Litt av hvert for en regnværsdag

Det hender Select-katalogen ramler ned i postkassa mi. Det er hinsides min forstand hvordan noen ikke bare har funnet opp dette og hint, men at de faktisk har fått kommersialisert, og så fått noen til å produsere sine mer eller mindre utrolige og «nyttige» hjelpemidler.

Jeg fikk litt sånn «Select-feeling»  tidligere i uka da jeg så gjennom to saker i ulike nyhetsbrev fra fotonyhetstjenesten Peta Pixel:

Førstnevnte er en skikkelig snasen sak der man på 1-2-3 drar regnbeskyttelse over hodet og kameraet, og sørger for at begge deler holder seg tørre. Kjekt å ha.

Den andre må være et funn for eksempelvis ivrige pappaer og mammaer som kveld etter kveld sitter klare med sine kameraer i håp om å få gode fotballbilder av sine håpefulle på trening eller i kamp på gressmatta.

Selvsagt ristet (også) jeg på hodet og lo godt, spesielt til oppfinneren av fototeltet når han på en ytterst overbevisende måte demonstrerte teltet for «juryen». Høy komediefaktor.

Men bak smilet ligger det en aldri så liten undring. For noen år siden var jeg på en relativt våt fotoworkshop på Senja, der noen tok i bruk paraply og andre brukte andre former for regnbeskyttelse for kameraet. Begge deler fungerte nok sånn passe, og når alt kommer til alt så lurer jeg  på om ikke noen og enhver i det minste tenkte litt i retning av å ha «noe» annet over hodet som ville fungere bedre.

Og så undres jeg på om ikke for eksempel pressefotografer flest som med takknemlig glede konstaterer at både de selv og kameraene har overlevd 2×45 minutter styrtregn ringside en eller annen iskald og vindfull fotballkamp – at de i det minste kunne tenke seg å oppleve det hele i et tørt og varmere fototelt der kun linsa stakk ut.

Verden er full av oppfinnelser som ble dømt nord og ned. Og verden er like full av fantastiske oppfinnelser som bråsnart gikk i glemmeboka.

Hva så med disse oppfinnelsene? Den som lever og har helsa får se…

Publisert i Uncategorized | Merket med , , , , , | Legg igjen en kommentar

Bildene fra i dag som får verdi i morgen

Nylig har jeg hatt fotoutstilling. Må huske på å føre den opp på CV-en min: Første separatutstilling ever. 12 verk (!) hang pent oppstilt på Museum Nord – Narvik 🙂

En gang i året inviterer museet en fotograf i en serie kalt «Ferske fotografier» – dette i motsetning til de tusenvis av eldre fotografier som museet rår over.

Stor rugg: Vi som daglig ser malmbåter på havna blir nok blir nok litt «fartsblind»: Vi ser ikke lenger hvor enorme disse skipene er. Falcon Confidence, som her laster ved «Northland-kaia» på Fagernes, er nesten 300×50 meter, dvs. tre fotballbaner etter hverandre. Her er et av bildene hvor vi kan få en fornemmelse av størrelse. Legg merke til minibussen på kaia.
Foto: 19. mai 2014, Nikon D700, f:7,1, 1/2000 sek, 155 mm, ISO 400.

Her har det vært alt fra kunstfotografer til dyktige amatører, og motivvalg fra bølger mot strand til fjelltopper og dystre «indre landskap». I det hele tatt.

Men så kom altså jeg med mine bilder. Det er i all hovedsak dokumentarbilder, tatt både med tanke på bruk i nåtid, men ikke minst med tanke på at de kanskje en vakker dag kan ha historisk verdi.

Nedenfor her er utdrag av den talen jeg holdt ved åpningen. Her får vite hvorfor jeg alltid har kamera med meg og hvorfor jeg fotograferer som jeg gjør.

