Velg korrekt ISO-innstilling

Hvis du vil ha full kontroll av «korn» på bildene dine, bør du ta kontroll over ISO-innstillingen. Tommelfinger-regelen er grei: Jo lavere ISO-verdi = jo mindre «korn».

I gamle dager snakket vi om finkornete filmer (lav følsomhet, beregnet på situasjoner med mye lys) og grovkornete filmer (høy følsomhet, beregnet på situasjoner med lite lys). Det er herfra begrepene «korn» stammer.iso-1722-2_mramme

Bildetekst: Bildene nedenfor viser en forstørret del av dette bybildet, tatt med to ulike kameraer: et Canon G9 (kompaktkamera) på hhv 80 ISO (laveste innstilling), 200 og 1600 ISO, og samme utsnitt tatt med en Nikon D700 (speilrefleks, fullformat) med ISO 200 (laveste innstilling) og 1600 ISO. Det er litt forskjell.

Bildebrikken er den samme
I dag skifter man ikke film avhengig av om det er lite eller mye lys, men sender lyset rett inn på en og samme bildebrikke. Når du endrer ISO-verdien, så endrer du ikke noen slags «følsomhet» til bildebrikken, men det du endrer er graden av signalforsterking fra bildebrikken.  Og jo høyere ISO-verdi (=jo mer du ber kameraet å forsterke signalene) jo mer støy får du på bildene. Det er dette støyet som øyet kan oppfatte som «korn» og til dels også fargestøy (jeg sier her ikke mer om fargestøy).

Less is more
Jo mindre bildebrikke du har i kameraet ditt, jo lettere får du støy i bildene (vrengt ordspill i mellomtittelen her). En del av mine kompaktkameraer som er noen få år gamle tåler knapt mer enn 400 ISO før jeg synes at bildene er ubrukelige – nettopp på grunn av «korn». På mitt fullformatkamera Nikon D700 kan jeg derimot fotografere på 3200 ISO uten sjenerende støy.

Auto
Hvis du fotograferer på Auto er det vanligvis kameraet som tar kontroll med det aller meste. Blir det lite lys, skrur kamera selv opp ISO-verdien slik at du skal få et riktig eksponert bilde. Er det nok lys, er det greit nok. Men er det lite lys kan kamera kjøre ISO-verdien helt opp på maks. I slike tilfeller tåler bildene knapt å bli forstørret til mer enn 10×15 cm. Og ofte ikke det engang.

Auto med begrensninger
På noen av mine nyere kompaktkameraer kan jeg velge å la kamera selv ordne med ISO, men jeg kan be kamera kun å tillate ISO opp til f.eks. maksimalt 800 ISO. Da har jeg i det minste en viss kontroll. Full kontroll får du imidlertid kun når du selve setter inn manuell ISO-verdi. Det gjør jeg alltid på mine systemkameraer. På kompaktene (og til feriebruk) hender det jeg overlater en del av tenkingen til kamera.

Hvis du har et ønske om å få skarpe, fine bilder med minimalt med «korn» (=støy), så bør du sette deg litt inn i hva ISO handler om og hva dette betyr for deg. Og bildene dine.

Reklamer

Sier et bilde virkelig mer enn 1000 ord?

Jeg har etter hvert fått mindre og mindre tro på at «et bilde sier mer enn 1000 ord». Derimot har jeg kommet frem til at et bilde og et antall linjer med tekst, kan gi et meningsinnhold som tilsvarer mange tusen ord. Om du forstår hva jeg mener. Noen ganger blir 1+1=5.

Denne blogg-artikkelen handler om et spennende fotoprosjekt, som har blitt så utrolig flott fordi bilder og tekst fungerer så fantastisk godt sammen.130425_blog_001

Bildetekst: Bildene du ser her er fotografert fra boka «Barns øyne», og er gjengitt med godkjenning fra fotografen.

For mange år siden så jeg ei fotoutstilling på Fotografiens hus i Oslo. Det var en morsom, interessant, trist og sterk utstilling. Under hvert bilde var det korte tekster. Her var bilder og tekster som har etset seg inn i hukommelsen min. Noen fordi de var uttrykk for en herlig sprø galskap. Noen fordi de var triste.

