12 800 ISO og nesten ikke støy

Det hender man lar seg imponere. I dette tilfellet over ISO. Høy ISO og fravær av bildestøy.

For noen dager siden sto jeg og ventet på et Widerøefly som skulle lande på Anda flyplass, et sted mellom Nordfjordeid og Sandane på Vestlandet. Det var kveld og beksvart ute. Dette er en av de flyplassene der du kan gå 17 meter fra inngangen og til en port og et gjerde der du har fullt innsyn til stripa og oppstillingsplassen.

Den lille lyse prikken over Gloppefjorden vokste raskt, og plutselig brølte motorene under nedbremsingen på stripa. Jeg stakk linsa, en 18-55 standard zoom til mitt Fuji X-T2, inn mellom sprinklene i porten. Full blenderåpning (f:3,6 på 37 mm). ISO 12 800. Da er vi helt i ytterkant av det kamera kan prestere, og for å få bilder måtte jeg eksponere på om lag 1/13 sek. Alle bilder tatt i jpg.

Jeg forsøkte å følge flyet på tur inn fra stripa for få dette skarpt, og på bildet over her kan du se at det i rimelig grad lykkes.

Så tok jeg en del bilder i det flyet ble vinket på plass. Armene til lufthavnbetjenten er sånn passe uskarp, mens flyet som kommer rett imot er skarpt nok.

Og under her har jeg tatt et utsnitt av bildet ovenfor. Jeg vet ikke om du lar deg imponere, men jeg – som har min fotografiske fortid i den analoge svart-hvitt-tiden – med Tri-X på 400 ISO som foretrukket film under «ekstreme» forhold, lar meg imponere igjen. Intet mindre. 12 800 ISO og bort i mot fravær av «korn», dvs. digitalt sensorstøy. På noen områder går verden definitivt fremover.

 

Til sist, det obligatoriske bilder med fly og tårn.

Reklame

Fototekniske tips: ISO

Det er tre forhold som avgjør om du får riktig eksponerte bilder: Blender, tid og ISO. Denne gang skal jeg fortelle om ISO.

ISO, blender og lukker.

I analoge kameraer i gamle dager måtte du velge filmtype ut fra forholdene. Under gode lysforhold kunne du velge en finkornet «sakte» film. Var det derimot lite lys måtte du velge en film med høy følsomhet, en «rask» film som dessverre også ga mer korn.

I våre digitale kameraer står det bare én sensor. Den tar mot bildet og omdanner det til datasignaler og sender dem til prosessoren, dvs. selve datamaskinen i kamera. Denne sensoren gir best resultat ved gitt lysmengde. Det er vanligvis 200 ISO, litt avhengig av kameratype. Det betyr at hvis du fotograferer med slik ISO-innstilling får du teknisk sett de beste bildene kameraet kan gi.

Bach H-moll-messe, 18. nov 2017, konsert i Narvik kirke. Narvik kirkes kammerkor, Trondenes motettkor og Musikk i Nordland. Kamera: Nikon D700 m/Nikkor 24-70/2,8 @3,2,  1/100 sek. ISO 2500. Fullformatbrikke fra et «godt voksent kamera» og 2500 er ikke noe problem i dag.

Hvis det derimot er lite lys, mottar sensoren mindre lys. Signalene må nå forsterkes. Denne signalforsterkningen gir stadig økende elektronisk støy, som forenklet sagt kan se ut som de gammeldagse «kornene» fra lysfølsomme filmer «i gamle dager».

Jernbanens musikkorps Narvik og Jens Wendelboe 24. sept 2016. Crazy Energy med Jens Wendelboe på Narvik kulturhus. Kamera: Fuji X-E2 m/18-5,5 f:2,8 @4, 1/40 sek. ISO 5000. Selv 5000 ISO fra en eldre APS-C-brikke gir gode resultater. Bildene her kan sees i maks format ved å klikke på dem. Du kommer tilbake til bloggen ved å klikke på returpila øverst til venstre i nettleseren din.

Det har vært en enorm utvikling fra film-tiden og til i dag. I noe mer påkostede kameraer med stor sensor (3/4, APS-C eller fullformat), kan du fotografere under svært dårlige lysforhold, med høy ISO-verdi – og likevel får gode bilder med marginal signalstøy. Forenklet sagt: Jo dyrere kamera, jo større sensor, jo bedre bilder under høye ISO-verdier.

Hvilken ISO bør du stille inn på kamera ditt? Her er en enkel generell regel: Sett ISO på auto, men gjerne med en gitt maks-verdi og helst med en laveste lukkerhastighet. På mitt kamera betyr dette at jeg fotograferer med 200 ISO så lenge det er nok lys. Når eksponeringstiden derimot kommer under 1/60 sekund begynner kamera å justere opp ISOen, helt til den når maks-verdi som er 3200 ISO. Etter dette ber kamera om at jeg nå må gå inn å velge hva jeg ønsker å gjøre.

Her må jeg legge til at jeg som regel fotograferer med blenderforvalg, og lar kamera velge tiden. Akkurat dette kan jeg si litt mer om i neste blogg-artikkel.

Fototekniske tips: Støvfjerning

Jeg har en viss formening om at enkelte ikke tar seg bryet med å lese kamera-bruksanvisningen. Det er forståelig. Man skal være i overkant interessert for å lese gjennom tre-fire hundre sider, der noen bruksanvisninger er begripelige mens andre virker å være maskinoversatt fra kinesisk.

Like fullt: Det kan være smart å lese om de mest sentrale emnene.

Jeg tenkte i løpet av sommeren å plukke ut en del emner. Kanskje får du inspirasjon til å åpne menyen i kameraet ditt og legge inn noen fornuftige valg.

