Makrofotografering og lukkertider

Hvor rask lukkertid bør man bruke for å få skarpe makrobilder av stillestående objekter? Det var problemstillingen. Og, som du nok en gang forstår, er dette en artikkel for nerdene. Også. For konklusjonen er usedvanlig grei og ytterst begripelig.

Nylig kjøpte jeg et makro-objektiv til mine Fujikameraer, X-T2 og X-E3. Det ble et Zeiss Touit 50 mm f:2,8. Det er selvsagt laget for Fuji-X-mount, og styres dermed som et vanlig Fuji-objektiv. Men det har ikke OIS bildestabilisering.

Hvor skal man da legge seg tidsmessig for å få skarpe bilder?

Regndråper på furunåler. Makro. Frihånd.

En gang i tiden var det en slags generell tommelfingerregel om linser og lukkertider som sa at «lukkerhastigheten ikke burde være lengre enn en brøk med antall millimeter på linsa som nevner». Mao: 50 mm = 1/50 sek. 200 mm = 1/200 sek, osv. Det var for fullformatskameraer. Med en APS-C-brikke som har en crop-faktor på 1,5 tilsvarer min 50 mm om lag ei linse på 75mm, og med et stillestående objekt (f eks landskap) på uendelig, burde jeg følgelig ikke fotografere med seinere lukkertid enn 1/75 sek.

Det var teorien.

Spørsmålet er/var om det fantes noen slags «tabell» som ga svar på anbefalt lukkertid når man begynte å krype nedover makro-skalaen, f.eks. 1:8, 1:4, osv. Jeg la ut et spørsmål på brukerforumet til det norske nettstedet www.foto.no. Svarene var vel som forventet: De mer pragmatiske anbefalte å gjøre et forsøk og se, de mer matematiske kom med ymse beregninger, og så kom selvsagt nerdene på banen og begynte å diskutere lysets inntrenging i lagene i Kodachrome-filmene. I det hele tatt…

Stemorsblomster med humle. Frihånd.

Men i og med at jeg hadde kjøpt et tysk objektiv så jeg for meg at konstruktøren, Herr dr.ing. NN, hadde laget en 50 siders manual der disse sakene var utregnet med fire desimaler, i tråd med tysk Gründlichkeit. Derfor sendte jeg en tidlig kveld en mail til Zeiss i Tyskland. Svaret kom i løpet av 10 minutter:

Dear Harald,

Thanks for your inquiry and congratulations to your new TOUIT lens!

Yes, you´re right, a hand-held shutter speed time of 1/75s with a 50mm lens on an APS-C size cameras would be the rule of thumb when shooting non-moving objects on longer distances (e.g. landscape).

There are no «standard rules» regarding shutter speed times in macro photography. Close-up photography is always critical in terms of camera shake, also regarding «axial shake» (moving slightly forwards/backwards out of the depth-of-filed). A solid tripod is recommended when shooting close-ups and macro down to an image ratio of 1:1.

When shooting out of free hands, I would always recommend a shutter speed time of 1/250 or shorter on closer distances.

With Best regards
Bertram Hönlinger
Customer Care Center, Consumer Products
Carl Zeiss AG
Carl-Zeiss-Straße 22, 73447 Oberkochen, Germany

Hageplante, frihånd.

Konklusjon:

Punkt 1: Jeg er imponert over at Zeiss har en oppegående svartjeneste, betjent av dyktige levende mennesker. Til sammenligning kan du prøve å finne epost-adressen til de fleste andre store selskaper (vi nevner ikke navn).

Punkt 2: Jeg er også imponert over Bertram H. fra Oberkochen som så elegant oppsummerer på få linjer hvor enkelt dette egentlig er: Bruk stativ, prøv deg frem, og hvis du tar på frihånd gå uansett aldri under 1/250 sek.

1-0 til Zeiss og til Bertram.

Reklame

Makrokurs kontra makrolinse

Tidligere i vår lurte jeg på om jeg A: Skulle dra på fotokurs i makrofotografering, eller B: Kjøpe ei makrolinse.

Det ble et bra kompromiss: Jeg børstet støv av en 50 mm Sigma makrolinse med Nikon F-fatning. Så kjøpte jeg en konverteringsring mellom Fuji- og Nikon-fatningen – en «investering» på noen få hundrelapper, fraktfritt rett fra Kina. Sammen ble dette i all hovedsak en fullverdig makrolinse for min Fuji X-E3. Deretter dro jeg på makrokurs på et høyfjellshotell rett sør for Rondane.

