Vidvinkel og tele: All inn one

For oss fotografer finnes det haugevis med objektiver å velge mellom, alt fra fisheye via supervidvinkel og opp til ekstreme teleobjektiver. For å dekke hele «spekteret» kan det bli mye å drasse på, og dyrt blir det også. Kunne det ikke vært smartere å lage ett objektiv, som liksom dekket det aller meste, fra vidvinkel til tele?

Joda, og de finnes til gangs. Men så finnes også den gamle gode regelen om at man sjelden får både i pose og sekk. Jo større område slike objektiver dekker, jo dårligere er de ofte rent optisk. Dessverre. Det betyr at du kan få uskarphet, gjerne i ytterkantene, og vanligvis mer jo større blenderåpning du bruker. Opp gjennom årene har jeg hatt opptil flere dårlige eksempler på dette, men verden går fremover, og mye kan være forandret.

Kit-objektiv
Etter at jeg konverterte til Fuji, har mitt skarpe og gode 18-55 mm f:2,8-4 objektiv vært en trofast følgesvenn. Det er/var et såkalt «kit-objektiv», som til en fornuftig mer-pris fulgte med et av husene. Det har passe greit zoom-område og er faktisk skarpt i massevis. Men, det er litt «trangt», så ofte har jeg savnet litt mer på tele-området. Og gjerne litt mer vidvinkel.

Turist-tele
Vi begynner nå å snakke om det man lett foraktelig kaller en «turist-tele»: Altså det ene objektivet som du skrur på og bruker på hele ekspedisjonen til Nepal. Eller på ferien til Kreta. Et som dekker det meste, slik at du slipper å dra med deg kilovis med optikk og slik at du også slipper å få støv på sensoren gjennom hyppig objektiv-bytte.

Fuji har noen slike, blant annet et 16-80 f:4 og et 18-135 f:3,5-5,6. Det var en av disse jeg hadde lyst på.

Les tester
Før du velger kan det være smart å lese seg opp på tester. Her vil jeg anbefale den svenske nettbutikken Cyberphoto.se som jeg opplever har tester til å bli kloke av. Bare sjekk!

Hos Cyberphoto får 18-55 gullmerke, mens begge de to andre får sølv. Altså: God nok til sitt bruk, og det vil her si til reisebruk og når du vil reise lett. 16-80 blir optisk sett vurdert som å ligge mellom de to andre. Prismessig ligger dessverre 16-80 på topp, noe som ikke er uventet på grunn av fast blender. Etter å ha vurdert en del og konferert med bankkontoen min, slo jeg nettopp til og kjøpte 16-80 mm.

Etter få dager ramlet pakken ned i postkassa mi, og jeg måtte selvsagt sporenstreks ut og teste: Mest for å se hvor mye mer 16 mm var enn 18 mm på vidvinkelsiden, og hvor mye mer 80 mm tele var i forhold til 55 mm. Se bildeeksemplene.

Bildene er tatt i jpg-format, og bare justert litt for hvitbalanse og eksponering. Alt i Lightroom. Jeg har ikke studert skarpheten i detaljer, men slår umiddelbart fast at dette er bra nok. Jeg finner ingen store forskjeller i midtpartiene, men muligens litt svakere resultat i kantene, helt som omtalt.

Etterord: Hvis du lurer på hva som er fotografert, så er det normal trafikk på Narvik havn, på to av lasteterminalene til LKAB. Herfra sendes svensk jernmalm fra gruvene i Kiruna ut til det meste av verden. Bukserbåtene har her akkurat manøvrert et skip på plass.

Ved kai lengst bort: AQUAEXPLORER. Det er en bulk carrier bygget i 2012 og seiler under Liberiansk flagg. Skipet er på 178929 DWT, det er 292 meter langt og 45 meter bredt. Svært mange skip som kommer for å hente jernmalm på Narvik havn er ca. 300 meter langt og 50 meter bredt, eller om lag samme størrelse som tre fotballbaner etter hverandre.

