August Sander: Hva bildet ikke viser…

God bildeanalyse kan være spennende og ikke minst svært interessant. Bildet du ser her heter «Tre bønder på vei til dans». Bildet er tatt av den tyske fotografen August Sander like før første verdenskrig.

Young Farmers 1914, August Sander 1876-1964.

I en liten videofilm på knappe ni minutter kan du få et gløtt inn i hva bildet viser: Hvem var de egentlig? I hvilken sammenheng er bildet tatt? Hva sier bildet om den tiden det var tatt i. Og – sist men ikke minst – hva er det bildet ikke viser.

Vi er nå midt i den tematikken som fotografen gjennom sitt arbeide ønsket å belyse. Det er en blanding av samfunnsbeskrivende dokumentasjonsfoto. Samt en solid porsjon kunstnerisk nerve.

August Sander

August Sander (1876-1964) var en tysk portrett- og dokumentarfotograf. Sander er nå ansett som en av de viktigste fotografene i det 20. århundre. Med boken Menschen des 20. Jahrhunderts («Mennesker fra det 20. århundret») skapte han et epokegjørende fotoprosjekt. Han var senere en sentral skikkelse innen kunstretningen Neue Sachlichkeit («ny saklighet»).

August Sanders arbeid omfatter fotografier av landskap, natur, industri, arkitektur og byer, men han er hovedsakelig kjent for sin portrettkunst, eksemplifisert ved storverket Mennesker fra det 20. århundret. I fotoserien i denne boken forsøkte han å vise et tverrsnitt av samfunnet i Weimar-republikken. Boken åpner med en grunnportefølje – bondeportretter fra Westerwald – og videre er verket delt inn i syv grupper: Bønder; Arbeidere; Kvinner; Yrker, Kunstnere, Storbyen og De siste menneskene.

Utallige fotografer har blitt påvirket av August Sanders arbeid, og de mest kjente er blant andre Walker Evans, Dorothea Lange, Irving Penn, Diane Arbus, Bernd og Hilla Becher, Thomas Struth og Rineke Dijkstra.

Bildene som er satt inn her er selvsagt fotografert av Sander. Du finner flere bilder og mer informasjon om ham på nett.

Hvis du har 10 minutter til overs, anbefaler jeg denne filmen. (På slutten blir det i overkant mye sponsorreklame, men da er det jo bare å stenge av).

Pastrycook 1928, August Sander 1876-1964

Kilder: Wikipedia, diverse kunstnettsteder.

 

Marsha Ivashintova, sovjetisk underground street photographer!

Husker du historien fra USA om Vivan Maier – den «franske» barnepiken som fotograferte et helt liv uten å vise bilder til noe og noen, og som først etter sin død ble oppdaget som en av de største street photographers ever.

Norske Elisabeth Meyer er ikke helt i samme klasse, men her er noen likhetspunkter.

Relativt nylig kom 30 000 negativer frem fra glemselen. Denne gang i Leningrad. Også denne gang bilder av en kvinnelig fotograf. Navn: Masha Ivashintsova (1942−2000).

Marsha levde et til tider turbulent liv, dels alene, men oftest sammen med ulike kunstnerkjærester – flere av dem dyktige fotografer. Det var et liv som ingen måte passet inn i det komministyrte Sovjetunionen. Deler av Sovjetisk kunstnerliv var rene undergrunnsbevegelser som ble dyrket og fremført hemmelighet. Mange av de som valgte å leve på siden av Sovjetregimes «lover og regler» måtte ta følgene av det. Så også Marsha og hennes like.

Da Marshas datter ganske nylig måtte rydde på loftet etter sin mor, fant hun og sin mann hauger med bilder og negativer. De så fort at de hadde ramlet over en skatt. Under et nytt politisk regime var det nå rom for å vise frem bildene og la Marsha få den heder hun fortjente.

De fleste bildene er tatt med Leica IIIc og Rolleiflex. Ekte Leica-kameraer må ha kostet en formue – også den gang. Marsha brukte i perioder også Sovjetiske «Leica-kloner» som Zorki.

Mange av bildene er digitaliserte, men det gjenstår en del. Det har vært utstillinger med hennes bilder, blant annet i USA og Polen. Jeg finner ingen bøker med og om hennes bilder, men på et fint nettsted med mange bilder og gode tekster får du et godt bilde av en spesiell dame, en dyktig fotograf og nok en av de mange skjebnene innen moderne fotografi. http://mashaivashintsova.com/

Tekst fra nettstedet:

For me this photograph is a metaphor of Masha’s life: alone, in the beautiful emptiness. Alone, but also in the center, being the perceiving subject, without whom the beauty would not exist. Masha kept her works in our attic because her photography was not created for an exhibition or a show. It was Masha’s endless attempt to understand the shades of the inner and outer world. They were pain, joy and the very manifestation of life — as was Masha’s life itself.

