Død over superzoomene (som en hovedregel)

Denne gang skal jeg ta livet av superzoomene, dvs. linser med et omfang som strekker seg fra kraftig vidvinkel til lang tele. Jeg tenkte å knuse dem. Fortelle at de er totalt ubrukelige og strengt tatt bør kastes. Helt på slutten skal jeg imidlertid si at fullt så galt er det ikke. Til sitt bruk kan de komme til nytte.

Jeg snakker ut fra egen erfaring. Og hundrevis av linse-tester som jeg har lest. Grundig. Og som gammel journalist er jeg vant til å lese mellom linjene, dvs. å kunne se hva som ikke står der.

Vivitar
Min aller første superzoom var en Vivitar 70-210 makro. Det var «årets objektiv» med EISA-gull og gode greier. Dette var tilbake i den analoge tiden da alle de andre linsene mine var faste objektiver. Jeg hadde (og har fortsatt) blant annet en original 105 mm Nikon som var så sylskarp at det nesten var et problem å bruke bilder fra denne linsa sammen med andre, for eksempel i en dias-serie.

Men med den nye superzoomen fikk jeg aldri skarpe bilder. Det fikk heller ikke min reproanstalt som slet med å montere sammen film for firefargeproduksjon, ettersom f.eks. kantene på bygninger ikke var samsvarende på gul, magenta og cyan-filmene. Med andre ord: En linsefeil, og fagbetegnelsen er kromatisk aberrasjon.

Nikon
Den neste superzoomen var en original Nikon-linse: En høyst prematur og snodig tildragelse. Det var en skyvezoom på 35-105 mm. Det er muligens første, og trolig også siste gang Nikon laget denne type zoomlinser. Jeg tok aldri et eneste skarpt bilde med den linsa, men har den fortsatt av rent nostalgiske årsaker. Du ser den her, sammen med et av mine favorittkameraer, en Nikon FE.zoomlinse, nikon

Tamron
Så gikk det mange år, og godt inne i den digitale verdenen kjøpte jeg en Tamron 70-270. Nok en gang var det ei linse som hadde fått alle utmerkelser som var mulig å få. Reklamen og anbefalingene var massive, og jeg lot meg overbevise. Det var bare ett problem: Bildene ble uskarpe, spesielt bilder tatt med stor blenderåpning og på maks zoom. Verst var det i ytterkantene. Nok en klassisk linsefeil for denne type linser.

Nikon
For snart to år siden skulle jeg på en tur til India. Noe ferie men også en slags jobb-tur for å ta bilder i en spesiell anledning. Av rent praktiske grunne valgte jeg å ta med kun ett kamerahus og to linser. Det ble et D300-hus, ei 10-20 mm og – tro det eller ei – en nykjøpt original Nikon-linse 18-200. Med dette dekket jeg hele området fra (omregnet til fullformat) 15-30 og 24-350. Jeg var selvsagt skeptisk til superzoomen, men de få testene jeg tok før jeg dro var tilfredsstillende. Vel tilbake med tusenvis av bilder var også resultatet tilfredsstillende. Akkurat skarpt nok til sitt bruk, hvilket vil si forholdsvis mindre bilder på print og bilder til bruk på nett.  Her ser du min D300 og «reise-linsa».zoomlinse, nikon

Ikke skarpt nok
For noen tid siden tok jeg en liten lokal fototur (mosjon og bilder) og valgte for enkelhets skyld å ta med min trofaste D300 og nettopp 18-200 mm-linsa. Fangsten ble skuffende mager. Det vil si, motivene var mange og gode nok, men når bildene skulle granskes kritisk på min 27 tommers kalibrerte skjerm, så kom nedturen. Dessverre. Jeg vet at bildene ville vært sylskarpe hvis jeg hadde orket å dra med meg min fantastiske 70-200 f:2,8 og enda litt bedre om jeg i tillegg hadde benyttet mitt fullformatkamera, D700. Resultatet fra denne fototuren var at jeg ikke kunne bruke ett eneste bilde i arkivet mitt.

En slags konklusjon
Skal vi våge oss på en konklusjon? Jeg tar det punktvis.

  • Jeg har ekstreme krav til skarphet. Det har kanskje ikke du.
  • Mine bilder skal tåle å bli brukt i en trykksak og være skarpe i A3-format. Dine skal kanskje bare brukes som 10×15-kopier i et album eller på nett.
  • Min fotoryggsekk veier mange kilo. Når du drar på fotojakt har du muligens et ønske om å ha med deg alt rundt halsen eller i ei lita veske.
  • Ikke stol blindt på reklamen. Gull og glitter og anbefalinger av EISA er null verd hvis du ikke er fornøyd med linsa. Så sjekk med andre fotografer eller sjekk med proffe nettsteder før du kjøper.
  • Men (og her kommer modifikasjonen): Ofte må det praktiske komme før det ideelle. Skal du til et sted med mye støv, ønsker du å reise lett og/eller må ha en alt-i-ett-løsning, så kan en superzoom være et greit alternativ, selv om den altså ikke er skarp over hele zoomområdet og med alle blenderåpninger. Det ideelle må ikke bli det godes fiende, selv om disse linsene ofte betegnes som «jack of all trades, master of none», hvilket oversatt betyr noe slikt som at «den er god nok til det meste, uten å være best til noe som helst».
  • Og til sist, når du leser reklamen og ser på utmerkelsene: husk på den gamle regelen som sier at «hvis noe er for godt til å være sant, så er det som regel det».
Advertisements

Om Harald Harnang

Bakgrunn: Journalist og sosiolog. Jobb: Avis, reklamebyrå, informasjon/markedsføring. Nå statlig ansatt. Foto: Tidligere yrke, nå litt yrke og mye hobby.
Dette innlegget ble publisert i Uncategorized og merket med , , , , , , , , , , , , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s