Nei, det var ingen kjent og berømt fotograf som sto bak. Bildene var tatt av i alt 1000 norske ungdommer fra det meste av landet, alle i alderen 8-16 år. Bildene ble tatt med enkle engangs-kameraer og alle presentert i sorthvitt.

Bak dette utrolig flott tiltaket var en Dagblad-fotograf og delvis frilanser med navn Annelise Jackbo. Hun fikk en genial idé, og klarte – etter hvert – å få finansiert prosjektet i regi av et statlig 2000-årsskifteprosjekt. I tillegg ble prosjektet støttet av blant annet Kodak, Dagbladet og Norsk Kulturråd.

Resultatet ble 50.000 bilder som ga et visuelt og tekstlig situasjonsbilde av og med norsk ungdom akkurat i det man tippet over i et nytt tusenår. Motivvalget var helt fritt. Ingen voksne fikk bestemme.

Det må ha vært en tilnærmet uoverkommelig oppgave å velge bilder: Her er bilder av do, av trapper, av venner og familie, selvportretter, skiturer med våte sokker, en ensom fugl som flyr over himmelen, kjæledyr og barbiedukker, dagens middag og pappa som leser avisen, en opplyst kvinne og en møkkete nabogutt som har lyst på is. Og her er bilder av «mamma og pappa før de skilles», her er bilder av «graven til mamma». Her er et bilde av en PC med teksten «min beste venn». Humoristiske, vemodige, underfundige og sprø bilder og tekster.

Av alt dette ble det en vandreutstilling. Pluss ei bok.

Denne boka er tilgjengelig på Nasjonalbibliotekets nettsider. Klikk deg inn en dag du har en time til overs. Bildene er fantastisk flotte, og sammen med de tekstlige kommentarene løftes de opp til uante høyder.

Etterpå er du kanskje enig med meg at et bilde og noen tekstlinjer kan gi et meningsinnhold som en hel roman.

(Klikk på et av bildene og bla deg siden frem med piltastene på høyre side. Avslutt med X øverst til venstre når du er i visningsmodus.)

Uskarpe bilder tross vibrasjonsreduksjon (VR)?

Har du ei linse med vibrasjonsreduksjon; på Nikon kalt VR? Da bør du vær obs på at VR kanskje ikke bør stå på hele tiden «sånn for sikkerhets skyld». VR er ment å løse et problem (kamerarystelser), og hvis du ikke har et problem, så kan VR gi deg uskarpe bilder.

div-3940

Bildetekst: Du kan og bør bruke on/off-knappen på ei VR-linse, og så må du være obs når du skal bruke den i Normal og i Active. 

VR finnes i flere utgaver og har ulikt navn avhengig av kameramerke. Det er en mekanisk/elektronisk enhet inne i linsa som reduserer bevegelser. For å redusere kamera-bevegelser brukes VR Normal. Hvis du fotograferer fra eksempelvis en bil eller noe som beveger seg, skal man normalt skru over til VR Aktiv. Da er det altså ikke bare kamera som rister, men grunnen du befinner deg på.

Og så sier det seg selv at VR ikke kan få bevegelige objekter til å stå stille. Da må du bruke en lukkerhastighet som er rask nok til å stoppe bevegelsene. Lille Ole som hopper på trampolina blir altså ikke skarp selv om du bruker allverdens VR.

Les bruksanvisningen
Mens de fleste (muligens) leser bruksanvisninger til sitt kamera, er det trolig færre som gidder å lese bruksanvisningen til ei linse. Dumt. For her kan det i stå noe viktig. Det viktigste er trolig om du bør skru av VR når ditt kamera står på stativ. Gjør du ikke dette, kan du faktisk få nokså uklare bilder! Dette bør du altså sjekke dersom du bruker stativ nå og da. Noen linser med vibrasjonsreduksjon vil imidlertid selv finne ut om de står på stativ eller ikke. Men det vil stå i bruksanvisningen.