Prismessig kom jeg klart i favør av kurset (ikke minst fordi den aktuelle linsa er kjempedyr). Men også fotomessig ble det 1-0 til kurset.

Det er lett å bli «utstyrsjunkie». I ny og ne er det imidlertid langt smartere med inspirasjon og faglig påfyll enn utstyr. Fint å få tips fra en proff. Men ikke minst er det mye å lære av andre fotografer når man er samlet på et slikt sted.

Det er greit å minnes det gamle slagordet: Den som tror han er ferdig utlært, er ikke utlært – men ferdig! Altså gjelder det å sørge for å få noen nye tanker inn i hodet sitt, diskutere med proffer, og se hvordan andre fotointeresserte – uansett bakgrunn – løser oppgavene.

Her var litt fototeori, men først og fremst praktiske oppgaver. På tuftene av en gammel seter og i 7 sekundmeter vind var utfordringen å ta gode makrobilder ut fra en del gitte kriterier. Etter retur var det redigering og visning av bilder, med bildevurdering og kommentarer – til langt på kveld.

Det var herlig variasjon i måten å løse oppgavene på, og som alltid er det mulig å plukke små og litt større gullkorn, hvis man bare er åpen for det.

På nett finner du haugevis med kurstilbud for fotografer. Så får man jo velge selv, ut fra ønske og/eller lommebok, om man vil dra halve jorda rundt og betale deretter, eller om man tenker at man kan lære nok både nærmere og rimeligere.

Makrokurs, Venabu fjellhotell, 28–30. juni 2019 m fotograf Olav Erik Storm (i midten)..

Jeg fant mitt kurs på foto.no, og valgte det ut fra kombinasjonen interesse, sted, tidsbruk og pris. I den rekkefølgen. Pluss at jeg kunne kombinere det med private besøk. Kursleder var fotograf Olav Storm, og han har flere typer kurs gjennom hele året. Kurset ble holdt på Venabu fjellhotell, på fjellet innafor Ringebu i Gudbrandsdalen.

Du ser her bilder fra kurset.

 

Rimelig makrofoto

Dedikerte makrofotografer har vanligvis utstyr så det rekker. Men hva med de av oss som bare i ny og ne ønsker å fotografere virkelige nærbilder – og som ut fra en kost-nytte-vurdering ikke vil investere i dyre makrolinser? Det finnes noen enkle veier til rimelig(ere) makrofoto.

Her er tre av dem:

Mellomringer

Til mitt Fuji med X-mount kan man kjøpe originale mellomringer. Jeg kjøpte en 16 mm, og påsatt en 50-200 mm får jeg nå en løsning som er helt OK. Jeg «flytter» objektivet litt fra kamerahuset, men med alle koblinger intakt. Det blir ikke 1:1, og jeg er sannelig ikke sikker på om det blir 1:2 engang, men skarpe gode bilder tåler å bli croppet, så du kan jo vurdere selv resultatet: Nærbilde av en multeblomst.

Min mellomring heter Fuji MCEX-16, har som nevnt koblinger mellom kamera og linsa, og koster dermed 800 kroner.

 

Konverteringsring

Hvis du ikke har, kan du trolig få kjøpt deg en eller annen brukt makrolinse til en skapelig pris. I mitt tilfelle har jeg en Sigma 50 mm makro til Nikon (F-mount). Da kjøpte jeg ganske enkelt en konverteringsring mellom X og F-mount. Jeg fant en slik på nett. Den kostet et par hundringser med fri frakt fra Kina, og den dumpet ned i postkassa mi etter et par uker. Det er en «dum» ring, uten koblinger mellom kamerahus og linse. Nå kan jeg altså benytte makrolinsa på vanlig måte, men som du forstår, helt manuelt.

 

 

Forsatslinser

Jeg kjøpte en gang et helt sett med Phottix-makro-linser til 500 kroner, og er vel sånn passe fornøyd. Det er «nærbriller» som du skrur fast foran på linsa som et filter. Regn med passe skarphet midt i, og avtakende skarphet mot hjørnene. For noen vil dette være mer enn nok, og aldeles utmerket hvis du er mer interessert i kunstneriske effekter enn 110 prosent skarphet.

