Det verdifulle kontaktarket

Kontaktarket, én positiv kopi av alle negativene fra en rull, var nyttig for mange analoge fotografer en gang i filmens tidsalder. På ett ark kunne du med en lupe studere de små bildene, og merke hvilke som skulle kopieres. Ved å skrive inn informasjon om dato og hendelse, fikk du dessuten et perfekt ringperm-arkiv.

I dag, langt inn i den digitale tidsalderen, ser jeg på kontaktarket med nye og egentlig ganske misunnelige øyne. Det er utrolig hvor mye informasjon som ligger i før- og etter-bildene, og i hele hendelsesforløpet som kanskje bare endte med at ett eneste bilde ble publisert.

Det er denne problemstillingen som diskuteres i en murstein av ei bok, «Magnum – contact sheets» på forlaget Thames & Hudson. Du kan blant annet kjøpe boka på AdLibris. Som du sikkert forstår: Det er fotografer fra det kjente bildebyrået Magnum som viser frem sine bilder, sine kontaktark og sine kommentarer og historier både til bildene som ble valgt, og til de som ikke ble valgt. Boka er på 524 sider i format 30 x 24 cm. Dette er den type bøker du ikke bør lese på senga (sovner du kan det få alvorlige konsekvenser).

Boka begynner i 1933 med Henri Cartier-Bresson og avsluttes med Jim Goldberg i 2010. I tillegg finner du en interessant seks sider lang introduksjon til temaet, skrevet av en dame med det norsk-klingende navnet Kristen Lubben. Hun har lenge vært kurator ved International Center of Photography, men er nå adm.dir. i Magnum Foundation.

Det er ei interessant bok på mange måter. Du får dybdeinformasjon om kjente (og mindre kjente) fotografier gjennom en periode på 70 år. Du får et gløtt inn i et litt spesielt fagfelt, fotojournalistikk, ettersom Magnum-fotografene i all hovedsak må plasseres i nettopp den båsen. Du kan lese deg til og tolke hvordan kjente fotografer arbeider, nettopp ved å se på hva de starter med, hvilken tilnærming de har til oppgaven, og hva de ender opp med. Var det det siste bildet som ble valgt? Det første? Midt i serien? Ikke alle Magnum-fotografene var like fornøyd med å bli «kikket i kortene» på denne måten.

De av oss som har levd helt tilbake i den analoge tiden nikker anerkjennende til kontaktarkene i boka. Fra min tid i VG husker jeg at lab-assistentene klippet den fremkalte filmen opp i seks remser á seks negativer. De la remsene på et fotoark og plasserte ei glassplate over. Noen sekunder hvitt lys, og slik laget de kontaktark. Fra eget mørkerom husker jeg tynne plastark der man stakk inn seks remser med negativer som var enklere å håndtere under glassplata.

Senere husker jeg fra tiden i vår lokale avis at vi ikke tok oss tid til kontaktark. Her måtte vi fremkalle og kopiere bildene selv, og da var det enklere å bare studere negativene og velge herfra. Man fikk jo etter hvert god erfaring i å «lese» negativer.

I historisk sammenheng kan kontaktarkene være svært verdifulle. Dette er noe vi stort sett går glipp av i den digitale verden. Vi har riktignok fått andre verktøy som er tilpasset det faktum at vi i dag tar haugevis med bilder i stedet for den ene rullen med 36 eksponeringer. Innlegging av metadata er greit nok, men jeg savner nå likevel noe fra den tiden da man måtte tenke seg om, jobbe litt mer før man trykket på knappen, og da man kom tilbake med 36 eksponeringer – som man slo et kontaktark av med all relevant informasjon.

Noen eksempler fra boka:

Hvordan laget Philippe Halsmann de fantastiske (og surrealistiske) bildene av Salvador Dalí?

Hvordan hadde det seg at en beskjeden kar fra Lyon kom seg opp i Eiffeltårnet og tok de flotte bildene av malerne høyt oppe i tårnet. Han hadde med seg ett kamera og én rull film. Det ble inngangsbilletten til Magnum.