Det er på slike himler at du kan oppdage plagsomt støv på sensoren.

Vi tar en av gangen.

Automatisk støvfjerning

På kameraer med utskiftbar optikk er det fort gjort at det sniker seg inn støv og legger seg på sensoren. Du merker det mest på rene flater, som f. eks. en blå himmel der du kan se litt diffuse mørkere flekker.

For å (forsøke) å unngå støv, er det smart å stille inn kamera slik at sensoren «rister» av seg støv hver gang du slår på eller slår av kamera. Eller du kan gjøre det manuelt. Mange moderne kameraer har en slik funksjon. På mitt kamera ser menyen slik ut:

Jeg finner menyen her: Verktøy ->Brukerinnstilling ->Sensorrengjøring.

Jeg har stilt mitt inn slik at støv ristes av hver gang jeg slår av kamera. Det er ikke mer logikk i dette enn at jeg liker å kunne ta bilder raskest mulig etter at jeg slår det på. (Jeg sparer kanskje et nanosekund eller noe slikt…).

Joda, det ER støv her også.

Hvordan kan du sjekke om du har støv på sensoren? Her er én metode: Still inn på minste blender. Ta et bilde opp mot en helt jevn flate (himmel, taket, el.). Forstørr bildet bak på kamera, og kjør gjennom bildeflaten med styrepinnen eller pad-en eller tilsvarende. Nå dukker det trolig opp diffuse mørkere flekker.

Ikke få panikk. Du vil nemlig garantert finne støv. Hvis du ikke ser dette på bildene dine, så ikke lag problemer av noe som ikke er problemer.

Automatisk støvfjerning er bra. Men plages du med støv som du ikke får bort, så anbefales å sende kamera til sensor-rens. Det er følsomme greier der inne i kamera, så dette er ikke noe for amatører å tukle med på egen hånd med såpevann og ørerensere…

Hvis du ikke ser støv på slike bilder, har du trolig vært forsiktig når du skiftet objektiver. Eller du har automatisk støvfjerning koble inn. Eller begge deler.

Hvordan virker lukkeren i et speilreflekskamera?

Det er blenderen og lukkeren som bestemmer hvor mye lys bildesensoren i ditt kamera skal få. Vi lar blenderen ligge i denne sammenheng, og konsentrerer oss om lukkeren.

Har du et speilreflekskamera, består lukkeren som oftest av en liten enhet med to gardiner som åpnes og lukkes nedenfra og opp. Her er mange bevegelige deler som fyker opp og ned. Lukkeren i et kamera har derfor ikke evig liv.

Bildetekst: På denne illustrasjonen ser du gardinene og motoren som driver lukkemekanismen. Proff-kameraer er bygget for å tåle svært mange eksponeringer. Levetiden er ikke like lang for et kamera beregnet for amatører. Det er en av svært mange grunner til at et proffkamera kan koste 50.000 kroner, mens et som tilsynelatende ser nokså likt ut koster under 1/10. Ill: Digital Camera World

Rullegardin
Lukkeren i et kamera bestemmer hvor lenge bildesensoren blir eksponert for lys, dvs. det bilde du ønsker å ta. Tenk deg et vanlig vindu med to parallelle rullegardiner. Den ene er festet oppe, og dratt for. Den andre er festet nede og kan dras oppover. Vinduet er nå blendet, dvs. i vår analogi: Bildesensoren får ikke noe lys. Slipp så opp den øvre gardinen. Nå eksponeres bildet. Deretter ruller du opp lynraskt den nedre gardinen. Vinduet er nå stengt igjen. Bildet er tatt.

Blits-synk
Omtrent slik fungerer lukkeren i speilreflekskameraet ditt. Bare at det går litt kjappere. Opp til 1/200 sekund vil faktisk hele bildesensoren være åpen. Når du derimot kommer over 1/200 sekund (på svært mange modeller), begynner den nedre gardinen å dras oppover før den første har kommet helt opp. På f eks 1/1000 sekund er det derfor egentlig bare en spalte som fyker oppover.  Dette er årsaken til at den maksimale blits-eksponeringstiden er 1/200 sekund (pluss/minus, litt avhengig av merke og modell). Prøv å fotografere med blits på 1/1000 sekund med et speilreflekskamera, så får du et sort bilde, bare med en tynn horisontal stripe på der du kan se deler av bildet.

Telleverk
Som nevnt har ikke lukkeren evig liv. Skal du kjøpe brukt kamera kan det være greit å vite hvor mange eksponeringer kameraet har tatt? Du finner vanligvis svaret i Photoshop. Gå til File->File Info->Advanced. Se illustrasjon nedenfor. Under ImageNumber fremgår at mitt kamera har eksponert 55.671 bilder.

Men dette tallet er uinteressant med mindre man har en formening om hvor mange eksponeringer en lukker er bygget for. Det sier kamera-produsentene vanligvis ikke noe om. Men det er en slags tommelfingerregel at lukkeren på rimelige konsumkameraer antas å holde rundt 100-150.000 eksponeringer. De profesjonelle kameraene har lukkere som er bygget for å vare opptil 400.000 eksponeringer. Et statistisk estimat basert på et stort antall reparasjoner (riktignok fra et ikke kvalitetssikret nettsted) forteller meg at mitt Nikon D300 har 85 prosent sjanse for å overleve ca. 120.000 eksponeringer og 56 prosent sjanse for å overleve ca. 6 millioner eksponeringer. Så får man ta dette for hva det er verd og krysse fingrene.

Bildetekst: I Photoshop kan du finne hvor mange eksponeringer er speilreflekskamera har tatt. Hvis du ikke finner dette tallet på et jpg-bilde, forsøk på et RAW-bilde.