Makrofotografering og lukkertider

Hvor rask lukkertid bør man bruke for å få skarpe makrobilder av stillestående objekter? Det var problemstillingen. Og, som du nok en gang forstår, er dette en artikkel for nerdene. Også. For konklusjonen er usedvanlig grei og ytterst begripelig.

Nylig kjøpte jeg et makro-objektiv til mine Fujikameraer, X-T2 og X-E3. Det ble et Zeiss Touit 50 mm f:2,8. Det er selvsagt laget for Fuji-X-mount, og styres dermed som et vanlig Fuji-objektiv. Men det har ikke OIS bildestabilisering.

Hvor skal man da legge seg tidsmessig for å få skarpe bilder?

Regndråper på furunåler. Makro. Frihånd.

En gang i tiden var det en slags generell tommelfingerregel om linser og lukkertider som sa at «lukkerhastigheten ikke burde være lengre enn en brøk med antall millimeter på linsa som nevner». Mao: 50 mm = 1/50 sek. 200 mm = 1/200 sek, osv. Det var for fullformatskameraer. Med en APS-C-brikke som har en crop-faktor på 1,5 tilsvarer min 50 mm om lag ei linse på 75mm, og med et stillestående objekt (f eks landskap) på uendelig, burde jeg følgelig ikke fotografere med seinere lukkertid enn 1/75 sek.

Det var teorien.

Spørsmålet er/var om det fantes noen slags «tabell» som ga svar på anbefalt lukkertid når man begynte å krype nedover makro-skalaen, f.eks. 1:8, 1:4, osv. Jeg la ut et spørsmål på brukerforumet til det norske nettstedet www.foto.no. Svarene var vel som forventet: De mer pragmatiske anbefalte å gjøre et forsøk og se, de mer matematiske kom med ymse beregninger, og så kom selvsagt nerdene på banen og begynte å diskutere lysets inntrenging i lagene i Kodachrome-filmene. I det hele tatt…

Stemorsblomster med humle. Frihånd.

Men i og med at jeg hadde kjøpt et tysk objektiv så jeg for meg at konstruktøren, Herr dr.ing. NN, hadde laget en 50 siders manual der disse sakene var utregnet med fire desimaler, i tråd med tysk Gründlichkeit. Derfor sendte jeg en tidlig kveld en mail til Zeiss i Tyskland. Svaret kom i løpet av 10 minutter:

Dear Harald,

Thanks for your inquiry and congratulations to your new TOUIT lens!

Yes, you´re right, a hand-held shutter speed time of 1/75s with a 50mm lens on an APS-C size cameras would be the rule of thumb when shooting non-moving objects on longer distances (e.g. landscape).

There are no «standard rules» regarding shutter speed times in macro photography. Close-up photography is always critical in terms of camera shake, also regarding «axial shake» (moving slightly forwards/backwards out of the depth-of-filed). A solid tripod is recommended when shooting close-ups and macro down to an image ratio of 1:1.

When shooting out of free hands, I would always recommend a shutter speed time of 1/250 or shorter on closer distances.

With Best regards
Bertram Hönlinger
Customer Care Center, Consumer Products
Carl Zeiss AG
Carl-Zeiss-Straße 22, 73447 Oberkochen, Germany

Hageplante, frihånd.

Konklusjon:

Punkt 1: Jeg er imponert over at Zeiss har en oppegående svartjeneste, betjent av dyktige levende mennesker. Til sammenligning kan du prøve å finne epost-adressen til de fleste andre store selskaper (vi nevner ikke navn).

Punkt 2: Jeg er også imponert over Bertram H. fra Oberkochen som så elegant oppsummerer på få linjer hvor enkelt dette egentlig er: Bruk stativ, prøv deg frem, og hvis du tar på frihånd gå uansett aldri under 1/250 sek.

1-0 til Zeiss og til Bertram.

Gi deg selv rammer for fotograferingen

Når du føler at du ikke lengre ser motiver i et kjent miljø: gi deg selv nye, strenge rammer for hva du skal ta bilder av. I det minste i en periode. Det kan eksempelvis være å bruke kun ett objektiv, kun ta panoramabilder eller kun fotografere makro. Du kommer nokså sikkert til å oppleve omgivelsene på en ny og spennende måte. Kanskje får du også noen stilige bilder å pynte veggene dine med.GC4-103 (Artkkelen fortsetter under bildet).

