Foto i Fukushima

Noen fotoprosjekter er mer spektakulære enn andre. Dette er et av dem. For seks år siden førte et jordskjelv i Japan til nedsmelting at atomkraftverket Fukushima, med det resultatet at tusenvis av mennesker måtte evakuere sine hjem, sine arbeidsplasser og hele byer.

Klokken stoppet. Hele samfunn ble stående akkurat slik de var da alle menneskene måtte forlate i full fart, og et flere kvadratkilometer stort og nå forbudt område fremstår i dag som et spøkelses-område.

Noen steder står alt urørt. Noen steder preges av plyndringen under evakueringen. Andre steder holder naturen på å ta tilbake all sivilisasjon.

I løpet av de senere årene har to Nikon-fotografer vært tilbake og fotografert innenfor det området som kalles no-go-zone. I den siste tiden har de også invitert med seg inn dit mennesker som hadde tilknytning til dette området, og fotografert disse i sine opprinnelige miljø. Det har blitt noen utrolig spennende bilder med levende mennesker – «atom-flyktninger» – midt i støvete og døde omgivelser der de en gang levde og virket.

Fotografene, Carlos Ayesta og Guillaume Bression, jobbet med Nikon D800 og D810. Med disse kameraene, med en utrolig fin dramaturgi og god lyssetting, får vi et skarpt og detaljrikt blikk inn i en verden vi knapt kan forestille oss.

Resultatet av dette prosjektet ble ei bok, Retracing Our Steps – Fukushima Exclution Zone 2011, på 152 sider. Pluss et nettsted med bilder og tekst. Boka kan du skaffe deg her. Nettstedet anbefales også for sine bilder og tekst. Bildene her er selvsagt hentet fra nettstedet.

Det hender jeg avslutter denne type blogginnlegg med hilsnen «enjoy».

Det gjør jeg ikke denne gangen.

Reklame

Litt av hvert for en regnværsdag

Det hender Select-katalogen ramler ned i postkassa mi. Det er hinsides min forstand hvordan noen ikke bare har funnet opp dette og hint, men at de faktisk har fått kommersialisert, og så fått noen til å produsere sine mer eller mindre utrolige og «nyttige» hjelpemidler.

Jeg fikk litt sånn «Select-feeling»  tidligere i uka da jeg så gjennom to saker i ulike nyhetsbrev fra fotonyhetstjenesten Peta Pixel:

Førstnevnte er en skikkelig snasen sak der man på 1-2-3 drar regnbeskyttelse over hodet og kameraet, og sørger for at begge deler holder seg tørre. Kjekt å ha.

Den andre må være et funn for eksempelvis ivrige pappaer og mammaer som kveld etter kveld sitter klare med sine kameraer i håp om å få gode fotballbilder av sine håpefulle på trening eller i kamp på gressmatta.

Selvsagt ristet (også) jeg på hodet og lo godt, spesielt til oppfinneren av fototeltet når han på en ytterst overbevisende måte demonstrerte teltet for «juryen». Høy komediefaktor.

Men bak smilet ligger det en aldri så liten undring. For noen år siden var jeg på en relativt våt fotoworkshop på Senja, der noen tok i bruk paraply og andre brukte andre former for regnbeskyttelse for kameraet. Begge deler fungerte nok sånn passe, og når alt kommer til alt så lurer jeg  på om ikke noen og enhver i det minste tenkte litt i retning av å ha «noe» annet over hodet som ville fungere bedre.

Og så undres jeg på om ikke for eksempel pressefotografer flest som med takknemlig glede konstaterer at både de selv og kameraene har overlevd 2×45 minutter styrtregn ringside en eller annen iskald og vindfull fotballkamp – at de i det minste kunne tenke seg å oppleve det hele i et tørt og varmere fototelt der kun linsa stakk ut.

Verden er full av oppfinnelser som ble dømt nord og ned. Og verden er like full av fantastiske oppfinnelser som bråsnart gikk i glemmeboka.

Hva så med disse oppfinnelsene? Den som lever og har helsa får se…

%d bloggere liker dette: