Kodak: The winner takes it all

Kodak tok alle palle-plassene da man ønsket å kartlegge fotografers foretrukne negative filmer. På desidert førsteplass kom sorthvittfilmen Tri-X. Slett ikke uventet.

Tri-X på toppen. Og dette er til og med med den «nye» filmen som kom etter «delta-teknologien» som pakket kornene tettere og dermed skulle gi mindre korn. Bilde: PetaPixel/VINCENT MOSCHETTI

Som du forstår: Dette er en artikkel for de gamle nerdene. Du skal nemlig ha levd en stund for å ha jobbet med negativ film generelt, og negativ sorthvittfilm i særdeleshet. Og jeg vil tro at ganske mange i dag ikke engang aner at Kodak en gang var så markedsledende på kamera og film at man (i god amerikanske tradisjon) laget et verb av ordet: To Kodak – ensbetydende med å fotografere.

Selv PCen jeg skriver på nå er et levende bevis på at utviklingen går – i alle fall i en eller annen retning: Ordboksprogrammet til Word laget feil-krøll under ordet sorthvittfilm. Hæ? Hva er det for noe?

Nå er «undersøkelsen» som det refereres til av den mer uhøytidelige sorten, men jeg innbiller meg at den ikke er så aldeles langt unna sannheten både i USA og i Europa. Riktignok er det en del film-merker i undersøkelsen som jeg knapt har hørt om. De var trolig tilstede på det amerikanske markedet for noen tiår siden – eller vel så det. På den annen side er for eksempel ikke verken Agfa eller outsideren Orwo med, ettersom de trolig kun var dominerende eller tilstede på det europeiske markedet.

Du finner artikkelen om «undersøkelsen» her.

Som tidligere fotojournalist i avis var det svarthvitt det gikk i på 70 og 80-tallet. Vi fotograferte og måtte pent fremkalle film og kopiere bilder ved hjemkomst. I VG var det riktignok egne mørkeromsansatte som fremkalte filmene og kopierte de bildene vi journalister markerte. I min lokalavis måtte vi pent gjøre alt selv. Til privat bruk gikk det enten i negativ sorthvitt eller dias.

Det er interessant å få slike små gløtt inn i en fortid som virker så utrolig fjern, til tross for at det bare ser snakk om noen få tiår. Noe av det som slår meg i denne sammenhengen er lysfølsomheten. Kodak Tri X var i utgangspunktet kun 400 ISO, og ga de klassiske Tri-X-kornene som mange digitale fotoprogrammer forsøker (!) å etterligne. Hvis du forlenget fremkallingstiden litt, kunne du relativt greit «presse» filmen til 800 ISO, eller ASA som det het den gang. Fremkalleren het D-76 og var like stabil og god som filmene var. Men, av og til kunne vi ungdommelige råskinn, dra til og fotografere helt opp i 12 000 ISO når vi brukte Rodinal fremkaller. Da het det at vi «kokte» filmen. Resultatet ble deretter: Nesten grafikk, og korn på størrelse med sandkorn. Denne type bilder var litt i tiden. Bare ta en titt på bildene til legenden Christer Strömholm, og en annen legende, Anders Petersen.

Da er det litt av et paradoks at jeg fotograferer nesten kornfritt digitalt på 6 000 ISO på mitt gamle gode D700. Moderne pro-kameraer er oppe i 50 000 ISO nesten uten korn.

Men da er det jo – som antydet – alltids en mulighet for å kjøre våre kornfrie bilder gjennom f eks Lightroom, og her konvertere til sorthvitt og legge på Tri-X-korn, slik at alle blir fornøyde.

Reklame

Da blitsen slo ut radioen

Eller: Bli lys – og så gikk alt i svart

Bilder fra mitt arkiv: Livet er mangfoldig. I flere år var jeg medansvarlig for drift av en nærradio.  Jeg delte kontorer med en kjenning som jobbet med lyd og lysutstyr. Selv drev jeg reklamebyrå. Sammen ramlet vi over en nærradiokonsesjon, og fant ut at det kunne være morsomt å drive radio – i en fritid som vi begge selvsagt hadde alt for lite av. Og ikke var det lov å tjene penger på dette uansett, på den tiden.

Et ledig kontor ble innredet til lydstudio. Det ble bygget opp etter alle akustikkens regler. Helt på slutten av 80-tallet besto et studio av mye knotter og knapper og spoler som gikk rundt. Dette var før den digitale tidsalderen.

På åpningsdagen hadde vi sørget for behørig omtale. Det var klart for sending. Selve introen var tapet og lå klar på spolebåndspilleren.

Teknikeren trykker på Play-knappen slik at de store spolene begynner å surre. Jeg står klar med mitt Nikon F, en vidvinkel og en stort Metz-blits. DJ og tekniker smiler bredt. Så smeller blitsen av – og så blir det dørgende stille!

Spolebåndspilleren bråstoppet. Lettere panikk. Fomling med knapper og spaker. Et nytt trykk, båndspilleren begynner å rulle igjen og lyden kommer ut av høyttalerne i teknikken. Hva i all verden var det som skjedde? Ingen forsto.