Fire-fem blendere
Både Nikon og andre kamera/linse-produsenter sier vel stort sett at VR er Guds gave for fotografer fordi man kan ta bilder med mindre blender og/eller lengre lukkertider. Noen skryter av at du med en moderne VR kan berge opp til fire-fem blendere, eller tilsvarende i tid. Kanskje er det mulig. Uansett er det imponerende å kunne fotografere med lange telelinser i dårlig lys, og oppleve at bildene er skarpe, i all hovedsak takket være VR!

Millimeter – tid
Under normale forhold benytter jeg fortsatt den gamle gode regelen om ikke å bruke lavere lukkertid enn antall millimeter. Med andre ord: på ei 200 mm linser bør man ikke fotografere på lavere lukkertid en 1/200 sek. Da skal du i tillegg være stø på labben. Kobler du inn VR kan du sannsynligvis gå under disse grensene – hvis du må, vel og merke.

Skal, skal ikke
Men så er det altså de som påstår at du ikke bør bruke VR hvis det ikke er nødvendig, og at du bør skru av VR hvis du fotograferer med raskere tid enn 1/500 sek. Det er mulig at dette er et korrekt og betimelig råd, selv om de som produserer VR-linser – ikke minst av kommersielle grunner – sier det motsatte.

Her finner du lenker til to artikler:

Jeg har lest begge. Etter å ha studert den første forstår jeg fortsatt ingen verdens ting, men nå heldigvis på et litt høyere nivå. Den andre var mer begripelig, og her var i tillegg en del greie tips for mange (den er lang, så velg de #-reglene som passer for deg). Men den er altså noe «kontroversiell» i den forstand at den sier noe annet enn det produsentene sier.

Konklusjon
Men min konklusjon er enkel og begripelig:

  • Gjør selv tester med de linsene du bruker mest. Fotografér med ulike lukkerhastigheter  for å kunne se hvor lang ned i tid du kan gå før det begynner å bli uskarpt. Koble så inn VR og gjør det samme. 
  • Neste steg er å fotografere på hurtig lukkertid med innkoblet VR. 
  • Prøv også noen eksponeringer på stativ med og uten VR.
  • Og så studerer du disse bildene på skjermen din.  Da får du en formening om når VR bør være innkoblet – og ikke minst dine egne grenser for ulike linser.

Bilder fra den amerikanske depresjonstiden – del 2

I mars i 2012 laget jeg en bloggartikkel om bilder fra depresjonstiden i Amerika på 30- og tidlig 40-tall: «Bilder fra det fattige Amerika». Det handlet om bilder tatt av fotografer som jobbet i Farm Security Administration – bilder som nå har blitt en unik historisk skatt.

Denne artikkelen er nå omskrevet, utvidet og har fått en del nye interessante lenker. Blant disse en oversikt over de kameraene disse fotografene benyttet.  Du finner denne artikkelen på foto-nettstedet foto.no. Hvis du er interessert i fotohistorie kan dette være noe for deg.

Bildet nedenfor her viser det trolig mest kjente bilder fra denne tiden: «The Migrant Mother», fotografert av Dorothea Lange.

Migrant mother

Lagring og gjenfinning av analoge og digitale bilder

Trolig er det like enkelt – eller komplisert­ – å lagre og gjenfinne digitale bildefiler som det var i den analoge verdenen. Riktignok byr databehandling på utrolig mange hjelpemidler, men til gjengjeld tar vi også utrolig mange flere bilder enn vi gjorde «i gamle dager».

Analog lagring og gjenfinning
I en periode på om lag 10 år drev jeg eget reklamebyrå der foto var en viktig del av min jobb. Vi laget en god del brosjyrer. Når kundene kom på ettervinteren og ville ha flotte sommerbilder var det viktig å ha gode og varierte året-rundt-bilder i bildearkivet. I tillegg jobbet jeg med ren oppdragsfoto: Eksteriør, interiør, produkter og mennesker.130412_untitled_071_WBildetekst: Dias har nok en del fordeler, men de var ikke enkle å gjenfinne i store arkiv-skap.

