Den vanskelige hud-fargen

Å få korrekte farger i ansikt og på hud under vanskelige lysforhold kan være et mareritt. I alle fall for en som – i likhet med ganske mange andre menn – har en betydelig grad av fargeblindhet.

Hva gjør man da? A: Bruker de verktøyene som finnes. B: Forsøker så godt man kan. C: Dropper alle krav til «det perfekte».

I eget øvingslokale

Jeg har nettopp avsluttet et lite «prosjekt» som gikk ut på å følge et janitsjar-orkester gjennom noen øvinger og frem til og med selve konserten. Både ledelsen og dirigent bifalt prosjektet med akklamasjon, og jeg fikk også velsignelse fra musikerne til å vandre rundt under øvelser og ta bilder som jeg ønsket. Spenstig gjort, spesielt når man skal konsentrere seg om å treffe rette noter.

Også dette i eget øvingslokale

Det rent motivmessige er én sak for seg. (Nesten) like vanskelig er å treffe korrekte fargetoner i kunstig blandingslys, og da spesielt å få hudtonene til å være sånn noenlunde korrekte.

Bildene mine prosesseres i Adobe Lightroom. Denne type musikere har noter foran seg. Hvite ark med sorte noter er bra for å stille hvitbalanse med hvitbalansepipetten. I alle fall som et utgangspunkt. Noen ganger må man justere manuelt.

I en aula med soft lys ovenfra.

De første øvelsene foregikk i korpsets eget øvingslokale med lysstoffrør og downspots i taket. Utvidet øving i en skoleaula hadde tilsvarende utfordringer med kunstig blandingslys. Tredje fase var lyd og lys-test i konsertlokalet. Den store fordelen her var at man nå og da faktisk hadde hvitt lys på orkesteret. Under selve konserten er det ofte hvite følgespot på solister, mens resten av orkesteret bades i en salig blanding av alle spekterets farger.

Fra lyd- og lys-prøve før konsert.

Under de første tilfellene må man bare gjøre så godt man kan. «Gode» gamle lysstoffrør har et ikke-kontinuerlig fargespekter. Mangler enkelte farger, vel så mangler de, og bildene blir deretter. Under konserten må man ta til takke med det lyset som bys. Nå vil «alle» akseptere at solist og dirigent har tilnærmet normal hudfarge, mens deler av orkesteret er badet i farget lys – og blir seende ut deretter.

Fra selve konserten.

Jeg bruker nå LR Classic via abonnement på Adobe Creative Cloud, og ble imponert over hvor bra programmet fungerte på Auto – under helt «håpløse» lysforhold.

Jeg startet som oftest med å korrigere hvitbalansen der dette var naturlig. Så ble de fleste bildene Auto-justert, og deretter korrigert litt lysere eller mørkere med Eksponering. Til sist muligens ørlite oppskarping. Jeg fotograferte her i jpg-format.

I tillegg til dette, er det selvsagt viktig å ha en skjerm som er fargekalibrert.

Bildene er tatt med Fuji X-E3, Fuji X-T2, Nikon D700. Neste gang kanskje jeg sier noe om de fototekniske utfordringene i prosjektet.

Å se med «nye øyne»

Noen kan gå rundt kvartalet sitt et helt liv og finne nye motiver hele tiden. Andre tror de må dra til Himalaya eller Island for å finne nye og spennende fotoobjekter. Saul Leiter trasket i nabolaget på Manhattan store deler av livet. Det samme gjør Daido Moriyama i Tokyo. Begge fotografer i toppklasse.

Det er fort gjort å bli «blind» for de objektene som man ser hver dag.

For litt siden var jeg noen dager i en liten by i Nord-Norge, og fartet litt rundt, ikke for å lage «kunst» på noen som helst måte, men bare for å dokumentere det litt spesielle og interessante. Bildene du ser her er fra denne turen.

For noen uker siden trasket jeg rundt i en litt større by – med kamera, selvsagt. Her noen bilder fra denne turen.

Det er spennende å fotografere på nye steder, og kanskje oppleve som nytt og spennende det de som bor her ikke lenger reagerer på.

I dataverden finnes en funksjon som heter «Reset», der man kan nullstille alt tilbake til fabrikkinnstilling. Jeg tipper enkelte fotografer skulle ønske seg den funksjonen. Men jeg tror det går an å trene seg opp til dette: Å se med «nye øyne».   Har du noen gode ideer for hvordan man finner frem til «reset-tasten»?

