Gatefoto – en liten (men utrolig bra) intro

Hvis du har sansen for gatefoto, og ønsker et lite gløtt inn i hvordan en proff jobber, så vil jeg anbefale en liten YouTube-video. Dette er noe å lære av.

Settet er litt spesielt. Det er en trivelig danske, Frederik Trovatten (bilde over), som på godt engelsk forteller hvordan en av gatefotografenes ikoner, nå vel 80 år gamle Joel Mayerowits, tenker – og fotograferer. Frederik bor og jobber i Mexico. Han skryter av Joel, legger inn små filmer og lydfiler, og fotograferer selv på gata. Og så skryter han av Joels videokurs.

Du kan ikke unngå å bli inspirert av en så positiv og hyggelig fremtoning som Frederik, og du kan ikke unngå å plukke opp noen tips i kunsten å ta gatefoto.

I samme YouTube-serie kan du også lære litt om måten Robert Frank jobber på. Veiene til de to fotografene krysses på en finurlig måte.

Foto: Joel Meyerowitz

Videoen anbefales.

Dorothea Langes bilder

Et av ikonene fra FSA-prosjektet: «Migrant Mother», tatt av Dorothea Lange.

De som har fulgt med denne bloggen en stund, vil ha registrert min interesse for historisk foto. Jeg har blant annet omtalt fotoprogrammet til Farm Security Administration, under den store depresjonen i USA på 30-tallet.

Bildene til en av fotografene den gang – og kanskje den mest kjente, Dorothea Lange, er nå gratis tilgjengelig i digitalt format fra Oakland Museum, i California. Bildene er delt i fire seksjoner: Depresjonen, Andre verdenskrig i USA, etterkrigsbilder, tidlig arbeid og personlige prosjekter.

Før du leser om henne og bildene hennes, må du få med deg bakgrunnen ved å lese artikkelen om «bildene fra det fattige Amerika».

Enjoy.

Stephen Shores amerika

«American Surfaces», den etter hvert legendariske boka fra midt på 70-tallet, er nå ute i ny og revidert utgave. Da boka kom ut første gang, må bildene ha vært ganske langt unna «main stream». Det vil kanskje noen fortsatt mene, selv i dag.

Utrustet med et 35 mm Rollei-kamera dro Stephen Shore på tidlig 70-tall rundt i USA for å dokumentere hverdagskulturen. Prosjektet ligner litt på Robert Franks fotoreise fra 1955 som endte i boka «The Americans». Men det ble kontroverser på ulike plan. Les artikkelen om Robert Frank, så forstår du.

Med sitt lille kamera (for å unngå «å se ut som en fotograf») ønsket han å utforske amerikansk kultur. Han valgte ut fire-fem elementer: Egne måltider, dag for dag. Motellrommene han bodde på. Foto av hovedgatene i de stedene han var innom, og vindusutstillinger til butikker. Og til sist arkitektur.

Prosjektet tok flere år. Senere gikk han over til større kameraformater. Shore var en «disiplinert» fotograf. Han jobbet med hvert motiv frem til komposisjon og innstillinger var korrekt – og så tok som regel bare ett bilde.

Stephen Shore (1945 – ) er en fotograf som tok spesielle bilder. Noen av dem er av typen «dette kunne jeg gjort selv» eller til og med av typen som du kan finne i Instamatic-albumet til tante Elfrida.

Jeg har imidlertid stor sans for disse bildene. Hva mener du?

Alle bildene her er selvsagt fra boka. Boka finnes blant annet på Amazon og koster 41 £, eller grovt sett 480 NOK, pluss frakt.

 

Her lenke til fotografens nettsted.

Alfred Eisenstaedt: Kysset på Times Square

Du har sikkert tidligere sett bildet av marinegasten og «sykepleieren» på Times Sqare, NY. Bildet ble tatt 14. august 1945, den dagen da Japan kapitulerte etter andre verdenskrig. En av de som var ute i gatene med sitt kamera, var Life-fotograf Alfred Eisenstaedt. I et glimt oppfatter han situasjonen, og rekker å fyre av fire velkomponerte og gode bilder på de omlag 10 sekundene dette «kysset» varer. I kaoset blant tusenvis av mennesker rekke han ikke å få navnene til de to på bildet.

Først 42 år senere gjør marinegasten på bildet, George Mendonsa, krav på honorar fra forlaget, men dropper det senere. Nå finner man også frem til kvinnen i hvit drakt, Greta Zimmer Friedman, som den gang var tannlegeassistent.

