (riktignok laget i Kina som så mye annet).
Alt vel!
Etter et års tid begynte imidlertid Duacell-batteriene å bli litt trege å få inn og ut av batterikassa. Årsaken var åpenbar: Batteriene hadde fått kul på magen. Den ene siden var føl-bart og faktisk også se-bart tykkere. På et godt gammelt skyvlær var det mulig å måle at Duracell-batteriet var om lag ¾ millimeters tykkere enn originalbatteriet. De siste gangene de uoriginale batteriene ble forsøkt presset inn i kamerakassa, ble det et tilsvarende strev å få batteriene lirket ut ved hjelp av ymse remedier. Da var det stopp.
Kunne ladingen ha noe med dette å gjøre?
Jeg bruker alltid den vedlagte laderen BC-W126.
Min fotokompis sørafor i verden lar batteriene stå i kamera, og bruker USB-kabel for lading. Han opplever ikke endring i tykkelse.
Hypotese 1: Lading via USB i kamera er snillere mot batteriene enn lading i den laderen som følger med kamera.
Hypotese 2: Det kan ha noe å gjøre med måten vi lader på. Jeg liker å ha fulle batterier til enhver tid, noe som medfører smålading hele tiden. Er det smartere å kjøre batteriet ned mot bunn før man lader? Aner ikke.
Den enkle konklusjonen sier seg selv. For mitt vedkommende blir det originalt.
Det har blitt jukset med fotografier siden «tidenes morgen». Men aldri har det vært enklere å jukse enn nå. Takket være kunstig intelligens er det mulig å gjøre ting med våre bilder som det var tilnærmet umulig for bare kort tid siden, eller som i alle fall krevde en stø hånd og ufattelig mye tid.
Bildet her er et enkelt eksempel. Øverst finner du originalen, rett fra kamera.
Bildet nedenfor er etter noen få justeringer i Lightroom Classic.
Løsningen her heter masker, noe som kom i siste versjon. Jeg ber programmet finne hovedmotivet, og programmet plukket ut de tre personene raskere enn jeg ville brukt på å trace to centimeter av topplua til fiolinisten. Jeg valgte nå kun å forsterke alle farger og øke dynamikken i denne masken.
Punkt to ble å velge bakgrunnen, slik at alt annet enn de tre personene ble valgt. Eksponeringen ble så redusert noen hakk til bakgrunnen var passe mørk. Gulvet var fortsatt for lyst, og det ble dempet med et lineært avtonet verktøy. Jeg vil anta at jeg brukte maks 2 minutter på denne jobben.
Hvis jeg hadde fått med ansiktet til personene, kunne jeg endret hårfarge, gjort tennene kritthvite, farget øynene blå, mm. alt aldeles automatisk fordi programmet gjenkjenner ansikt med alle elementer – takket være kunstig intelligens.
Det er sikkert flere grunner til at mange kvinnelige fotografer forsvinner inn i historien som ukjente. En av dem var Kari Berggrav (1911-1996), fotograf i Arbeiderbladet fra 30-tallet. Hun omtales av en kollega som «Norges første kvinnelige pressefotograf». Merkelig nok er hun ikke å oppdrive i noe fotohistoriske oppslagsverk.
Kari Berggrav (1911-1996) , fotograf. Her fra sin periode som fotograf i FNs sekretariat, New York
Her og der kan bilder av Kari Berggrav dukke opp i arkivene, ofte som «fotograf: ukjent». Fotohistorikere kan med rimelig pålitelighet likevel koble bilde og fotograf, både ut fra «modus operandi» og – med hensyn til krigsbildene – å følge krigens gang i vårdagene 1940.
Resultatet av det tyske flyangrepet på Narvik 1. juni 1940. Foto: Kari Berggrav.
For meg er det med en viss andektighet å vite at hun har vært tilstede i de samme gatene og i det samme området som jeg vandrer i, og som i disse dager vises for hele verden i form av filmen «Kampen om Narvik».