Selv forsøker jeg etter beste evne å dokumentere min lille andedam. Jeg tar bilder som etter hvert lagres på museum – i evighetens perspektiv. Mange av disse bildene kan du se her: https://www.infoto.no/

Spenstige sprett og høy ISO

Målet var å dokumentere en turn-øving for aldergruppene fra 4-16 år. Det er år og dag siden jeg satte mine bein inn i en turnhall, så det ble en interessant opplevelse, i mange betydninger av ordet.

Som kamera valgte jeg Fuji X-T2, og med en 10-24 og en 16-80. 55-200 var med men ble ikke brukt. Alt er originaloptikk.

Hallen var tilsynelatende godt belyst, men synet er en dårlig lysmåler. Jeg måtte opp i 12800 ISO for å kunne få skarpe bilder: Bedre med «korn» enn uskarpe bilder.

Ingen av disse objektivene er spesielt lyssterke. Det ble en utfordring å fryse motivet og samtidig ha såpass liten blenderåpning at jeg sikret noe skarphet i dybden.

Her er noen av eksempelbildene, med metadata og med en liten forklaring på valg:

Gutt i lufta: Jeg valgte f:5, noe som ga 1/500 sek for å fryse bevegelsen. Lav kameravinkel (kamera nesten helt i bakken), og forhåndsfokusering på om lag det området der han ville befinne seg i lufta. Hvis du treffer med fokus, er det lettere å få skarphet i motivet når objektet kommer mot deg (motsatt eksempel en salto tatt på tvers).

Fujifilm X-T2, 16-80 mm@24 (=35 mm i 35mm ekvivalens), f:5, 1/500 sek, ISO 12800.

Salto

Et av de første test-bildene for å sjekke hvor rask lukker jeg måtte ha for å få noenlunde skarphet. Det holdt på ingen måte. Med 10 mm og f:6,4 blir det meste skarpt i dybden, men man må over 1/350 sek for å fryse en salto. Ganske mye mer.

Fujifilm X-T2, 10-24 mm@10 (=15 mm i 35mm ekvivalens), f:6,4, 1/350 sek, ISO 12800.

Trillebår: Her ønsket jeg å få bærerne så skarpe som mulig, mens «trillebårene» gjerne måtte være delvis uskarpe, dette for å få frem farta i bildet. Jeg valgte litt mindre blenderåpning for å få skarphet i dybden. I og med at jeg fotograferer med blenderforvalg, er det bare å dra blenderen noen hakk opp, og dermed går tiden ned.

Fujifilm X-T2, 16-80 mm@50 (=76 mm i 35mm ekvivalens), f:8, 1/80 sek, ISO 6400.

Beinstrekk: Her var målet å få nærmeste unge så skarp som mulig, og gjerne med fallende skarphet bakover. Tross f:7 ble det mer bokeh enn antatt. Og selv ikke nærmeste unge er helt skarp, noe lukkertiden muligens får ta «skylden» for.

Fujifilm X-T2, 16-80 mm@46 (=06 mm i 35mm ekvivalens), f:7, 1/160 sek, ISO 12800.

Det ble en interessant oppgave som jeg nok bare er delvis fornøyd med. Neste gang tror jeg at jeg tar med min Nikon D700, og med tilsvarende optikk, men da i proff-versjon med 2,8 som minste blender. Det er en liten verden av forskjell på f:4 på en APS-C-brikke og f:2,8 på fullformat når det gjelder bokeh, dvs. å få motivet til å stå enda bedre frem mot en diffus bakgrunn, spesielt på teleobjektiv. Det er altså ikke noe i veien med mitt Fuji-kamera, men jeg har nok vært litt knipen i anskaffelse av lyssterke objektiver. Utvalget er ikke all verden, men det er til gjengjeld prisen.

Hvordan illustrere 117 års forskjell?

I tett samarbeid med mitt lokale museum har jeg de siste årene hatt en del interessante foto-oppdrag. Oppgaven er som følger: Museet plukker frem noen eldre bilder fra sin store bildesamling. Min jobb er å ta nye bilder fra om lag samme standplass som originalen. Bildene du ser her, er et bra eksempel.

