Film- og dias-skanner – god til sitt bruk

Har du også vært på utkikk etter en «dings» som skanner dias og negativer, gjerne i ulike formater. Som gir skarpe, fargekorrekte og støvfrie bilder. Som ikke koster skjorta. Som lar deg skanne store samlinger på kort tid. Som er enkel å bruke.

Det har jeg også. I årevis, og jeg har ennå ikke funnet en slik sak. Mest trolig fordi den ikke finnes.

Opp gjennom årene har jeg forsøkt ulike løsninger. Jeg har blant annet en Epson flatbed skanner som gjør en utmerket jobb både med dias, negativ farge-film og negativ sorthvitt-film. Men det tar nærmere 50 minutter å skanne 8 monterte dias. Da er de riktignok i praksis støvfrie, noe som sparer meg for timer med retusj. Negativ er noe ræl, ettersom jeg aldri vet hvilket av de 8-10 nesten like negativene som er best (en gammel fotojournalist tar minst 10 bilder av det samme for å være sikker).

Videre har jeg forsøkt å reprofotografere for eksempel sorthvitt negativer, med svært gode resultater.  Men det tar sin tid, og først når bildet er tatt og gjort om til positiv i Lightroom, får du vite om det var akkurat dette bildet du ville ha.

Hybridløsning

Hva gjør man da? Sukker tungt, og forstår at man er nødt til å avfinne seg med ulike former for hybridløsninger. Altså noe som er bra på noen områder, og dårlig på andre områder. Etter å ha slitt med denne problemstillingen ufattelig mange år, har jeg (muligens) endelig kommet frem til en slags to-stegs-løsning.

  • A: En «dings» som skanner raskt og enkelt og med en kvalitet som kan være god nok til enkelte formål.
  • B: En høykvalitets Epson skanner som er treg, men gir meg god kvalitet når det er nødvendig.

En slik «dings» kan for eksempel hete Kodak Scanza digial film skanner. (Det vil si: Det er ingen skanner, den fungerer som et reprokamera med innebygget lysbord). Den koster ca. 2 300 kroner. Det er en liten, enkel sak som gir deg bra bilder «rett ut av boksen». Se eksempelbilder nederst.

Standardoppløsning er 14 megapixler. Det er også mulig å interpolere bildene opp til 22 mpx. Den har en del justeringsmuligheter. Etter endt skanning, tar du SD-kortet ut av maskinen og laster bildene inn i din PC/Mac for eventuell videre behandling her.

Her er fordelene:

Den er liten, enkel og lett å bruke. Stapp inn negativet, og du ser et positivt bilde direkte på skjermen, slik at du kan avgjøre om du vil skanne dette negativet eller gå til neste. Det er den klart største fordelen. Så trykker du på knappen, og bildet lagres som et positivt bilde umiddelbart på et SD-kort (må kjøpes ekstra). På en liten ettermiddag kan du på kjøkkenbordet dra gjennom en negativsamling – nettopp fordi det er så enkelt, og fordi du kun reprofotograferer de negativene du ønsker. Dias er like enkel å skanne.

Det følger med rammer som er tilpasset alt fra 8 mm film, via 110 og 126 – og selvsagt 135 mm. Pluss alt av kabler og strømforsyning for 220V.

Her er ulempene:

Som forsiktig antydet blir bildene ikke like skarpe som fra min Epson skanner. Det gjelder både dias og negativer, spesielt sorthvitt negativer. Jeg har en liten fornemmelse at enheten her forsøker å «glatte ut» korn. Jeg opplevde det samme med skanninger på en Canon flatbedskanner for noen år siden. Men direkte ille er det ikke. Se bildeeksempler. Apparatet fjerner heller ikke støv fra dias (slik som ICE gjør på min Epson skanner), så du bør pusse/blåse på alle dias, pluss at det fort samler seg støv på glassplatene inni skanneren. Det følger imidlertid med en egen støvbørste for å komme inni skanne-området.

Monterte dias må trykkes inn i en tilpasset holder av plast. Jeg måler mine 135 mm GePe AN-rammer til 2,95 mm i tykkelse. Plastslideren forteller at denne skal kunne ta slides mellom 1,9 og 3,0 mm, men man må skyve frem ett dias ved å presse inn neste. Alt for tregt.

