Histogrammet – nøkkelen til bedre bilder

På ulike nettsteder ser jeg daglig bilder som kunne blitt det lille steget bedre bare med litt enkel bildebehandling. (Og av og til ser jeg bilder som faktisk kunne blitt myyye bedre med bildebehandling). Ofte dreier det seg om blasse og «flate» bilder. Løsningen ligger i å fikse på histogrammet.

Foto: Kjell G: Karlsen. Ferdig behandlet bilde.

For en som har sin fortid i den analoge verdenen med film, fremkalling og kopiering, er det naturlig at «det å trykke på knappen» bare er første steg i en lang prosess frem mot et ferdig bilde. Men for mange som har startet med foto i den digitale verdenen er det sikkert like naturlig å se for seg at bildet er fiks ferdig straks de har trykket knappen helt ned.

God prosessor
Det er faktisk også forståelig.  De fleste gode kameraer har en innebygget bildebehandler (prosessor) som lager jpg-bilder med passe forsterkede farger, trolig litt oppskarping og kanskje også dynamisk utjevning – og med så god teknisk bildekvalitet at det stort sett bare er å forstørre bildene og henge dem rett på veggen. Selv fotograferer jeg mer enn 90 prosent i RAW, og da ligger det i kortene at de aller fleste bildene må behandles etterpå. Her ligger det ingen form for selvpining, men bare en erkjennelse at bilder stort sett krever ulik form for behandling før de er slik jeg vil ha dem.

Strekk histogrammet
Dette kunne man si mye om, og vi kunne begrave oss langt inn i et eller annet bildebehandlingsprogram. Det tar jeg ikke nå. I stedet vil jeg vise deg hvordan jeg ordnet på bildet til Kjell G. Karlsen. Han la ut et spennende bilde på Facebook. Jeg spurte om jeg fikk låne det for å se om det kunne gjøres bedre. Både originalen og det korrigerte bildet legges selvsagt ut med hans velsignelse.

Det ferdige bildet finner du øverst på denne siden. Ved siden av her ser du hvordan histogrammet til dette bildet ser ut.

Original
Nedenfor her ser du hvordan originalen så ut, og histogrammet til dette bildet. Jeg forstår godt at kameraet ikke taklet dette motivet, for det er ganske langt unna et «normal-bilde». I dette tilfellet ønsker vi at skal snøen være lys blå og månen hvit – og ute er det kald natt.  Det klarte ikke selv et så avansert kamera som Nikon D600 å få til.

Det viktigste jeg gjorde var å strekke histogrammet mot hvitt. Det er en enkel prosess både i Lightroom og i Photoshop. Det er nettopp her mange kan forbedre bildene sine.

I dette tilfellet gjorde jeg nok litt ekstra i tillegg. Ulempen var at jeg mistet litt av var de fine skyene som lå over månen.  Til sist kappet jeg bildet litt, slik at hytta kom til å ligge noe mer i «det gyldne snitt».
Hva liker du best av originalen og det behandlede bildet?

Normalfordelingskurve
Til høyre her ser du hvordan histogrammet på et standard-bilde bør se ut. Et «gjennomsnittsbilde» ser ut som en normalfordelingskurve med topp på midten og med haler som strekker seg ut mot sort og hvitt. Øverst ser du et overeksponert bilde og nederst et undereksponert bilde. Vanligvis. Men ikke alltid. Et highkey-bilde vil ha en kurve som øverst, mens du ser likheten mellom det behandlede månebildet og kurven nederst.  Foto er ikke noe eksakt vitenskap. Det er du som skal bestemme hvordan bildet skal bli seende ut.

Hvis du har bilder du ikke er fornøyd med, så sjekk histogrammene. Her kan forklaringen ligge. På nett finner du opplærings-videoer i bøtter og spann. Det kan også være smart å kontakte din nærmeste fotoklubb. Her er det sikkert medlemmer som kan hjelpe deg både med å ta mer korrekte bilder med en gang, og med å behandle bildene etterpå.

