Nikon eller Canon – og vinneren er….

«Kampen» mellom Canon og Nikon om å være «beste kamera» bølger videre. Men strengt tatt blir det mye på samme måte som de to som alltid kommer omtrent samtidig i mål på femmila – 10 minutter før alle andre.

Etter årets World Press Photo konkurranse, var det noen smartinger som laget statistikk av hvilke kameraer proffene i konkurransen brukte. For første gang på flere år havnet Nikon på førsteplass. Og det bruker selvsagt Nikon for hva det måtte være verd.

Tallmaterialet er imidlertid relativt tynt, og her er noen metodologiske svakheter. La gå med det. Det er likevel interessant å se hva proffene fotograferer med. Jeg noterer at pressefotografene, sikkert av mange grunner, har en relativt nøktern utskiftingstakt på utstyret sitt. Den dyre «nykommeren», Nikon D5, ligger riktignok på topp, men legg merke til at «arbeidsgampen» Nikon D700, som kom på markedet sommeren 2008, havner på en delt tredjeplass.

Mest interessant, men likevel ikke uventet, er at speilløse kameraer er på vei inn også i proff-segmentet. Ennå så lenge sverger proffene til speilrefleks. Man trenger imidlertid ikke være orakel for å anta at andelen speilløse kameraer vil øke i årene som kommer. Ikke minst når «de to store» kommer med sine fullformat speilløse kameraer. For det gjør de. Før eller siden. Trolig før.

Når det gjelder merker, så tipper jeg at Canon og Nikon vil få tøffere konkurranse i årene fremover, selv om det nok går tregere her enn i amatør-markedet og i entusiast-markedet. Det er flere grunner til at de som har foto som jobb og er avhengig av solid verktøy som fungerer, velger utstyr de kan stole på, og som de raskt kan få tatt service på.

Nok om kamera-statistikk. Her kan du se bildene som ble tatt med disse kameraene, mao. vinnerne i  World Press Photo 2018.

Kilde: Petapixel og Dpreview.

Reklamer

Hörnell på Riksgränsen

I en lang periode av mitt liv var «Hörnell på Riksgränsen» et begrep. Man gikk gjerne ned et toneleie, og ble litt andektig i stemmen.

Sven Hörnell fotograferte fra bakken og fra fly. Han solgte dyre, store bilder og litt rimeligere plakater til turistene. Flere ganger om dag introduserte og startet han sitt flotte lysbildeshow der 12 Hasselblad-projektorer med datidens avanserte overtoningsteknikk viste hundrevis av 6×6-dias på bredt lerret, akkompagnert av tilpasset musikk og ikke minst med Hörnells egen spesielle røst.

I 1992 gikk han ut av tiden. Kort tid senere var det meste av hans livsverk pakket ned. Det stilige bygget var solgt. Kinosalen, bildene på vegg, de små souvernirene – alt var borte. Inn kom en dagligvarebutikk. Mange år senere er huset bygget om til leiligheter. Hörnell – hvem var det?

50 års virksomhet som fotograf og tusenvis av flotte naturbilder er krympet ned til noen få setninger i svenske Wikipedia:

Sven Hörnell, född 1919, död 4 oktober 1992, svensk fotograf.

Sven Hörnell föddes i Järved i närheten av Örnsköldsvik  och ägnade över 50 år till att fotografera den svenska fjällvärden. Han bosatte sig i Riksgränsen i början av 1940 efter att ha förälskat sig i norra Lappland  och fotograferade fjällen från bland annat sitt flygplan
Piper Super Cub.

Hörnell har bland annat givit ut fotoböckerna «Sverige sett från luften», 1972, «Mitt Lappland», 1981 och «Subarktiskt Land», 1991.

Jeg har Googlet etter bilder av ham. Finnes så å si ikke. Den flotte boka «Mitt Lappland», en murstein i stort format, får du nå på Tradera.se (svenkenes FINN) for en hundrings. Boka «Bilder fra Riksgränsen» går for halvparten.