Det første bildet er tatt i 1904. Fotografen har vandret et stykke oppover i terrenget og stilt opp sitt kamera på en fjellknaus, eller en åpning i skogen eller tilsvarende. Vi ser et bilde av Narvik, som bare to år tidligere fikk bystatus, samtidig som jernbanen mellom Kiruna og Narvik ble tatt i bruk for å kjøre jernmalm fra gruvene i Kiruna og ned til isfri havn i Narvik. Før århundreskiftet var det her to-tre gårder. Punktum. Vi er altså kommet to år inn i utviklingen av et bysamfunn.

Hvordan ser det så ut i dag?

Ingen av de to veiene mellom bydelene finnes lengre, og det kan derfor være litt vanskelig å treffe standplass med dagens bilde. Men det er likevel mange nok holdepunkter til å kunne finne et sted som er «godt nok».

Et stort problem er at de små trærne på det første bildet nå er blitt til en solid og tett skog som dekker hele utsikten. Løsningen er derfor å løfte kamera opp: Og det vil i dag si fotografering med drone. Min heter DJI Air 2S, med en 1 tommes sensor som gir 20 Mpixel stillbilde.  

Det gamle bildet er trolig et glassplatebilde, tatt med noe tilnærmet «normaloptikk», altså ei linse som tilsvarer ca. 50 mm på et 35-mm-kamera (en filmtype som riktignok først ble oppfunnet 30 år senere!). Videre forteller teksten at dette er et panoramabilde. Dette gir ytterligere optiske problemer med å gjengi dagens virkelighet i samme målestokk. Linsa på min drone tilsvarer 22 mm i 35 mm-ekvivalens. Det er altså relativt kraftig vidvinkel-optikk.

Løsningen kan være å markere et utsnitt, enten for å «klippe bort» resten, eller for å kunne vise hva som nå også er utenfor området til 1904-bildet.

En spennende oppgave! Noe for deg også?

Da husker du selvsagt på hvilke muligheter og begrensninger som droneflyvning gir. «Dronelappen» er et must. Høydebegrensninger likeså. Og så må man ta hensyn til personvernet. Men det hjelper å fortelle eventuelle skeptikere at du jobber for et nyttig formål, og ikke bare flyr rundt for moro skyld.

Fotohistorie på en (helt) ny måte

Hvis du har et fnugg av interesse for fotohistorie, så må jeg få anbefale Isdor Åstrøms «forelesning» om emnet på Fotografiets fødselsdag, altså 19. august, på fotopodden til nettstedet foto.no.

Isidor Åstrøm – historieforteller i særklasse og fotograf.

Her får du bakgrunnen for oppfinnelsen som altså ble offentliggjort i det Franske Vitenskapsakademiet den 19. august 1839. På denne sommerdagen skulle endelig eliten av Franske vitenskapsmenn få vite hvordan et bilde kunne fanges og bevares for fremtiden.

Dette er fotohistorie som du aldri har fått det fortalt tidligere! Denne Fotopodden er selvsagt alt for lang og alt for preget av utenomsnakk, men likevel er alt så herlig interessant at du sitter der med smilet om munn og bare suger inn fotohistorie.

Sett av 1:23 time. Ta gjerne med både popcorn og brus.

Enjoy!

Nyttig droneinfo

Droner er populære, og nyttige – enten man filmer eller fotograferer. 1. januar 2021 kom nye felleseuropeiske regler. De er vel strengt tatt bare sunn fornuft satt i system. Vel og bra: Men hvor finner jeg regler for hva man bør passe på i eget nærområde, og hvor kan man få informasjon om spesielle forhold som for eksempel ambulansehelikoptertrafikk?

Hvis du Google drone og regler, vil du kunne lese deg til de reglene som du må forholde deg til, både mhp. lufttrafikk og personvern. Blant annet må du etter 1. januar 2021 ta en prøve på nett og betale noen kroner for registreringen, pluss noen kroner i en droneansvarsforsikring. Reglene er noe annerledes for tyngre og profesjonelle droner.

Jeg har imidlertid lenge vært på jakt etter ett spesielt forhold: Hva med mitt nærområde og hva bør jeg gjøre for å unngå uønsket kontakt med annen lufttrafikk.

En hyggelig kunderådgiver på Avinor loset meg på telefon frem til nettopp den oversikten jeg har lett etter lenge: Sikkerhetssonen rundt min nærmeste flyplass, og kontakttelefon for å få klarert luftrom, for annen sivil lufttrafikk og ambulanseflyvninger.