(Som vanlig kan du se bildene i maks størrelse ved å klikke på dem. Du kommer tilbake til bloggen igjen ved å klikke på returpila øverst i venstre hjørne av nettleseren din)

Narvik Lufthavn, Framnes: 1. april 2017 legges Narvik lufthavn etter planen ned for godt etter 42 års drift. Her kommer ny aktivitet. Bybildet vil forandres. Om noen år fra nå er det greit å vite at denne historien er dokumentert, for slik så det faktisk ut den gang en Bombardier Dash-8 100 turbopropell tok av og satte nesa mot Bodø.
Foto: 2. september 2015, Nikon D700, f:5, 1/1000 sek, ISO 400.

 

Dagen i dag er historie i morgen. Hvis vi ikke sørger for å fotografere nåtiden – så har vi ikke noe å vise frem i årene som kommer.

Dette er på mange måter min drivkraft i dette evigvarende og spennende dokumentasjonsprosjektet.

Jeg har i mange år vært interessert i historiske bilder, og er takknemlig for at noen fotografer for mange, mange år siden tok med sine store og tunge kameraer ut av studioene sine og fotograferte livet i Rombaksbotn, den første bilen, malmkaia, 17. maitoget, osv. Uten disse bildene ville historien vært så utrolig mye fattigere.

Nostalgi: Kort tid før «Nordstjernen» i Kongens gate ble avviklet, fikk jeg anledning til å fotografere alt interiør. Her er salongen. Nå er slitte gulvtepper og asiatpanel revet, og hele hotellet skal ombygges. Det er en tid for alt. Men bildene lever.
Foto: 7. mai 2013. Nikon D700, f:6,3, 1/6 sek, 12 mm, ISO400.

Disse fotografene er mine inspirasjonskilder. Målet mitt er å gjøre en liten innsats slik at noen en gang i fremtiden kan se hvordan deler av kommunen så ut «i våre dager», hvordan man bygget Hålogalandsbrua, hvordan gatebildet var, hvilke varer man kunne kjøpe i en dagligvarebutikk, hvordan et bilverksted så ut i 2016, osv.

Hytta i Beisfjord: For om lag 100 år siden fikk mange grupper arbeidstakere ferie. Hyttebyggingen skjøt fart i Norge. Til å begynne med var dette små og enkle krypinn, kanskje i sykkel-avstand fra hjemmet. Denne hytta ligger ved Lillevannet i Beisfjord og representerer nok en tid, lenge før det var vanlig med bilvei helt frem til ei stor og romslig hytte, med innlagt el og vann, og med minst like god standard som hjemme.
Foto: 24. september 2015, Nikon D700, f:3,5, 1/800 sek, 155 mm.

Det er en spennende oppgave å forsøke å ta relevante bilder for fremtiden.

Noe sier seg selv: Bybildet endres ved at hus forsvinner og nye bygges. Oppe i Fagernesfjellet kommer en ny bydel. På Øyjord kan vi regne med at mange av hyttene om noen år vil være erstattet med moderne boliger. Bjerkvik er i endring. På bygda legges gårder ned – og hva komme i stedet?

Enda mindre forutsigbart er teknologiske, sosiale og økonomiske endringer. Det er som kjent vanskelig å spå om fremtiden, men det er en interessant øvelse som ofte ligger i bunn for valg av fototemaer og fotoobjekter.

Musikk på lokalet: I en verden full av digitalt underholdningstilbud er det fantastisk at den folkelige kulturen kan blomstre og leve. Gruppa «Springflo» spilte norske og amerikanske ballader på Trældal samfunnshus.
Foto: 28. februar 2015, Nikon D700, F2,8, 1/40 sek, 86 mm, ISO 5000.

 

Jeg dokumenterer altså nåtiden, med tanke på fremtiden.

Samtidig forsøker jeg å ta bilder på en slik måte at de også forsøksvis bør være estetiske og gode å se på, og kunne benyttes i ulike sammenhenger også i nåtid.

I ny og ne brenner jeg noen av disse bildene over på en DVD, og rusler ned til Museum Nord med bildene – med tanke på at de her kan få et langt og trygt liv.

