Fototekniske tips: Lukkertidsforvalg

ISO, blender og lukker. Vi snakker om lukker denne gang.

 

Hvis du skal fotografere ting i bevegelse, og du ønsker å fryse bevegelsene, så må du sørge for rask nok lukkertid. Av og til kan lukkertids-forvalg være løsningen. Poenget med lukkertidsforvalg er at du bestemmer tiden, og lar kamera selv avgjøre blender og eventuelt også ISO.

På Nikon heter det S for Shutter. På Canon heter det Tv (kanskje Time Value eller noe slikt). På min Fuji må jeg skru litt her og der.

Begge eksempelbildene her viser situasjoner som egner seg godt for tidsforvalg.

Sprang-konkurranse: Her var lys nok til å kunne velge ISO 800, og med det få et «finkornet» bilde, selv med en APS-C-brikke. Lukkeren ble satt til 1/1250 sekund, noe som er mer enn godt nok for å få et skarpt bilde av hesten. Med tidsforvalg sikrer jeg meg et skarpt bilde, mens kamera kan få velge blender tilpasset lyset akkurat der og da. Det er selvsagt nødvendig at du på forhånd sjekker at kamera får nok spillerom til å kunne velge selv. Hvis lysmåleren hadde foreslått full blenderåpning her, måtte jeg ha øket ISOen noe.

Meningen her var å få et bilde av både rytter/hest og noe av omgivelsene. Bildet ble tatt med en 50-200 mm på 80 mm, og med blender 7,1. Dermed blir det meste i bildet skarpt. Hvis hensikten hadde vært å kun fotografere rytter og hest, ville det vært bedre med kraftigere tele, trolig fotografert i høydeformat og med lav kameraplassering.

Tine-stafett: Målet her var å ta noen action-bilder fra denne stafett-konkurransen for ungdom. ISOen ble også her satt til 800, og tidsforvalg satt til 1/1000 sekund. Jeg sto kloss på med en vidvinkelzoom satt til 10 mm. I utgangspunktet blir det meste skarpt med en så kraftig vidvinkel. I tillegg fotograferte jeg med 8 bilder/sekund, og «panorerte» med stafettpinnen som interessepunkt.

Målet var å få et bilde akkurat like før pinnen overleveres. Jeg har bilder både før og etter, men tro meg: Det er noe eget ved slike «akkurat-like-før»-bilder, og det er ikke noe jeg har funnet på. Det «trikset» kunne en kar som het Michelangelo, allerede for om lag 500 år siden.

Skarpt/uskarpt: Langt fra alle bevegelser bør fryses. Noen ganger er det viktig å få med bevegelse i bildet. I stafett-bildet over her kunne jeg forsøkt å fotografere på f.eks. 1/10 – 1/25 sek, og så panorert med stafett-pinnen som senter. Tenk deg et bilde der det meste er uklart, mens stafettpinnen er så klar som mulig. Stilig.

På bildene av helikoptrene er det mye bedre å gi illusjonen at helikopteret faktisk flyr, og ikke er «limt» inn i himmelen.  Den store forskjellen på de to bildene er at det ene er tatt med 1/100 sek, da du ser at rotorene beveger seg, og det andre med 1/500 sek, da rotorene stort sett er i ro.

Elektronisk lukker – bilder med mørke striper

På noen av mine aldeles utmerkede kameraer av merket Fujifilm, dvs. X-E2 og X-E3, kan jeg velge om bildene skal tas med mekanisk lukker eller elektronisk lukker. Det er sistnevnte det handler om her. Flere moderne speilløse kameraer har slike løsninger. Dette er ikke et problem for kameraer med sentrallukker.

Dette er nok et eksempel på at også teknologien gjør ymse krumspring, at den lanseres ufullkommen og at det skjer andre utviklingstrekk som stikker end flere kjepper i hjulene. Men kanskje vil en ny type elektroniske lukkere en vakker dag sende alle mekaniske lukkere på skraphaugen.