Bildetekst: Hva med å fotografere detaljer i stedet for de store vyene?

For hva gjør man når man oppdager at bildene man tar begynner å ligne urovekkende mye de man tok i fjor. Og året før. Dette kan skje noen og enhver, både i nære omgivelser, og under noe fjernere himmelstrøk. Da er det på tide å tenke nytt.

Kjedelig – etterhvert
Gjennom flere år har jeg vært velsignet med kortere og lengre opphold på sørkysten av Gran Canaria i perioden oktober til februar. Få steder har man bedre garanti for sol, svømming og lange fjellturer på denne tiden av året (selv om klimaendringene også her kan gi våte og vindfulle dager). Kamera har alltid vært med. Trivelige familiebilder er selvsagt obligatorisk. Men etter mange år har jeg nok en følelse av å ha tatt «alle de andre bildene»: Fra blomster og detaljer til de store vyene, solnedgangene og de spesielle fjellene. Jeg har fotografert med alt fra analoge kameraer tidlig på 90-tallet til etter hvert mer avanserte DSLR-kameraer. Mye har havnet i fotoalbumene og litt på veggene. Men etter hvert har mer og mer av de stadig færre bildene blitt liggende på backup-harddisker. Og ingen har strengt tatt savnet dem der de lå.

Kanskje kan det av og til føles slik for noen og enhver, også i andre omgivelser og under andre omstendigheter. Hva gjør man da?
Det er mange muligheter. Et forslag er å gi deg selv nye og klare rammer for fotograferingen.

Bare ei linse
Et klassisk råd er å ta med seg kun én linse når man skal fotografere, det være seg på en fototur i hjemlige omgivelser eller om man nå skal tilbringe noen dager under mer tempererte forhold. På denne måten blir man tvunget til kun å se etter motiver som egner seg for denne linsa. Hvis du er vant til å gå med en superzoom eller ryggsekken full av linser, vil det nok være litt av en overgang. Men prøv. Det er en utrolig god øvelse.

Klassikeren her er å utstyre kamera med det man i gamle dager kalte for et «normalobjektiv», altså tilsvarende ca. 50 mm på et fullformatkamera. Og da helst et noenlunde lyssterkt objektiv, f eks 1,4 eller 1,8. Dette for å kunne fotografere under forhold med lite lys eller eksperimentere med dybdeskarpheten, dvs. å legge hovedmotivet i skarp fokus.

Har du verken fullformatkamera eller en fast 50 mm? Ingen grunn til å fortvile: Sett en bit gaffa-tape over zoomen slik at du får tilnærmet et normalobjektiv (f. eks. på APS-C eller DX-format: ca. 35 mm). Så skrur du kameraet over i A (for Aperture=blenderforvalg) og går ut for å oppleve en ny virkelighet!

Bare ei telelinse
Et annet tips er å bruke kun en passe lang tele. Nå må du lete etter detaljer på en helt annen måte. Her kan du også finne fine mønster i f eks et hagegjerde der du legger fokus på ett punkt, mens det foran og bak blir uskarpt. Eller du trekker sammen elementer som øyet oppfatter å stå langt fra hverandre. Nok en gang: En fin øvelse!

Eller hva med å ta alle bildene helt nede ved gulvet eller på bakkenivå? Eller ovenfra? Eller kun i sorthvitt. Vær kreativ, men prøv å være tro mot idéen din.

Detaljer
Et annet tips er å fotografere kun detaljer, og gjerne gi bildene litt spesialbehandling i Photoshop eller Lightroom. Det var dette jeg satte meg som mål da jeg i slutten av november 2012 igjen var på Gran Canaria. Selvsagt ble det noen andre bilder også. Man bør ikke være fundamentalist: Noen bilder av familie og venner til albumet er alltid hyggelig å ha. Men når jeg tok på meg «fotoblikket» søkte jeg i all hovedsak etter detaljer.

Og tro meg: Det var ikke enkelt. Men jeg oppdaget at bare jeg klarte å sette ned tempoet og senke skuldrene, så kom ofte motivene til meg. Stopp opp. Se deg omkring. Sakte. Observer. Og først etter at du og motivet har funnet hverandre slår du på kameraet.

For første gang på lenge kom jeg hjem med noen bilder som kanskje forteller mer enn de store oversiktsbildene klarer.

Bildetekst: Bildeserien over her er tatt på Gran Canaria i november 2012. Alle bildene er tatt med et Fujifilm Fine Pix X10.