For det meste gikk det i småbilde dias og 6×7-format dias. De beste 35-mm-bildene ble klippet ut, montert i diasrammer og lagt inn i store spesialbygde skap med skuffer der det var plass til 64 monterte bilder i hver skuff. Det var 20 slike skuffer og med en lyskasse i bunn. Hvert skap tok 1.280 bilder og skapene var steindyre. Bildene ble lagt inn tematisk. Men i stor grad gjaldt det å huske hvilke bilder som lå hvor: Hadde man for eksempel lagt et flott bilde av en bil som kjører nedover Kongens gate under Transport, under Sentrum, under Sommer, eller…. De umonterte bildene ble lagt i konvolutter med om lag samme tematiske inndeling. Dette var en ordning som var til å leve med – ganske enkelt fordi det ikke var noe alternativ.LR_tagging_W

Digital
Noen år senere er hele bildearkivet mitt inni min PC, selvsagt med backuplagring på eksterne harddisker. Man får plass til ti-tusenvis av bilder på en eneste liten harddisk på 1 Terrabyte, og den koster bare et sted mellom 500 og 1000 kroner.

Hvis du – som jeg – tar tusenvis av bilder hvert år, så er det smart å bruke et program for lagring og gjenfinning. Her finnes det mange: fra de som er gratis (f.eks. FastStone) til de som koster noen titalls tusen kroner (pro-versjon av FotoStation). Og det er en grunn til prisforskjellene.

Bildeflyt
Selv bruker jeg et program fra Adobe som heter Lightroom. Det er et svært mye benyttet program, kanskje først og fremst fordi det er et «bildeflyt-program». Her importeres bildene, her behandler du bildene, her legger du inn metadata, og her eksporterer du bildene. Og vil du skrive ut bilder, så gjør du det også fra Lightroom, på samme måte som du kan eksportere bilder til en del sosiale tjenester. Og selvsagt kan du lage slidesshow og websider rett fra LR, som programmet kalles blant kjente.

Men la meg i denne sammenhengen si litt om de arkiveringsmessige fordelene med LR. Under importen kan du gi bildefilene nytt navn. Et filnavn som DSC00034 sier meg ikke så mye. Under importen døper jeg om bildefilene til et datonavn som f. eks. 130412-ferie-003.NEF. Da blir det mer begripelig, fordi dette sier meg umiddelbart at det er RAW-format feriebilde nr. 3 tatt 12. april 2013. l tillegg kan du under importen legge inn mye informasjon direkte i bildefila som f eks info om fotograf, adresse, telefon, websted, osv. Du kan også legge inn keywords.

Bildetekst, til høyre: Slik kan styringspanelet se ut i Lightroom. Her har jeg i etterkant lagt inn keywords (øverst) som er stikkord på hva som er på bildet (et havnebilde av båter og hus i bakgrunnen, tatt for å teste et vidvinkel-objektiv). Under Metadata ser vi at programmet har lagt inn alle opplysninger som jeg har bedt programmet legge inn direkte under importen. I Caption-feltet er det lagt inn info om hva bildet er. Deretter følger info som ble lagt inn under Preset, og en del tekniske data som programmet henter direkte fra kamera.

Etter import: beskrivelser
Når bildene fra minnekortet ditt er importert i PC-en, kan (og bør du!) du legge inn beskrivelser til enkeltbilder eller grupper av bilder.

For systematikkens skyld lagrer jeg bildene etter dato og i mapper, f eks 2013, april. Men når ett år har gått, er det ikke lett å huske hvilke bilder som ble tatt når. Da er søkefunksjonen det nyttigste redskapet: Da søker du ganske enkelt på f. eks. ferie* eller basseng* eller syden*. Eller du kan søke på dato, eller hvilket kamera du tok bildet med, eller hvilken linse du brukte.