Prøv å søke på for eksempel Tom Sandberg eller Kåre Kivijärvi, og se hva du finner av bilder og omtaler.

Riksgrenseområdet med Lapplandia. Mellomriksveien E10. Hørnells virksomhet holdt til i huset til høyre, nedenfor jernbaneoverbygget.

 

For meg som har møtt Hörnell, hørt ham og sett hans utrolige bildespill mange ganger, er dette en litt trist sorti. Men det finnes vel noen forklaringer. De andre var Kunstnere som i perioder knapt hadde penger til film. Hörnell var forretningsmann og fotograf. Kanskje i den rekkefølgen. Det vil si, trolig er det enda mer korrekt å si at han var en dyktig fotograf, som måtte være minst like dyktig forretningsmann for å overleve. Og det gjorde han – med relativt god margin.

Ikke kjenner jeg svensk kulturliv, men jeg innbiller meg at for å skaffe seg evig liv i de kretser måtte man ha menget seg med Kultureliten på Den Gyldene Freden i Gamla Stan, og sørget for å skryte solid av egen kunstnerisk fortreffelighet og genialitet. Jeg tror Hörnell trivdes best i sitt landskap.

Sven Hörnell tok og solgte vakre naturbilder, og gjennom 20 år maktet han å skape en unik opplevelse for tusenvis av turister når lyset slokket inne i visningsrommet på Riksgränsen og bilder fra Lappland kom opp på skjermen.

Nå er han borte, og mye er visket ut. Stort sett. Lenker på internett leder til tomme sider med feilmelding. Bildene på nett er stort sett forsider på bøkene hans. 50 års virke er borte. Jeg synes fortsatt det er trist.

Hvorfor skriver jeg om ham på bloggen?

For kort tid siden var jeg så heldig å få to kameraer som hadde vært eid og brukt av Sven Hörnell: Et 16 mm Arriflex filmkamera med i alt fire fast linser og ett zoom-objektiv. Pluss en Linhof Technica, 4×5’’ med hauger av filmholdere. Jeg ser at både Arri’er og Linhof’er har en viss verdi på eBay, uten at jeg vet noe om de faktisk selges og kjøpes.

Trolig brukte han sin Arriflex da han filmet ørnefangst med bare nevene i Lofoten en gang i sorthvitt-filmens tid. Linhofen vet jeg ikke, for i all hovedsak trodde jeg han jobbet med Hasselblad.

Nå ligger begge kameraene trygt forvart på hobbyrommet mitt. Jeg hører fortsatt stemmen hans når jeg går forbi kameraene.

Oppdatering: Nå har du muligheten til å se litt mer av det jeg skriver om, og «møte» fotografen i NRK-programmet «Ut i Naturen» fra desember 1992. Anbefales!

Fakta 1: Riksgränsen er opprinnelig en togstasjon langs Ofotbanen, mellom Narvik og Kiruna, nokså nær den svensk-norske grensen. Her er et vinterturistanlegg med mange alpinbakker. Hörnell startet sin virksomhet her og bygget etter hvert opp en «visuell bedrift», med basis i sine bilder. Da han fikk problemer med beina, kjøpte han sjøfly og fortsatte virksomheten med å fotografere fra lufta.

Fakta 2: Området mellom Abisko i Sverige og Lofoten i Norge er fortsatt et område som er verd å utforske – og fotografere. Jeg tipper den gamle bautaen ville blitt glad om flere vandret i hans spor.

Nødvedig med bildebehandling – av og til

I riktig gamle dager, da man fotograferte med negativ sorthvitt-film og tilbragte timer i mørkerommet for å skape gode bilder, da kan jeg ikke minnes at man brukte begrepet «bildebehandling», selv om det var nettopp det som foregikk under svakt rødt lys.

Jeg innbiller meg at dette begrepet hører den tidlige digitale verden til. Eller hørte.

A: Ubehandlet RAW-fil. Her ligger histogrammet som en krympet gausskurve midt på, uten sorte felt og uten hvite felt. Et klassisk flatt bilde under slike omstendigheter.