Onkel Politi: I noen land smiler ikke politiet, og folk tør forresten heller ikke å smile til dem. Vi må forsøke å beholde troen og vissheten på at det offentlige i all hovedsak vil oss vel. Det gjelder også lovens håndhevere. 17. mai-toget har kommet til Dronningens gate. Det er stas å gå først i toget og leie en «årntli’ politi». Det er også herlig å se han bak, som nå kanskje har vokst inn i dressen sin.
Foto: 17. mai 2015, Fujifilm X-E2, f:7,1, 1/500 sek, 85 mm, ISO 1250.

 

Så kommer det uunngåelige spørsmålet:
Kan dette være nødvendig?  Alle fotograferer jo i dag.

Det er korrekt at det aldri i historien har vært tatt flere bilder enn i vår tid. Men de aller fleste bilder er tatt for å kunne konsumeres i øyeblikket – som bilder i en Snapchat eller Facebook-melding, kanskje vises sommerens ferietur kun på TVen under familiejuleselskapet. Og jeg sier ikke at det er noe galt i det. Det er bare en annen måte å bruke bilder på enn tidligere. De gamle gode fotoalbumene som var ment å vare livet ut, og vel så det, er ikke lenger tilstede samme grad som før i moderne norske hjem.

Og resultatet: Etter noen år ligger millioner av bilder innelåst og fanget i avlagte mobiltelefoner eller i gamle PCer som støver ned på loftet.

Dette er grunnen til at noen særinger – som meg – ikke bare fotograferer for nuet, men også med tanke på fremtiden.

Less is more: Du ser litt av den skjeve fasaden på daværende Ricahotellet, toppen av Fagernesfjellet, TV-masta i lavt sollys og en skalk av månen. Man trenger ikke vise alt for å fortelle ei historie.
Foto: 28. januar 2012. Nikon D300, f:5,6, 200 mm (35mm-ekv 300 mm), ISO320.

Publisert i Uncategorized | Merket med , , , | 4 kommentarer

DSLR-lukkerens begrensede livslengde

Lukkeren i ditt digitale speilreflekskamera har ikke evig liv. Etter et visst antall eksponeringer, øker sjansen for at det stopper opp der inne i kamerahuset.

Proffkameraer har lukkere som er bygget for å tåle mange eksponeringer. Det er da også (en av) grunnene til to tilsynelatende like kameraer kan koste henholdsvis 5 000 kroner og 50 000 kroner

Jeg har tidligere skrevet en bloggartikkel som sier litt om hvordan en lukker fungerer, hva du kan forvente deg av levetid og hvordan du kan finne ut hvor mange eksponeringer lukkeren din har vært gjennom.

Her er en liten videosnutt som viser deg enda tydeligere hvordan blant annet lukkeren fungerer. Anbefales.

Nylig kom jeg over en liten bloggartikkel som viste hvordan en ødelagt lukker kan se ut. Han/hun som eide kamera jobber med time-laps-fotografering, og det sier seg selv at ca. 2 000 bilder pr prosjekt blir som et slitsomt maratonløp selv for de beste lukkerne. Jeg vil også tro at en lukker som er bygget for å vare X antall eksponeringer får kortere levetid hvis man for eksempel tar mye time-laps eller er sportsfotograf med lange serier på 8 bilder pr. sekund.

Nå kan man selvsagt få skiftet lukkeren, men det blir jo en kost-nytte-vurdering, alt avhengig av hva kamera kostet og hvor gammelt det er.

Publisert i Uncategorized | Merket med , , , | Legg igjen en kommentar

Hvordan styre kamera fra PCen?

postkortSett at du har fått låne et stort antall postkort, og ønsker å digitalisere disse raskere og «med god nok kvalitet» i forhold til å skanne ett og ett kort via skannere din.

Løsningen kan være å fotografere i stedet for å benytte en skanner. For ytterligere  å forenkle prosessen og kan du koble og styre kamera via PCen din, slik at bildene lagres rett på harddisken sammen med en god del bildeinformasjon, som f eks copyright og keywords.