Ha også i mente at fargenegativ-konverteringen til positive bilder er basert på et «godt-nok-prinsipp», med visse justeringsmuligheter. Har du i utgangspunktet absolutte krav til korrekte farger, så kjøper du Epson og kjører den via programvaren Silverfast, der det er filter/presets for alt som finnes av negativt filmmateriale.

Konklusjon A: Loven om skanning står ved lag: Det som gir skarpe, gode og støvfrie bilder tar laaaaang tid, koster en del penger og er plundrete. Hvis du vil ha slike bilder, så er dette prisen du må betale. Reprofoto med kamera/makrolinse/reprosøyle/lysbord går langt kjappere, men krever utstyr og tar mye plass.
Apropos negativ repro og konvertering til positive bilder: Se denne lille videoen og legg merke til en helt ny tredjeparts programvare som kan gjøre konverteringen ufattelig mye enklere og bedre. Her lenke til programvarehuset.

Konklusjon B: Jeg liker svært godt at Kodak-dingsen viser meg bildene direkte på skjermen slik at jeg kan velge om bildet skal tas eller ikke. Da kan jeg leve med å få bilder som er akkurat gode nok til en del bruksområder. Hvis du navner bildene godt i for eksempel Lightroom, så vil det være enkelt å gå tilbake og velge album, side og negativstripe, og legge akkurat den stripa inn i en kvalitets-skanner for å få et optimalt bilde – de gangene jeg trenger det. Jeg jobber en del på et museum, og når man her får inn store negativsamlinger, så vurderer vi nå å benytte akkurat denne metoden. Å skanne alle negativene i full kvalitet vil kreve alt for store ressurser.

Sammenligning mellom skanninger i en Epson flatbed skanner og Kodak Scanza. Her er innstillingene:

  • Bildene fra Kodak-skanneren er nesten «rett fra boksen», bare eksponeringsjustert i Lightroom.
  • Epson: Dias er skannet I 1500 %, 300 dpi, 24 bits fargedybde, digital ICE og skannet i tiff-format, her lagret i jpg.
  • Negativ farge tilsvarende, men ikke ICE. Sorthvitt tilsvarende men i 16 bit gråskala.
Dias skannet med Epson
Dias skannet med Kodak

Dias: Overraskende bra skarphet i stålwirene, mens strukturen flyter ut i betongtårnene på Kodakbildene.

Bilde fra negativ fargefilm, skannet med Epson
Bilde fra negativ fargefilm, skannet med Kodak

Negativ farge: Det kan se ut som om det i Kodak sin programvare er lagt inn utglatting. Se spesielt skjegg til person nr. to fra venstre.

Bilde fra negativ sortjhvitt-film skannet med Epson
Bilde fra negativ sorthvitt-film, skannet med Kodak

Negativ sorthvitt: Vi finner noe av den samme utglattingen her. Tonemessig er det slett ikke så ille, men detaljene flyter noe ut.

OBS: Hvis du klikker på bildene får du dem opp i 2000 px bredde. 

 

 

Reklamer

Fyndord om fotografi

Mye kan sies, og mye er sagt om fotografi. Her følger en del fyndord om faget, i all hovedsak uttalt av kjente fotografer fra den andre siden av Atlanterhavet.

Jeg undres selvsagt på hvorfor ingen andre fotografer har sagt noe mer eller mindre fornuftig. Norske foto-sitater som er å oppdrive på internett er for eksempel utelukkende sagt/skrevet av forfattere, kunstnere og musikere.

Kanskje er forklaringen så enkelt at ingen har brydd seg om å samle sammen de kloke ordene – eller at fotografene er ute og jobber i stedet for å stå og skravle.

Her kommer noen få fyndord. Det kan være kjekt å ha et slikt for hånden, for eksempel til årsmøtet i fotoklubben din, eller når du trenger en one-liner i festlig (foto)lag.

Velbekomme.