Jeg har ikke tenkt å fortelle så mye om dette, men heller vise til en artikkel av Tone Svinningen, publisert hos Preus. Svinningen har med en forskers grundighet funnet frem mye informasjon om Kari Berggrav, med målsetting å plassere henne i den fotohistorien hun hører hjemme i.
Når det er blygrått lys ute, snøen ligger kram på bakken, det er +3 grader og regn i lufta – og fotomotivene ikke akkurat står i kø: Hva gjør man da?
Da kan man for eksempel skru litt på kamera, og gjøre noe litt utenom det vanlige. Hva med for eksempel å fotografere i sorthvitt? Og hva med å skru ISOen helt i bånn til 200, og velge en liten blenderåpning slik at eksponeringen blir sakte nok til å gi uklare bilder når du tilter eller zoomer kamera. Finn noen vertikale elementer, still inn kamera, tilt kamera nedover og trykk av mens du er i bevegelse. Her er det bare å prøve seg frem: 1,5 sek, 1 sek osv.
Og tilsvarende, at du finner et motiv med et interessepunkt, og så zoomer du ut eller inn med dette punktet i midten (for etterpå kan du croppe bildet som du ønsker.
Så kommer du hjem og laster bildene over til PC/Mac og humrer litt, kaster 85 % av bildene, men er likevel fornøyd fordi du faktisk fikk to-tre bilder som var litt morsomme. Det ble en vellykket foto-tur og spaser-tur!
Alle bildene her er tatt med Fuji X-E3 og (det fantastisk gode) kitobjektivet, 18-55 mm.
Det øverste bildet er tatt på 0,5 sek med blender 13. De midterste bildet er tatt på 1 sek og f 11. Og det nederste bildet 1/15 sek og f 13.
Bildene ble fremkalt i Lightroom Classic. Ikke si det til noen, men jeg starter som regel ut med Auto-korrigering, og så justerer jeg manuelt derfra. Ramma rundt to av bildene ble laget i Photoshop med rammeverktøyet med 3 punkt uttoning og deretter Rediger -> Strøk og 50 punkt sort strek på utsiden. (Hvis du liker rammer, finner du mer forseggjorte og stilige rammer i programmet Nik Collection -> Nik Silver Efex, som normalt kjøres som en plug-in til LrC).
Men viktigst av alt: Vær kreativ og våg deg utenfor boksen.
De er magisk: De første solstrålene som titter over horisonten eller over fjellrekka mot sør – etter knapt tre måneders fravær! Men ennå må vi vente noen dager. Først ser vi solstrålene i skyene. Så begynner sola å vandre rundt på fjelltoppene i nord. Og så…
Du vil ikke forstå dette hvis du ikke har opplevd det.
.
Der jeg holder til kommer sola tilbake 7. februar. På hytta, litt lengre sør og med noe lavere fjell i sør, kommer sola den 26. januar. Så kan du selv regne antall dager mot vintersolverv, og finne ut når sola forsvant på tidlig-vinteren.
I mellomtiden, som nå helg da jeg ruslet nesten mutters alene rundt i et blågrått mørke, i blåst og med snøbyger som kom og gikk – måtte jeg nøye meg med de små solgløttene som var å se, øverst på skytoppene bak bygeskyene.
Det går fort nå. Snart ser vi hele sola.
Bildene er tatt på Skarstad i Efjord i Narvik kommune.
På det øverste bildet ser du Barøya, og fremst den skogkledte Engelsøya. Fujifilm X-T2, Fujinon 16-80 @ 55 mm, f:6,5, 1/100 sek, ISO250, kl 12:00.
Det nederste bildet har tekniske data 16-80 @ 22 mm, f:6,4, 1/100, ISO 200, kl 12:30.
Hvor mange fotografer trengs det for å skifte en lyspære? Svar: 10 stykker. Én som gjør jobben med å skifte pæra, og ni til å kritisere kvaliteten på lyset.
Det er ikke plagsomt mye humor i fotoverdenen. Mitt forsøk på å finne foto- eller fotograf-vitser på internett endte opp med to. Den du ser over her, og så en om musa som skulle fotograferes, og som ble bedt om å si cheeeese. Ikke spesielt morsom den heller. I tillegg kommer vitsetegningen nedenfor som jeg har har hatt liggende en årrekke.