Disiplin
Lightroom er et godt program/system, men det krever en solid porsjon disiplin: Alt du gjør heretter må gjøres fra Lightroom.  Årsaken er at all informasjon om bildene dine (også beskjæringer, fargejusteringer, o.l.) befinner seg i såkalte «sidecar-filer»: Små styringsfiler som lagres i maskinen din. De er altså ikke en integrert del av bildefilene – før du eksporterer dem. Hvis du på noen måter «tukler» med filene fra andre programmer, sletter eller flytter dem fra f.eks. Utforsker, så mister Lightroom kontrollen.

Lurer du på om jeg savner dias-skapene mine? Ikke en millimeter – når det gjelder lagring og gjenfinning.

Fullformat: Skarpere bilder med mindre blender og raskere lukkertid

Stadig flere skaffer seg fullformatkameraer med høy oppløsning. En av mange årsaker til dette er trolig ønsket om å få enda skarpe bilder. Men skal du klare dette, må du legge av deg noen av uvanene fra tiden med mindre bildebrikker.

På en av faktasidene til Nikoneurope finnes en artikkel om emnet. Jeg vil tro at den ikke står der uten grunn. Trolig er den skrevet på bakgrunn av klager fra ferske og misfornøyde fullformat-fotografer: Bildene blir ikke skarpe nok!

130403_untitled_004

Fakta om størrelse på bildebrikker
Hvis du er i tvil om begreper som fullformat, DX, APS-C, bildebrikke, mm, kan det være lurt å lese denne bloggartikkelen, skrevet for ett års tid siden. Den heter riktignok «Jo større bildebrikke – jo bedre bilder». Dette er en teknisk beskrivelse, og slår ikke i hjel hovedbudskapet i denne artikkelen.

Uskarphet
Hva sier så Nikon om skarphet? I en lang artikkel står det egentlig ikke noe annet enn at flere lysfølsomme punkter på sensoren gjør kameraet mer utsatt for kontrastreduksjon og bevegelsesuskarphet. Dette ser du ikke på LCD-skjermen på kamera og knapt i vanlig visning på PC/Mac-skjermen. Men hvis du forstørrer bildet kraftig opp, vil det kunne være synlig. Vi snakker her muligens bare om forskjellen mellom 98 % og 100 %, men for feinschmekkerne blant oss er dette et hav av forskjell. Og kjøper man et hus til 20.000 kroner og linser med nesten samme prislapp for å få skarpe bilder, så vil man jo gjerne hente ut hele potensialet.

Løsningen
Hva er så løsningen? Det høres ut som en spøk, men når det gjelder kontrast så ber Nikon deg faktisk om å blende ned et par hakk, men ikke for mye for da oppstår andre typer problemer igjen.

Sett i forhold til råd nummer 1, kan også dette synes merkelig: Bruk hurtigere lukkertid enn du tidligere var vant med, og godt innenfor komfortsonen til den linsa du bruker (tommelfingerregel: 1/linsestørrelse – noe som etter min mening er alt for lite, selv med vibrasjonsdemping (VR) ).

Og hvis du bruke noe lavere lukkertid, så benytt stativ. Bruk da de mulighetene du har for å redusere rystelser i selve kameraet når du eksponerer. Bruk snorutløser eller fjernkontroll, samt LiveView for å forhindre speilrystelser. Eventuelt også modus for forsinket eksponering eller hevet speil.

Benytter du linser med vibrasjonsdemping (hos Nikon kalt VR) må du lese brukermanualen for VR-linsa grundig. Normalt skal du skru av VR når du fotograferer med stativ.

Konklusjon
Kjøper du fullformatkamera får du teknisk sett mye skarpere bilder enn du kan oppnå med en bildebrikke som f eks APS-C (DX-brikke), for ikke å snakke om enda mindre bildebrikker. Men det betinger altså at du bruker rask nok lukkertid, blender litt ned, og eventuelt i tillegg benytter vibrasjonsreduserende tiltak, som stativ, fjernutløser, o.l. Verre er det ikke. Så kan du starte og hente maksimal skarphet ut av ditt fullformatkamera.

Og bare så det er sagt: Selv bryter jeg disse reglene til gangs når det er nødvendig.