To me, photography is an art of observation. It’s about finding something interesting an ordinary place… I’ve found it has little to do with the things you see and everything to do with the way you see them. (Elliott Erwitt)

Å fotografere er å holde pusten. (Lars Saabye Christensen)

You don’t take a photograph, you make it. (Ansel Adams)

Et fotografi er som en oppskrift – et minne om den ferdige retten. (Carrie Latet)

Great photography is about depth of feeling, not depth of field. (Peter Adams)

Et fotografi fryser det punktet i tiden hvor det underforståtte både skal skje og har skjedd. Det er det som gjør det så kraftfullt. (Erlend Loe)

Fotografiapparatet kan ikke konkurrere med pensel og palett så lenge det ikke kan benyttes i himmel og helvete. (Edvard Munch)

To me, photography is an art of observation. It’s about finding something interesting in an ordinary place… I’ve found it has little to do with the things you see and everything to do with the way you see them. (Elliott Erwitt)

It’s weird that photographers spend years or even a whole lifetime, trying to capture moments that added together, don’t even amount to a couple of hours. (James Lalropui Keivom)

Only photograph what you love. ( Tim Walker)

Look and think before opening the shutter. The heart and mind are the true lens of the camera. (Yousuf Karsh)

My life is shaped by the urgent need to wander and observe, and my camera is my passport. (Steve McCurry)

One doesn’t stop seeing. One doesn’t stop framing. It doesn’t turn off and turn on. It’s on all the time. (Annie Leibovitz)

The whole point of taking pictures is so that you don’t have to explain things with words. (Elliott Erwitt)

If you see something that moves you, and then snap it, you keep a moment. (Linda McCartney)

Taking pictures is savoring life intensely, every hundredth of a second. (Marc Riboud)

Gamle fotografier er en slags høyesterett vi kan appellere til når alderen og sviktende hukommelse avsier sin nådeløse kjennelse. (Gloria Welch)

Photography is a way of feeling, of touching, of loving. What you have caught on film is captured forever… It remembers little things, long after you have forgotten everything. (Aaron Siskind)

When people ask me what equipment I use – I tell them my eyes. (Anonymous)

There is one thing the photograph must contain, the humanity of the moment. (Robert Frank

A good photograph is one that communicates a fact, touches the heart and leaves the viewer a changed person for having seen it. It is, in a word, effective. (Irving Penn)

Fotografier er sanger for øyet. (Tom Waits)

A portrait is not made in the camera but on either side of it. (Edward Steichen)

The best thing about a picture is that it never changes, even when the people in it do. (Andy Warhol)

Which of my photographs is my favorite? The one I’m going to take tomorrow. (Imogen Cunningham)

If you want to be a better photographer, stand in front of more interesting stuff. (Jim Richardson)

Hvis du ser ut som passbildet ditt, er du for syk til å reise. (Ukjent)

 

Kilde: http://www.curatedquotes.com/photography-quotes/

 

Kodaks vei til undergangen

De av oss som har levd en stund, vet hva Kodak er. Eller var. Hvis du er i nærheten av å ha samme forhold til dette selskapet som undertegnede, så kan denne lille videsnutten kanskje være interessant. Den handler om hvordan Kodak helt bevisst ignorerte fremtidens fotografi.

Kodaks HQ – en gang i tiden

Så lenge jeg kan huske, var Kodak Tri-X obligatorisk sorthvitt-film i mine kameraer. Først standard fremkalling i D-76. Siden ble filmen også «presset» i Rhodinol, da man kunne tyne 6400 ISO ut av filmen – med grove korn som tøft resultat.

På studietur til USA, her foran George Eastman Museum. Bildet er tatt for forferdelig mange år siden. Forfatteren sees til høyre.

En gang for lenge siden var jeg også en tid i selveste Rochester, «upstate New York», der Kodak hadde sitt hovedkvarter, og her besøkte jeg blant annet George Eastman museum – en staselig bygning med spennende innhold.

Så historikken er på plass.

For noen få uker siden skrev jeg en blogg Kodaks kranglete vei inn i den digitale verdenen. Det er nettopp det denne videoen handler om – bare mer utfyllende. Så hvis du får klump i halsen hver gang du ser den gule Kodak-film-esken og minnes lukten av fremkaller og fiksat, så kan du jo få med deg denne filmen som viser hvordan et imperium kan gå i dass.

