Som tidligere fotojournalist har jeg intervjuet og fotografert mange mennesker. De fleste er nok glemt for lenge siden – på godt og vondt. Men noen sitter igjen. Dette er en av dem. Strengt tatt handler denne bloggen om to bautaer.
Det kan ha vært i 1979 jeg ruslet opp de ekkofylte gangene i et leilighetskompleks på Frogner i Oslo, og ringte på døra til Egil Nordsjø og hans kone. Jeg skulle lage en reportasje om ham til avisen Fremover i Narvik. Den da vel 70 år gamle bass-sangeren og sangpedagogen hadde sin oppvekst i byen, og han var senere en av grunnene til at Narvik i en lang periode hadde årlige operaoppsetninger. Hans far, Peter Nordsjø, var også en drivkraft i byens musikkliv og spesielt innenfor korsang. Han er udødeliggjort med en statue i kirkeparken, reist av korvenner.
Varmt møte
Det ble et svært hyggelig møte med to stillferdige, fine og varme mennesker. Etter at artikkelen sto på trykk fikk jeg et brev fra Egil Nordsjø der han takket for en fin artikkel, og la til at jeg alltid var velkommen tilbake. Noen tid senere fikk jeg et brev fra hans kone der hun fortalte at han var død, men hvis jeg var på de kanter var jeg velkommen innom på besøk.
Jeg husker selvsagt de to. Jeg husker også i noen grad leiligheten, selvsagt preget av to eldre mennesker. Men den var ikke som hos de fleste andre. Veggene i entré og stue var dekket fra tak til gulv av bilder, malerier og trykk. De aller fleste var fra kunstnervenner. Kunstneriske opptredener på vernissasjer og lignende ble tydeligvis ofte honorert in naturalia, og det må ha vært en del slike. Svært mange bilder hadde en påtegnelse, som for eksempel: «Til Egil fra NN med takk for vakker sang».
Intervjuet ble gjort ett års tid før han vandret. Han hadde flott hvitt hår, og jeg plasserte ham ved flygelet som fylte store deler av inngangspartiet i leiligheten. Det var motlys inn fra vinduet som jeg brukte for å skape liv i håret. Jeg brukte en blits som ble kjørt i taket bak til venstre. Ansiktet og den grå jakken fikk nok lys, mens gulvpartiet ble noe undereksponert, med desto mer jobbing i mørkerommet som resultat. Han satt rak i ryggen, som en bauta, og var åpenbart vant til å bli fotografert. Han valgte selv å se litt opp og ut av bildet, og ikke rett inn i linsa. Med lav kameravinkel ble det akkurat det bildet jeg ville ha.
Nikon F
Tidlig i 1970 kjøpte jeg mitt aller første Nikon med den klassiske lysmåleren på toppen. Like etter kjøpte jeg en brukt 28 mm, også den fra Rude Foto i Oslo. Blitsen var trolig en Metz stavblits. Bildet av Nordsjø ser ut til å være tatt med denne kombinasjonen. Dette huset fulgte meg i mange, mange år, helt til jeg kjøpte neste kamerahus, et Nikon FE i ca. 1982. Den gamle F-en har hedersplassen i et glass-skap på kontoret mitt. Og hvis jeg vil kan jeg bruke den over 40 år gamle 28 mm-linsa på mine digitale kameraer.
Bildetekst: Nikon F med lysmåler og 28 mm linse.
- Fakta: Nikon F ble introdusert i 1959 og ble produsert fortløpende til 1973 da det ble erstattet av F2. Fotomic FTn lysmåleren kom i 1968. Du kan lese mer om F-modellen her.
- Og vil du vite mer om Egil Nordsjø kan du lese litt her.
infotobloggen 
Morsom lesing.
Med dagens digitalkamera, som skriver all info som EXIF data til bilder, samt programmer for å holde styr på bilder / tagge bilder med mer info osv har man litt mer kontroll på gamle bilder. Eller man tror i alle fall det, hva som skjer vil tiden vise.
Har du noen systemer for å holde orden på bilder nå som vi er i den digitale verden, hadde du noen slike systemer i gamle «analog-tiden»? Kunne vært morsomt å høre litt om dette i en bloggpost etter hvert 🙂
LikerLiker
God idé. Jeg kan lage en sak på hvordan jeg tok vare på bilder i den analoge tiden, og hvordan jeg forsøker å gjøre det i dag. For de fleste (som begynner å få noen tusen bilder på datamaskinen sin) er dette ofte et kjempeproblem.
LikerLiker