Hvordan digitalisere sorthvitt-film med kamera

Det kan være relativt enkelt og raskt å digitalisere negativsamlingen din – ved ganske enkelt å makrofotografere negativene. Med litt utstyr og en del erfaring er det langt raskere enn vanlig flatbed-skanning. Kvalitetsmessig er det på høyden. Det er også enklere å legge inn relevant informasjon om bildene rett i bildefila under skanningen.

Her er mine erfaringer, i korte trekk:

Stativ: I forsøk A brukte jeg mitt solide Manfrotto-stativ og ei makroskinne. Det ble dessverre for pinglete. Resultatet ble bilder med bevegelsesuskarphet. Valget sto nå med: A – å lage ei lita kasse med en 220V pære (for innstilling) og en blits (for eksponering). Eller B – kjøpe et solid reprostativ. Jeg valgte det siste.

Kamera: «Man tager hvad man haver». Min gamle arbeidsgamp, Nikon D700, fullformatkamera, er grei nok.

Linse: Med 180 mm makro innstilt på 1:1 ble det fin høyde mellom negativ og kamera/linse. (Med 1:1 menes at bildet i kamera blir like stort som negativet, dvs. 24×36 mm.)

ISO: Ca. 200 (gjerne lavere hvis du kan)

Tid/blender: Jeg kjører blenderprioritering, og velger en passe liten blender for å få god nok skarphet over hele negativet (som alltid bøyer seg litt). Ca. f:9-11.

Lys: Etter mye leting på nett valgte jeg å kjøpe en tynn Kaiser lys-«kasse» med jevnt LED-lys, og ca. 5 000 Kelvingrader (om lag dagslysfargetemperatur). Etter litt grov-regning kom jeg frem til at DIY-metoden, altså finér, plexiglass, skruer, lim og ymse el-materiell ville kommet på nesten det samme, og gi mye dårligere lys.

Negativramme: Dette ble en av de store utfordringene, nemlig å holde negativene på plass, så flate som mulig og med minimalt strølys inn på linsa. Jeg forsøkte ulike metoder, men endte opp med å bruke negativholderne fra min Epson flatbed skanner. Den har flere fordeler. Alternativet var å legge negativene i press under ei glassplate – noe som selvsagt gir støv på ytterligere to flater. Negativ-rammen gir flate nok negativer. Det kan være lurt å eksperimentere med ei stor pappramme som dekker strølys. Men prøv deg frem: Det kan hende at strølyset er «nyttig» i og med at det softer bildet litt, og at du dermed unngår uønsket kontrastheving som (nesten) alltid følger med reprofotografering. (Og mens vi snakker om kontrastheving: Hvis du fotograferer med Nikon, så sjekk ulike innstillinger på D-lighting – en slags «HDR on-the-fly» i kamera).

Programvare: Adobe Lightroom er konge – også her. I LR finner du en funksjon som heter Tethered Capture (du finner den under File-menyen). Med denne kan du fjernstyre kamera via en standard USB-kabel. Bildene sendes rett inn i datamaskinen. Samtidig kan du legge inn informasjon om bildeserier og enkeltbilder som metadata-tekst.

I vater: Den lille libellen på reprostativet er litt plundrete. Jeg kjøpte et sett med to enkle libeller som fungerer bedre. Én legger du på plata. Den andre oppå LCD-skjermen bak på kamera. Med disse og med alt i vater øker du sjansen for å få maks skarphet over så stor del av negativet som mulig.

Fotografering: I Tethered Capture klikker du på utløseren på PC-skjermen, bildet tas og et lite sekund senere har du negativet på skjermen din.

Du må vende tonekurven for å gjøre om negativet til positiv

Snu tonekurve: For å konvertere det negative bildet til positivt, må du «snu» tonekurven. Det kan være smart å legge inn et «idealnegativ». Dette jobber du med til du er 99 % fornøyd: Juster eksponering, legg inn litt kontrast, osv. og noterer deg alle verdiene. Husk at det meste nå er omvendt, slik at du stort sett må dra slideren «gal» vei i forhold til hva du vanligvis gjør. Ut fra denne innstillingen lager du en Preset under User Preset. Nå kan du ganske enkelt skape et positivt og så nær godt nok bilde som mulig bare ved å klikke på én knapp. (Etter hvert vil jeg nok også lage meg én preset for undereksponerte negativer og en for overeksponerte negativer)

Lagring: Husk at bilder tatt i Tetheret Shooting ikke lagres i kamera, kun på datamaskinen din.