I forbindelse med 70-års-minnemarkeringen etter slutten på andre verdenskrig, laget TV-selskapet CBS en sak på dette, og med opptak fra 2012 da man hadde fått med seg både George og Greta til Times Square igjen. Du kan se TV-innslaget her.

Hvem var så fotografen? Alfred Eisenstaedt (1898-1995) var tysk jøde, og hadde allerede rukket en solid fotokarriere for Assosiated Press i Tyskland, før nazistene tok over makta. I 1935 flyttet han til USA, og ble etter hvert en del av fotostaben i Time magasin, sammen med bl.a. Robert Capa.

Alfred Eisenstaedt var vant med å bruke småbildeformat, altså 35 mm film og Leica-kameraer, og han foretrakk å benytte eksisterende lys. Dette i motsetning til mange av sine amerikanske kolleger, der «normen» var storformat-kameraer og blits.

Denne, mer uformelle måten å fotografere på, ble varemerket til den nye tidens fotojournalistikk. De små kameraene bidro også til en mer avslappet atmosfære når kjendiser og berømtheter skulle fotograferes: «They don’t take me too seriously with my little camera,» fortalte Eisenstaedt. «I don’t come as a photographer. I come as a friend.» Dette er noe mange fotografer erfarer selv i dag når de går over fra for eksempel speilrefleks til de mindre speilløse kameraene.

Du finner haugevis av Eisenstaedt-bilder på nett. De er verd en studie.

Café Lehmitz – og Anders Petersen

Den svenske fotografen Anders Petersen (1944-) er en legende. Prosjektet og boka om Café Lehmitz er muligens den enkeltjobben som i første rekke bidro til dette.

Han var (eller ble) Christer Strømholm-elev i Stockholm, og var sterkt påvirket av Den Store Mesteren.

Under koronakrisen stengte «Fotografiska» i Stockholm (men har akkurat åpnet nå). De laget noen få virtuelle visninger. En av dem var altså med bilder av Anders Petersen.

Her er hva galleriet skriver:

«Hur gammal var Anders Petersen när han i tre år hängde på och dokumenterade Café Lehmitz? Och vad var det för ställe egentligen? Vad för kamera är Anders Petersens favorit och vad betyder alla hans markeringar på kontaktkartorna?

Följ med Juliana Wiklund, guide och lärare på Fotografiska, när hon ger alla möjliga svar genom att guida dig genom den fantastiska utställningen Color Lehmitz.»

God fornøyelse!

OBS: De første sekundene av filmen er uten lyd.

 

Her litt bakgrunnsstoff om:

August Sander: Hva bildet ikke viser…

God bildeanalyse kan være spennende og ikke minst svært interessant. Bildet du ser her heter «Tre bønder på vei til dans». Bildet er tatt av den tyske fotografen August Sander like før første verdenskrig.

Young Farmers 1914, August Sander 1876-1964.

I en liten videofilm på knappe ni minutter kan du få et gløtt inn i hva bildet viser: Hvem var de egentlig? I hvilken sammenheng er bildet tatt? Hva sier bildet om den tiden det var tatt i. Og – sist men ikke minst – hva er det bildet ikke viser.

Vi er nå midt i den tematikken som fotografen gjennom sitt arbeide ønsket å belyse. Det er en blanding av samfunnsbeskrivende dokumentasjonsfoto. Samt en solid porsjon kunstnerisk nerve.

August Sander

August Sander (1876-1964) var en tysk portrett- og dokumentarfotograf. Sander er nå ansett som en av de viktigste fotografene i det 20. århundre. Med boken Menschen des 20. Jahrhunderts («Mennesker fra det 20. århundret») skapte han et epokegjørende fotoprosjekt. Han var senere en sentral skikkelse innen kunstretningen Neue Sachlichkeit («ny saklighet»).

August Sanders arbeid omfatter fotografier av landskap, natur, industri, arkitektur og byer, men han er hovedsakelig kjent for sin portrettkunst, eksemplifisert ved storverket Mennesker fra det 20. århundret. I fotoserien i denne boken forsøkte han å vise et tverrsnitt av samfunnet i Weimar-republikken. Boken åpner med en grunnportefølje – bondeportretter fra Westerwald – og videre er verket delt inn i syv grupper: Bønder; Arbeidere; Kvinner; Yrker, Kunstnere, Storbyen og De siste menneskene.