På den annen side: Det er ikke overvettes mange vitser om malere eller bilmekanikere heller. Kanskje litt flere om advokater, men det er også alt.
Til gjengjeld er det faktisk noen (få) fotografer som opp gjennom årene må ha hatt åpenbar sans for humor, noe mange av deres bilder klart gir uttrykk for.
Helt fremst i køen, og i en klasse for seg, er etter min mening Eliot Erwitt. Hans bilder er mesterlige, ettersom han har blikk for det de fleste av oss bare vandrer forbi.
Foto: Elliot Erwitt
Deretter er det et ganske langt sprang fra Elliot og ned til resten, som her kommer i uprioritert rekkefølge.
Lars Tunbjørk, har som regel en underfundig grad av både humor og melankoli i sine bilder.
Spanjolen, Chema Madoz, er med sine konstruerte motiver i en egen klasse. Flink håndverker og dyktig fotograf.
Gatefoto kan av og til være traurige greier, men i ny og ne dukker det opp gatefotografier som er virkelig gode, og/eller virkelig morsomme. Se og lær.
Martin Parr er også i en klasse for selv med sine glorete farger og sin ringblits. Og sin underfundige engelske humoristiske sans.
Foto: Martin Parr
Tekst + bilder = humor. Noen ganger der det kombinasjonen av foto og tekst som gjør at et ordinært bilde blir morsomt. Et godt eksempel er bilder/tekst i et ungdomsskole-prosjekt som du kan lese litt mer om her. Hva med et helt ordinært bilde av en vaskemaskin, og så teksten: «Mammas eneste leketøy og min dårlige samvittighet».
Skal vi så ta sjansen på ønske hverandre et godt nytt år.
Så var det jul igjen, og det er på tide å ønske God Jul, i dette tilfellet i form av et «julekort» av ei tent fyrlykt, der sørhimmelen lyser opp i et ellers blått landskap. Det må da være like bra som et pyntet juletre. 🙂
Bildet er tatt 25. desember 2017 klokken 15:30. Kamera: Nikon D700 – det vil si fullformat, og objektiv: Nikkor 24-70 @35 mm og f:8. Eksponeringstiden er på 0,6 sek hvilket betyr bruk av solid stativ. ISO 200 og -2EV. 24-70 2,8 er et fantastisk anvendelig objektiv.
Lita fyrlykt på moloen på Ankenes.
På denne tiden av året ligger solskiva solid under horisonten på min kant av verden. Gode mørketidsbilder krever noe erfaring, samt god «timing». Man har et vindu på maks 30 minutter fra himmelen er litt for lys til den plutselig er for mørk. Det er mulig å jukse/justere litt med eksponeringskompensasjon. RAW er vanligvis nødvendig for å få optimale overganger i himmelen, spesielt hvis du må berge en over/under-eksponert himmel.
Bildet under er tatt samme dag, fra samme sted, men 10 minutter tidligere. Presis samme tekniske data. Også her fikk jeg litt hjelp av månen som bidro til lys i fjelltoppene bak.
Årsskiftet er tiden for varetelling. Blogg-statistikken forteller at jeg har holdt på i vel 11 år. Første innlegg var i november 2011. Siden har det blitt i alt blitt 591 artikler, om fotografer, historie, teknikk, gatefoto, makro, blits og bøker, mm. En salig blanding. Håper du har hatt litt nytte og glede av noe av dette.
I forrige bloggartikkel skrev jeg om hvordan man kan hente frem farger i en grå virkelighet. Her snur jeg på sett og vis ting på hodet: Vel, hvis det ikke finnes farger, hvorfor ikke ta det helt ut. Sorthvitt med andre ord.
Jeg kan tenke meg at de som ikke har en fortid i sorthvitt-tiden kan ha utfordringer med å «tenke» sorthvitt. Den smart(este) løsningen er her å fotografere i RAW men sørge for at LCD-skjermen bak viser bildene i sorthvitt. Da får du et visuelt inntrykk av hvordan det kan bli. Når du kommer hjem kan du velge om du foretrekker farge eller ikke (siden du jo har fotografert i RAW).