System: Så sier det seg selv at du må lage et system, slik at du vet hva som befinner seg på de ulike negativremsene, hvilke du har skannet, osv.

Nytt kamera?: Nikons nye flaggskip, D850 (til 38 000 kroner) har en innebygget funksjon for å kunne fotografere negativer, og få positive bilder rett i kamera. Når Nikon lager en slik funksjon, så tar jeg det som et tegn på at det må sitte noen fotografer rundt om i verden med samme utfordring som deg selv: Store mengder sorthvitt negativ film som kan få stor merverdi. Men min metode er jo litt billigere da…

 

Noe du lurer på? Spør, så skal jeg forsøke å svare.

 

Utstyrsliste:

• Kamera: Du bruker det du har.
• Linse: Sigma 105 – 180 mm makro til fullformatkamera. Finnes i litt ulike prisklasser, men jeg foreslår at du velger ei linse som kan brukes til mer enn bare denne type fotografering. Kan hende kan du også klare deg med ei standardlinse og med mellomringer.
• Reprostativ: Kaiser Reprostativ RS 1 med RA 1 kameraarm, Foto Import AS, Trondheim, 5800 kr.
• Lysenhet: Kaiser Lysbord Slimlite LED Plano, Foto Import AS, Trondheim, 1000 kr.
• Negativrammer: Tja, usikker på om du kan få kjøpt i løs vekt slike som jeg bruker. Et alternativ er negativrammer til forstørrelsesapparat. Finnes blant annet i 24×36 mm, 6×6 cm, 6×7 cm glassløs. Koster ca. 250 kroner hos Foto Import AS.
• Libelle: Pakke på 2 stk. på Biltema, 27 kroner

 

Andre løsninger: Husk nå på at det finnes andre løsninger enn de jeg har kommet frem til. Et eksempel er Nikons Digitaliseringsadapter, ES2. Akkurat denne med plass til negativremser virker å være helt ny.

Hvis du søker på nett, for eksempel på YouTube, så finner du haugevis med Do It Yourself-videoer med mer eller mindre snedige løsninger.

Makro: Foto av planter og småkryp

Det er ikke uten grunn at sommeren er tiden for makrofoto. Plantene viser seg fra sin beste side. Det forsøker også en del småkryp seg på, noe vi ikke alltid setter like stor pris på. Det hender jeg forsøker meg med litt makrofoto i ny og ne – med vekslende hell. Jeg synes aldri bildene blir skarpe og flotte nok, og har vel aldri blitt bitt av makrobasillen. Kanskje handler det om årsak og virkning – i omvendt rekkefølge.

Kompromiss
Makro er et eneste stort kompromiss: Med et godt makroobjektiv og i målestokk 1:1 eller 1:2 må du minst opp i blender 16 for å få et snev av dybdeskarphet.  Med større blenderåpning blir nesten ikke noe skarpt. Med vesentlig mindre blenderåpning kan bildet bli uskarpt på grunn av diffraksjon.

Fotograferer du utendørs er det alltid et lite vindpust og da må du kanskje opp i 1/500 sekund eller kortere for å unngå bevegelsesuskarphet (Vær obs på at du her ikke blir hjulpet av vibrasjonsdemping, siden det er objektet og ikke du som er problemet). Og for å få lys nok til et korrekt eksponert bilde må du da opp i ISO-verdi. Ingen god løsning siden fremtredende korn er det siste du ønsker deg for et skarpt, fint makrobilde. Du ser problemet?!

Bildetekst: Utendørs, frihånd.

Innendørs studio
Alternativet er å rigge et lite «studio» innendørs med lys fra nærmeste vindu. Nå kan du operere med lav ISO for minimalt korn, liten blender for god nok dybdeskarphet og lang tid – siden objektet er i ro. Dette er kanskje den enkleste og beste løsningen, alt tatt i betraktning. I neste blogginnlegg skal jeg vise deg hvordan jeg tok bildet som  du ser nedenfor her. Det er enklere enn du tror.

Bildetekst: Innendørs, lang lukkerhastighet.