Utallige fotografer har blitt påvirket av August Sanders arbeid, og de mest kjente er blant andre Walker Evans, Dorothea Lange, Irving Penn, Diane Arbus, Bernd og Hilla Becher, Thomas Struth og Rineke Dijkstra.

Bildene som er satt inn her er selvsagt fotografert av Sander. Du finner flere bilder og mer informasjon om ham på nett.

Hvis du har 10 minutter til overs, anbefaler jeg denne filmen. (På slutten blir det i overkant mye sponsorreklame, men da er det jo bare å stenge av).

Pastrycook 1928, August Sander 1876-1964

Kilder: Wikipedia, diverse kunstnettsteder.

 

Marsha Ivashintova, sovjetisk underground street photographer!

Husker du historien fra USA om Vivan Maier – den «franske» barnepiken som fotograferte et helt liv uten å vise bilder til noe og noen, og som først etter sin død ble oppdaget som en av de største street photographers ever.

Norske Elisabeth Meyer er ikke helt i samme klasse, men her er noen likhetspunkter.

Relativt nylig kom 30 000 negativer frem fra glemselen. Denne gang i Leningrad. Også denne gang bilder av en kvinnelig fotograf. Navn: Masha Ivashintsova (1942−2000).

Marsha levde et til tider turbulent liv, dels alene, men oftest sammen med ulike kunstnerkjærester – flere av dem dyktige fotografer. Det var et liv som ingen måte passet inn i det komministyrte Sovjetunionen. Deler av Sovjetisk kunstnerliv var rene undergrunnsbevegelser som ble dyrket og fremført hemmelighet. Mange av de som valgte å leve på siden av Sovjetregimes «lover og regler» måtte ta følgene av det. Så også Marsha og hennes like.

Da Marshas datter ganske nylig måtte rydde på loftet etter sin mor, fant hun og sin mann hauger med bilder og negativer. De så fort at de hadde ramlet over en skatt. Under et nytt politisk regime var det nå rom for å vise frem bildene og la Marsha få den heder hun fortjente.

De fleste bildene er tatt med Leica IIIc og Rolleiflex. Ekte Leica-kameraer må ha kostet en formue – også den gang. Marsha brukte i perioder også Sovjetiske «Leica-kloner» som Zorki.

Mange av bildene er digitaliserte, men det gjenstår en del. Det har vært utstillinger med hennes bilder, blant annet i USA og Polen. Jeg finner ingen bøker med og om hennes bilder, men på et fint nettsted med mange bilder og gode tekster får du et godt bilde av en spesiell dame, en dyktig fotograf og nok en av de mange skjebnene innen moderne fotografi. http://mashaivashintsova.com/

Tekst fra nettstedet:

For me this photograph is a metaphor of Masha’s life: alone, in the beautiful emptiness. Alone, but also in the center, being the perceiving subject, without whom the beauty would not exist. Masha kept her works in our attic because her photography was not created for an exhibition or a show. It was Masha’s endless attempt to understand the shades of the inner and outer world. They were pain, joy and the very manifestation of life — as was Masha’s life itself.

 

Kilde: Wikipedia og fotografens nettsted. Husk å klikke på bildene for å se disse i stort format, og for å kunne lese tekst om bildene.

Takk til Daniel N for tips om Masha Ivashintsova.

 

Hasselbladprisen til Moriyama

Den japanske fotografen Daido Moriyama er i år (2019) tildelt den prestisjetunge Hasselbladprisen. Det betyr 1 million svenske kroner og en fotoutstilling. Pluss et symposium. Dette vil nok bidra til at Moriyamas fotokunst blir enda mer kjent i Europa.

For nøyaktig ett år siden skrev jeg en blogg, litt om japansk fotokunst men mest om Daido Moriyama. For å få et gløtt inn i prisvinnerens verden, foreslår jeg at du leser denne bloggartikkelen, og eventuelt også ser på noen av de lenkene jeg ga – blant annet til en liten filmsnutt.

Også foto-verdenen er full av merkverdigheter og paradokser. Mottakeren av Hasselblad-prisen, Moriyama, liker ikke store kameraer. Han jobber med små kompakt-kameraer. Hans spesielle stil er vel så langt fra klassisk Hasselblad-fotografering som det er mulig å komme.

Selv sier han at han har blitt inspirert av Eugène Atget, Jack Kerouac, William Klein, Nicéphore Niépce, Shomei Tomatsu, Andy Warhol, Weegee och Garry Winogrand.