Husker du da de første digitale kameraene kom, og produsentene var bekymret for moiré. Derfor la de et filter foran sensoren, noe som gjorde at bildene ble softet og måtte oppskarpes. Nå for tiden er det vel ingen som bruker denne type filter. Man får lære seg å leve med moiré, og ferdig med det!

Et annet herlig (!) eksempel er flyplasser som byttet ut tusenvis av landingslys, fra glødepærer til langt mer miljø- og ressursvennlig LED-lys. Da de første snøfnuggene dalte ned oppdaget man at mens de varme glødepærene smeltet snø og is, og holdt lysene intakte, så snødde LED-lysene ned, slik at man ble nødt til å kjøre rundt og feie bort snø fra lysene.

Og, endelig, for å komme til fotoverdenen: En elektronisk lukker har mange fordeler: Den har blant annet ingen mekanikk som hopper opp og ned. Den er altså uslitelig, og den er 100 % lydløs. Det siste er ikke minst viktig når du ikke vil at noen skal høre at du fotograferer.

Grovt sett fungerer en elektronisk lukker slik at bildesensoren leser av bildet på sensoren, linje for linje. Det er greit for stillestående motiver, men kan skape problemer for bevegelige motiv. Jo større bildesensor, jo verre. Men ikke minst har elektroniske lukkere en del svakheter i ikke-kontinuerlig lys.

To klare striper i taket. På bildet tatt sekunder senere er det ikke striper. Muligens er det LED-lys i lysekronene. Bildet er et test-bilde før dåp og før folk kom inn.

Jeg tok nylig bilder av en dåp i ei kirke. Da vil man lage minst mulig lyd, så elektronisk lukker ble valgt. Først etterpå oppdaget jeg en del mørkere vertikale striper over enkelte bilder, heldigvis ikke fatalt siden det var mange å velge mellom. Jeg Googlet og fant forklaringen. Dette sto for så vidt også litt vagt omtalt i kameraets brukerveiledning, uten at jeg hadde fått med meg dette.

Utdrag fra Fujifilms brukerveiledning: Fortegning kan være synlig i bilder av motiver i bevegelse som er tatt med den elektroniske lukkeren, mens bånding og tåke kan forekomme på bilder som er tatt under fluorescerende lys og annen flimring eller uregelmessig belysning.

I mitt tilfelle var det lyset i kirka som forårsaket problemet. Alle ikke-kontinuerlige lyskilder kan skape problemer. Det gjelder for eksempel lysstoffrør, men ikke minst LED-pærer. Når man dimmer LED-pærer blir ikke lyset «svakere». Det slås bare av og på hele tiden, uten at våre øyne klarer å registrere dette.

Skal vi våge oss på en slags konklusjon: Med økende bruk av LED i alle mulige sammenhenger, og med fortsatt en god del bruk av lysstoffrør, så vil fotografering med elektronisk lukker i kunstlys være en risikosport. Så pass på under julefotograferingen!

Men jeg vil ikke bli forbauset om vi snart får en ny type bildesensorer der bildet fanges under ett: En lynkjapp og uslitelig bildesensor. Hvem vet? Jeg satser en hundrings på at jeg får rett.

DSLR-lukkerens begrensede livslengde

Lukkeren i ditt digitale speilreflekskamera har ikke evig liv. Etter et visst antall eksponeringer, øker sjansen for at det stopper opp der inne i kamerahuset.

Proffkameraer har lukkere som er bygget for å tåle mange eksponeringer. Det er da også (en av) grunnene til to tilsynelatende like kameraer kan koste henholdsvis 5 000 kroner og 50 000 kroner

Jeg har tidligere skrevet en bloggartikkel som sier litt om hvordan en lukker fungerer, hva du kan forvente deg av levetid og hvordan du kan finne ut hvor mange eksponeringer lukkeren din har vært gjennom.

Her er en liten videosnutt som viser deg enda tydeligere hvordan blant annet lukkeren fungerer. Anbefales.

Nylig kom jeg over en liten bloggartikkel som viste hvordan en ødelagt lukker kan se ut. Han/hun som eide kamera jobber med time-laps-fotografering, og det sier seg selv at ca. 2 000 bilder pr prosjekt blir som et slitsomt maratonløp selv for de beste lukkerne. Jeg vil også tro at en lukker som er bygget for å vare X antall eksponeringer får kortere levetid hvis man for eksempel tar mye time-laps eller er sportsfotograf med lange serier på 8 bilder pr. sekund.