Eksempel: Du ønsker å fotografere eller filme fra maks høyde og vil forsikre deg om dette er greit. Hvorfor? Det er god avstand til nærmeste flyplass. Men like i nærheten er et sykehus der det når som helst kan lande og ta av ambulansehelikoptre.

Avinor har laget en oversikt over alle landets flyplasser, med solid informasjon og kart med markert kontrollsone. Like viktig er telefonnummer og epost-adresse til kontrolltårnet der man har oversikt over lufttrafikken i området.

I mitt tilfelle vil jeg gjøre dronen klar og så ringe til Evenes kontrolltårn. Her ønsker de å få vite sted for flyvningen og varighet, samt et telefonnummer du kan nås på til enhver tid under flyvningen. Dette i tilfelle flyvningen din må avsluttes å grunn av viktigere trafikk.

Her lenke til Avinors oversikt over alle norske lufthavner, med kontakt-informasjon. (Den var ikke enkel å finne, men med god hjelp fant jeg frem)

Her er en lenke til en forbilledlig enkel og begripelige forklaring av det nye regelverket. (Beklager Luftfartsverket, men dere gjør det alt for komplisert)

Arkitektur-foto

Ukens tema var arkitektur-foto. Den første og største snubletråden ble å forsøke å finne en begripelig definisjon på nettopp «arkitektur-foto». Bilder av hus? Eller detaljer? Må det i så fall være en moderne konstruksjon a la «Lambda»/Munch-museet? Kan det være et forfallent gammelt hus? Ei bru? En park?

Jeg forsøkte å finne en slags definisjon via Google, men ga opp.

Fuji X-T2, 1/200 sek, f:8, 55 mm, iso 200

En eldre engelsk herre med sin egen YouTube-kanal med tema arkitektur, påsto iherdig at arkitekturfoto måtte være bilder tatt med PC-objektiver eller storformatkameraer som retter opp fallende linjer, noe som åpenbart var aldeles forferdelig. En annen påsto at arkitekturfoto uten minst ett menneske i bildet var meningsløst.

Fuji X-T2, 1/80 sek, f:8, 150 mm, iso 200

Vi ga opp å gå «vitenskapelig» til verks. Livet er alt for kort til å la se hefte med slikt. I stedet lot vi løsningen være åpen. Her ser du litt av hva vi kom frem til. Denne gangen lot vi sære arkitekturløsninger (eller kanskje heller mangel på arkitektur) ligge, og beveget oss i hovedsak i det urbane rom.

Fuji X-T2, 1/1600 sek, f:7,1, 200 mm, iso 400

Det er spennende å gå på jakt etter linjer, farger, former og geometri forøvrig, enten man nå spaserer i Barcode eller farter rundt på Finnmarkskysten eller i en liten nordnorsk småby. Kanskje blir du litt inspirert av disse bildene til å ta en fotrunde på ditt sted.

Fuji X-T2, 1/640 sek, f:8, 10 mm, iso 200. Foto: Jan Arne Emilsen.

God fotojakt.

Fuji X-T2, 1/250 sek, f:8, 200 mm, iso 400

Refleksjoner

For en som i hovedsak jobber med å dokumentere virkeligheten, er det herlig befriende i ny og ne å eksperimentere med andre uttrykk. Her får du noen eksempler på bilder som på en eller annen måte viser og speiler to eller flere uttrykk. Håper du blir litt inspirert 😊

Det er flott å kunne ta på seg «kunstner-hatten» og forsøke å tenke utenfor boksen. I tillegg til å ta en fototur med eneste mål å forsøke å fotografere refleksjoner – i fysisk betydning – så ønsket jeg å stramme inn uttrykket ved å kun fotografere med normaloptikk. I mitt tilfelle betyr dette at jeg på min trofaste Fuji X-E3 kun benyttet en 35 mm. I fullformat blir dette tilsvarende 50 mm, eller 52,5 for å være helt nøyaktig. Jeg kunne selvsagt like gjerne fotografert med en vidvinkel eller ei tele, men jeg valgte altså «normal». Bruk det du ønsker, men gjerne fastoptikk.

Jeg kunne sagt mye om nettopp bruk av optikk, men dropper det i denne omgang. Dette er mer et lite tips til deg om å gjøre noe av det samme.

Som vanlig kan du se bildene i maks format ved å klikke på dem, og du kommer tilbake til bloggen ved å klikke på returpila øverst i venstre hjørne i nettleseren din.