I store deler av mitt yrkesliv var det sorthvitt som gjaldt. Trolig har jeg en fordel ved å kunne visualisere hvordan et motiv blir seende ut i sorthvitt. Som regel fotograferer jeg på direkten i farger og ofte i jpg. De bildene du ser her er tatt slik.
Bildebehandlingen er enkel: Bildene velges ut i Lightroom, og ofte starter jeg med Auto-justering. Så finjustering. Deretter velger jeg en sorthvitt Preset. I noen tilfeller finjusteres bildet etterpå, men de 10 B&W-variantene er som regel grei nok.
En gang i tiden hadde jeg lastet ned en (gratis) versjon av Nik Silver Efex Pro. Nå koster programmet noen kroner. Er du bitt av sorthvitt-basillen, så kan dette være et bra program for deg. Her får du enda flere muligheter enn det Lightroom kan tilby deg.
Bildene nedenfor er i to varianter: Det første etter autojustert farge og den neste etter sorthvitt-konvertering. De to første med Preset Punch, den siste med Preset High Contrast.
Bildene er tatt med Fuji X-E3 og fastoptikk 23 mm Fujinon, i all hovedsak med 250 ISO, f:2 og 1/60 sek,
For de av oss som er en solid porsjon fargeblind, kan spesielt november fortone seg usedvanlig grå. Det finnes imidlertid noen måter å finne farger i naturen på.
Den første, og vanskeligste metoden (i alle fall for meg), er å skru ned tempoet mange hakk, og bruke laaaang tiiiid når du er ute på fotojakt. Stopp og studér.
Den andre metoden (må oftest brukes i tillegg til metode 1) heter Lightroom (LR) og/eller Photoshop (PS). Med disse to verktøyene kan du forsterke det lille som er av farger. Kanskje kan du også tone ned de delene av bildet du ikke vil ha fremhevet.
Dette kan fungere aldeles flott. En liten fare er at man går for langt – at bildet blir glorete. Husk begrensningens kunst.
Tang i fjæra: Etter generell behandling i LR lot jeg programmet finne hovedmotivet. Imponerende bra. Deretter gjaldt det å skru opp fargemetningen til passe nivå. Jeg syntes at fargene i sanden forstyrret, så jeg valgte Invert, og fikk dermed markert alt som ikke var hovedmotivet. Her fjernet jeg nesten alle fargene. Helt til sist valgte jeg å legge på en (kanskje litt for markert) vignett, for ytterligere å fremheve hovedmotivet. Tekniske data: Fuji X-E3, 16-80 @34mm, f:8, 1/125 s, Iso 3200.
Blad på stein: Mye av samme behandling som ovenfor. Stein og blad ble behandlet separat, blant annet med mer Clarity på bladet. Tekniske data: Fuji X-E3, 16-80 @70mm, f:8, 1/50 s, Iso 3200.
Is i fjellsprekk: Her ble hele bildet behandlet samtidig. Det var viktig å beholde blåfargen på isen, og likevel fremheve de flotte fargene i steinen som fikk de siste restene av varmt sør-lys. Tekniske data: Fuji X-E3, 16-80 @45mm, f:8, 1/60 s, Iso 1600.
Trær med mose: I ny og ne tar jeg kun med fastoptikk på kamera. Ei linse! I dette tilfelle min skarpe og gode 35 mm som tilsvarer om lag 50 mm på fullformat, altså «normaloptikk». Det sier seg selv at f:1,4 gir flott bokeh. Det var like selvsagt den varmgrønne mosen som trakk oppmerksomheten. Tekniske data: Fuji X-E3, 35 mm, f:1,4, 1/1000 s, Iso 1600.
Håper du i det minste ble litt inspirert til å ta med kamera på en «fargeløs» høst/før-vinter-tur.
Etter å ha sett glorete, kontrastrike og fargemettede bilder i hopetall på Facebook og i fotomagasiner, har jeg fått et ytterst anstrengt forhold til HDR – High Dynamic Range.