Det finnes mange opplærings-videoer på nett. Her er bare to eksempler som jeg ramlet over:

• Denne karen er ikke helt stødig i engelsk, men eksempet han viser er godt. (Og se om du klarer Quiz’en).  Litt reklame på slutten kan du hoppe over: http://www.youtube.com/watch?v=CFiJ-YBjDeM
• Her en til: http://www.youtube.com/watch?v=Rm_IPhOSMLM

Reklame

Hvem har du lov å fotografere?

Ukens bloggartikkel handler om personvern i en Facebook og Instagramtid. Vi har alle «eiendomsrett» på vårt eget ansikt, men hvor reell er denne retten i en tid da Åndsverklovens § 45 c brytes hver eneste dag. Og hva betyr det for deg som fotograf? Kan du ta bilder av hvem du vil og legge på nett eller publisere på andre måter?

Det ble en så lang og prinsipiell artikkel at jeg likegodt publiserte den på nettstedet foto.no der jeg frilanser. Du finner artikkelen her.

Bildetekst: 17. mai-tog med noen av våre nye landsmenn. Lov eller ikke lov? Hva mener du?

William Eggelston – en fargekunstner

Du har muligens ikke hørt om William Eggelston. Da tenkte jeg det var på tide å se litt på hans stundom litt merkelige bilder – til inspirasjon og for å få noen nye fotoidéer. For dette er litt spesielt, både hva angår «klassisk komposisjon» og fargebruk.

Bildetekst: Foto: William Eggelston.

Eggelston, f. 1939 i Tennessee, USA, hadde en litt utypisk barndom, og må nok ha vært noe spesiell helt fra barnsben av. Hans interesse for kunst førte ham over til foto. Først sorthvitt. Men det er fargebilder som har preget hans kunstneriske karriere og som bidro til å skape hans eget visuelle univers. For det er det han er: Fotokunstner med fargefoto som verktøy.

Svensk fjernsyn har laget et program om fargefoto og om William Eggelston spesielt. OBS: På grunn av lisensrettigheter kan du kun se programmet frem til ca. midten av april 2013.

Her kan du se flere av hans bilder. Nettstedet er like snodig som bildene og fotografen, men du finner vel ut av det.

Og søker på nett, finner du en god del stoff om fotografen.

Enjoy 🙂

(og forresten – dette er blogg-artikkel nummer 101)

Hurtigruta i Lofoten

Bilder fra mitt arkiv – 1: I ny og ne tenker jeg å skrive noen få linjer om bilder jeg har tatt. Bildet du ser her er tatt i Lofoten i juli 2008. Jeg var i Henningsvær, bodde i nærheten av fyret lengst sør. Skipet du ser er det gamle, ærverdige hurtigruteskipet «Lofoten» som passerte på vei sørover.

Bildetekst: Lofoten sommer 2008. Hurtigrute-skipet MS Lofoten på tur mot Stamsund etter avgang fra Svolvær, her passeres Henningsvær. Skipet er bygget i 1964.

 

 

 

 

 

 

 

 

Jeg så skipet komme, og småsprang ned på bergene for å få fri sikt sørover. Etter en tid dukket det frem bak knausen som fyret står på, litt lengre borte enn jeg hadde regnet med, men med en 200 mm på et DX-kamera, kommer man opp i 300 «35-mm-ekvivalenter», som ikke er så ille. Jeg skulle gjerne skulle hatt skipet litt nærmere, men har full respekt for at det i seilingsruta er lagt større vekt på maritime kriterier enn rent fotografiske. Men hadde skipet vært nærmere, ville det også vært skarpere. Det er en del begrensninger i å få objekter skarpe og fine over avstander, når det er sommervarmt over kaldt hav, og lufta er såpass stille som den var her.

Spotlight
Så kommer det en spotlight fra oven: Rett på hurtigruta. Et lite hull i skylaget sender noen flotte stråler rett på båten, mens havet rundt er mørkt og himmelen står ganske uværstung i bakgrunnen. Selv det sorte skroget lyser opp.

Lyset fra oven må ha vært en følge-spot, for den hang på skipet i flere minutter. Kanskje var årsaken at dette skjedde på en tid da Vårherre fortsatt så på Hurtigruten med en viss faderlig omsorg.