Jeg gikk forbi en restaurant med gjester inne. I forhold til personvern og alminnelig høflighet, ville ikke jeg ta opp kamera og fotografere på vanlig måte. Kanskje i Tokyo eller på Manhattan, men ikke i Norge og ikke i min lille småby. Da har jeg en teknikk med å holde kamera i brysthøyde og ta et antall bilder – og håpe på at både fokus og utsnitt blir bra. Det blir det som regel ikke, men av og til kan det klaffe. Som nå. 1/100 sek, f:4, ISO 250. Og som nevnt 35 mm.

Disse blir ikke forulempet om jeg tar opp kamera og sikter. Her gjaldt det å få en miks av innhold i vinduet og refleksene utenfra. 1/50 sek, f:5,6, ISO 250.

En utendørs fotoutstilling ble reflektert i vinduet til et bibliotek. Slik blir det både fotografier og bøker. 1/25 sek, f:5, ISO 250.

Til sist kommer det bildet jeg var mest fornøyd med: Det er en del av et monument som speiler skyene. 1/4000 sek, f:1,4, ISO 250.

God foto-tur!

Spennende kamerahistorie

En av fordelene med å være erklært fotonerd er at man nå og da får spørsmål om man vil overta eldre kameraer. Det er i hovedsak slik jeg har skaffet meg en liten samling kameraer; alt fra bokskameraer via belgkameraer og til noe mer «moderne» greier. Som de to jeg fikk ganske nylig: Voigtländer Vito automatic I og Voigtländer Vitrona.

Det finnes mange typer samlere. Noen liker virkelig å grave i historien til de kameraene de skaffer seg, mens andre er fornøyd med å krafse litt på overflaten. Jeg tilhører nok siste kategori: Noen oppslag på Wikipedia og kanskje info fra fabrikken hvis det finnes. Det rekker som regel. Hvertfall i første omgang.

Klikk på bildet for stort format.

Men selv denne type «historiegransking» setter ting i perspektiv.

Johann Christoph Voigtländer etablerte sin fabrikk i Wien i 1756. Man laget blant annet optiske instrumenter. Knapt 100 år senere blir den fotografiske prosessen funnet opp, og fotografiapparater blir en del av tilbudet. Så gifter han seg i Tyskland og flytter fabrikken hit, blant annet for å komme nærmere markedene. Tysk kameraindustri er en spennende historie, og et bra bevis på at intet tre vokser inn i himmelen.

Mye lå med brukket rygg i Tyskland etter to tapte kriger. Resten av Vest-Europa hadde kjøpekraft. På ganske få år klarte Japan å konkurrere ut europeisk kameraindustri. De var eksperter i å kopiere, og etter hvert gjøre kameraene både bedre og ikke minst langt rimeligere. Historien om Voigtländers vekst og fall er ganske illustrerende. Voigtländer var et stort navn en gang i tiden, og på det meste hadde fabrikken vel 2000 ansatte. Les mer her.

Kameraet til venstre, Voigtländer Vito automatic 1, kom på markedet tidlig på 1960-tallet, altså for 60 år siden. Det benyttet, som de fleste andre på denne tiden 35 mm film. Lukkeren var på 1/125-1/60, 1/30 og B. Lysåpning var F:2,8-22 og Auto! Dette var nymotens greier, for det ruflete feltet til venstre ved siden av søkeren, er en selen-lysmåler. Den produserte egen strøm og trengte altså ikke batteri. Med denne kunne blenderen stilles automatisk.

Voigtländer Vitrona (til høyre) kom i 1964. Det var trolig det første kameraet i historien med innebygget elektronisk blits. Blits-røret er stort, og hele blitsen er enda mer er det du ikke ser her. Kameraet måtte nemlig ha et stort pistolgrep for batterier og elektronikk til blitsen.

Er så disse verdifulle i dag? I strøkne versjoner er de på eBay priset til henholdsvis 425 og 525 kroner. Men de trives nok best i mitt kamera-skap 😊

Historie er spennende. Også kamerahistorie. Det var altså en tid før japansk og senere kinesisk kameraindustri kjørte det aller meste i grøfta. Kodak klarte å gjøre det på egen hånd da den digitale tiden kom. I Europa er det bare noen ytterst få som overlevde. Leica lå nesten nede for telling for noen år siden. Svenske Hasselblad har alltid vært noe for seg selv. Begge disse er å betrakte som nisjekameraer som enkelte vil betale for, okke som.

Fjellskyer og spennende bilder

Av og til er det bare litt «meteorologi» som skal til for å skape et spennende bilde. Hvis du på forrige bloggartikkel merker deg fjellet foran masta på fembøringen, så ser du her samme fjellformasjon, nå riktignok fra «baksiden». Fjellet heter Kuglhornet (981 m). På enkelte kart er det riktignok feilaktig kalt Huglhornet, også kalt Kulhornet.

Jeg kom kjørende og ble oppmerksom på fenomenet med skyer rundt toppen, og måtte selvsagt stoppe. Det meste av Kuglhornet var pakket inn i tåkeskyer, slik at kun det som så ut som noen forrevne monolitter sto igjen. Skyene endret litt form, men i all hovedsak holdt de seg slik rundt toppen så lenge jeg sto der. Det var varmt, og det blåste inn fra havet.

Klikk på bildet og se det i stort format. Du kommer tilbake til bloggen ved å klikke på returpila øverst til venstre i nettleseren din.

Bildet ble tatt i jpg og i Acros-modus (sorthvitt), og ellers minimalt behandlet i Lightroom. Acros gir en fantastisk rik nyansering og en spesiell skarphet – rett i kamera. Tekniske data forøvrig: Fuji X-E3, 16-80 @60 mm, ISO 200, 1/1000 sek, f:6,4.

Stilig men vanlig

Jeg lurte på hva som skapte disse skyene. Yr.no svarte ganske kjapt: «Dette er skyer som dannes på grunn av oppdrift nær fjellet. Stilig bilde, men ganske vanlig!»

Man takker for litt skryt, selv om det altså ikke var noen meteorologisk sensasjon.

Og slik ser fjellet ut, fotografert omlag fra samme standpunkt.

Værtegn

Såpass vanlig er dette fenomenet, at det brukes som ett av flere værtegn: «Når fjellet tar på seg sin hatt, blåser det innover i hele natt». Eller tilsvarende: «Når Oksen tek på seg sin hatt, blæs det innyver den heile natt». Med andre ord: Tørr innlandsluft erstattes av fuktigere havluft som kondenseres til skyer i oppdriften fra de varme steinmassivene. Været endrer seg gjerne når vinden endrer seg, og dette skjer vanligvis først høyere oppe. Når det samler seg skodde rundt fjelltoppene, kan det tyde på at det snart blir fuktigere også i lavlandet.

Mer her

Flere værtegn finner du her.

Hvis du er interessert i skyer som meteorologisk og fotografisk fenomen, foreslår jeg at du leser denne bloggartikkelen.

Fembøring – og skuddklart kamera

Det hender man er på rett sted til rett tid. Da hjelper det lite å ha kamera nederst i sekken og med feil optikk. Fra min tid som fotojournalist ble det en vane å alltid være skuddklar og med et passende objektiv på kamera. Det er vel noe de fleste kan trene seg opp til – hvis det er ønskelig.

Bildet her er fra en av dagene i Nord-Norge da lufta sto stille og fjorden lå som et speil. Det var så varmt at man nødig gikk, men derimot skaffet seg litt ventilasjon ved å sykle. I shorts. Det er ikke vanlig!

Jeg syklet ut av byen, ned til ei strand, der jeg speidet etter et spesielt motiv. Plutselig hørte jeg motordur fra sjøen. Av den rolige sorten. I fin fart kom en fembøring glidende gjennom sjøen, slik som bare denne type båter gjør.

Klikk på bildet for få det i maks størrelse. Du kommer tilbake til bloggen ved å klikke på returpila øverst til venstre

Mitt kamera ligger lett tilgjengelig i sykkelveska på styret, men nå var det allerede i bruk. Båten kom ganske fort. Jeg rakk bare fem-seks bilder mellom holmer og skjær. Det gjaldt jo også å få en bra komposisjon, noe som ikke var aldeles enkelt sånn «on the fly». Jeg valgte dette bildet som det mest harmoniske: Skjær med varme farger gir bra forgrunn, så den stilige båten og deretter landskapet langt bak i blå varmedis.

Kamera: Fuji X-T2. Linse: Fuji XF 16-80 F4 R OIS WE, @ 80 mm. f:8, 1/640 sek og ISO 200.

Hvis du er kjent i området og/eller fjellklatrer, kan jeg opplyse av fjellformasjonen foran masta heter Kuglhornet og ligger i Efjord.