Kanskje er begrepet på vei ut i dag. De fleste kameraer og mobiler leverer utrolig gode jpg-bilder under gode forhold. Det sies for eksempel at Fujifilms jpg-algoritmer gir langt bedre bilder enn de fleste selv klarer å få til ut av RAW-filene sine. Jaja!?

B: Her er bildet kjørt gjennom min enkle «standardprosess» som består av svak oppskarping, ørlite konstrastheving og fargemetning, og en flik av en s-kurve. Punktum. Et bilde med full dynamikk ville nå klart seg uten mer behandling.

Uansett om «bildebehandling» stort sett er/var noe som tilhørte 1990-2010-tallet, så er det gudskjelov ennå mange nok av oss som liker å drive på med bildebehandling – dra litt i spakene, endre hvitbalanse, komplettere histogrammet, croppe litt her og der og kanskje konvertere bildet til sorthvitt.

C: Her er histogrammet trukket ut både i sort og hvit-side av skalaen (hvit +56 og sort -29) i Lightroom (se lite bilde). Så litt mer clarity. Og kapping i bunn og litt på topp for å få en viss «panorama-effekt».  Det skulle vært morsomt å fotografert samme motiv i jpg, og så sammenlignet. Det får bli neste gang.

Jeg har hytte et sted som er velsignet med en fantastisk fjellrekke mot sør. Når sola kommer opp eller går ned, og kaster vannrette varme lysstråler, får vi et scenario av en annen verden. Men dette er trolig en (av ganske mange) lyssettinger som kameraer ikke takler godt nok på egenhånd. Derfor litt bildebehandling «i det moderne mørkerommet»: Lightroom.

D: Bilde C ble konvertert til sorthvitt i Silver Efex Pro, med en av de ferdige malene i programmet, og så lagt på ei ferdig-ramme. Punktum.

Bildeserien her viser ett slikt bilde under prosessen fra RAW-fil til sorthvitt bilde. Kamera: Fujifilm X-E3, 55-200 mm @ 110 mm, f:4,5, 1/340 sek, ISO 200. Frihånd.

 

PS 1: Se bildene i maks størrelse ved å klikke på dem. Du kommer tilbake til bloggen med å klikke på returpila øverst i venstre hjørne på nettleseren din.

PS 2: Hvis du skulle lure på hva fjellene heter, så er det de såkalte Eide-tindene i Efjord.

Bryllupsfotografering – gratis kurs        

To tredeler av alle bryllup skjer i månedene mai til september, med en klar topp i juni. Det betyr at mange par nå er i god planlegging av sitt bryllup – herunder også fotograferingen av bryllupet. Det betyr igjen at du som mer eller mindre dyktig (?) fotograf kan risikere å bli forespurt om du kan påta deg en slik jobb.

Svenske Moderskeppet har i april måned et gratis tilgjengelig video-opplærings-program om nettopp bryllupsfotografering. Nesten uansett om du svarer ja eller ikke til en bryllupsjobb, vil du trolig ha nytte av å se hvordan Juliana Wiklund jobber.

Kanskje kan det være verd å se hva som kreves, og så erkjenne egen manglende erfaring slik at du takker høflig nei til tilbudet. Hvis du derimot tilfeldigvis er proff med masse erfaring – så er det min erfaring at man som regel kan plukke opp noen ekstra tips her og der.

Bryllupsfotografering er en spesiell jobb. Du kan ikke ringe tilbake neste morgen og fortelle at bildene ikke ble bra, slik at de må tas på nytt. Det er der og da. Fallhøyden er grusom. Hvis du er det minste i tvil, så er det kanskje bedre i første omgang å være «ulønnet B-fotograf» som får lov til å jobbe sammen med en proff – og så lære.