Lightroom gjør jobben
Nikon har et eget program for dette, kalt Camera Control Pro. Prisen ligger på ca. 1250 kroner. Jeg vil vel tro at andre merker kan ha tilsvarende programmer. Men siden Adobe-programmet Lightroom nærmest har blitt obligatorisk for oss som tar en del bilder, foreslår jeg at du bruker dette programmet. LR koster like mye  som Nikons program, bare at du får så utrolig mye mer for pengene med Lightroom.

Løsningen heter «Tethered shooting». Prosedyren i Lightroom enkel:

Koble kamera og PC
Koble kamera og PC sammen med en USB-kabel. Dette er en type kabel som følger med svært mye utstyr, og kan ellers skaffes «over alt». Du vil se på kameradisplayet når kamera er koblet til PCen.

  • tether-2Start Lightroom. Gå til File -> Tethered Capture -> Start Tethered Capture.
  • I den dialogboksen (bilde til høyre) som nå dukker opp legger du inn A: Hva du vil kalle mappa. B: Filnavn. I Template (egen dialogboks) kan du legge inn allverdens info om copyright, navn, adressse, osv. C: Hvor du vil lagre bildene. D: Metadata. E: Keywords. Og til sist klikker du OK.
  • Nå kommer denne dialogboksen opp (bilde under). Fotograferingen gjør du med å klikke med musa på knappen til høyre. Etter ett sekund eller to kommer bildet frem.betjeningspanel

Jevn belysning
Selve fotograferingen sier jeg ikke så mye om i denne omgangen. Det sier seg selv at du må ha jevn belysning av det du skal fotografere, og uten at det blir gjenskinn, mm. Videre at du må bruke lav ISO, ha rett hvitbalanse, bruke et solid stativ og helst kjøre med Mirror Up. Kanskje lager jeg en egen sak på dette senere.

Eksportere
Bildene er nå på plass i PCen din med de opplysningene du la inn ved fotograferingen. Hvis du ønsker å legge inn ytterligere informasjon på enkeltbilder eller grupper av bilder (tid, sted, hvem som er på bildene, osv), så gjør du dette mens du er i Library-modulen i Lightroom. Her markerer du bilde(r) og skriver inn tekst i Title og Caption.

Vær obs på at LR opererer med såkalte sidecar-filer, altså små styringsfiler der all bildebehandling lagres i en egen katalog. Du må derfor eksportere filene dine før tittel og bildeinfo (evt. sammen med beskjæringer, bildekorrigeringer, mm) blir lagt inn som en integrert del av bildene.

Espresso

Espresso

Denne eksporten gjør du i en operasjon mens du tar en kopp kaffe 🙂

Siden kan du jo slette den opprinnelige katalogen.

Publisert i Uncategorized | Merket med , , , , , , , , | 4 kommentarer

Er du fotograf eller knipser?

"Vinterskog"

To litt ulike innspill i forhold til «det å fotografere» kom deisende ned i fanget mitt. Det ene i en mail fra en god fotokompis. Det andre via en nett-tjeneste som støvsuger alt som har med foto å gjøre, worldwide, og serverer det samlet til morgenkaffen.

De var begge av den typen som får en til å stoppe opp og tenke. Innfallsvinklene er litt forskjellig, men i bunn og grunn handler de om det samme: Hvordan vi fotograferer.Lofoten, juni 2013. Fra en fotosafari i området Nusfjord-Ramberg.

Den første treffer meg midt i magen. Selv om jeg er vokst opp i den analoge tiden har jeg som fotojournalist og siden som fotograf i reklamebyrå lært meg å sløse med film. Senere har jeg gått over til å sløse enda mer med digitale bilder. Men også (og kanskje ikke minst) for deg som er vokst opp i den digitale tiden, bør den være til solid ettertanke.

Den andre artikkelen stiller spørsmålet om vi egentlig er fotografer, eller bare er steike flinke til å trykke på knappen på et teknisk apparat for å fange tiden. Lager vi bare en ren reproduksjon av noe gjennom en innretning kalt fotoapparat? Eller klarer vi å legge noen av våre egne «penselstrøk» i bildene vi skaper, slik som de gamle mestrene gjorde med sine malerier.

