Fjellskyer og spennende bilder

Av og til er det bare litt «meteorologi» som skal til for å skape et spennende bilde. Hvis du på forrige bloggartikkel merker deg fjellet foran masta på fembøringen, så ser du her samme fjellformasjon, nå riktignok fra «baksiden». Fjellet heter Kuglhornet (981 m). På enkelte kart er det riktignok feilaktig kalt Huglhornet, også kalt Kulhornet.

Jeg kom kjørende og ble oppmerksom på fenomenet med skyer rundt toppen, og måtte selvsagt stoppe. Det meste av Kuglhornet var pakket inn i tåkeskyer, slik at kun det som så ut som noen forrevne monolitter sto igjen. Skyene endret litt form, men i all hovedsak holdt de seg slik rundt toppen så lenge jeg sto der. Det var varmt, og det blåste inn fra havet.

Klikk på bildet og se det i stort format. Du kommer tilbake til bloggen ved å klikke på returpila øverst til venstre i nettleseren din.

Bildet ble tatt i jpg og i Acros-modus (sorthvitt), og ellers minimalt behandlet i Lightroom. Acros gir en fantastisk rik nyansering og en spesiell skarphet – rett i kamera. Tekniske data forøvrig: Fuji X-E3, 16-80 @60 mm, ISO 200, 1/1000 sek, f:6,4.

Stilig men vanlig

Jeg lurte på hva som skapte disse skyene. Yr.no svarte ganske kjapt: «Dette er skyer som dannes på grunn av oppdrift nær fjellet. Stilig bilde, men ganske vanlig!»

Man takker for litt skryt, selv om det altså ikke var noen meteorologisk sensasjon.

Og slik ser fjellet ut, fotografert omlag fra samme standpunkt.

Værtegn

Såpass vanlig er dette fenomenet, at det brukes som ett av flere værtegn: «Når fjellet tar på seg sin hatt, blåser det innover i hele natt». Eller tilsvarende: «Når Oksen tek på seg sin hatt, blæs det innyver den heile natt». Med andre ord: Tørr innlandsluft erstattes av fuktigere havluft som kondenseres til skyer i oppdriften fra de varme steinmassivene. Været endrer seg gjerne når vinden endrer seg, og dette skjer vanligvis først høyere oppe. Når det samler seg skodde rundt fjelltoppene, kan det tyde på at det snart blir fuktigere også i lavlandet.

Mer her

Flere værtegn finner du her.

Hvis du er interessert i skyer som meteorologisk og fotografisk fenomen, foreslår jeg at du leser denne bloggartikkelen.

Se på skyene

Se på skyene, sa min fotokompis tidligere i sommer, og grep fotoapparatet. Vi kjørte rundt på Andøya og Senja og speidet etter landskapsmotiver.

Det tok litt tid før jeg skjønte hva han mente. Etter et nylig avsluttet opphold lengst nord i Østerdalen, forstår jeg enda mer av dybden i budskapet.

(Som vanlig kan du se bildene i fullt format ved å klikke på dem. Du kommer tilbake til bloggen ved  klikke på tilbakepila øverst til venstre i nettleseren din). 150809_Os_189-Edit

Her er historien: Jeg er født og oppvokst nord i landet i en by med høye fjell på tre kanter med unntak av fjorden som også er omkranset av fjell. Heller ikke ytterst i fjorden ser vi horisonten i egentlig forstand. Himmelen er noe man har over seg. Ikke bortover. Det er klart man blir litt påvirket av slikt.150801_untitled_291-Edit

Min fotokompis har trådt sine barnesko på flatbygdene i Hedmarken og er vokst opp mellom trauste trær, åpne åkerlandskap og åsrygger så lave og slake at vi nordpå ikke engang har navn på en slik geografisk tildragelse. Dette er et landskap som for et utrenet øye kan fortone seg så ensformig og kjedelig at man etter et par dager går inn i en dyp depresjon. Men det var altså før jeg ble gjort oppmerksom på himmelen og skyene.150730_untitled_080-Edit-Edit

I det nord-østerdalske-landskapet som jeg befant meg i tidlig i august, i starter himmelen i horisonten og ender i horisonten bak deg, stort sett hele veien rundt. I motsetning til hva jeg er vant til, ser man her skyene milevis unna, langt pokker inn i Rondane og Jotunheimen: Lyse lette skyer og mørke uværsskyer, flate og runde skyer og skyer med skifasong. Her kan man sitte og se at det er blygråe skyer over Forollshogna, at det småregner i Dalsbygda mens sola får mosen i Hummelfjell til å lyse vakkert mot en knallblå himmel, velsignet med et passe antall grå ulldotter her og der.150731_untitled_201-Edit

Jeg opplevde at det var her, oppe i skyene, at spenningen og variasjonen lå. I tillegg var det et landskap og en natur som skrek etter å bli fremstilt i sorthvitt.

Når horisonten blir lav nok – enten man nå befinner seg i et flatt høyland, på Hedmarken eller helt ute ved kysten – er det smart å vende blikket bortover og oppover. Og det på en helt annen måte enn jeg har vært vant til.

Se på skyene.

Nå har jeg lært. Men det tok jaggu meg en del år.

Fakta: Bildene er fotografert med Fujifilm X-E2, sort sett med 18-55 2.8-4. RAW. Ikke filter. Bildene er justert som fargemotiv i Lightroom 5.7 og deretter konvertert til sorthvitt i Nik Silver Efex Pro 2. 