Båten heter «Frøya» og eies av Paul Larsen. Jeg er imponert over entusiaster som bruker tid og (mange) penger på å ta vare på vår kystkultur.

Jeg vet ikke helt hvorfor jeg liker dette bildet. Kanskje har det noe med «roen» i bildet å gjøre. Kanskje har det også noe å gjøre med at dette motivet er tidløst, og i prinsippet kunne vært avbildet/malt for hundre år siden.

Her er hva Store norske leksikon skriver om fembøringen: Fembøring er en nordnorsk tradisjonsbåt som ble bygget for fiske med torskegarn eller skreigarn, og er den aller største av nordlandsbåtene.

De første fembøringene ble bygget på slutten av 1700-tallet og var mellom 10,6 og 11,6 meter lange, hadde seks rom og et mannskap på seks.

Fembøringen kjennes blant annet igjen på den karakteristiske løftingen akter, en slags kahytt som kunne brukes til ly og overnatting når man seilte til og fra de store fiskeriene. Løftingen ble satt på land under selve fisket.

Men ikke glem av det med å ha kamera skuddklart.

Sommer-modus i bloggen

Da går Infotobloggen over i sommermodus. I ukene fremover planlegger jeg å legge ut ett bilde i ny og ne, og så drodle litt omkring dette. Det kan være et bilde jeg er fornøyd med. Det kan også være et bilde som er det motsatte.

For noen dager siden traff jeg på denne lille skrotten på hytta. Passe ubeskjeden og uredd, spratt den rundt i ei lita furu, på jakt etter konglefrø, men også for å sjekke om min fôrings-automat for småfugler var på plass igjen. Han var en racer etter å robbe denne for innhold.

Mitt Fuji X-E3 med 16-80 mm f:4 OIS WR lå klart (som alltid), og etter beste evne var det bare å fyre av når han tok noen små stopp her og der i treet. Jeg savner et kamera med intelligent autofokus, hvis du skjønner hva jeg mener. Altså noe som kan skille snørr og bart, greiner og ekorn.

For å få en viss dybdeskarphet stilte jeg inn på f:6,4 og kjørte maks zoom, dvs. 80 mm, tilsvarende 120 mm i fullformat. Tiden står på auto, og den ble 1/180 sek. Med to knepp ned på blenderen håpet jeg å få ansikt og øyne skarpe. Det fikk jeg. Men de 10 andre bildene som jeg rakk å ta var ikke i nærheten av dette, verken motivmessig eller med hensyn på skarphet.

Snuten på dette bildet er svakt uklar. Fokus ligger på værhårene og øynene. Kroppen og beina er uskarpe. Det akkurat slik jeg vil ha det.

Men jeg velger å si at dette bildet er 10 prosent erfaring og 90 prosent flaks. Vel, i beste fall 50/50 🙂

Fotojakt med tema

Jeg vil tro at mange fotoamatører jakter etter gode objekter på måfå. Altså: Man tar med kamera og håper at man finner «et eller annet». Greit nok. Men for å skjerpe sansene anbefaler jeg at du velger et tema på forhånd, og så jakter kun på dette.

Dette er noe du kan gjøre på egen hånd, men også sammen med andre. Gi deg en frist, og velg ut de tre beste bildene. Det ideelle er å gjøre dette sammen med andre. Du kan lære mye av hva andre måtte mene om bildene dine. I våre dager kan du enkelt utveksle bilder via internett, og ha «jurymøte» via for eksempel Google Meet.

Her ser du resultatet av ukens lille utfordring. Tema var Linjer. Det kan jo være så mangt, både helt rette og snirklete, både bokstavelig og i overført betydning.

I et maritimt miljø var det lett å finne linjer i en gammel trebåt. Jeg ser også linjer i en gammel rustet wire-trommel. Akkurat dette bildet kjørte jeg via Photoshop (Image -> Adjustment -> Posterize).

Stein har vi nok av i Norge, og her finnes mange spennende linjer og figurer.

Til sist: Med Norges nest lengste hengebru rett rundt svingen, er det ikke unaturlig å tenke linjer her.

Gi deg selv en oppgave pr. uke. Det skjerper sansene og kreativiteten. Tror jeg, i alle fall.

God fotojakt.

Gråfilter og lang lukkertid

I ny og ne kan det være både stilig og passende å bruke lang lukkertid for å la bevegelser blir uskarpe. Klassiske motiver er små fossestryk og bølger. Det er ganske enkelt å lage slike bilder. Alt du trenger er vanligvis et gråfilter. Dette er nødvendig å for å få «mindre lys» inn på sensoren.