Som tidligere fotojournalist levde jeg av å fange tiden, men alle som har vært i den bransjen vet at de beste både fanger tiden og ånden i ett bilde.

Her er de to tekstene, uten ytterligere kommentarer fra min side.


Jobber du digitalt eller analogt?

Enkelte personer som ikke har opplevd den analoge tidsalderen og som ser at hver eksponering ikke koster det kvekk, har ofte med seg hundrevis av bilder hjem etter en dag ute med kamera. På minnebrikka ligger det da 95 % skrap og 5 % med potensielle bra bilder – om man er heldig.

Foto: Jan Arne Emilsen

Foto: Jan Arne Emilsen

Etter tidskrevende søking finner de kanskje de bildene som har potensiale til å bli til noe.

Underbevisstheten min jobber fremdeles analogt og vil finne potensielle bra motiver før jeg sjekker innstillinger og komposisjon og tar en eksponering – dersom det er et stillbilde.

Det ender gjerne med at en dag ute resulterer i høyst 5 – 10 eksponeringer, ofte ingenting. Da er det forholdsvis enkelt å finne de dårlige, potensielt gode, og de gode bildene.

Denne metoden er kanskje i overkant konservativ, men den funker for meg, men det hender at jeg banner over en kvist som er i veien eller at jeg skulle tatt et skritt til siden. Unntakene finnes selvfølgelig, eksempelvis på bilkirkegården i Sverige der motivene lå tett i tett og hvor lukkermekanismen fikk kjørt seg.

Tekst: Jan Arne Emilsen, Oslo.

(Bildet fra bilkirkegården under her er fra vår felles fotoshoot sommeren 2016. Se også bloggartikkel fra bilkirkegården her).Båstnäs bilkirkegård, Sverige

 

 


Are You a Photographer, or Just a Camera Operator?

(Noen utdrag av artikkelen:) When I go to a photography exhibit or show, I find myself looking at similar work: photographs made from an inkjet printer that are just stylized archives. Be it a photo of a bird, a dress, a subject or event. Whatever it is, it’s just a photograph. A photograph that can be easily duplicated with the simple press of a button. A print on a piece of paper, nothing more, nothing less.

Where is the artist’s brush stroke? Where is the photographer’s unique thumbprint, aside from on top of their shutter button?

Isformasjoner i elv

Photography is mainly used as an archive medium. That’s all well and good if that’s all you use photography for. Many people love photography for this aspect alone. But for me, that just makes you a camera operator, not an artist.

I feel that the collective group of photographers out there aren’t putting their own brush strokes into their work. We aren’t capturing an idea, rather just a moment.

The majority of us are camera operators, obsessed with settings and techniques instead of focusing on concepts and our own unique vision. So what’s the meaning behind your work? Where does your camera end, and your idea begin?

Tekst: A.B Watson. Han er fotograf, bosatt i Auckland, New Zealand.  

Du kan lese hele artikkelen på Petapixel her.

 

Publisert i Uncategorized | Merket med , , , , | Legg igjen en kommentar

Nikon 100 år i år

 

skjermbilde-2017-02-08-21-37Til sommeren, nærmere bestemt 25. juli 2017, kan Nikon feire sitt 100 års-jubileum. Det er en utrolig historie om et selskap som startet med lys og linser og kikkerter, som overlevde en krig og en lang og vanskelig etterkrigstid – og som for oss fotografer pr. dato er ensbetydende med produsenten av verdens beste kameraer (eller i alle fall noen av dem, for å være litt beskjeden). Men for andre er Nikon-logoen ensbetydende med avansert lab-utstyr eller teleskoper som bringer stjernetåker så mye nærmere.

I en 5:41 minutter lang videofilm kan du få et lite gløtt inn i noen få av høydepunktene i selskapets historie. Det er selvsagt også laget et eget nettsted for jubileet.

Både nettstedet og ikke minst filmen er etter min mening litt svulstig, noe det vel ofte kan bli ved slike anledninger. Kanskje er verken filmen eller nettstedet i første rekke beregnet på eldre herrer – selv om de har fotografert med Nikonutstyr siden 1970.