Jeg fikk mange bilder, både på høydeformat og breddeformat etter hvert som skipet stevnet frem i ulike posisjoner i forhold til den lille holmen du ser bak skipet på dette bildet. Så forsvant lyset, og etter hvert også hurtigruta.

Moral
Denne lille historien har egentlig ingen annen moral enn at det er greit å være på rett sted til rett tidspunkt. Med kamera. Og ha flaks i tillegg. Pluss selvsagt at hvis du ikke har vært i Lofoten ennå, så er det på tide å dra dit, sommer som vinter. Med kamera. Og litt flaks.

Fakta: Nikon D300, 1/1000 sek, f:8,0, ISO 640, 300 mm (35 mm ekv.).

30.000 visninger på Infotobloggen

Så passerer telleverket på Infotobloggen 30.000 visninger. Hyggelig. Takk til alle som følger bloggen.

Samtidig er vi akkurat et par artikler unna å runde 100 bloggartikler. På et tidspunkt hadde jeg sett for meg dobbelt-jubileum, men telleverket gikk så raskt at vi heller får feire på nytt når 100 artikler passeres 🙂

Infotobloggen startet 25. november 2011. 20.000 visninger ble passert ett år senere. Og nå, tre måneder senere, runder vi 30.000. Årsstatistikken fra WordPress gir en bra info om hvem som leser hva, når og fra hvor.

Det hender jeg tenker at nok er nok. Kanskje er 100 bra? Vi får se. Så lenge jeg har noe vettugt å skrive om, og synes dette er gøy, blir jeg vel å holde på. En stund til i alle fall…

Enjoy.

Kjøper du originalt eller uoriginalt fotoutstyr?

Om du velger å kjøpe originalt eller uoriginalt fotoutstyr til ditt kamera, handler ofte om hvilke krav du har til kvalitet – og til størrelsen på lommeboka di. Og da snakker vi kanskje om du tjener penger på bildene dine, eller det er en ren hobby. For det kan være stor prisforskjell på originalt og uoriginalt utstyr. Svært stor forskjell.

Bildetekst: Vertikalgrep med plass til standard-batteri (til høyre) og egen kassett for 8 stk AA-batterier(bak).

Her kommer en liten gjettekonkurranse: Over her ser du to bilder av såkalte vertikalgrep, begge laget til Nikon D300(S) og D700. I tillegg til å gjøre det enklere å ta bilder på høykant ved at utløseren og en del kontroller er tilpasset høydeformat-fotografering, har et vertikalgrep også ekstra batteri inni som gjør at du kan ta mange flere bilder mellom hver lading. For mange fotografer, og i mange sammenhenger, er dette veldig kjekt å ha.

Plast vs. magnesium
På det ene bilder ser du et originalt Nikon-vertikalgrep. På det andre en enhet laget hos en tredjeparts-produsent. Den gir seg ikke ut for å være noe annet enn det den er, men den er selvsagt en ren klone av originalen.

Det ene er laget av plast. På den andre er ytterskallet av magnesium. Det er naturlig å tro at kvaliteten på de elektromekaniske komponentene er av tilsvarende kvalitet som skallet, og det er vel nettopp her vi finner de kritiske faktorene.

Plastic Fantastic
Utvendig ser du knapt forskjell på de to grepene. Men kjenner du på dem, så merker du fort at den ene har en typisk «plastic feeling».  Så spørs det om det etter noen tids bruk også er andre forskjeller enn bare «feelingen».

Her er svaret på gåten. Den øverste er laget av kinesiske Aputure. Den nederste er et Nikon-produkt.

Og prisen…
Så var det prisen da: Det øverste koster om lag 52 US $ (dvs. ca. 280 norske kroner) kjøpt fra f. eks. kinesiske Deal Extreme. Prisen er inklusive porto. Om det tilkommer toll vet jeg ikke. Det nederste kan du kjøpe i Norge og koster om lag 2.500 kroner. Pluss frakt!

Behov?
Hvis du tar mye bilder i portrettformat, har behov for lang batterilevetid og/eller trenger ekstra batterikapasitet for å kunne komme opp i 8 bilder pr sekund, så er et vertikalgrep midt i blinken. Så spørs det da om du er proff som bruker kamera daglig og MÅ ha utstyr som fungerer 110 % hver gang. Eller om du er en glad amatør som bare innimellom har behov for slikt utstyr, og at det ikke er verdens undergang om noe går galt. (Og skulle det gå galt, så tar du et tap på 280 kroner med et skuldertrekk).