Og så kan du – hvis interessen fortsatt er der – følge med i diskusjonen etter denne videoen, der det selvsagt finnes mange meninger om veien til undergangen.

Mye å lære på YouTube

Som ihuga fotograf kjenner du sikkert til video-tilbudet for oss fotografer på YouTube. Her er det mange flinke folk som har mye å lære bort innenfor de fleste områder av foto. Men her er det også en del (spesielt) amerikanere som kjører rene ego-tripper, forsøker å være morsomme, som prater hull i hodet, og som har marginalt faglig innhold.

Fotograf Mark Denney lager en del gode videoer innenfor blant annet landskapsfoto. Via nettstedet PetaPixel har han laget en «liste» over ni andre fotografer innenfor samme sjanger.

Her er for eksempel engelske Nigel Danson (bilde over) som jeg har fortalt om tidligere her. Han er ute og klyver i fjell, tar bilder, filmer fra drone og gjør en god jobb. Han har forresten workshop i Lofoten i sommer, så er du interessert, så fikk jeg nylig melding om at det er noen få ledige plasser 😊

I denne oversikten er det også flere «pratmakere» som står og tar seg ut foran sin GoPro. Du oppdager fort hvem som har innhold og hvem som ikke har. Kjør forbi!

Og i den andre enden av skalaen finner du danske Morten Hilmer (bilde over) som tusler rundt i danske høstskoger i fem minutter uten å si et eneste ord, men som etter hvert på sin sjarmerende dansk-engelsk (like bra, for dansk-dansk kan være en utfordring å forstå) forteller hva han tenker og hvordan han fotograferer. Han er det kanskje verd å abonnere på.

Til sist forteller Mark Denney sin egen historie om å holde fokus – i overført betydning: Solid research, en lang kjøretur, overnatting i en kald bil, opp grytidlig – for ett eneste bilde (topp-bildet).

Her finner du oversikten over de ni fotografene med egne videoprogrammer på YouTube.

Den fantastiske digitale revolusjonen (med en viss bismak)

 

Olympus C-830L: Mitt første digitale kamera ga bildefiler på 1,3 megapixler. Det ble kjøpt i januar 2000, altså for eksakt 19 år siden.

Det var en sjokkartet opplevelse: De digitale bildefilene fra år 2000 var så dårlige at det var til å gråte over: Kornete, uskarpe og med grelle farger.

Kontrasten blir voldsom når jeg går tilbake i tid, og tenker på at jeg har jobbet med 100 år gamle glassplatenegativer med en fenomenal skarphet.

Trøsten får bli at mitt moderne kamera leverer RAW-filer på 50 Mb fra en sensor på 24,3 megapixler – og da er de digitale bildene nesten like skarpe som glassplatenegativene.

Det var i forbindelse med et kor-jubileum at jeg ble bedt om å lete frem mine gamle bilder av koret (bilde over her).  Sett i ettertidens klare lys ville det nok vært smartere den gang å ta analoge bilder.

Tidlig start

Da jeg tok bilder av koret i år 2000 hadde noen kloke hoder jobbet med digital foto i 25 år. Allerede i 1975 hadde ingeniør Steve Sasson hos Kodaks utviklingsavdeling konstruert det første digitale kameraet. Det vil si, kamera og kamera. Det var mer en «enhet» som kunne ta noe slags bilder. Hele pakken veide 3,6 kilo, bildene var 0,01 megapixel, de ble lagret på kassett-tape og det tok 23 sekunder å ta hvert bilde. I sorthvitt.

På denne tiden tjente Kodak fortsatt gode penger på film, fotopapir og delvis også kameraer. De var konge på haugen. Det er lett å forestille seg at man gjerne ikke ønsker å sage over den gylne greina man sitter på ved å innføre ny teknologi. Men særlig smart var det neppe. I 2009 fikk Sasson «National Medal of Technology and Innovation» av selveste president Barack Obama. Tre år senere gikk Kodak konkurs. Det er ikke første gang «mastodonter» som ikke klarer å tilpasse seg en ny virkelighet går over ende.