Jeg vet ikke om dette sier deg noe, men for meg er dette en blanding ut over enhver forstand. Alt fra han som «fant opp» fotografiet, via en amerikansk beat-forfatter og til en pop-art-kunstner.

Men uansett, gratulerer til Daido Moriyama og Hasselblad.

Erich Salomon – fotografen fra de lukkede rom

Erich Salomon

Fotografiets historie har mange snodige vendinger og interessante aktører som på ymse vis har bragt oss til hvor vi er i dag. En slik er Erich Salomon, tysk jøde (1886-1944), jurist, snekker, zoolog – og ikke minst fotograf. Han var den første som kom seg inn i lukkede rom der statsmenn og kjendiser fra hele verden måtte være samlet, som tok bilder i smug, i ubevoktede øyeblikk, og som publiserte disse. På godt og vondt menneskeliggjorde dette fiffen og statsapparatet. Tidligere fikk folk flest bare se stivt oppstilte og probert kledte menn. For første gang, og takket være Salomon, fikk vi se slitne mennesker etter harde forhandlinger. Det var nytt og det var enestående.

Erich Salomon var født i Berlin i 1886. Han var innom en rekke utdanninger og yrker, og endte opp med en doktorgrad i jus fra Universitetet i München. Han fikk imidlertid jobb i et forlag, og kom i 1927, i en alder av 41 år, i kontakt med foto.

Fire år tidligere hadde Ernemann-fabrikken i Dresden laget de første Ermanox-kameraene med svært lyssterk optikk. Med disse kunne man fotografere med eksisterende lys, altså uten blitz.

Med dette kameraet som verktøy kunne Salomon belevent og elegant bevege seg i de ellers vanligvis lukkede rom, og aldeles diskret ta bilder ingen andre hadde tatt før ham. I tillegg kunne han plassere sitt Ermanox-kamera inni flosshatten sin, skjære hull for linsa, og ta bilder helt i smug.

Fra 1928 jobbet han for Berliner Illustrierte Zeitung som fotograf. Da den såkalte Kellog-Briand-pakten ble signert i august 1928 vandret Salomon frekt og freidig inn og tok det ledige setet til den Polske delegasjonen, og fikk herfra tatt mange bilder.

Aristide Briand: «Der er han igjen». Foto: Erich Salomon, Paris, August 1931.

Salomon fikk sine bilder, og må åpenbart ha hatt sjarme nok til å bli en slags kjendis han også blant de han fotograferte. Mangeårig fransk statsminister og utenriksminister, Aristide Briand, kalte ham «kongen av indiskresjon». Det finnes haugevis med synonymer til dette ordet på norsk, men ingen treffer det jeg antar at Briand la i begrepet. Da er det enklere å fatte en form for gjensidig respekt, når samme Briand sa at «ingen ville forstå at et møte hadde vært viktig, med mindre Salomon hadde vært der og fotografert».

Erich Salomon besøkte – og fotograferte prominente personer – i England i 1929 og i USA i 1930. I 1931 ga han ut boka «Berühmte Zeitgenossen in unbewachten Augenblicken», altså berømte kjendiser i ubevoktede øyeblikk. Det var en samling av mer enn 170 kjente mennesker.

Da Hitler kom til makten dro familien til Nederland. Salomon fortsatte å jobbe som fotograf i avisen The Hague. Han takket nei til en invitasjon fra Life Magazine om å flytte til USA. Mange andre jødiske fotografer dro fra Europa til USA på slutten av 30-tallet.

Da krigen kom i 1940, og også Nederland ble hærtatt, ble Erich Salomon tatt til fange. Han og familien satt i flere konsentrasjonsleirer. Han døde i Auschwitz 7. juli 1944.

Jeg savner vel egentlig en Salomon i dagens striglete og polerte medievirkelighet.

 

Mer info, for de spesielt interesserte:

https://iconicphotos.wordpress.com/tag/erich-salomon/

http://100photos.time.com/photos/erich-salomon-the-hague

 

Kilder: Encyclopaedia Britannica og Wikipedia

David Creedon – om å fotografere

I ny og ne kommer man over mennesker – og fotografer – som på en spesiell måte klarer å si noe viktig, noe å reflektere over. Den irske fotografen David Creedon er en sånn person. Han er en godt voksen kar som har fotografert hele livet.

På en stillferdig måte, og med sin herlige irske aksent, forteller han om det å fotografere. Han snakker ikke om blendere og ISO. Det er heller ikke viktig hvilke kamera han bruker eller anbefaler. Han selger heller ikke workshops og fotoskoler.