Ved nærmeste kai: TAURUS CONFIDENCE er også en bulk carrier bygget i 2018 og er registrert på Marshall-øyene. Skipet er på 63270 DWT, og er 200 meter langt og 32 meter bredt.

Sponset innlegg Learn from the experts: Create a successful blog with our brand new courseThe WordPress.com Blog

Are you new to blogging, and do you want step-by-step guidance on how to publish and grow your blog? Learn more about our new Blogging for Beginners course and get 50% off through December 10th.

WordPress.com is excited to announce our newest offering: a course just for beginning bloggers where you’ll learn everything you need to know about blogging from the most trusted experts in the industry. We have helped millions of blogs get up and running, we know what works, and we want you to to know everything we know. This course provides all the fundamental skills and inspiration you need to get your blog started, an interactive community forum, and content updated annually.

Mer stemning med uklar forgrunn

«Husk på å få en god bakgrunn i bildene dine». Det er et evig mantra. Man kunne også sagt «… men glem heller ikke å skape en fin forgrunn på noen av bildene dine». Det er enkelt, og kan ha en fin effekt på enkelte bilder.

Sørg for å plassere «noe» helt nær objektivet; ei flaske, en plastpose, blomsterblader eller kronblader, egentlig hva som helst. Men nært, slik at det bare blir en effekt og ikke noe som stjeler oppmerksomhet fra hovedmotivet.

Du må fotografere med såkalt blenderforvalg, og stille inn på stor blenderåpning. Kanskje må du også stille avstandsmålingen inn på spotmåling, samt at du trolig også må lære deg teknikken med å pre-fokusere og så låse denne ved å trykk utløseren litt ned.

Det svenske «fotolærehuset» Moderskeppet har mange flotte tilbud som vil gjøre deg til en bedre fotograf. Her får du en liten video (2:18 min) som forteller deg akkurat om uklar forgrunn.

Se og lær. Bildene her er fra denne videoen.

Daido Moriyama – og japansk foto

For tre år siden laget jeg en bloggartikkel om den trolig mest kjente nålevende japansk fotografen: Daido Moriyama. Bakgrunnen var prosaisk nok at de fleste av oss kjenner japanske kameraer, men få kjenner japansk foto.

For litt siden ramlet jeg over en YouTube-video på 12,5 min, som på en stillferdig og utrolig god måte forteller om fotografen, og om den kulturelle bakgrunnen hans bilder er skapt i. Gjør deg klar for begreper som Wabisabi og Haiku og en liten porsjon japansk kultur.

Dette er en liten film du kan lære noe av – for din egen fotografering.

Et lite tips:

Les først artikkelen jeg skrev for tre år siden, der du får en slags intro.

Deretter ser du på den anbefalte filmen, der du får gå mer i dybden.

Enjoy.

For en gangs skyld, en stillferdig og dyktig videovert.

Ta på deg «kunstnerhatten»

For en som er vant til å dokumentere verden, kan det av og til være spennende å ta på seg «kunstnerhatten».

For flere år siden frekventerte jeg en lokal fotoklubb. Her var det mange kreative mennesker som brukte mye tid på å tenke gjennom motiver, se løsninger, og deretter jobbe lenge i det digitale mørkerommet. Ære være dem for det. Jeg har verken kreativitet eller tålmodighet til slikt.

Men altså, av og til, og gjerne når det er overskyet og verden liksom ikke innbyr til farger, så tar jeg jeg på meg den andre «hatten», eller de andre «brillene», eller hva man nå kaller det. Da går jeg på jakt etter helt andre motiver enn jeg daglig jakter på.

Du ser et par eksempler her.