Mest originalt
Jeg har opp gjennom årene forsøkt å holde meg til originalt utstyr, og spesielt når det gjelder linser. Jeg har hatt Nikon kamera og linser siden 1979, da jeg kjøpte min første Nikon F. I min profesjonelle karriere som fotojournalist og senere fotograf i reklamebyrå, måtte jeg ha utstyr som jeg kunne stole på og som ga skarpe bilder. De få gangene jeg forsøkte meg med ikke-originale linser, fikk de som regel kort levetid. De var bare ikke gode nok. Jeg husker ei gammel Vivitar-linse som aldri tegnet skarpt og som hadde masse kromatisk avvik. Da repro-anstalten jeg brukte slo alarm, forsvant den linsa ut døra. Det er mange år siden. Men da jeg bare for ca. ett års tid siden oppdaget at en høyt rangert og godt dekorert Tamron superzoom ikke ga skarpe bilder ut i kantene, forsvant også den. Inn kom en nesten like «super» Nikon-linse. Det var klasseforskjell.
Da er det litt forskjell med periferiutstyr som ikke er kritisk for å få tatt skarpe bilder. Jeg har for eksempel valgt å kjøpe en uoriginal GPS-mottaker, og når jeg bruker snorløseren så er det en Hama og ikke en Nikon.

Les andres erfaringer
Trenger du vertikalgrep? Her kan du lese hvilke erfaringer andre har med både originale og ikke-originale vertikalgrep til Nikon D300/700. Her er interessant lesning og gode vurderinger. Men les (også) disse erfaringene med «skepsis-filteret» påslått: Det er ikke gitt at andre har samme behov eller samme kvalitetskrav som deg.

Men det var ikke alt…
Og, forresten, mens vi nå er inne på originalutstyr: visste du at man også kan kjøpe full vertikalgrep-pakke: Et vertikalgrep som vist, men i tillegg spekket med Nikons batteripakke EN-EL4a (11,1 V og 2500 mAh), i motsetning til de vanlige EN-EL3e med skarve 7,4V og 1500 mAh. Da må man selvsagt ha med en hurtiglader til dette batteriet. Ikke helt billig det heller. Ville bare nevne det. Og at hele denne pakken det koster ca. 5.000 kroner!

Fotostativ – trenger du det?

Det er en god gammel regel om fotostativer som er om lag slik: Det finnes to typer stativer. Den ene typen er de lette, elegante og smidige som du kan ha med deg over alt. Og den andre typen? Det er de som er brukbare, som holder kamera i ro og som gir deg skarpe bilder! Det er en god porsjon sannhet i dette.

Det første du må spørre deg om, er om du overhode trenger et stativ. Hvis du er ferieknipser med et lite lomme-kamera, så trenger du knapt mer enn tre fleksible bein og en skru på toppen du kan feste kamera i for å få tatt noen bilder der du også kan være med. Den kostet i sin tid typisk 99 kroner. (Men også med et slikt og et lite kompakt på toppen, kan du skape flotte bilder takket være «stativet»)

Bildetekst, over: Mitt faste stativ, et Manfrotto 055XPROB med et 498RC2 kulehode på toppen. Etter mange år med et annet hode (se bilde nedenfor), skiftet jeg nylig, og har ikke angret et sekund. Et solid kulehode er mye raskere å få stilt inn.

Har du har et større kamera, for eksempel et speilreflekskamera med noen linser, så kan du med et godt stativ ta bilder du aldri vil klare å ta uten.

Ofte nødvendig
Hvilke bilder er det du kan ta med et stativ, som du ikke kan ta uten? Her er noen eksempler: Nordlys kan du bare glemme uten et skikkelig stativ. Du trenger også stativ til bilder der noen av elementene skal være uskarpe (dvs. bilder som krever lang lukkertid), som f eks helt slørete hav mens landskapet er skarpt. Mange vil også oppleve at bilder tatt med lange telelinser blir skarpere ved bruk av stativ, enn uten – uansett moderne vibrasjonsdempemetoder. Og videre: Landskapsbilder der absolutt alt skal være skarpt, fra blomsten som er 10 cm fra linsa, til fjelltoppene i bakgrunnen (her snakker vi om ekstremt liten blender (=«lite hull»), hvilket normalt også betyr lang lukkertid. En del makrofotografering. Reprofotografering. Og det er flere eksempler.