Nytt bilde. Blitsen smeller av. Bråstopp igjen. Og nytt tilløp til panikk. Svettperlene kommer til syne både hos fotografen og radiofolkene. Men på nytt: Play, og vellykket re-start.

Da sendingen endelig var over gjentok vi fotograferingen – med samme resultat. Omsider forsto vi hva som hadde skjedd. Den kraftige blitsen hadde aktivert en lysfølsom sensor i spolebåndspilleren. Den hadde som formål å stoppe båndspilleren når tapen var slutt. Logisk nok, men ikke forutsebart.

Bildet er tatt ca. 1986. Kamera er som antydet min gamle gode Nikon F, og filmen var – selvsagt – Tri-X. Resten er et litt spesielt og svært så analogt minne.

Sorthvit fotostafett på Facebook

For litt siden ble jeg utfordret av ikke mindre enn to foto-kjenning om å legge ut fem sorthvitt bilder på Facebook, ett pr. dag, og samtidig utfordre en ny fotograf hver dag til å gjøre det samme. Det er noe av det mest fornuftige jeg har vært med på i Facebook-sammenheng.

Dag 1

Utfordringen kom midt oppe i en hektisk måned med reiser hit og dit og med svært mange aktiviteter. Det medførte blant annet at jeg ikke fikk tid til å lage De Ultimate Sort-Hvitt-Bildene (om du forstår). Jeg måtte nøyde meg med det som mer eller mindre lå fremfor nesa og enkelt kunne bearbeides. Det fikk duge.

Dag 2

Anbefales
Men selve konseptet var inspirerende og morsomt. Man kan si hva man vil om Facebook, og det er det mange som gjør, men dette var en så grei og uforpliktende arena, at den trygt kan anbefales. Det var også morsomt og interessant å få hyggelige tilbakemeldinger og «likes» fra både fotografer og ikke-fotografer og se hva de la vekt på. 

Dag 3

Fem bilder totalt
Av de fem valgte jeg tre bilder som ble tatt i Finnmark sommeren 2014 (bildene overfor her). Jeg var sammen med en annen fotograf på fotoshoot lengst nord i landet ei uke i juli. Vi hadde gjort en slags avtale om i hovedsak å fotografere sorthvitt denne gang. Derfor.

Ett bilde er tatt innendørs med fine solstriper og ei lampe i et speil (helt nederst).  Det pinligste av alt er at det ikke var jeg som oppdaget motivet. Men det var jeg som hadde skuddklart kamera. Skjerpings! En av Facebook-kommentarene var at bildet lignet på det amerikanske flagget, dvs. «stars and stripes». Morsomt.

Dag 4

Og ett bilde (over her) er om lag 40 år gammelt, tatt på Rodeløkka i Oslo. Den gang var Rodeløkka en bydel som var preget av forfall – på mange mulige måter, og med en del problemer. Dette er et «ekte» sorthvitt-bilde, tatt med min trofaste gamle Nikon F, 28 mm, på Tri-X sorthvitt-film. Det er vel nok et lite bevis på at «hvis et bilde ikke er godt nok, har du ikke vært nær nok».

***

Finnmarksbildene er tatt med Nikon D700, litt ymse objektiver, alle pre-justert i Lightroom og gjort helt ferdig i Silver Efex Pro. I bildet av «månelandskapet» la jeg på litt ekstra lys på høyresiden ved å benytte fjernstyrt blits. Innendørsbildet er knipset (!) med mitt alltid nærværende Fujifilm X10, og det har også vært innom Lightroom og Efex Pro.

Dag 5

Digitale kameraer – lenge leve!

Noen påstår at «alt var så meget bedre før i tiden». Det er mulig at «noe» var bedre før i tiden. Men langt fra alt. Det slo meg da jeg tittet på noen gamle reportasjebilder fra et kraftverk, engang tidlig på 80-tallet en gang. Bildene var trolig tatt med en Nikon FE. Tenk å kunne hatt min Nikon D700 der!

I dag skrur vi opp følsomheten til 6.400 ISO uten å blunke, og på en fullformatbrikke er det nesten ikke «korn» å se på bildene. I «de gode gamle dagene» var det bare de råeste som presset Tri-X-filmene til 800 eller 1600 ISO. Tri-X filmene hadde en følsomhet på 400 ISO, og undereksponerte man to blendere måtte man «koke» filmen tilsvarende lengre i fremkalleren. Det var da man med hjerte i halsen dro opp filmen av fiksaten og fikk det første glimtet av ei 36 bilder filmstripe med knallhard kontrast og solid med korn. Det ble mye jobbing i mørkerommet og bruk av bløtt papir.

Disse bildene er med stor sannsynlighet en sånn 1600 ISO-jobb. Jeg var på reportasjetur i turbinhallen langt inni et fjellanlegg. Stasjonen var under montering, og eneste lys var arbeidslamper. Fotoreportere bruker sjelden eller aldri stativ på slike jobber. Da var alternativet å presse filmene til det ytterste, og da gjalt det å kunne sitt fotohåndverk.