Hvis du tenker at slutt-resultatet skal være sorthvitt, så kan det likevel være lurt å fotografere i RAW, men sette kamera i sorthvitt-modus, slik at du på skjermen ser hva du har fått, og hvordan det kan ta seg ut monokromt. Fordelen med dette er at du kan se om motivet egner seg til sorthvitt, siden ulike fargetoner kan gi samme gråtone. For eksempel vil en rød tomat mot en grønn bakgrunn, fungere dårlig siden begge får om lag samme gråtone.

Når du kommer hjem kan du bestemme deg for om det skal være farge eller sorthvitt, siden RAW-innstillingen gjør at du har et komplett fargebilde på minnekortet.

Bildene her er fjorårets vekster mot snø i bakgrunnen, som er lagt uskarp. Det er alltid en blendermessig avveining mellom å legge bakgrunnen soft/uskarp, og samtidig få nok skarphet i motivet. Er du i tvil, så prøv deg frem med ulike blendere, og så ser du etterpå hvilken blender som fungerte best (=skarpt nok motiv, og uskarp nok bakgrunn). Bildene er prosessert i Lightroom, der jeg brukte LRs B&W Presets som ble lett modifisert.

Begge bildene er tatt med Fuji X-T2 og med en 18-55 mm f:2,8 – 4 og ISO 200.
Strået med blad er tatt med 55 mm, 1/120 og f:8.
Kurvblomsten er tatt med 55 mm, 1/240 og f:5,6.

…og så kan det være smart å vurdere å melde deg inn i din lokale fotoklubb. Mye flinke folk her som du kan få hjelp av.

The Genius of Photography

I 2007 laget BBC en seks-episoders serie om «Geniene innen fotografi» (fritt oversatt fra The Genius of Photography»). Det er en makeløs flott serie, i beste BBC-kvalitet. Her får du alt fra den spede begynnelse og til i dag.

Hver episode er på knapt 1 time, så dette er ikke noe du sluker på en kveld. Se en episode i gangen, når det passer. Dette er en serie til å bli klokere av og til å få nye innfallsvinkler i dette spennende faget.

Du finner serien her

The series explores every aspect of photography from daguerreotype to digital, portraits to photo- journalism and art to advertising, and includes interviews and encounters with some of the world’s greatest living photographers including William Eggleston, Nan Goldin, William Klein, Martin Parr, Sally Mann, Robert Adams, Juergen Teller, Andreas Gursky, Jeff Wall and many others.

Episodes are: Fixing the Shadows, Documents for Artists, Right Place, Right Time?, Paper Movies, We Are Family and Snap Judgements.

Med pannekake på tur

Noen objektiver har fått betegnelsen «pannekakeobjektiv». De er små og hendige. Påsatt min lille Fuji X-E3 går det hele rett i lomma. Gatefotografer virker mindre skremmende med noe så smått foran kamera.

Jeg tenker at fastobjektiv generelt har en betydelig komposisjonsmessig «oppdragende» effekt: Du kobler hodet automatisk om i det øyeblikket du setter på fastobjektiv på kamera. Det er dette du har å forholde deg til. Punktum. Alt du nå ser på din ferd, vurderes opp mot antall millimeter på linsa. Det blir litt som å gå på rypejakt: Ser du ei rype på 50 meters hold, så løfter du ikke engang opp hagla.

Redningsstige på Fagernes. Foto 24. feb 2021

For noen dager siden gikk jeg ut med min relativt nykjøpte 18 mm F2,0 R påsatt mitt Fuji X-E3. Tanken var å se etter de objektene jeg vanligvis ikke er ute etter, og alt innen rammen av en 18 mm.

Bredbåndkabel som ikke trivdes, og ville ned igjen. Foto 24. feb 2021. Dronningens gate 3.

Jeg dokumenterer mye, så denne gang tenkte jeg å undersøke om det var et snev igjen av en «kunstnerisk» åre. Noen av bildene er vedlagt her, så kan du jo vurdere selv.

Detaljer om en sommer som var og håp om en som kommer. Foto 24. feb 2021

Alle bildene her er tatt med en 18 mm f:2,0 R. Har du ikke fastobjektiv? Tips: Sett en liten lapp med tape over zoomen. Nyttig erfaring.