Derimot forteller han om sitt liv som fotograf, han forteller om noen av sine beste bilder (og vi ser med all mulig tydelighet en profesjonell fotograf) og om hvordan de ble til. Og så forteller han hva du bør studere for å bli en bedre fotograf (og kanskje også et bedre menneske).

Se på denne videoen en dag du har god tid og ikke stresser. Den tar ikke mer enn 10 minutter, men likevel.

Ikke uten grunn har denne lille videoen fått mange gode tilbakemeldinger, som for eksempel denne: «The best and most inspiring video I’ve seen on photography in a long while . Wonderful.»

Enjoy.

(Alle bildene er skjermdump fra videoen)

Robert Frank: The Americans»

Det sies at hvis du kun skal kjøpe deg ei fotobok her i livet – så må det bli «The Americans» av Robert Frank. Det er en betydelig grad av sannhet i dette, selv om jeg vil påstå at du går glipp av ganske mye spennende foto hvis du nøyer deg med bare ei bok!

Robert Frank

«The Americans» er etter hvert blitt ikonisert, og har blitt et symbol på en epoke i et stort lands utvikling og historie. Bare søk på nett etter fotograf og/eller bok-tittel. Da vil du finne mange interessant analyser av boka og bildene – og en del spesielle historier, som for eksempel da Joel Meyerowitz etter å ha sett Frank i aktivitet som fotograf gikk rett tilbake til arbeidet sitt som designer, og sa opp på timen. Han ville bli fotograf!

Den ultra-korte historien er at Robert Frank (1924 – 2019) kom til verden i Sveits og tok utdanning innen foto og grafisk design. Han emigrerte til USA i 1947 og startet som motefotograf. Kort tid senere sa han opp. I stedet fikk han utløp for sine kreative evner i miljøet rundt Museum of Modern Art (MoMA), og blant andre fotografer som Saul Leiter og Diane Arbus. Men ikke minst som assistent hos Walker Evans, som bidro til at Frank fikk et stipend fra Guggenheim-stiftelsen. Året er nå 1955.

Med sikker finansiering dro Robert Frank ut på en reise til de fleste av USAs stater. Han kom tilbake to år senere med nærmere 30 000 negativer. Ut fra disse valgte han ut 83 bilder til ei bok. Det skulle være en slags «film på papir», en reise gjennom Amerika, der han ønske å fange tidsånden.

Boka ble ikke det glansbildet av eget land og kultur som de fleste amerikanerne nok trodde på. Bildene var uskarpe, kornete og skjeve. Om Frank hadde hatt et glansbilde i hodet sitt da han kom til USA, så var dette bleknet. På sin reise fikk han se Amerika på en ny måte. Han så raseskillet, han ble selv jaget ut av byer for sitt jødiske opphav, han så fattigdom og arbeidsledighet. Bildene i boka ble derfor en subjektiv beskrivelse av et folk og en nasjon fra en som hadde kommet utenfra, og som kanskje så tiden med klarere øyne enn de som hadde bodd i landet hele sitt liv.

Det ble vanskelig å finne en forlegger. Boka ble derfor omsider først utgitt i Frankrike, i 1958. I USA fikk boka alt fra sterkt negativ til lunken kritikk. Robert Frank var på ingen måte den første til å fotografere med korn, og ha uskarpe og skjeve bilder – men dette var i en helt annen setting, bildene var plassert i en sammenheng og i ei bok. Og fremfor alt var motivvalget utenom det vanlige.

Først noen år senere, og da med et forord av forfatteren Jack Kerouac, ble boka gitt ut i USA. Kerouack skrev romaner slik Frank fotograferte. Begge var påvirket av og begge ble i høy grad påvirkere til det man kaller “the beat generation”.

Siden er boka trykket i mange opplag. Frank har fått sin rettmessige plass blant eliten innen amerikanske foto, og boka har som nevnt blitt en klassiker. Bildene her er selvsagt fra boka. Hvis du mangler boka i samlingen din, så bør du vurdere å skaffe deg den. Du kommer ikke til å bli den samme fotografen etter at du er ferdig med boka.

Boka finner du bl.a. hos Tronsmo i Oslo.

Det finnes som nevnt hauger med interessant stoff om boka og fotografen tilgjengelig på nett. Her er et lite utvalg.

Etterord: Robert Frank døde 9. september 2019, 94 år gammel. I The New York Times kan du lese en lang artikkel om ham.