Men hvis du synes bryllupsfotografering høres spennende og utfordrende ut, så skaff deg gjerne erfaring og suppler eventuelt utstyr. Hvis utviklingen her til lands går i samme retning som i en del andre land, så er det store penger i bryllupsfoto. Tiden er over da brudeparet møttes opp i atelieret til fotografen på hjørnet, og tok de tilmålte 10 bildene. Nå fotfølges gjerne brudeparet to-tre-fire dager av en fotograf og minst en assistent, samt at man gjerne i tillegg må ha et par dager til postprosessing av bildene. Og slikt koster jo.

Jeg har pr. nå ikke sett denne videoserien, men forventer at den holder like god standard som alle de andre videoprogrammene som Moderskeppet lager.

Kjøpe kamera for analog fotografering?

Har du lyst å kjøpe deg et retro-kamera for å ta analoge bilder med? Her er boka for deg.

Det vil si, først bør du jo sjekke på loftet eller inni skapet hos deg selv eller hos venner og familie. Sjansen er stor for at du her kan finne analoge kamera(er) som fortsatt er fullt brukbare, og der du fortsatt kan skaffe film. Selv har jeg kameraer fra tidlig 1900-tall og knallgode 60- og 70-talls-kameraer.

Boka jeg anbefaler handler om retro-kameraer som du primært skal skaffe deg for å fotografere med. Oppbyggingen av boka, brukerveiledningene og alle kjøpsrådene er deretter. Det gjelder ikke minst alle kommentarer som vil være nyttige for de som knapt har hatt et analogt kamera i nevene. For de av oss som vokste opp med rullefilm, blender, tid, fremkaller og fiks – blir det litt snodig å lese. Men selvsagt nyttig for den digitale generasjonen som av en eller annen grunn kunne tenke seg å eksperimentere med analoge kameraer og «ekte» film.

Vivian Maier brukte mye Rolleiflex

Kjøpsrådene er vel først og fremst tenkt for deg som ønsker å kjøpe et gammelt kamera på f eks eBay eller tilsvarende. Da kan det være kjekt å vite at et «ekte» Leica-kamera med litt merkelige bokstaver er et Fed-kamera eller en Zorkis, dvs. russiske Leica-kloner, og at det «garantert ekte» men utrolig rimelige gullebelagte Leica-kameraet like garantert er en «fake». Her får du listet opp mange fallgruver du bør unngå å ramle ned i.

I tilegg er det greit å vite at dette ikke den optimale boka for deg som «bare» har tenkt å samle på kameraer.

Jeg har analoge kameraer så det rekker. Men inntil videre har jeg ingen intensjon om å gå tilbake til disse.

Boka er ellers delt inn i logiske avsnitt: 35 mm slr (speilrefleks), 35 mm med optisk søker, rullefilm slr, toøyd speilrefleks, instamatic-kameraer, panaoramakameraer, miniatyrkameraer, polaroidkameraer, samt diverse analogt utstyr som blits. Filter, lys og avstandsmåler, mm.

Kort og grei tekst. Mange flotte bilder av kameraer og noen få eksempelbilder.

Boka kan blant annet kjøpes her.

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

 

 

Plukk gullkorn på fotomesser

Sist uke var jeg en snartur i Hovedstaden. Fotomesse og mange foredrag på foto.no. God investering. Husk det ved neste korsvei!

Noen foredrag var litt «smalere» enn andre – og med litt færre tilhørere.  Andre hadde stinn brakke.

Et par ganger i året har fotobutikken og nettstedet foto.no messe. Man inviterer inn en hel haug med leverandører som demonstrerer utstyr, og som kan bidra med mange råd og tips – og som selvsagt har en del gode tilbud. I tillegg tilbyr arrangøren en hel serie med timelange foredrag av kjente og litt mindre kjente fotografer og fotokunstnere. Slike foredrag kan i verste fall være ren reklame. Eller det kan være matnyttig og interessant. Her var det så absolutt det siste som var i fokus.

På tre dager fikk jeg med meg foredrag om lyssetting for portretter, om noen spennende fotoprosjekter, om han som (nesten) aldri var fornøyd med bildene sine, om en som var langt mer kommers i sin tenking, om gatefoto og om makro. Mye var nok kjent stoff for en gammel ringrev, men det er rart med det: Nesten uansett plukker man opp gullkorn hvis man bare passer på å holde ørene og øynene åpne.