Fagernesveien 26 er en kakofoni i farger og former. Man må kanskje være fotograf for å synes at dette er vakkert. Foto 24. feb 2021

Kamera – bruk og kast?

I dag fikk jeg mitt Fuji X-E3 i retur fra verkstedet. Det hadde vært i England på Fujis sentralverksted for Europa. Det hele kostet 5 000 kroner, om lag det samme som du på tilbud får et nytt for i dag. Burde jeg like gjerne skrotet kamera og kjøpt nytt?

E3 fotografert med min gamle iPhone!

Etter at fotografen og kamera smalt i bakken for et par år siden ble tappen for å låse objektivene litt kranglete. De ville ikke feste før etter en del «rikling» frem og tilbake. Videre var av/på-knappen blitt så treg at jeg valgte å ha kamera påslått hele tiden når jeg var ute og fotograferte. I tillegg var gummibelegget på en av sidene løsnet. Litt «smårusk», med andre ord.

Ikke i Norge
De proffe verkstedene her til lands henviste meg til Fuji i Norge, som igjen ga meg en nettadresse til Fujis sentralverksted i Bedford, England, 60 engelske mil nord for London. Innloggingen og bestillingen virket å være laget lenge før Windows var en realitet, og var litt pludrete. Men ikke uoverkommelig.

Kamera ble sendt via Posten til en adresse i Oslo, der transportfirmaet TNT overtok. Etter en ukes tid kom en epost med et prisoverslag som ble akseptert og betalt. I dag kom altså kamera i retur, levert på døra, og «nesten» nytt.

Tårer?
Surt? Nja, jeg feller ingen tårer. Det er vel sånn vi mennesker overlever ved å rasjonalisere bort slike saker, og heller fokuserer på det hyggelige. Dette kamera har lenge vært mitt favorittkamera, så jeg fører det økonomiske utlegget på kontoen for gammel og god kjærlighet.

Men det svir ørlite i lommeboka.

Her forleden fant jeg frem familiens flotte lille reise-kamera, et Panasonic Lumix TZ20. Noen prøveeksponeringer viste at det var flere store støvkorn på sensoren – inni kameraet, og det er ikke utskiftbar optikk på denne type kamera. Jeg sendte en kjapp e-post til et norsk proffverksted om mulig reparasjon. Og svaret? Nei, dessverre. Dette må sendes til verksted i Polen. Gjett hva jeg bestemmer meg for?

100 norske fotografers bilder

I perioden 10. januar til 19. april 2018 ble 100 norske nålevende fotografer/kunstnere presentert med bilder og info på et eget nettsted – en etter en – i 100 dager. I tillegg ble fotografer og bilder også vist på Facebook, Instagram og Twitter.

Portugal, 1998. Også mer kjente fotografer er med – som Morten Krogvold, her med «The Dream». Foto: Morten Krogvold

Bak prosjektet sto den norske kunstneren Ina Otzko. Hensikten var å presentere fotografene for et nasjonalt og internasjonalt publikum. Hovedfokus var å vise «state of the art» og hva som skjer innen norsk fotografi i vår tid. Sjangrene spenner fra kunst- til pressefoto, fra dokumentar- til mote-, natur-, portrett- og landskapsfoto.

I tillegg til et eget nettsted, ble det også en bok av prosjektet.

På nettstedet finner du en samling bilder til å bli imponert over, til å fundere over, til å ergres over, osv.

Se, lær og bli imponert. Nettstedet er selvsagt ei skattkiste for gode fotoidéer. Velbekomme!

Foto: Bård Ek

1150 lysbilder rett i søpla

Yess, nå er det gjort. Om lag 60-70 % av min private lysbildesamling er kastet. Vel 1000 monterte dias. Borte vekk, aldri mer tilbake. Og jeg gjorde det med (relativt) lett hjerte. Denne historien handler om hvordan du (også) kan spare deg massevis av arbeid.

Fra om lag 1970 og i en drøy tiårsperiode fotograferte jeg i all hovedsak lysbilder også til privat bruk. Hele denne samlingen har opp gjennom årene blitt med på ymse flyttelass og har blitt stablet her og der. Nå var tiden kommet for en kritisk gjennomgang av hele samlingen for å vurdere hva man burde ta vare på – og ikke.

Det var en skremmende opplevelse. Her var ufattelig mange undereksponerte bilder, mange fjellturbilder (pen natur, men hva så), et antall solnedganger, bilder av familien rundt middagsbord med armer i veien og gapende munner, bilder av barn (spesielt førstefødte i alle mulige og umulige situasjoner), osv, osv. Det ble kort prosess: Alle dårlige bilder, alle «dubletter» og alt som ikke hadde åpenbar historisk relevans, ble kastet.

Det ble til sammen 9,2 kilo lysbilder! Siden ett montert dias veier om lag 8 gram, ble det altså totalt 1150 lysbilder som gikk i restavfallet (ifølge råd fra sortere.no).

Kan man lære noe av dette? Jeg får fra tid til annen spørsmål om hvordan man «lettest» kan digitalisere sin enorme dias-samling som står og samler støv. De ser for seg en digitaliseringsjobb herfra og langt inn i evigheten. Nå kan jeg svare med betydelig overbevisning: Gjennomgå samlingen. Kast alt unødvendig. Plutselig er samlingen redusert til noe langt mer overkommelig.

I denne første runden (for det kommer sikkert minst en runde til) har jeg «grov-skannet» et utvalg etter hvert som jeg jobbet meg gjennom sorteringen. Jeg brukte en Reflecta x33. Lysbildene blir her avfotografert, og kvaliteten/skarpheten er akkurat god nok, for å si det sånn. Men så går det unna. Hvert «skan» tar bare ca. et sekund eller så. Bildene lagres på et SD-kort i jpg-format, størrelse ca. 3 Mb pr. bilde. I en flatbedskanner med støvfjerning koblet inn tar det ca. 7,5 minutter pr bilde.

Nå har jeg komprimert samlingen kraftig. Det som er igjen er de viktigste bildene.

Jeg har som nevnt digitalisert noen av disse, og kan legge dem ut på delt sky-lagring eller på f.eks. min online bildekatalog slik at barn og familie nå kan bla gjennom og mimre om egen barndom og «gamle dager». Bildene har endelig blitt tilgjengelige!!!

Hvis noen nå finner et bilde de ønsker å ha på veggen, så er det bare for meg å lete frem bildet og skanne det i min Epson flatbed-skanner for maks kvalitet.

Jeg ser imidlertid for meg en fase 2, der jeg ytterligere komprimerer samlingen litt, ettersom jeg vet det er dubletter spredt omkring i samlingen. Etter dette kan jeg muligens ta meg tid til å kvalitets-skanne alle bildene. En jobb for kommende vinter?

Pannekakeobjektiver

«Flat som ei pannekake», heter det. Mitt nyeste objektiv går under begrepet «pannekakeobjektiv», men det er nok en solid overdrivelse. Eller underdrivelse, alt etter hvordan man ser på det. Men det har noen fordeler.

Da jeg på FINN nylig fant et 18 mm 1:2, Ø52, super EBC Fujinon, ble det for vanskelig å si nei. Få dager senere ble linsa satt på en av mine X-E3-kameraer. Og nå kommer muligens den aller største fordelen: Pannekake eller ikke – jeg puttet kamera i jakkelomma og gikk ut på fototur.

Du la merke til det: I jakkelomma!?

Da jeg nylig kjøpte min Didriksons parkas, kommenterte selgeren at «oppi her kan du sikkert få plass til et kamera». Store solide lommer med andre ord. Uten å tvære dette momentet alt for mye ut, så har det altså sine fordeler å slippe å holde kamera i hånda, men ha det diskret og godt skjermet i lomma, og bare ta det opp ved behov.