 

Kilde: Wikipedia og fotografens nettsted. Husk å klikke på bildene for å se disse i stort format, og for å kunne lese tekst om bildene.

Takk til Daniel N for tips om Masha Ivashintsova.

 

Hasselbladprisen til Moriyama

Den japanske fotografen Daido Moriyama er i år (2019) tildelt den prestisjetunge Hasselbladprisen. Det betyr 1 million svenske kroner og en fotoutstilling. Pluss et symposium. Dette vil nok bidra til at Moriyamas fotokunst blir enda mer kjent i Europa.

For nøyaktig ett år siden skrev jeg en blogg, litt om japansk fotokunst men mest om Daido Moriyama. For å få et gløtt inn i prisvinnerens verden, foreslår jeg at du leser denne bloggartikkelen, og eventuelt også ser på noen av de lenkene jeg ga – blant annet til en liten filmsnutt.

Også foto-verdenen er full av merkverdigheter og paradokser. Mottakeren av Hasselblad-prisen, Moriyama, liker ikke store kameraer. Han jobber med små kompakt-kameraer. Hans spesielle stil er vel så langt fra klassisk Hasselblad-fotografering som det er mulig å komme.

Selv sier han at han har blitt inspirert av Eugène Atget, Jack Kerouac, William Klein, Nicéphore Niépce, Shomei Tomatsu, Andy Warhol, Weegee och Garry Winogrand.

Jeg vet ikke om dette sier deg noe, men for meg er dette en blanding ut over enhver forstand. Alt fra han som «fant opp» fotografiet, via en amerikansk beat-forfatter og til en pop-art-kunstner.

Men uansett, gratulerer til Daido Moriyama og Hasselblad.

Erich Salomon – fotografen fra de lukkede rom

Erich Salomon

Fotografiets historie har mange snodige vendinger og interessante aktører som på ymse vis har bragt oss til hvor vi er i dag. En slik er Erich Salomon, tysk jøde (1886-1944), jurist, snekker, zoolog – og ikke minst fotograf. Han var den første som kom seg inn i lukkede rom der statsmenn og kjendiser fra hele verden måtte være samlet, som tok bilder i smug, i ubevoktede øyeblikk, og som publiserte disse. På godt og vondt menneskeliggjorde dette fiffen og statsapparatet. Tidligere fikk folk flest bare se stivt oppstilte og probert kledte menn. For første gang, og takket være Salomon, fikk vi se slitne mennesker etter harde forhandlinger. Det var nytt og det var enestående.

Erich Salomon var født i Berlin i 1886. Han var innom en rekke utdanninger og yrker, og endte opp med en doktorgrad i jus fra Universitetet i München. Han fikk imidlertid jobb i et forlag, og kom i 1927, i en alder av 41 år, i kontakt med foto.

Fire år tidligere hadde Ernemann-fabrikken i Dresden laget de første Ermanox-kameraene med svært lyssterk optikk. Med disse kunne man fotografere med eksisterende lys, altså uten blitz.

Med dette kameraet som verktøy kunne Salomon belevent og elegant bevege seg i de ellers vanligvis lukkede rom, og aldeles diskret ta bilder ingen andre hadde tatt før ham. I tillegg kunne han plassere sitt Ermanox-kamera inni flosshatten sin, skjære hull for linsa, og ta bilder helt i smug.

Fra 1928 jobbet han for Berliner Illustrierte Zeitung som fotograf. Da den såkalte Kellog-Briand-pakten ble signert i august 1928 vandret Salomon frekt og freidig inn og tok det ledige setet til den Polske delegasjonen, og fikk herfra tatt mange bilder.

Aristide Briand: «Der er han igjen». Foto: Erich Salomon, Paris, August 1931.

Salomon fikk sine bilder, og må åpenbart ha hatt sjarme nok til å bli en slags kjendis han også blant de han fotograferte. Mangeårig fransk statsminister og utenriksminister, Aristide Briand, kalte ham «kongen av indiskresjon». Det finnes haugevis med synonymer til dette ordet på norsk, men ingen treffer det jeg antar at Briand la i begrepet. Da er det enklere å fatte en form for gjensidig respekt, når samme Briand sa at «ingen ville forstå at et møte hadde vært viktig, med mindre Salomon hadde vært der og fotografert».

Erich Salomon besøkte – og fotograferte prominente personer – i England i 1929 og i USA i 1930. I 1931 ga han ut boka «Berühmte Zeitgenossen in unbewachten Augenblicken», altså berømte kjendiser i ubevoktede øyeblikk. Det var en samling av mer enn 170 kjente mennesker.