Motiv. Fra øverst til nederst: Vann mellom Røros og Synnervika/Femunden. Grøhøgda/Hummelfjell. Fra Hummelfjell og ned mot dalen. På veien fra Olavsgruva tilbake til Røros. 

Å vente på det avgjørende øyeblikket

Det hender at jeg gir meg selv tid til å stå og vente på «det avgjørende øyeblikket». Og så, i små lykkelige øyeblikk, kan det være at jeg får jeg lønn for strevet.

Tidligere i høst vandret jeg rundt et par ettermiddager i Brønnøysund med mitt alltid medbringende Canon G9 – et ærverdig og gammelt kompaktkamera som imidlertid fortsatt gjør nytten sin. Det var noen varme septemberdager, av den typen som har fått sin lyriske betegnelse «indian summer». Men på lur etter slike dager ligger det ofte uvær. Jeg hadde lest på yr.no og var forberedt. Ifølge prognosen skulle helvete bryte løs kl 1800 med temperaturer i fritt fall, med regn i bøtter og spann, alt fra sør. (Artikkelen fortsetter under bildet)

Der jeg kommer fra i verden kommer uværet stort sett bare fykende over en eller annen fjelltopp, og så er det der. På den vakre, flate Helgelandskysten kan man se djevelskapen komme mange timer i forveien. Og for meg som er vant til å se skyer stort sett nedenfra og opp, er det en hel opplevelse og se skyer bortover og langt utover i havet. Det blir mer dramatiske bilder med lav horisont og høy, mørk himmel med skyer i alle blågrå nyanser, fra det lyse til det nesten sorte.

Ventet på lys og skyer
Jeg sto nede på kaia og ventet. Og det er det som er hovedpoenget i denne enkle historien: Jeg ventet. Sto rett opp og ned og ventet på en sørhimmel som sakte ble mer og mer blygrå. Sola lå i vest, og stundom kom det solstreif ned på det nære landskapet. Det gjaldt bare at sola kunne sende sine spot-lys ned på «noe» passende som var nært nok, mens himmelen i sør skulle danne det dramatiske bakteppet. Dette for å få et interessepunkt i forgrunnen og med en mørk himmel som bakvegg i bildet.

Det er ikke ofte jeg venter på bilder. Til det har jeg det nok dessverre for travelt, tror jeg. Men jeg har gudskjelov noen slike gode øyeblikk som jeg sørger for å spare i minnet, altså det minnet som befinner seg mellom ørene.

Så skjedde det
I firetiden hver ettermiddag skjer det en del i en ellers nokså rolig kystby: Hurtigruta kommer sigende til kai kl. 16. Hun drar en time senere. I tillegg er Widerøe ute og flakser både hit og dit.

Jeg hadde håpet at sola ville skinne på ei flott, hvit havnelagerbygning ganske nært. I stedet la solstreifene la seg stabilt på og rundt brua sør i sundet. Hvorfor kunne det ikke dukke opp en hvit snekke som perfekt motiv? Ingen båt kom. Men etter en tid kom det en stor hvit tankbil kjørende over brua. Det fikk holde. Knips. Det ble med ett bilde. Man kan si mye om en gammel G9, men den er ikke rask. Da kamera var klar igjen, var bilen helt over på den andre siden av brua og delvis skjult.

Plutselig hørte jeg Widerøe i lufta, og svingte rundt 180 grader. Hurtigruteskipet Richard With lå til kai, og over skipet var det en forholdvis lys sky omkranset av langt mørkere skyer. Jeg ventet litt for å få flyet i rett posisjon, så knips. Det ble ett bilde her også. (Artikkelen fortsetter under bildet)

Fornøyd
I forhold til fotografer som ligger i ukesvis i trange telt og venter på at en eller annen liten skapning skal dukke opp, er ikke dette mer enn en liten parentes å regne. Men i forhold til meg, var det bra. Så bra at jeg hadde lyst å fortelle deg om det.

Himmelsk lys
Og i samme slengen hadde jeg lyst å vise deg et bilde tatt av en god kjenning. Hun heter Ebba Torsteinsen Jenssen og er aktivt med i en fotoklubb. Jeg beundrer mange av dise «fine art fotografene» nettopp for deres evne til å vente og se, vente og finne – Motivet! Dette er ikke knipsing. Det er fotografering. Både sted og tid er selvsagt nøye planlagt, men ingen kan forhåndsbestille kulisser i dette skuespillet. Man bare ser lyset komme ned gjennom skylaget, og så er det høy puls og rask rigging av stativ for å forsøke å sikre seg at bildet sitter før teppet går ned og lyset slukkes. Denne gang satt det. Googler du på navnet til Ebba finner du flere blinkskudd, der noen av dem har gitt henne velfortjente premier.

Bildet er tatt fra Vinje i Dyrøy (for de uinnvidde ligger øya midt mellom Finnsnes og Harstad helt sør i Troms fylke) midt i oktober i år. Teknisk data: Iso 100, blender 25, 1/1 sek, brennvidde 15 mm. Polfilter bl.a. for å sikre lang nok lukkertid. Stødig stativ og fjernutløser. Og mye tålmodighet.

Takk til Ebba for lån av bilde.