1,3 MP

Men mens det ennå var aktivitet i Kodaks utviklingsavdeling var Sassons ur-kamera blitt utviklet til noe som lignet på et skikkelig kamera. På 90-tallet benyttet Kodak modifiserte Nikon-kameraer og klarte til slutt å lagre filer på 1280×1024 pixler, noe som ga bildefiler på 1,3 megapixler – like mye som Olympuskameraet jeg brukte til å fotografere koret. I tillegg til kamera måtte man riktignok ha med en stor bærbar enhet for å lagre dataene, og man måtte ha et eget tastatur for å legge inn bildeinformasjon.

Så gikk utviklingen sin gang: Da Bill Clinton i 1992 meddelte Demokratene at han ville stille som presidentkandidat, kunne hele verden se bilder fra talen, bare fire minutter senere, presentert som digitale bildefiler fra nyhetsbyrået AP.

Kjempedyrt

Frem mot år 2005 jobbet man videre langs dette sporet. Man benyttet Nikon N90, og kom til sist opp i seks megapixler. Pris? Ca. 35.600 dollar. Ganger du med 10 får du norske kroner.

Standarder

Parallelt med utviklingen av stadig bedre digitale kameraer med stadig høyere oppløsning, ble den digitale fotograferingen tatt i bruk av enkelte bildebyråer og store (=rike) mediehus. Man hadde også klart å enes om et felles digitalt standardfilformat: Joint Photography Experts Group (JPEG, eller bare jpg) som ble den mest vanlige standarden for komprimerte bilder, og Tagged Image File Format (TIFF), som ble industristandard for tapsfri lagring. Senere kom en rekke fabrikk-spesifikke RAW-formater.

Hva om 20 år fra nå?

Da jeg satt foran skjermen og så på de ca. 20 år gamle kornete, små digitale bildene av koret jeg engang sang i (og felte en liten tåre), var det lett å fabulere om hvordan noen om 20 år fra nå vil vurdere mine fantastisk skarpe og fine bilder fra 2019…

Basert på utviklingen de siste fem-ti årene har jeg ingen tro på at vi vil oppleve samme teknologiske kvantesprang fra 2019 til 2040 som vi opplevde i perioden 2000 til 2019 i verken pixler eller filstørrelser. På den annen side: Det kan jo alltids komme en helt ny teknologi som snur opp-ned på hvordan vi tenker i dag. Den som lever, får se.

(OBS: Legg merke til at jeg ikke med et eneste ord har nevnt fotografier tatt med de første generasjoners mobiltelefonkameraer. Arme, stakkars mennesker!)

Kilde og bilder av de første Kodak-kameraene: «A Chronology of Photoghraphy», Thames & Hudson.

Erich Salomon – fotografen fra de lukkede rom

Erich Salomon

Fotografiets historie har mange snodige vendinger og interessante aktører som på ymse vis har bragt oss til hvor vi er i dag. En slik er Erich Salomon, tysk jøde (1886-1944), jurist, snekker, zoolog – og ikke minst fotograf. Han var den første som kom seg inn i lukkede rom der statsmenn og kjendiser fra hele verden måtte være samlet, som tok bilder i smug, i ubevoktede øyeblikk, og som publiserte disse. På godt og vondt menneskeliggjorde dette fiffen og statsapparatet. Tidligere fikk folk flest bare se stivt oppstilte og probert kledte menn. For første gang, og takket være Salomon, fikk vi se slitne mennesker etter harde forhandlinger. Det var nytt og det var enestående.

Erich Salomon var født i Berlin i 1886. Han var innom en rekke utdanninger og yrker, og endte opp med en doktorgrad i jus fra Universitetet i München. Han fikk imidlertid jobb i et forlag, og kom i 1927, i en alder av 41 år, i kontakt med foto.

Fire år tidligere hadde Ernemann-fabrikken i Dresden laget de første Ermanox-kameraene med svært lyssterk optikk. Med disse kunne man fotografere med eksisterende lys, altså uten blitz.

Med dette kameraet som verktøy kunne Salomon belevent og elegant bevege seg i de ellers vanligvis lukkede rom, og aldeles diskret ta bilder ingen andre hadde tatt før ham. I tillegg kunne han plassere sitt Ermanox-kamera inni flosshatten sin, skjære hull for linsa, og ta bilder helt i smug.