Da den sovjetiske armeen rullet inn i Praha i august 1968 startet amatørfotografen Josef Koudelka å fotografere det som skjedde. Det gjorde han i ei hel uke i strekk. Noen av bildene ble smuglet ut av landet og publisert merket med Photo Magnum/PP (=Prague Photographer). Først etter 16 år og da under et nytt politisk regime, kunne Koudelka avsløre hvem som hadde tatt bildene.

På grensen mellom India og Pakistan hadde det ikke regnet på 13 år. Så kom en forrykende sandstorm – i forkant av monsunen. Steve McCurry mente han alltids kunne kjøpe seg nytt kamera, men å få disse bildene kunne han ikke få en gang til.

 

Tusen takk til blogg-følger André E for tipset om denne boka 😊

Fugler – akkurat på rett plass i bildet

Alle fugler små de er

kommet nå tilbake.

Gjøk og sisik, trost og stær

synger alle dage.

 

Fugler kan være det lille elementet som bidrar til at et bilde blir litt mer enn «bare» et bilde. Det har hendt jeg har stått og ventet – opptil flere minutter – på en fugl som jeg ville ha akkurat et spesielt sted i bildet, og med vingene perfekt strukket ut. Jeg kaller slikt for tålmodighet.

9. april 2014, Hurtigruteskipet Richard With ankommer Brønnøysund på tur sør

Og det har hendt jeg har sett en fugl sitte akkurat der den burde for å passe inn i et bilde.

Det Bahamasregistrerte cruise-skipet Crystal Symphony lå til kai ved Fagernesterminalen i Narvik 21. juli 2015. Kråka i forgrunnen (i fokus) synes jeg bidrar til å lage ei historie ut av bildet.

Andre ganger har jeg satt kamera på multieksponering og bare fyrt løs fra lav vinkel og med kraftig vidvinkel – for om mulig å få ett eller to brukbare bilder.

Så har det hendt at jeg har stått og ventet på ett motiv, som for eksempel et fly inn for landing, og i løpet av innflyvningen har det dukket opp en fugl akkurat på rett sted og til rett tidspunkt. Det er dette man kaller ren og skjær flaks.

Konkurrenter i lufta i Brønnøysund. Widerøe i bakgrunnen inn for landing fra sør, 8. april 2014.

Noen fjærkre er skvetne og letter på flere hundre meters hold. Andre tar du i en situasjon der du kan skyte med hagle, og de likevel blir liggende å ruge på eggene sine eller passe på ungene sine.

Mefjordvær på Senja.

Vi er gudskjelov forskjellige. Noen bruker mye tid og penger, og ligger på dagevis med sine kostbare teleobjektiver for å fotografere en liten «titing» inni skogen. Ære være dem for det. Det er ikke min greie. I min verden er fugler derimot oftest mer et element som kan gi den perfekte komposisjonen, eller løfte et bilde opp fra et ordinært foto til å bli et spennende bilde.

Ørn
Lofoten, juni 2013: Utakleiv.
Havregryn og solsikkefrø i kokosnøtt. Oktober 2012, Efjord.

God fugle-fotojakt.

Noen hus i Finnmark

Jeg vet ikke hvor det kommer fra, men jeg er altså opptatt av å fotografere hus som har fasonger og farger litt utenom det vanlig. Dette kunne sikkert en psykolog si mye om, men slik er det altså. Denne gang har jeg lyst å vise deg noen få av mine husbilder fra Finnmark.

Skallelv. Øst-Finnmark juli 2014. Klassisk gammel byggestil med fjøset bygget sammen med bolighuset.

I juli 2014 hadde jeg gleden av å kjøre rundt i deler av Finnmark, i hovedsak på strekningen fra Vadsø, til Vardø og så «rundt svingen», nordover til Hamningberg. Da er du så langt nordøst som det går an i dette kongeriket. Målt i breddegrader er vi her på nivå med Istanbul. Naboen i øst heter Russland, og nordover er det et stykke åpent hav før du havner på Svalbard.

Sandbukta, skipsvrak snudd og brukt som naust. Øst-Finnmark juli 2014.

I Finnmark fylke bor det omlag 76 000 sjeler. De har godt med plass. Måten man lever og bor på har opp gjennom tidene selvsagt blitt preget av klima, landskap, kultur, geografi, tilgang til (eller fravær av) byggematerialer, kanskje også naboskap. Jeg innbiller meg derfor at byggeskikk – i noen tilfeller en slags mangel på byggeskikk – blir en avspeiling av folkesjela. Ha nå også i mente at det meste av Finnmark ble svidd av i 1945 da tyskerne dro seg tilbake. Og til sist: Vær obs på at det moderne Finnmark er noe annet enn det du ser her.