Men: Ingen regel uten unntak. Nå og da kan HDR fungere perfekt og helt etter boka, dvs. der man trekker ut de beste delene av et antall bilder, fordi det er det eneste som fungerer.
For noen dager siden var det full fyr på himmelen i sør, og byen nærmest var blitt passe mørk. Jeg sendte opp min drone og fant det utsnittet jeg var ute etter og lot drona henge her.
Dronefoto HDR. (tre originaler) 19. nov 2022 kl 15:15.
Kontrasten var voldsom mellom himmel og forgrunn: Når himmelen var akkurat så rød som den skulle, ble byen beksvart. Og når byen var passe eksponert, ble himmelen fullstendig utblåst. En eksponering midt imellom kunne muligens fungert: Dvs. passe rød himmel og en passe mørk by, men trolig ikke, til tross for at jeg fotograferte i RAW-format og dermed hadde «litt å gå på» med hensyn til dynamikk.
Jeg tok tre bilder: Et med lys himmel, et med mørk himmel og et midt imellom. Bildene ble tatt inn i Lighroom Classic, og behandlet i Photo > Photo Merge > HDR. Det ferdige sammensatte bildet ble globalt justert ørlite mhp eksponering og shadows. Punktum.
De små bildene viser utgangspunktet. Det store naturlig nok det ferdige bildet.
Med andre ord: HDR på sitt beste (etter min mening).
Bildene til den amerikanske fotografen Vivian Maier er vel verd å se på. Igjen. Ta en titt på bildene i YouTube-videoene som er lenket til nedenfor her. Når du er ferdig med bildene, må du lese litt om denne merkelige damen som i 2008 snudde opp ned på hvem som skulle stå øverst på listen over eminente street photographers.
Hun var «nanny» i Chicago og fotograferte ustoppelige med sin twin-lens Rolleiflex 6×6. Det vises på bildekvaliteten, men også ved at så mange bilder er tatt i magehøyde, ofte uten at objektet var oppmerksom på at de ble fotografert.
Alle filmene havnet i pappesker. Disse ble kjøpt på auksjon etter hennes død. I 2008 la kjøperen, John Maloof, ut noen bilder på internet, og fikk enorm respons. I dag har Vivian Maier fått sin rettmessige plass som en av verdens største gatefotografer. Det er siden gitt ut mange bøker og i alle fall en film.
OBS: Blogartikkelen som jeg viser til er 10 år gammel. Noen av opplysningene her er senere undersøkt nærmere og ikke helt korrekt. Det sies for eksempel at den lett franske aksenten var påtatt – av en eller annen grunn – som så mye annet. Jeg tipper også at noen av lenkene ikke lenger fungerer.
Men uansett: Enjoy.
Her er YouTube-videoene. De varer 12 minutter hver:
På kort tid har begrepet drone blitt nokså belastet. Her er mitt tips for å unngå noen av problemene: Ring politiet! I dette tilfelle ikke for å tipse om droneflyvning, men for å fortelle at du nå har tenkt å fly der-og-der og at du – for å unngå blålys og utrykning – bare vil melde fra.
Ja: Det står ikke i regelboka for droneflyvning at du skal gjøre dette
Ja: Det burde ikke være nødvendig
Dronefoto A i oppdrag for museum.
Men: Det kan være smart. Det mente også polititjenestemannen jeg snakket med. «Fint at du ringte», så slipper vi unødig utrykkning».
Det er altså ikke verre enn det. Du tar en telefon til nærmeste politistasjon og melder hva du tenker å gjøre, posisjon og antatt varighet. Så blir alle glade og fornøyde. Og de som eventuelt måtte ringe inn for å tipse om spionasje, kan få en god forklaring der og da.
Dronefoto B, også i oppdrag for museum
Dette betinger selvsagt at du har papirene i orden, at du har dronesertifikatet med deg, at du kjenner alle regler om høyde og nærhet, og ikke minst at du kjenner til hvor du ikke har lov å fly. Men alt dette vet du vel godt.
infotobloggen 