Fra 1928 jobbet han for Berliner Illustrierte Zeitung som fotograf. Da den såkalte Kellog-Briand-pakten ble signert i august 1928 vandret Salomon frekt og freidig inn og tok det ledige setet til den Polske delegasjonen, og fikk herfra tatt mange bilder.

Aristide Briand: «Der er han igjen». Foto: Erich Salomon, Paris, August 1931.

Salomon fikk sine bilder, og må åpenbart ha hatt sjarme nok til å bli en slags kjendis han også blant de han fotograferte. Mangeårig fransk statsminister og utenriksminister, Aristide Briand, kalte ham «kongen av indiskresjon». Det finnes haugevis med synonymer til dette ordet på norsk, men ingen treffer det jeg antar at Briand la i begrepet. Da er det enklere å fatte en form for gjensidig respekt, når samme Briand sa at «ingen ville forstå at et møte hadde vært viktig, med mindre Salomon hadde vært der og fotografert».

Erich Salomon besøkte – og fotograferte prominente personer – i England i 1929 og i USA i 1930. I 1931 ga han ut boka «Berühmte Zeitgenossen in unbewachten Augenblicken», altså berømte kjendiser i ubevoktede øyeblikk. Det var en samling av mer enn 170 kjente mennesker.

Da Hitler kom til makten dro familien til Nederland. Salomon fortsatte å jobbe som fotograf i avisen The Hague. Han takket nei til en invitasjon fra Life Magazine om å flytte til USA. Mange andre jødiske fotografer dro fra Europa til USA på slutten av 30-tallet.

Da krigen kom i 1940, og også Nederland ble hærtatt, ble Erich Salomon tatt til fange. Han og familien satt i flere konsentrasjonsleirer. Han døde i Auschwitz 7. juli 1944.

Jeg savner vel egentlig en Salomon i dagens striglete og polerte medievirkelighet.

 

Mer info, for de spesielt interesserte:

https://iconicphotos.wordpress.com/tag/erich-salomon/

http://100photos.time.com/photos/erich-salomon-the-hague

 

Kilder: Encyclopaedia Britannica og Wikipedia

Bruk variabel ISO

Her kommer et rett-på-sak-tips: Velg automatisk ISO, så sparer du deg for en mengde bekymringer (og uklare bilder).

Det er tre forhold som bestemmer om du får et korrekt eksponert bilde: Blender, tid og ISO. Her tar jeg kun for meg ISO.

Fast optikk på 23 mm. Her valgte jeg stor blender for å få minimal dybdeskarphet. X-E3, 1/420 sek, ISO 640, 23 mm.

I moderne kameraer er ISO strengt tatt ikke noe annet enn signalforsterking. Lav ISO gir bilder med minimal støy i form av prikker og «korn» i bildet. Med høy ISO forsterkes signalet fra bildebrikken, noe som gir mer eller mindre støy, mye avhengig av hvilken bildebrikke (egentlig: størrelse og prosessor) du har i kameraet ditt.

Et noe påkostet moderne kamera er i dag så bra at ISO er det du bør bekymre deg minst over.

Norsk statsminister på kinesisk TV. Bildet er fra ei bruåpning. Her var en del gatelys, og lys fra filmkameraer. Dermed kunne ISO holdes på et passe nivå. X-E3, 1/13 sek, ISO 8 000, 10 mm.

I de fleste situasjoner der lyset kan være en kritisk faktor, bruker jeg en innstilling på mitt Fuji X-E3 der jeg selv velger blender, og så lar jeg kamera velge hastighet. Men: Samtidig har jeg satt ISO slik at jeg fotograferer med 200 ISO helt til hastigheten kommer ned til 1/60 sekund. Når den grensen underskrides, øker kamera automatisk ISO-verdien – helt til den kommer opp i 3200 ISO. Blir det svakere lys, går jeg inn manuelt og velger ISO-verdier til jeg ser at jeg får akseptable verdier i blender og tid.

På noen av bildene her, vil du kunne se hvilke valg jeg har gjort.

Som vanlig kan du se bilder i maks format ved å klikke på bildene.

Åpning av utendørs fotoutstilling. Her var det kveld og nesten ikke lys annet enn litt fra vinduer i bakkant. X-E3, 1/18 sek, ISO 12 800, 10 mm.