Riktignok opplevde jeg at jeg tok færre bilder nå enn tidligere da jeg hadde kamera klar til enhver tid, men akkurat det trenger ikke være noen ulempe. Det blir bilder nok.

Joda, jeg har allerede en 10-24 mm, en 18-55 mm og en 23 mm som alternative vidvinkler, men alle ruver betraktelig mer.

Fujis 18 mm f:2 er en gammel traver, og preges litt av det. Frontlinsa fyker frem og tilbake under fokusering, og objektivet er ikke lydløst, for å si det slik. Ikke er det verdens skarpeste heller, men blender du ned et par hakk så er det (i likhet med så mange andre objektiver) skarpt nok.

Alternativet ville vært å skaffe seg Fujis aller nyeste pannekakeobjektiv, en 27 mm f:2,8. Det er betydelig tynnere, men 27 mm (tilsvarende 40 mm i fullformat) ramler muligens mellom to stoler – verken vidvinkel eller normal.

Dybdeskarphet og bokeh? Ikke vesentlig forskjellig fra min 18-55 på full åpning, eller for den del fra min 23 mm. Men så var det dette med å legge kamera i jakkelomma. Og som antydet kan man muligens bli enda mer «usynlig» som gatefotograf med et såpass diskret objektiv og kamera.

Bildene her er selvsagt tatt med «pannekakeobjektivet».

PS: 16. februar er den internasjonale pannekakedagen. Bare nevner det 🙂

Minimalistisk foto

Her for litt siden ramlet jeg tilfeldig over et fotowebinar, holdt av en pensjonert lærer fra vestkysten av Canada. Det handlet om minimalisme. På 37 minutter forklarte og viste damen fra British Columbia hva og hvordan hun jobbet med disse bildene. Ikke teknisk, men det var selve tilnærmingen hun forklarte og viste. Gå nærmere, gå nærmere.

Hun forklarte minimalisme innen fotografi ved å skape bilder som ikke handler om «looks like» men derimot «feels like».

Hun sier det ikke selv, men jeg tenker meg at et knallgodt og sylskarpt makrobilde handler om «looks like», mens fire ørsmå og delvis uskarpe støvbærere i et vakkert mønster og i flotte komplementærfarger: Det er «feels like». Ser du poenget?

Jeg tror ikke jeg sier noe mer, men overlater ordet til Judy Hancock Holland. Lyden er ikke den aller, aller beste, men hun snakker rolig og begripelig engelsk. Webinaret er – i min utålmodige verden – i lengste laget og med litt for mange like eksempler, men damen er pedagog og da bøyer jeg meg i støvet også for denne fagkunnskapen.

Bildene her er selvsagt tatt av JHH, og er ulike eksempler på minimalisme.

Her er lenke til webinaret.

God fornøyelse.

Enten eller – eller både og

Hva gjør du når du velge eksponering: Enten korrekt forgrunn eller korrekt bakgrunn/himmel. Av og til kan du nemlig ikke få både i pose og i sekk.

Fuji X-E3, 10-24@10mm, f:7,1, 1/80 sek, ISO 250

Du står der på stranden og ser en flott sørhimmel: Hvis du måler eksponeringen på det gyldne partiet rett over fjellene, så blir himmelen så flott som den må være, mens fjellene og forgrunnen blir undereksponert. Måler du derimot eksponeringen etter forgrunnen blir himmelen selvsagt utbrent og hvit. Hva gjør du da? Det er jo himmelen og speilingen i vannet som er det viktigste elementet i bildet.

Et kamera er nemlig (ennå) ikke like intelligent som øynene dine, som klarer å justere iris så kjapt at du både kan se den perfekte himmelen og likevel med god tegning i fjellene med forgrunn. Tilnærmet samtidig.