Blits utendørs
Så kan du ta med deg blits utendørs. Med tilpassede makroblitser rundt linsa eller én kraftig blits gjerne med en liten softboks som gir lys rett ovenfra vil blitslyset bli det dominerende lyset. Fordelen er kort nok lukkertid (vanligvis 1/200 eller 1/250 sek siden du ellers får problemer med kombinasjonen av blits/gardinlukker), lavest mulig ISO for «kornfrie» bilder og liten blenderåpning for god nok dybdeskarphet. Med denne kombinasjonen slår du ut dagslyset. Minus-siden er at bakgrunnen blir sort eller helt mørk.

Bildetekst: Utendørs med blits. Tross blender 14 er det bare noen få millimeter som er skarpt i dybderetningen.

Innestudio med blits
Fjerde alternativ er å rigge et innestudio med makroblitsene bort fra kameralinsa. Nå kan du skape det lyset du ønsker deg. Også dette kan gi bra bilder, men det blir ofte litt for studioaktig og sterilt for meg.

Bildetekst: Innendørs med blits

Utstyr
Bildene her er tatt med en Nikon D700 (fullformat) og med en 50 mm 2,8 Sigma DG makro D og en 180 mm Sigma Makro. Blitsbildene er tatt med Nikons makroblitsanlegg. 

Bildetekst: Utendørs på frihånd. Dette er et knøttlite «ugress».

Så kommer det store spørsmålet: Trenger du dette? Svaret er enket: Nei. Hvis du ikke ønsker å investere i et dyre makroobjektiv kan du komme svært langt med rimelige forsatslinser («forstørresesglass») som du skrur foran på en av dine objektiver.

Har du kompaktkamera vet du sikkert at mange slike kan fokusere helt ned til 2 cm fra linsa, med god skarphet.

Bildetekst: Samme forhold som ovenfor. En liten plante.

Velg det objektivet som passer best for deg.
Men hvis du har behov for å få sylskarpe bilder fra kant til kant, i format 1:1 så er et makroobjektiv neppe til å komme unna. Sjekk nøye nærgrense før du kjøper makroobjektiv slik at du får et som passer til ditt bruk. Skal du fotografere repro, insekter, planter eller slanger? Med mitt 50 mm makroobjektiv må jeg et par centimeter unna linsa for å fotografere 1:1. Det sier seg selv at dette ikke er egnet til å fotografere lettskremt småkryp. Dette objektivet ble da også kjøpt inn primært for reprofotografering. Med min 180 mm makro kan jeg fotografere insekter i 1:1 uten at de blir skremt, men en 180 mm er nå engang et rør på 20 centimeter som veier 1,1 kilo. 150 mm er trolig mer hensiktsmessig. Men sjekk på foto-forumer og be om gode råd i forhold til hva du primært ønsker å fotografere.

Makrofotografering – noe for deg?

Makro, mikro eller nærbilder? Vi blåser i definisjonene! Spørsmålet er heller om du har lyst å bevege deg inn i de små tings verden? Velkommen. Der er det spennende og interessant.  Du kan fortape deg i detaljer, eller la kunstneren i deg få fritt spillerom.

Makrofotografering trenger ikke være dyrt. Du kan gjøre utrolige ting selv med et forholdsvis rimelig, moderne kompaktkamera. Selvsagt kan du gjøre enda mer utrolige saker med ei dedikert makrolinse og litt lysutstyr. For ikke å snakke om de virkelige mikro-fotografene som tar 100-vis bilder av frontpartiet på en mygg, og setter bildene sammen til noe som ligner et 3D-bilde, og med en detaljrikdom som er hinsides all fantasi.

Kompaktkamera
Men la oss gjøre det enkelt: Du vet vel at de fleste kompaktkameraene har en svært liten nærgrense. Ofte bare 2-3 cm. Med et slikt kamera kan du ta utrolig flotte bilder av småkryp, av blomster, av blader og steiner – ja, av alt som kan bli et flott bilde, enten i form av eksepsjonell detaljrikdom eller et mer kunstnerisk bilde. Bildet under er tatt med et lite Panasonic Lumix til et par tusenlapper. Linsa var kloss oppi den lille tassen som vel var om lag 1 cm i virkeligheten. Som du ser: Det skal altså ikke mer til!

 

Makrolinse
De fleste fotografer med makro-interesser vil nok koste på seg ei makrolinse eller to. Jeg har ei 50 mm ekte makrolinse (og det betyr normalt at man kan fotografere i forholdet 1:1, dvs at det som er 1 cm i virkeligheten blir 1 cm på bildebrikken). Den er grei til sitt bruk og ble kjøpt primært for å dekke behovet for reprofotografering av gjenstander som frimerker, mynter, små bilder, osv. Der fungerer den helt greit.