Nå kan man selvsagt få skiftet lukkeren, men det blir jo en kost-nytte-vurdering, alt avhengig av hva kamera kostet og hvor gammelt det er.

Hvordan virker lukkeren i et speilreflekskamera?

Det er blenderen og lukkeren som bestemmer hvor mye lys bildesensoren i ditt kamera skal få. Vi lar blenderen ligge i denne sammenheng, og konsentrerer oss om lukkeren.

Har du et speilreflekskamera, består lukkeren som oftest av en liten enhet med to gardiner som åpnes og lukkes nedenfra og opp. Her er mange bevegelige deler som fyker opp og ned. Lukkeren i et kamera har derfor ikke evig liv.

Bildetekst: På denne illustrasjonen ser du gardinene og motoren som driver lukkemekanismen. Proff-kameraer er bygget for å tåle svært mange eksponeringer. Levetiden er ikke like lang for et kamera beregnet for amatører. Det er en av svært mange grunner til at et proffkamera kan koste 50.000 kroner, mens et som tilsynelatende ser nokså likt ut koster under 1/10. Ill: Digital Camera World

Rullegardin
Lukkeren i et kamera bestemmer hvor lenge bildesensoren blir eksponert for lys, dvs. det bilde du ønsker å ta. Tenk deg et vanlig vindu med to parallelle rullegardiner. Den ene er festet oppe, og dratt for. Den andre er festet nede og kan dras oppover. Vinduet er nå blendet, dvs. i vår analogi: Bildesensoren får ikke noe lys. Slipp så opp den øvre gardinen. Nå eksponeres bildet. Deretter ruller du opp lynraskt den nedre gardinen. Vinduet er nå stengt igjen. Bildet er tatt.

Blits-synk
Omtrent slik fungerer lukkeren i speilreflekskameraet ditt. Bare at det går litt kjappere. Opp til 1/200 sekund vil faktisk hele bildesensoren være åpen. Når du derimot kommer over 1/200 sekund (på svært mange modeller), begynner den nedre gardinen å dras oppover før den første har kommet helt opp. På f eks 1/1000 sekund er det derfor egentlig bare en spalte som fyker oppover.  Dette er årsaken til at den maksimale blits-eksponeringstiden er 1/200 sekund (pluss/minus, litt avhengig av merke og modell). Prøv å fotografere med blits på 1/1000 sekund med et speilreflekskamera, så får du et sort bilde, bare med en tynn horisontal stripe på der du kan se deler av bildet.

Telleverk
Som nevnt har ikke lukkeren evig liv. Skal du kjøpe brukt kamera kan det være greit å vite hvor mange eksponeringer kameraet har tatt? Du finner vanligvis svaret i Photoshop. Gå til File->File Info->Advanced. Se illustrasjon nedenfor. Under ImageNumber fremgår at mitt kamera har eksponert 55.671 bilder.

Men dette tallet er uinteressant med mindre man har en formening om hvor mange eksponeringer en lukker er bygget for. Det sier kamera-produsentene vanligvis ikke noe om. Men det er en slags tommelfingerregel at lukkeren på rimelige konsumkameraer antas å holde rundt 100-150.000 eksponeringer. De profesjonelle kameraene har lukkere som er bygget for å vare opptil 400.000 eksponeringer. Et statistisk estimat basert på et stort antall reparasjoner (riktignok fra et ikke kvalitetssikret nettsted) forteller meg at mitt Nikon D300 har 85 prosent sjanse for å overleve ca. 120.000 eksponeringer og 56 prosent sjanse for å overleve ca. 6 millioner eksponeringer. Så får man ta dette for hva det er verd og krysse fingrene.

Bildetekst: I Photoshop kan du finne hvor mange eksponeringer er speilreflekskamera har tatt. Hvis du ikke finner dette tallet på et jpg-bilde, forsøk på et RAW-bilde.