En mulig løsning er HDR, dvs. at du (med kamera på stativ) tar et antall like bilder men med ulik eksponering, og så får du Photoshop eller tilsvarende program til å hente det beste fra hver eksponering og sette det hele sammen til ett bilde.

Men der og da, uten stativ, var valget enkelt. Bildet over her er så å si rett fra boksen. Muligens bare med en svak avtoning på himmelen.

En variant finner du under her, der et tre med sine nakne greiner blir forgrunn i bildet.

Fuji X-E3, 10-24@10mm, f:7,1, 1/160 sek, ISO 200

Siste variant, og mulig løsning på problemet, kommer nederst, med gresstuer i forgrunn. Målet var å unngå utbrente eller overeksponerte områder i henholdsvis himmelen og i forgrunnen, slik at det var mulig etterpå å justere bildet i Lightroom. Det er bra forskjell på originalen fra kamera, og det du ser her. Himmelen er tonet mye ned, og forgrunnen er tilsvarende lettet opp.

Treffer du på eksponeringen så kan dette gå bra, men spesielt om du fotograferer i jpg, så er marginene svært små: Litt for mye nedtoning av himmelen i etterbehandlingen, og du vil se små firkantede områder som et resultat av av jpg-komprimeringen. Skal du få bra bilder og ha mer kontroll over etterarbeidet, bør du absolutt fotografere i RAW.

Fuji X-E3, 10-24@10mm, f:7,1, 1/75 sek, ISO 250

Om blender og tid – og motorsag

Av og til er det ikke godt nok bare å kunne stille inn blender, tid og ISO. Av og til må man gå hardere til verks. Som for eksempel å bruke motorsag. Det er det dette blogginnlegget skal handle om. Men også å gi seg f… på å gjøre det som er nødvendig for å få best mulig bilder.

Første eksempel: Jeg fulgte byggingen av Norge nest lengste hengebru, Hålogalandsbrua, med en byggeperiode på over tre år. Her kan du se bilder fra byggingen.

Ferdig bru, et dronebilder fra nordsiden. «Mitt foto-sted» befinner seg oppe i lia, litt over søndre tårn på dette bildet.

Tidlig i broprosjektet ønsket jeg å finne et sted der jeg kunne ha full oversikt over begge tårnbyggestedene, og senere bruspennet som skulle komme. Jeg fant «stedet» en halvtimes tur langs en tursti oppe i lia på sørsiden, og så nedover et stykke til en liten knaus. Hit bar jeg med meg mitt tunge og solide stativ, og ofte hele Nikon-ryggsekken med vidvinkel, normal og tele. Men noen ganger holdt med mitt lette Fujifilm X-E3 eller senere det nyere og litt tyngre Fuji X-T2.

Fuji X-E3, 18-55@35mm, f:7,1,1/680 sek, 200 ISO.

Etter ett års tid her oppe begynte ei grein på et av trærne nede i lia å «vokse seg» inn i bildefeltet mitt. En dag tok jeg derfor med meg ei lita greinsag og «klatret» nedover. Det vist seg da at den «lille greina» var ikke så lita som antatt. Den sto derimot fast på en solid stamme, 4-5 meter oppe i lufta, og opp dit kom man ikke ute videre. Det ble ingen enkel sak å fjerne hele treet, men etter vel en times slit med saga falt det endelig. Resten av byggeperioden var uten slike forstyrrelser.

Eksempel nummer to: Jeg fulgte også byggingen av en cruise-kai.

Queen Elisabeth ble første cruisebåt som fikk åpne Narvik havnevesens nye cruisekai. Nikon D700, 24-70@38 mm, f:14, 10 sek, ISO 250.

Kaia skulle innvies sammen med storfint besøk av selveste Queen Elisabeth, 294 meter lang og 32 meter bred. Jeg ønsket selvsagt å få tatt bilder av hele båten og hele kaia. Men det var ingen enkel sak. Det naturlige stedet for fotografering litt ovenfra var overgrodd av trær. På en adkomstvei til et hus som ligger litt for seg selv i lia ovenfor havna var det imidlertid en viss mulighet. Men også her kom greiner og til dels hele stammer i veien.

Ved en anledning antydet jeg problemet med trær til han som bor i huset borti lia. Bare et par dager senere lå det en melding på Messenger om at lia nå var «rensket» i en høvelig sektor, og utsikten var klar. Makan. Det er fortsatt den dag i dag et åpent spørsmål hvordan i all verden han klarte å felle trær i en stupbratt skråning – uten sikring og klatresele. Men sikten var nå klar, og mitt gode gamle Nikon D700 fullformat gjorde jobben.

Moral: Ikke nøy deg med det neste beste bildet. Gå for det beste, selv om du må bruke både sag og motorsag. Og så hjelper det å ha en hyggelig bekjent – som også er dyktig fotograf og forstår problemene.

Det snodige fisheye-objektivet

Bilder fra mitt arkiv: For herrens mange år siden må jeg ha kjøpt et Soligor fisheye forsatsobjektiv. Det er en snodig sak der man stiller inn hvilket objektiv man bruker i bunn. Ellers fungerer den som vanlig med blenderinnstilling. Den har fulgt meg i om lag 50 år, men den har nok i all hovedsak stått på hylla.

Man kaster ikke sånt. I verste fall selger man det for noen hundringser, men så vet man jo aldri når slikt kan komme til nytte. Kanskje… Og så blir den liggende der da.

Jeg vil tro at det var dette utstyret som ble brukt for å ta hovedbildet, tidlig på 80-tallet. Du ser mitt gode gamle Nikon F med en 50 mm normal, og så med fisheyen montert utenpå. Kameraet er legendarisk.

Jeg antar at bildet nedenfor ble tatt til en avisreportasje. Gudene må vite når og hvor, for av en eller annen grunn er de aller fleste detaljer rundt dette bildet blåst. Men jeg mener å huske en stillferdig kar. Han jobbet som håndverker (?) og bodde nok i byen hele uka på sin knøttlille «hybel», som vel var ei lita arbeidsbrakke. Så tok han bussen eller båten hjem i helgene – slik mange gjorde en gang i tiden.

Etter middag og en liten strekk, tok han frem sitt hobbyprosjekt: En modell av en nordlandsbåt. Skroget ser her ganske ferdig ut. Ut fra utstyret på benken kan det se ut som om båten er klinket. Makeløst. Her er noen tenger, noen limtvinger og en liten hobbyboremaskin. Til venstre en transformator, kanskje til boremaskinen og annet lavvoltsutstyr. På veggen er tegninger av den ferdig riggede båten.

Det var så ufattelig trangt der inne at selv ikke min 28 mm ble vidvinklet nok. Jeg må enten ha stått klistret opp i et hjørne for å ta bildet, men mest sannsynlig sto jeg i døråpningen. Jeg vil tro at bildevinkelen er tilnærmet 180 grader, og da må man opptre med stor varsomhet for å unngå å få med skotuppene og skyggelua.

Fungerer så denne linsa i dag? Rent teknisk er svaret ja. Jeg satte den på min Fujinon 35 mm 1,4 med Ø52mm og – joda – det ble bilder av det – men med en kantskarphet som er til å gråte av. Med litt eksperimentering og med å krype godt ned i blenderåpning kan det kanskje hende at kantene blir sånn passe skarpe. Men hvis jeg (eller du) en dag skulle få reelt et fisheye-behov, så ville jeg nok foreslå å spandee knapt 4 000 kroner på for eksempel en Samyang 8 mm f:2,8. Verden har gått fremover på 50 år, hvertfall på objektiv-siden.

I mellomtiden får jeg leke meg litt med min gjenoppdagede fisheye, inntil den trolig blir satt inn i skapet igjen.