Blås i det. Dette er først og fremst filmen for Nikon-nerdene. Men det kan jo likevel hende at en eller annen Canon og Fuji-fotograf kan finne noe interessant i historien til Nikon.

Uansett: Enjoy.

Publisert i Uncategorized | Merket med , | Legg igjen en kommentar

Med kamera som mentalt filter

Som fotograf har jeg gang på gang opplevd hvordan kamera har fungert som et «mentalt filter» mellom virkeligheten og meg. På det beste har det bidratt til at jeg har vært i stand til å bevege meg langt utenfor min normale komfortsone. Det finnes sikkert også andre vinklinger på fenomenet.

Psykologer har sikkert et fixt ord for slikt. For jeg er ikke alene om å ha denne erfaringen. Mange fotografer – og under helt andre forhold enn de jeg har opplevd – sier om lag det samme.

I mange år tok jeg jevnlig bilder fra fly. Jeg brukte en flink flyger som kunne kunsten å fly "på tvers" for å unngå å få med vingen. Her sees imidlertid vingen i nedre venstre kant.

I mange år tok jeg jevnlig bilder fra fly. Jeg brukte en flink flyger som kunne kunsten å fly «på tvers» for å unngå å få med vingen. Her sees imidlertid vingen i nedre venstre kant.

Jeg liker for eksempel ikke høyder. Tre meter oppe i en stige trives jeg ikke noe særlig. For mange år siden hadde jeg et oppdrag for Statoil å fotografere byggingen av et helikopterdekk til en oljeplattform. En gang i uka gjennom en periode på flere måneder måtte jeg dra til verkstedet, klatre rett opp en stige, gå ut på en travers-kran, kjøre krana i posisjon – og ta bilder. Det var høyt under taket. Etter hvert gikk det heldigvis bedre og bedre…  Dette var en bra betalt jobb, så det hjalp jo også på motivasjonen og viljen til å overkomme høydeskrekken.

Lang ned. Men de som jobber ute på catwalken har det enda luftigere...

Lang ned. Men de som jobber ute på catwalken har det enda luftigere…

For ikke lenge siden fotograferte jeg byggearbeider på Norges nest lengste hengebru (bilde over og under her). Jeg tok en utvendig heis opp mot toppen og klatret videre opp smale og fremfor alt bratte stålstiger for å komme ytterligere høyt nok. Fra vel 180 meter virker det svært langt ned til bakken. Nå var det stort sett bra sikring her oppe, men jeg måtte her og der lene meg litt frempå uten all verden av sikring for å få de beste bildene. På et par av råkopiene sees venstrehånda mi som knuger seg fast til en wire. Nok en gang fungerte kamera som et mentalt filter for min aversjon mot høyder. Pluss det faktum at jeg bare måtte få disse bildene også for å komplettere fotoprosjektet mitt.

Toppen av tårnet hvor bildet ovenfor er tatt.

Toppen av tårnet hvor bildet ovenfor er tatt.

Det litt merkelige er at jeg ikke reagerer på å fotografere fra fly eller helikopter, selv når jeg sitter med åpen dør og med beina på meiene på utsiden for å dokumentere noe rett ned. Det kan kanskje ha noe å gjøre med min fortid fra Luftforsvaret. Men jeg tror likevel fokuset på å treffe med eksponering og tid og alt det der, spiller en viss rolle.

Oppdragsfoto for kraftselskak. Foto fra helikopter. Desember måned, nesten ikke lys, åpen sidedør, jeg halvveis ut av døra, iskald vindgufs fra rotorbladene.

Oppdragsfoto for kraftselskap. Foto fra helikopter. Desember måned, nesten ikke lys, åpen sidedør, jeg halvveis ut av døra, iskald vindgufs fra rotorbladene.

Kanskje handler det mest om å tørre å bevege seg ut av sin komfortsone. Og i så måte kan det å bruke kamera som «filter» hjelpe mange, enten det nå gjelder gatefotografering eller å være fotografere i bryllup.

Publisert i Uncategorized | Merket med , , , , | 3 kommentarer