Tenk deg så å ha hatt med et moderne digitalt speilreflekskamera med fullformatbrikke. Som sagt: Opp til 5.000 ISO ser du knapt korn. Over her begynner det å bli merkbart, men det er ennå lenge til det blir plagsomt. Og i tillegg kan du med ditt «RAW-negativ» endre og forbedre bildet på alle mulige og tenkelige måter: Bløtere, hardere, etterbelysning, individuell justering (med angreknapp), utvisking av fargestøy, osv, osv.

Selv om det kan hende jeg i små sporadiske anfall av nostalgi savner lukten av fremkallerveske, så har jeg aldri savnet den analoge tiden.

Kongen av Sverige

Bilder fra mitt arkiv: Året er ca. 1980 og stedet er Stenbacken, en holdeplass på togstrekningen mellom Narvik og Kiruna. På svensk side av grensen var man i full gang med å bygge vei og bruer til det som skulle bli E10, mellomriksveien mellom Kiruna – Narvik – og senere til Å i Lofoten, og nettopp her var det en stor anleggsbrakkerigg og diverse andre fasiliteter for anleggbusene.

Den svenske kongen var på besøk i Kiruna i forbindelse med et eller annet sportsarrangement, og Svenska Vägverket ville så gjerne vise frem hvordan man bygget vei i en iskald ødemark vinterstid. Også avisen Fremover i Narvik ble invitert til å være med på en pressetur. Det var her jeg kom inn i bildet.

Med buss på isen
Jeg tok toget til Kiruna, entret en buss, og så vi dro langs den nybygde men ennå ikke åpnede veien fra Kiruna og frem til den syv mil lange innsjøen Torneträsk. Her kjørte vi ned på isen og tok det man kalte «vintervägen» i retning mot Abisko. Det var selvsagt ikke noe annet enn en brøytet trase et stykke ute på isen. Det knaket i isen da vi kjørte…

Helikopter – förstås!
Kongen, Länshøvdingen og øvrige prominenser kjørte ikke buss, men ankom med svenska luftforsvarets helikoptre. Etter omvisning på et bruprosjekt var det lunsj i ei kantine, der alle som en måtte hente mat på egne brett. Også Kongen. Jeg kan ikke huske at vi var noe særlig mer enn 3-4 fotografer på turen. Kongen var selvsagt mer enn vant til å bli fotografert, og vi hadde frie tøyler. All PR er god PR, tenkte man vel. Den gang i alle fall. Senere skulle det jo bli litt verre for kongen.

Rene ungdommen
Kong Carl XVI Gustaf, eller mer korrekt Carl Gustaf Folke Hubertus Bernadotte er født 30. april 1946 og ble konge av Sverige i 1973. Veien mellom Narvik og Kiruna – den gang kalt Nordkalottvegen – ble åpnet 27. september 1984. Jeg vil tro at bildene fra denne befaringen ble tatt om lag fire år tidligere ettersom den norske traseen var en del forsinket. Hvis dette stemmer er kongen her 34 år gammel, men ser uforskammet ung ut.

Utstyr
Kamera: Mest sannsynlig brukte jeg et Nikon F med Photomic lysmåler, og som linser kan jeg ha brukt 28, 50 og 105 mm. Dette helmanuelle kameraet var min «arbeidshest» gjennom en årrekke. Det eneste som hadde behov for batterier var lysmåleren, og den var man strengt tatt ikke avhengig av. Alt annet var mekanisk. Og det er jo greit når gradestokken kryper langt under null og man beveger seg inn i varme busser og dampende kantiner – og så ut igjen i det Lapplandske isødet. Og som vanlig handlet det om Tri-X på 400 ISO.

Bilder fra mitt arkiv: Kåre Willoch

Det var valgkamp og året kan ha vært 1981. Kåre Willoch var på Narvikbesøk og det var møte på Grand Royal Hotel. Noen få uker senere satt han som statsminister i Norge (fra 1981-1986). Den relativt unge Fremover-journalisten hadde som oppdrag å fotografere statsministerkandidaten. Jeg kan ikke huske at jeg intervjuet ham.

Jeg valgte å ikke benytte blits, men presset i stedet en Kodak Tri-X til antatt 1600 ISO. Kamera var nok et Nikon F1 og med en 28 mm linse. Jeg var fascinert over lampene i taket og skallen til Willoch som hadde om lag samme form på toppen. I tillegg var det en betydelig karisma over den tynne figuren med den spesielle stemmen og dialekten. Jeg brukte derfor det gamle knepet om å lage stjerner: Du tar litt fett fra neserota og smør over UV-filteret på den ene delen av filteret. Så tegner du et stjernemønster i dette tynne fettlaget (har du Vaselin så er det bedre, men hvem i all verden har med seg Vaselin på et politisk møte?). Sånn kom stjernemønsteret frem. Det ble litt sånn Kim Il Sung over dette, men skitt au: Jeg jobbet jo tross alt i en (den gang) erklært Arbeiderpartiavis.

Jeg tror det ble ei hel førsteside av det. Neppe bare på grunn av bildet, men mer at Selveste Statsministerkandidaten var på besøk i Malmbyen.

Hyggelig minne.