Da Hitler kom til makten dro familien til Nederland. Salomon fortsatte å jobbe som fotograf i avisen The Hague. Han takket nei til en invitasjon fra Life Magazine om å flytte til USA. Mange andre jødiske fotografer dro fra Europa til USA på slutten av 30-tallet.

Da krigen kom i 1940, og også Nederland ble hærtatt, ble Erich Salomon tatt til fange. Han og familien satt i flere konsentrasjonsleirer. Han døde i Auschwitz 7. juli 1944.

Jeg savner vel egentlig en Salomon i dagens striglete og polerte medievirkelighet.

 

Mer info, for de spesielt interesserte:

https://iconicphotos.wordpress.com/tag/erich-salomon/

http://100photos.time.com/photos/erich-salomon-the-hague

 

Kilder: Encyclopaedia Britannica og Wikipedia

David Creedon – om å fotografere

I ny og ne kommer man over mennesker – og fotografer – som på en spesiell måte klarer å si noe viktig, noe å reflektere over. Den irske fotografen David Creedon er en sånn person. Han er en godt voksen kar som har fotografert hele livet.

På en stillferdig måte, og med sin herlige irske aksent, forteller han om det å fotografere. Han snakker ikke om blendere og ISO. Det er heller ikke viktig hvilke kamera han bruker eller anbefaler. Han selger heller ikke workshops og fotoskoler.

Derimot forteller han om sitt liv som fotograf, han forteller om noen av sine beste bilder (og vi ser med all mulig tydelighet en profesjonell fotograf) og om hvordan de ble til. Og så forteller han hva du bør studere for å bli en bedre fotograf (og kanskje også et bedre menneske).

Se på denne videoen en dag du har god tid og ikke stresser. Den tar ikke mer enn 10 minutter, men likevel.

Ikke uten grunn har denne lille videoen fått mange gode tilbakemeldinger, som for eksempel denne: «The best and most inspiring video I’ve seen on photography in a long while . Wonderful.»

Enjoy.

(Alle bildene er skjermdump fra videoen)

Robert Frank: The Americans»

Det sies at hvis du kun skal kjøpe deg ei fotobok her i livet – så må det bli «The Americans» av Robert Frank. Det er en betydelig grad av sannhet i dette, selv om jeg vil påstå at du går glipp av ganske mye spennende foto hvis du nøyer deg med bare ei bok!

Robert Frank

«The Americans» er etter hvert blitt ikonisert, og har blitt et symbol på en epoke i et stort lands utvikling og historie. Bare søk på nett etter fotograf og/eller bok-tittel. Da vil du finne mange interessant analyser av boka og bildene – og en del spesielle historier, som for eksempel da Joel Meyerowitz etter å ha sett Frank i aktivitet som fotograf gikk rett tilbake til arbeidet sitt som designer, og sa opp på timen. Han ville bli fotograf!

Den ultra-korte historien er at Robert Frank (1924 – 2019) kom til verden i Sveits og tok utdanning innen foto og grafisk design. Han emigrerte til USA i 1947 og startet som motefotograf. Kort tid senere sa han opp. I stedet fikk han utløp for sine kreative evner i miljøet rundt Museum of Modern Art (MoMA), og blant andre fotografer som Saul Leiter og Diane Arbus. Men ikke minst som assistent hos Walker Evans, som bidro til at Frank fikk et stipend fra Guggenheim-stiftelsen. Året er nå 1955.

Med sikker finansiering dro Robert Frank ut på en reise til de fleste av USAs stater. Han kom tilbake to år senere med nærmere 30 000 negativer. Ut fra disse valgte han ut 83 bilder til ei bok. Det skulle være en slags «film på papir», en reise gjennom Amerika, der han ønske å fange tidsånden.

Boka ble ikke det glansbildet av eget land og kultur som de fleste amerikanerne nok trodde på. Bildene var uskarpe, kornete og skjeve. Om Frank hadde hatt et glansbilde i hodet sitt da han kom til USA, så var dette bleknet. På sin reise fikk han se Amerika på en ny måte. Han så raseskillet, han ble selv jaget ut av byer for sitt jødiske opphav, han så fattigdom og arbeidsledighet. Bildene i boka ble derfor en subjektiv beskrivelse av et folk og en nasjon fra en som hadde kommet utenfra, og som kanskje så tiden med klarere øyne enn de som hadde bodd i landet hele sitt liv.

Det ble vanskelig å finne en forlegger. Boka ble derfor omsider først utgitt i Frankrike, i 1958. I USA fikk boka alt fra sterkt negativ til lunken kritikk. Robert Frank var på ingen måte den første til å fotografere med korn, og ha uskarpe og skjeve bilder – men dette var i en helt annen setting, bildene var plassert i en sammenheng og i ei bok. Og fremfor alt var motivvalget utenom det vanlige.