For mitt vedkommende var det to foredrag som var i særklasse: Gatefotografen Trond Lindholm (bildet over) og han nederlandske vestlendingen som «nesten aldri gir seg» når det gjelder å få tatt det ultimate bildet.

Mange vil muligens kjenne igjen sistnevnte fra et program som gikk på NRK TV for litt siden. Som fotograf synes jeg faktisk foredraget var bedre enn TV-programmet.

Lindholm var en passe cool og «laid back» fyr som hadde en del pragmatiske tilnærminger til både livet i sin alminnelighet og fotografering i særdeleshet. Et av de vanligste spørsmålene han fikk på sine seminarer var lovligheten av å ta bilder av folk uten at de vet om det. Det Lindholmske svaret var elegant: «Hvis du er mer opptatt av å studere jussen og lovligheten av gatefoto – så bør du kanskje vurdere å la være å fotografere på denne måten». Punktum. Og så viste han haugevis med gode bilder, og fortalte historier om disse bildene.

For deg som ikke var tilstede på foto.no sist i mars måned 2018, så finner du disse to foredragene som jeg nevner her på YouTube. Begge anbefales.

 

Hvis du vil være usynlig – velg kamera deretter

Stort kamera – eller lite kamera? Jeg velger å se på dette på samme måte som å velge verktøy ut fra hvilken jobb du skal gjøre. Pinsett for å fjerne ei flis i fingeren. Spett for å ta opp ei rot.

Nylig var det en slags Vinterfestival i min by. Byen ble bygget opp rundt etableringen av et utskipningsanlegg for jernmalm fra de svenske gruvene i Kiruna. En gang i året feirer vi de som bygget jernbanen langs stupbratte fjellsider ned til helårs isfri havn. Få med deg Vinterfestuka i Narvik før du dør!

Nytt av året var et marked i det som engang var Norges første innendørs fiskehall. Her var det nå rigget til salgsboder for hjemmelaget øl, lefser, litteratur, tatovering, nybrent kaffe, malerier, husflid, mm. Her var mye liv og røre på få kvadratmeter.

Noe av dette ønsket jeg å fotografere for historiens skyld, men uten liksom å flagge med rødt flagg at HER KOMMER EN FOTOGRAF SOM SKAL TA BILDER!!!

Tar du da med deg et spett eller en pinsett? Det ble verken Nikon D700 eller mobiltelefon. I stedet valgte jeg mitt fenomenale Fujifilm X-E3. Den ene dagen brukte jeg en 12 mm manuell Samyang. f:2, og neste dag Fujifilms 23 mm f:2. Begge linsene er små og diskrete.

Har du lest artikkelen under denne, om Daido Moriyama? Da har du kanskje fått med deg hans arbeidsmetoder under slike og tilsvarende omstendigheter. Han sier at folk nok i stor grad hadde snudd seg bort eller kort og godt «flyktet» hvis han hadde kommet med et speilreflekskamera.

Det er det lett å være enig i, og jeg har opplevd dette også i andre sammenhenger. Med et lite og diskret kamera med gjennomsnittsøker (digital eller optisk) opplever jeg at folk enten A: ikke ser meg og mitt kamera, eller B: Ikke bryr seg.

På denne måten får jeg stort sett de bildene jeg vil ha, så diskret og enkelt som jeg ønsker det.

Litt tekniske fakta: Jeg velger variabel ISO, med 200 som utgangspunkt, der kamera selv får øke ISOen opp til 3200. Jeg velger selv blender ut fra motiv (om jeg vil ha bokeh eller stor dybdeskarphet), og lar kamera velge tiden for meg, med en gitt minste tid – litt avhengig av hvilken linse jeg bruker. I forhold til begge disse linsene vil jeg nok klare å holde kamera i ro helt ned i 1/10 sek.

Dette er en teknikk du kan bruke i mange sammenhenger.