Men prøv å ta bilde av en sommerfugl på 4-5 cm hold!! For å ta bilde av små lettskremte skapninger har jeg også ei 180 mm makro (også her 1:1). Du bør opp i 150-180 mm for å kunne ta bilder av levende småkryp med og uten vinger. Da først kommer du på nødvendig avstand.

Det var den enkle problemstillingen. Så kommer den kompliserte:
Jeg har sett makrobilder av levende småkryp tatt med bra dybdeskarphet en vanlig overskyet dag. Makeløst. Det får ikke jeg til.

Liten dybdeskarphet
Ei makrolinse skrudd opp til bortimot 1:1-format kan ha en dybdeskarphet på mindre enn 1 millimeter. Hvis du under normale forhold ønsker å ta bilde av en sommerfugl og vil ha skarpheten akkurat på hodepartiet, skal du ha mer enn flaks, selv med en utmerket vibrasjonsdemping i linsa. Her er mitt resonnement: For å få litt dybdeskarphet må du ofte blende ned til minimum f:22. Da kan du muligens oppnå noen få millimeters dybdeskarphet.  I tillegg vil det være nødvendig med minimum 1/250 sekunds eksponering for å fryse alle bevegelser. For å få et korrekt eksponert bilde må du nå skru ISO-verdien langt over det akseptable, selv med solid lys ute.
Her er min løsning: Jeg bruker blits. Man «tager hvad man haver»: Selv enkle blitser kan fungere greit, men sørg for å fjernstyre blitsen enten via kabel eller trådløst. Lenge benyttet jeg min SB900 (trådløst og styrt fra den innebyggede blitsen) og hvite papp-plater limt sammen for å få lyset akkurat der jeg ønsket, og så diffust som mulig. Eller bare med en softboks på ca. 20×30 cm.

For kort tid siden kjøpte jeg imidlertid Nikons spesielle makroblits-sett R1C1.
Det inngår i Nikon Creative Lightning System (CLS). Du får ganske mye utstyr for pengene, og det er i tillegg svært enkelt å stille inn: Sett kamera på ønsket hastighet (f.eks. 1/250s), sett blenderen på f:32 og overlat resten av tenkingen til blitsen! Perfekt eksponering. Makeløst enkelt. Dette settet består av to små blitsenheter og en styringsenhet. Pluss mye annet.  Nå kan du montere et par blitser på en ring rundt linsa, stille inn, og snike deg rundt på sokkelesten en grytidlig sommermorgen i hagen, og få korrekt eksponerte og sylskarpe bilder av små skapninger.

Her finner du en liten videosnutt som forteller hvordan man kan benytte dette blits-systemet til mer kreativ fotografering. Videoen er laget av en fotobutikk i Australia, har tilnærmet ubegripelig australsk aksent, men er stort sett selvforklarende og er meget god.

Extra pr. april 2014: Her en fin artikkel fra FotoVideo med masse tips om makrofoto.

Vanndråper
Nylig hadde jeg gleden av å makro-fotografere sammen med en hel hærskare med andre foto-entusiaster. Det var spennende å se hvordan mange løste sine oppgaver med ulikt utstyr.

Selv tok jeg bilder av små vanndråper (pluss litt Glyserol) på ei plastskive som var ca. 10 cm over en ark der jeg hadde tegnet et sneglehus. Midt i la jeg en liten stein med prikker. Grunn-idéen fant jeg i et engelsk fotomagasin. De små blitsene (SB-R200) var plassert en bak (via en diffusor) og en rett på fra siden. Jeg prøvde forskjellige fargefiltre. Lysstyrke-forholdet endrer man enkelt med styringsenheten SU-800. Her er det bare å slippe kreativiteten løs og eksperimentere. Spennende saker. Nikon D300, Sigma makro 180 mm. Se bilde under.

Min dyktige fotograf-venn gjennom en hel mannsalder, Jan Arne Emilsen, har et blikk for små detaljer som jeg misunner ham sterkt. Han har tatt bildet under her. Det er en detalj av en liten istapp fra et hyttetak langt inne på fjellet på Hedemarken. Se det flotte fargespillet!
Nå har han godt utstyr, men denne type bilder kan man stort sett ta med hvilket kamera som helst. Det gjelder bare å ha evnen til å «se» objektet.