Hamningberg. Øst-Finnmark juli 2014.

Hvis du vil se og oppleve litt av det samme som du ser på bildene her, så anbefales en tur. Strekningen fra Varangerbotn til Hamningberg er nasjonal turistvei. Sjekk kartet. Det er i all hovedsak én vei, frem og tilbake – med et par avstikkere.

«Kiberg. Øst-Finnmark juli 2014.»

Og, til sist, og bare sånn for ordens skyld: Joda, jeg tok en del andre bilder også. Ikke bare hus. De kan jeg kanskje vise en annen gang.

Tekniske data for bildene her:

  • Nikon D700
  • Sigma 12-24 4,5-5,6
  • Nikon 24-70 2,8
  • Nikon 70-200 2,8,
  • Teleconverter x1,4 TC
  • Sigma 50 2,8 makro
  • Bildene ble i sin tid prosessert i Lightroom 4,4.
    Golnes. Øst-Finnmark juli 2014. Fotokunstneren Rune Johansen var også her og fotograferte dette huset. Før eller etter?
    Ekkerøy. Øst-Finnmark juli 2014.
    Hamningberg. Øst-Finnmark juli 2014.
    Hamningberg. Øst-Finnmark juli 2014.
    Vardø. Øst-Finnmark juli 2014.

    Kiberg. Øst-Finnmark juli 2014.

 

Marsha Ivashintova, sovjetisk underground street photographer!

Husker du historien fra USA om Vivan Maier – den «franske» barnepiken som fotograferte et helt liv uten å vise bilder til noe og noen, og som først etter sin død ble oppdaget som en av de største street photographers ever.

Norske Elisabeth Meyer er ikke helt i samme klasse, men her er noen likhetspunkter.

Relativt nylig kom 30 000 negativer frem fra glemselen. Denne gang i Leningrad. Også denne gang bilder av en kvinnelig fotograf. Navn: Masha Ivashintsova (1942−2000).

Marsha levde et til tider turbulent liv, dels alene, men oftest sammen med ulike kunstnerkjærester – flere av dem dyktige fotografer. Det var et liv som ingen måte passet inn i det komministyrte Sovjetunionen. Deler av Sovjetisk kunstnerliv var rene undergrunnsbevegelser som ble dyrket og fremført hemmelighet. Mange av de som valgte å leve på siden av Sovjetregimes «lover og regler» måtte ta følgene av det. Så også Marsha og hennes like.

Da Marshas datter ganske nylig måtte rydde på loftet etter sin mor, fant hun og sin mann hauger med bilder og negativer. De så fort at de hadde ramlet over en skatt. Under et nytt politisk regime var det nå rom for å vise frem bildene og la Marsha få den heder hun fortjente.

De fleste bildene er tatt med Leica IIIc og Rolleiflex. Ekte Leica-kameraer må ha kostet en formue – også den gang. Marsha brukte i perioder også Sovjetiske «Leica-kloner» som Zorki.

Mange av bildene er digitaliserte, men det gjenstår en del. Det har vært utstillinger med hennes bilder, blant annet i USA og Polen. Jeg finner ingen bøker med og om hennes bilder, men på et fint nettsted med mange bilder og gode tekster får du et godt bilde av en spesiell dame, en dyktig fotograf og nok en av de mange skjebnene innen moderne fotografi. http://mashaivashintsova.com/

Tekst fra nettstedet:

For me this photograph is a metaphor of Masha’s life: alone, in the beautiful emptiness. Alone, but also in the center, being the perceiving subject, without whom the beauty would not exist. Masha kept her works in our attic because her photography was not created for an exhibition or a show. It was Masha’s endless attempt to understand the shades of the inner and outer world. They were pain, joy and the very manifestation of life — as was Masha’s life itself.

 

Kilde: Wikipedia og fotografens nettsted. Husk å klikke på bildene for å se disse i stort format, og for å kunne lese tekst om bildene.

Takk til Daniel N for tips om Masha Ivashintsova.

 

%d bloggere liker dette: