Kontaktarket, én positiv kopi av alle negativene fra en rull, var nyttig for mange analoge fotografer en gang i filmens tidsalder. På ett ark kunne du med en lupe studere de små bildene, og merke hvilke som skulle kopieres. Ved å skrive inn informasjon om dato og hendelse, fikk du dessuten et perfekt ringperm-arkiv.
I dag, langt inn i den digitale tidsalderen, ser jeg på kontaktarket med nye og egentlig ganske misunnelige øyne. Det er utrolig hvor mye informasjon som ligger i før- og etter-bildene, og i hele hendelsesforløpet som kanskje bare endte med at ett eneste bilde ble publisert.
Det er denne problemstillingen som diskuteres i en murstein av ei bok, «Magnum – contact sheets» på forlaget Thames & Hudson. Du kan blant annet kjøpe boka på AdLibris. Som du sikkert forstår: Det er fotografer fra det kjente bildebyrået Magnum som viser frem sine bilder, sine kontaktark og sine kommentarer og historier både til bildene som ble valgt, og til de som ikke ble valgt. Boka er på 524 sider i format 30 x 24 cm. Dette er den type bøker du ikke bør lese på senga (sovner du kan det få alvorlige konsekvenser).
Boka begynner i 1933 med Henri Cartier-Bresson og avsluttes med Jim Goldberg i 2010. I tillegg finner du en interessant seks sider lang introduksjon til temaet, skrevet av en dame med det norsk-klingende navnet Kristen Lubben. Hun har lenge vært kurator ved International Center of Photography, men er nå adm.dir. i Magnum Foundation.
Det er ei interessant bok på mange måter. Du får dybdeinformasjon om kjente (og mindre kjente) fotografier gjennom en periode på 70 år. Du får et gløtt inn i et litt spesielt fagfelt, fotojournalistikk, ettersom Magnum-fotografene i all hovedsak må plasseres i nettopp den båsen. Du kan lese deg til og tolke hvordan kjente fotografer arbeider, nettopp ved å se på hva de starter med, hvilken tilnærming de har til oppgaven, og hva de ender opp med. Var det det siste bildet som ble valgt? Det første? Midt i serien? Ikke alle Magnum-fotografene var like fornøyd med å bli «kikket i kortene» på denne måten.
De av oss som har levd helt tilbake i den analoge tiden nikker anerkjennende til kontaktarkene i boka. Fra min tid i VG husker jeg at lab-assistentene klippet den fremkalte filmen opp i seks remser á seks negativer. De la remsene på et fotoark og plasserte ei glassplate over. Noen sekunder hvitt lys, og slik laget de kontaktark. Fra eget mørkerom husker jeg tynne plastark der man stakk inn seks remser med negativer som var enklere å håndtere under glassplata.
Senere husker jeg fra tiden i vår lokale avis at vi ikke tok oss tid til kontaktark. Her måtte vi fremkalle og kopiere bildene selv, og da var det enklere å bare studere negativene og velge herfra. Man fikk jo etter hvert god erfaring i å «lese» negativer.
I historisk sammenheng kan kontaktarkene være svært verdifulle. Dette er noe vi stort sett går glipp av i den digitale verden. Vi har riktignok fått andre verktøy som er tilpasset det faktum at vi i dag tar haugevis med bilder i stedet for den ene rullen med 36 eksponeringer. Innlegging av metadata er greit nok, men jeg savner nå likevel noe fra den tiden da man måtte tenke seg om, jobbe litt mer før man trykket på knappen, og da man kom tilbake med 36 eksponeringer – som man slo et kontaktark av med all relevant informasjon.
Noen eksempler fra boka:
Hvordan laget Philippe Halsmann de fantastiske (og surrealistiske) bildene av Salvador Dalí?
Hvordan hadde det seg at en beskjeden kar fra Lyon kom seg opp i Eiffeltårnet og tok de flotte bildene av malerne høyt oppe i tårnet. Han hadde med seg ett kamera og én rull film. Det ble inngangsbilletten til Magnum.
Da den sovjetiske armeen rullet inn i Praha i august 1968 startet amatørfotografen Josef Koudelka å fotografere det som skjedde. Det gjorde han i ei hel uke i strekk. Noen av bildene ble smuglet ut av landet og publisert merket med Photo Magnum/PP (=Prague Photographer). Først etter 16 år og da under et nytt politisk regime, kunne Koudelka avsløre hvem som hadde tatt bildene.
På grensen mellom India og Pakistan hadde det ikke regnet på 13 år. Så kom en forrykende sandstorm – i forkant av monsunen. Steve McCurry mente han alltids kunne kjøpe seg nytt kamera, men å få disse bildene kunne han ikke få en gang til.
Tusen takk til blogg-følger André E for tipset om denne boka 😊
infotobloggen 