RRS
Landskapsfotografen og Lightroom-eksperten Matt Kloskowski har laget en blogg-artikkel om stativer. Han slår et slag for en type stativ og stativhoder som jeg vet at «Kelby-klanen» sverger til: Really Right Stuff. Dette er meget solide greier og koster deretter. Bare et kulehode av typen RRS koster nok mer enn mange er villig til å betale for et helt kamera.

Pris-kvalitet
Selvsagt trenger ikke alle å plukke fra aller øverste hylle, med mindre man har ekstreme krav (og tilsvarende bankkonto). Selv har jeg svært god erfaring med stativer fra Manfrotto, som jeg har brukt en årrekke og som jeg får kjøpt reservedeler til ved behov. Hvis RRS er Rolls Royce, så ligger vel Manfrotto et sted mellom Mercedes og Volvo. Da forstår du at heller ikke dette er billig, men her får du mye kvalitet for pengene. I denne kvalitets/pris-klassen kjøper man vanligvis stativ for seg, og hode for seg, alt avhengig av hva du foretrekker og hvilket behov du har.

Må tåle vekt
For et stativ og hode beregnet for en passe engasjert hobbyfotograf med godt utstyr bør en regne med å kunne få noe brukbart i en prisklasse fra om lag 2.000 kroner for stativet og 1.000 kroner for et passe kulehode. Da vil du kunne få et stativ som tåler vekten av et digitalt speilreflekskamera og linser opp til ca. 300 mm, som tåler vær og vind, som kan slås ned i bakkehøyde og som kan strekkes opp til bortimot et par meter. Men, og det sier seg selv: Dette er ikke et stativ som henger fast bakpå fotoryggsekken, eller som man drar med seg milevis ut i ødemarken.  Da får man heller kompromisse den ene eller annen vei: Dyre og solide karbonfiberstativ eller lettere og svakere utgaver.

Her er noe av det du bør du se etter på et stativ:

• Maks høyde på selve stativet, uten oppdratt midtsøyle (greit å kunne se rett inn i søkeren, uten å stå krumbøyd).
• Hvor mange kilo er stativet og hodet beregnet for? (Hva veier ditt kamera og ei tung linse? Og så ville jeg ganget med minst 2))
• Hvor mye veier stativet? (hvor mye og hvordan må du transportere stativet)
• Hvor raskt er det å få i full lengde?
• Hvor solid er låsemekanismene på beina?
• Trenger du å kunne slå beina helt ut for å komme lavest mulig ned mot bakken?
• Er det viktig å ha en midtsøyle som du kan vende horisontalt for ev. reprofotografering?

Her er noe av det du bør se etter på et hode:

• Skal du bruke det til foto eller video? (Kulehode eller panoramahode)
• Hva liker du helst å jobbe med (et hode du kan stramme med én skrue, eller med tre hendler)
• Ønsker du hurtig-kobling på kamera, dvs en festebrakett som du skrur fast i kamera eller på linsa, for å kunne ta av og montere på kamera raskt (se bilde til høyre)
• Trenger du libelle (vaterpass)? Kjekt å ha ved f eks panoramafotografering.

Tips:   «Natur og fritid» har svært godt utvalg av stativer (som for eksempel det jeg selv har). Dette firmaet er av de få som kombinerer netthandel med service fra de «gode gammeldagse krambodenes tid». Her kan du studere utvalget på nett, og så ringe og snakke med et levende menneske, og få praktiske og gode råd før du bestiller.

Og helt til slutt (avdeling for kuriosa), her en liten videosnutt som viser hva man kan få til med et stativ. Det er Joe McNally som jobber med stativer og artister i ørkenen. Og her er selve bloggartikkelen om denne saken. Du kan lære mye om blitsfotografering av Joe. Han er verd å følge!