Først noen år senere, og da med et forord av forfatteren Jack Kerouac, ble boka gitt ut i USA. Kerouack skrev romaner slik Frank fotograferte. Begge var påvirket av og begge ble i høy grad påvirkere til det man kaller “the beat generation”.

Siden er boka trykket i mange opplag. Frank har fått sin rettmessige plass blant eliten innen amerikanske foto, og boka har som nevnt blitt en klassiker. Bildene her er selvsagt fra boka. Hvis du mangler boka i samlingen din, så bør du vurdere å skaffe deg den. Du kommer ikke til å bli den samme fotografen etter at du er ferdig med boka.

Boka finner du bl.a. hos Tronsmo i Oslo.

Det finnes som nevnt hauger med interessant stoff om boka og fotografen tilgjengelig på nett. Her er et lite utvalg.

Etterord: Robert Frank døde 9. september 2019, 94 år gammel. I The New York Times kan du lese en lang artikkel om ham.

Gerda Taro – frem fra glemselen

I ny og ne dukker jeg ned i fotohistorien på jakt etter skjulte skatter. Til denne siste kategorien hører helt klart Gerda Taro  (1910-1937). Hun levde nok i stor grad i skyggen av sin fotokollega og kjæreste Robert Capa. Det gjør ikke saken bedre at hun bare ble 27 år gammel.

Historien er spesiell. Gerda Taro het egentlig Gerta Pohorylle, og ble født i Stuttgart i dagens Tyskland. Om lag samtidig vokser Ernõ Friedmann opp i Budapest. Begge er jøder, og da nasjonalsosialismen  i Tyskland  og i Øst-Europa begynner å merkes, er det mange unge mennesker som finner en frihavn i Frankrike, i Paris. Så lenge det varte.

Begge var fotografer, og i Paris møtes de to, og tar sammen kunstnernavnet «Robert Capa». For å få bedre pris for sine bilder hos nyhetsbyråene, sier de at bildene er tatt av den kjente amerikanske fotografen Robert Capa. Så sier historien.

Gerda Taro og Robert Capa

Etter hvert «overtar» Ernõ navnet Robert Capa, mens Gerta kaller seg Gerda Taro. De er unge, de er engasjerte i samtiden, men også nyhetsjegre på jakt etter salgbare bilder.

Sammen dekker de den spanske borgerkrigen. Etter sigende er Gerda den første kvinnelige fotojournalisten i felt i en krig. Mens Robert tok en av sine mest kjente bilder i denne krigen, er Gerdas bilder mindre kjent. I en periode kunne man se forskjell på bilene ved at Gerda fotograferte med 6×6 cm-kamera – og følgelig leverte firkantede bilder, mens Robert fotograferte med sitt Leica med 24×36 mm film. Etter hvert fotograferte begge med småbildekamera, slik at ingen kan i ettertid si hvem som fotograferte hva. Bildene ble stundom publisert under fotobyline Capa&Taro.

Etter hvert gikk Taro sine egne veier. Hun ble etter hvert politisk bevisst på venstesiden, og takket på et tidspunkt nei til frieriet fra sin mangeårige kjæreste.

I juli 1937 ble Taro påkjørt av en stridsvogn i Brunete, Spania, og døde dagen etter. For sin antifascistiske innsats, ga det franske kommunistpartiet henne en ærefull begravelse i Paris på dagen for hennes 27 fødselsdag.

Det sies at Robert aldri kom over tapet av sin store kjærlighet. Han jobbet videre som fotograf, og gikk rett fra den spanske borgerkrigen til den andre verdenskrig. Slik dekket han krig etter krig, etter hvert for bildebyrået Magnum, helt til han i 1954, bare 40 år gammel, trådte på en landmine i Vietnam.

Noen bilder finnes fra Gerda Taros korte og aktive periode, ikke mange, naturlig nok. Men så vil skjebnen og tilfeldighetene det slik at noen ganske nylig oppdager en koffert med i alt 4 500 negativer fra den spanske borgerkrigen: Bilder tatt av Taro, Capa og fotografkollega David Seymor.

Denne historien ble det en film av: «Den meksikanske kofferten». Videre satte Robert Capas bror, Cornell Capa (også han Magnum-medlem) seg fore å kaste velfortjent lys på Gerda Taro, gjennom International Center of Photography i New York.

Leter du på nett finner du hauger med artikler om og tusenvis av bilder tatt av Rober Capa. Og noen få bilder signert Gerda Taro. Sånn kan også historien være urettferdig.

Her en bloggartikkel om Robert Capa.  På nett finner du noe mer info om Gerda Taro.

Oppdatering 1. august 2018: På Googles blog hyller man i dag Gerda Taro på hennes 108 års dag. Fint at en glemt fotograf blir dratt frem i lyset og får den heder hun fortjener.