Gerda Taro – frem fra glemselen

I ny og ne dukker jeg ned i fotohistorien på jakt etter skjulte skatter. Til denne siste kategorien hører helt klart Gerda Taro  (1910-1937). Hun levde nok i stor grad i skyggen av sin fotokollega og kjæreste Robert Capa. Det gjør ikke saken bedre at hun bare ble 27 år gammel.

Historien er spesiell. Gerda Taro het egentlig Gerta Pohorylle, og ble født i Stuttgart i dagens Tyskland. Om lag samtidig vokser Ernõ Friedmann opp i Budapest. Begge er jøder, og da nasjonalsosialismen  i Tyskland  og i Øst-Europa begynner å merkes, er det mange unge mennesker som finner en frihavn i Frankrike, i Paris. Så lenge det varte.

Begge var fotografer, og i Paris møtes de to, og tar sammen kunstnernavnet «Robert Capa». For å få bedre pris for sine bilder hos nyhetsbyråene, sier de at bildene er tatt av den kjente amerikanske fotografen Robert Capa. Så sier historien.

Gerda Taro og Robert Capa

Etter hvert «overtar» Ernõ navnet Robert Capa, mens Gerta kaller seg Gerda Taro. De er unge, de er engasjerte i samtiden, men også nyhetsjegre på jakt etter salgbare bilder.

Sammen dekker de den spanske borgerkrigen. Etter sigende er Gerda den første kvinnelige fotojournalisten i felt i en krig. Mens Robert tok en av sine mest kjente bilder i denne krigen, er Gerdas bilder mindre kjent. I en periode kunne man se forskjell på bilene ved at Gerda fotograferte med 6×6 cm-kamera – og følgelig leverte firkantede bilder, mens Robert fotograferte med sitt Leica med 24×36 mm film. Etter hvert fotograferte begge med småbildekamera, slik at ingen kan i ettertid si hvem som fotograferte hva. Bildene ble stundom publisert under fotobyline Capa&Taro.

Etter hvert gikk Taro sine egne veier. Hun ble etter hvert politisk bevisst på venstesiden, og takket på et tidspunkt nei til frieriet fra sin mangeårige kjæreste.

I juli 1937 ble Taro påkjørt av en stridsvogn i Brunete, Spania, og døde dagen etter. For sin antifascistiske innsats, ga det franske kommunistpartiet henne en ærefull begravelse i Paris på dagen for hennes 27 fødselsdag.

Det sies at Robert aldri kom over tapet av sin store kjærlighet. Han jobbet videre som fotograf, og gikk rett fra den spanske borgerkrigen til den andre verdenskrig. Slik dekket han krig etter krig, etter hvert for bildebyrået Magnum, helt til han i 1954, bare 40 år gammel, trådte på en landmine i Vietnam.

Noen bilder finnes fra Gerda Taros korte og aktive periode, ikke mange, naturlig nok. Men så vil skjebnen og tilfeldighetene det slik at noen ganske nylig oppdager en koffert med i alt 4 500 negativer fra den spanske borgerkrigen: Bilder tatt av Taro, Capa og fotografkollega David Seymor.

Denne historien ble det en film av: «Den meksikanske kofferten». Videre satte Robert Capas bror, Cornell Capa (også han Magnum-medlem) seg fore å kaste velfortjent lys på Gerda Taro, gjennom International Center of Photography i New York.

Leter du på nett finner du hauger med artikler om og tusenvis av bilder tatt av Rober Capa. Og noen få bilder signert Gerda Taro. Sånn kan også historien være urettferdig.

Her en bloggartikkel om Robert Capa.  På nett finner du noe mer info om Gerda Taro.

Oppdatering 1. august 2018: På Googles blog hyller man i dag Gerda Taro på hennes 108 års dag. Fint at en glemt fotograf blir dratt frem i lyset og får den heder hun fortjener.

Hörnell på Riksgränsen

I en lang periode av mitt liv var «Hörnell på Riksgränsen» et begrep. Man gikk gjerne ned et toneleie, og ble litt andektig i stemmen.

Sven Hörnell fotograferte fra bakken og fra fly. Han solgte dyre, store bilder og litt rimeligere plakater til turistene. Flere ganger om dag introduserte og startet han sitt flotte lysbildeshow der 12 Hasselblad-projektorer med datidens avanserte overtoningsteknikk viste hundrevis av 6×6-dias på bredt lerret, akkompagnert av tilpasset musikk og ikke minst med Hörnells egen spesielle røst.

I 1992 gikk han ut av tiden. Kort tid senere var det meste av hans livsverk pakket ned. Det stilige bygget var solgt. Kinosalen, bildene på vegg, de små souvernirene – alt var borte. Inn kom en dagligvarebutikk. Mange år senere er huset bygget om til leiligheter. Hörnell – hvem var det?

50 års virksomhet som fotograf og tusenvis av flotte naturbilder er krympet ned til noen få setninger i svenske Wikipedia:

Sven Hörnell, född 1919, död 4 oktober 1992, svensk fotograf.

Sven Hörnell föddes i Järved i närheten av Örnsköldsvik  och ägnade över 50 år till att fotografera den svenska fjällvärden. Han bosatte sig i Riksgränsen i början av 1940 efter att ha förälskat sig i norra Lappland  och fotograferade fjällen från bland annat sitt flygplan
Piper Super Cub.

Hörnell har bland annat givit ut fotoböckerna «Sverige sett från luften», 1972, «Mitt Lappland», 1981 och «Subarktiskt Land», 1991.

Jeg har Googlet etter bilder av ham. Finnes så å si ikke. Den flotte boka «Mitt Lappland», en murstein i stort format, får du nå på Tradera.se (svenkenes FINN) for en hundrings. Boka «Bilder fra Riksgränsen» går for halvparten.

Prøv å søke på for eksempel Tom Sandberg eller Kåre Kivijärvi, og se hva du finner av bilder og omtaler.

Riksgrenseområdet med Lapplandia. Mellomriksveien E10. Hørnells virksomhet holdt til i huset til høyre, nedenfor jernbaneoverbygget.

 

For meg som har møtt Hörnell, hørt ham og sett hans utrolige bildespill mange ganger, er dette en litt trist sorti. Men det finnes vel noen forklaringer. De andre var Kunstnere som i perioder knapt hadde penger til film. Hörnell var forretningsmann og fotograf. Kanskje i den rekkefølgen. Det vil si, trolig er det enda mer korrekt å si at han var en dyktig fotograf, som måtte være minst like dyktig forretningsmann for å overleve. Og det gjorde han – med relativt god margin.

Ikke kjenner jeg svensk kulturliv, men jeg innbiller meg at for å skaffe seg evig liv i de kretser måtte man ha menget seg med Kultureliten på Den Gyldene Freden i Gamla Stan, og sørget for å skryte solid av egen kunstnerisk fortreffelighet og genialitet. Jeg tror Hörnell trivdes best i sitt landskap.

Sven Hörnell tok og solgte vakre naturbilder, og gjennom 20 år maktet han å skape en unik opplevelse for tusenvis av turister når lyset slokket inne i visningsrommet på Riksgränsen og bilder fra Lappland kom opp på skjermen.

Nå er han borte, og mye er visket ut. Stort sett. Lenker på internett leder til tomme sider med feilmelding. Bildene på nett er stort sett forsider på bøkene hans. 50 års virke er borte. Jeg synes fortsatt det er trist.

Hvorfor skriver jeg om ham på bloggen?

For kort tid siden var jeg så heldig å få to kameraer som hadde vært eid og brukt av Sven Hörnell: Et 16 mm Arriflex filmkamera med i alt fire fast linser og ett zoom-objektiv. Pluss en Linhof Technica, 4×5’’ med hauger av filmholdere. Jeg ser at både Arri’er og Linhof’er har en viss verdi på eBay, uten at jeg vet noe om de faktisk selges og kjøpes.

Trolig brukte han sin Arriflex da han filmet ørnefangst med bare nevene i Lofoten en gang i sorthvitt-filmens tid. Linhofen vet jeg ikke, for i all hovedsak trodde jeg han jobbet med Hasselblad.

Nå ligger begge kameraene trygt forvart på hobbyrommet mitt. Jeg hører fortsatt stemmen hans når jeg går forbi kameraene.

Oppdatering: Nå har du muligheten til å se litt mer av det jeg skriver om, og «møte» fotografen i NRK-programmet «Ut i Naturen» fra desember 1992. Anbefales!

Fakta 1: Riksgränsen er opprinnelig en togstasjon langs Ofotbanen, mellom Narvik og Kiruna, nokså nær den svensk-norske grensen. Her er et vinterturistanlegg med mange alpinbakker. Hörnell startet sin virksomhet her og bygget etter hvert opp en «visuell bedrift», med basis i sine bilder. Da han fikk problemer med beina, kjøpte han sjøfly og fortsatte virksomheten med å fotografere fra lufta.

Fakta 2: Området mellom Abisko i Sverige og Lofoten i Norge er fortsatt et område som er verd å utforske – og fotografere. Jeg tipper den gamle bautaen ville blitt glad om flere vandret i hans spor.

Kevin Carter – fotografen i aller første rekke

Noen bilder glemmer man aldri. Bildet av den hungersnødrammede lille jenta og gribben som har satt seg bak henne for å vente på neste måltid, er ett slikt bilde. Det er tatt i Sudan i 1993. Fotografen het Kevin Carter. I 1994 fikk han den amerikanske Pulitzerprisen for bildet, og for en stakket stund ble verdens oppmerksomhet rettet mot sultkatastrofen i Sudan. Men Carter fikk også kritikk – for ikke å ha grepet inn og berget jenta.

Den sørafrikanske fotografen Kevin Carter var en av «medlemmene» i the Bang-Bang Club: De tøffingene som er i front for å få de aller, aller beste bildene – og som dermed også har sett det meste av død og elendighet.

I 1993 fløy han til Sudan for å dekke sultkatastrofen der. Utslitt etter en lang dags jobbing, gikk han en liten tur inn i bushen, og hørte klynkingen fra et barn. Hun satt på huk og hadde åpenbart ikke krefter igjen til å gå frem den alle siste veien til et matsenter i nærheten.

Han tok bilder av jenta. Like etter landet en gribb bak henne. Kevin tok flere bilder, nå av jenta og gribben.

Han var grundig advart mot å berøre noe og noen på grunn av smittsomme sykdommer, derfor kunne han ikke gjøre noe. I stedet ventet han og håpet at gribben ville ta til vingene. Den satt. 20 minutter gikk. Til sist skremte han gribben, og så at jenta stavret seg videre mot matsenteret. Dette er i alle fall en av historiene om denne episoden, og gudene må vite om ikke denne versjonen ble skapt i ettertid. Jeg har i alle fall lest flere versjoner.

Men det er derimot liten grunn til å tvile på resten: Kevin satte seg ned, tente en sigarett, hadde en liten samtale med Vårherre. Og gråt.

Bildet ble oppslag i New York Times, Kevin fikk Pulitzerprisen og bildet fikk berettiget oppmerksomhet. Så kom kritikken for at han ikke hadde grepet inn, og det ble reist spørsmål om hva som senere hendte med jenta.

Kevin ble mer og mer hjemsøkt av det han hadde opplevd og sett, og etter hvert ble hverdagen for vanskelig å takle. Han døyvet en del med blant annet alkohol, men da heller ikke dette hjalp kjørte han i juli 1994 bilen sin ut i bushen og koblet en slange til eksosrøret. De fant ham sammen med mange brev og notater som forklarte hvorfor han ønsket å forlate denne verden. Blant annet: “I am haunted by the vivid memories of killings & corpses & anger & pain.”

Kevin Carter ble 33 år gammel.

Etterord:

I en av bøkene til NRK-journalist Tomm Kristiansen forteller han i ett kapittel om sin gode venn som til sist ikke orket mer.

I ettertid fortelles det at jenta på bildet faktisk kom frem til matstasjonen. 14 år senere døde hun av malaria.

Sosiale medier og åtte årstider

Hvis du har litt tid for deg selv denne måneden (februar 2018), kan du med stor sannsynlighet lære en god del av Moderskeppets to gratisvisninger:

A: Naturfotografen Serkan Günes, som kommer fra Istanbul og har i sitt natur-prosjekt fått seg en base i Gällivare i Nord-Sverige. Han vil ha stillhet, han går på ski i landskapet (der alle kjører scooter) og han tar ytterst få bilder på sine turer. Målet er å dokumentere de åtte årstidene. Mens vi vanligvis opererer med fire årstider, har samene åtte – som er helt forskjellige og som krever sitt i forhold til reinene.

B: Den unge bloggeren Elin Kero fra Tyresö utenfor Stockholm. Hun har sin egen YouTube-kanal, legger ut stoff på Instagram, på Facebook og andre sosiale kanaler, og lever av dette. Hun lever et hektisk liv, der hun bruker naturen for å slippe ned skuldrene.

Det er altså to høyst ulike fotografer som du kan møte – aldeles gratis – i februar måned 2018. Det er enkle, greie produksjoner, som jeg vil tro at mange kan lære en god del av. Hvordan gjør de det? Hvordan tenker de? Hvordan klarer de å finansiere sine prosjekter?

Enjoy!