Nå finnes det variable gråfilter. Ellers kan ND4 være OK. Hvis du vil ha virkelig lange eksponeringstider må du kanskje opp i et system som heter Lee, og her velge Lee Stopper (se bilde over) – eller tilsvarende.

Fuji X-E3, 16-80 mm @ 80, ISO 200, f:16, 1/6 sek.

Personlig synes jeg små elver og fossestryk blir penest når du fortsatt kan se bevegelsene og strukturen, dvs. at ikke alt er en melkehvit strøm. Da snakker vi vanligvis om 1/6-1/15 sek. I slike tilfeller kreves eksempelvis ND4, og da ender du ofte opp med f:16 og ISO 200.

Hvis du derimot ønsker skikkelig lange lukkertid, må du ha et virkelig mørkt filter. Jeg har Lee Stopper. Systemet består av en konverteringsring fra det objektivet du ønsker å bruke, og til festesystemet for disse firkantede filtrene. Du får kanskje et lite inntrykk av bildet øverst.

Når filtret er så mørkt, ser du ikke gjennom det. Dette krever en viss metodikk: ISO må være fast og lav (altså ikke på auto). Så må du først fokusere og låse avstanden. Deretter må du sette ønsket blender, vanligvis i den øvre enden før linsa begynner å bli uskarp – oftest f:11-16. Så må du notere deg lukkertiden. Når det er gjort kan du montere på det mørke filteret. Det er smart å ha lastet ned en app for Lee Stopper. Nå kan du direkte lese av verdien. Illustrasjonen her er en screenshot som forteller at om du målte 1/30 sek uten filter, så vil lukkertiden med filter være 30 sekunder (med en Lee Stopper 10x).

Nå trykker du på fjernutløseren og bildet tas. Har du et skikkelig kamera vil du oppleve at det tar lang tid før bildet dukker opp på skjermen din. Dette fordi kamera normalt tar et ekstra bilde for å fjerne støy fra sensoren.

Det kan bli spennende bilder når for eksempel både hav/bølger og skyer flyter helt ut.

Vær obs på at du kan bruke eksakt samme teknikk for å «fjerne folk fra bilder».

Jeg har så langt ikke sagt et ord om stativ, men et solid stativ er selvsagt nødvendig for å få skarphet i de andre elementene du ønsker skarpe i bildet.

Saul Leiter – i dybden

Noen historier slipper ikke taket. Historien om og bildene tatt av den amerikanske fotografen Saul Leiter (1923-2013) er en av dem. Jeg har en bok med hans bilder, og jeg rakk heldigvis å se filmen om ham: «In no great hurry». Den lå ute en kort stund på YouTube. Nå finnes det bare små trailere til filmen på YouTube. Her finner du ellers en del små og større videosnutter om Leiter – av svært varierende interesse.

Margit Erb og Saul Leiter.

Filmkunsteren Tomas Leach rakk, under helt spesielle omstendigheter, å filme og sette sammen en svært interessant og god film om en spesiell fotograf og hans bilder. Nå ligger det en ny, interessant video på nett som kompletterer historien om Leiter.

I filmen «In no great hurry», som var ferdig i 2013, var det en stillferdig ung dame som tasset rundt og forsøkte å få orden både på bilder og på livet i sin alminnelighet i Leiters kaotiske leilighet på Manhattan.

Nå, nesten 10 år senere, er Leiter borte og hun, som heter Margit Erb, er grunnlegger og leder av «The Saul Leiter Foundation». I et timelangt videopptak forteller hun om han som skulle bli rabbiner, men som valgte malerkunst og fotografi. Vi får små kutt fra filmen. Hun forteller om et spesielt liv, fra reklame og aktfoto til kunstfoto i farger – i en verden som ellers stort sett var sorthvitt. Her er mange paradokser, men ett står klart, at Saul Leiter var en banebrytende og unik kunstfotograf.

Jeg anbefaler at du først leser en tidligere blogg-artikkel. Hvis du liker bildene og ønsker fordypning om fotografen, er denne nye filmen absolutt noe for deg:

Filmen er fra et foredrag i noe som kalles «Masters in Digital Photography». Den varer 1 time. Det er god lyd og Margit Erb snakker rolig og begripelig. I tillegg er filmen tekstet på engelsk.

Enjoy.

%d bloggere liker dette: