To (helt forskjellige) måter å fotografere mennesker på

Denne gang har jeg lyst å fortelle deg om to amerikanske fotografer; begge medlemmer av det verdensberømte fotobyrået Magnum. Men der stopper stort sett enhver likhet. Jeg vil fortelle deg litt om Eve Arnold og Bruce Gilden.

Hvorfor vil jeg fortelle deg om disse to? Fordi de var så totalt forskjellige i tilnærmingen til å fotografere mennesker. Og fordi du muligens kan lære noe av begge. Bruce Gilden er still going. Eve Arnold vandret stillferdig ut av denne verden for et par år siden, 99 år gammel.

Eve Arnold120110054648-photographer-eve-arnold-story-top

Eve Arnold (1912-2012) startet som ansatt i en fotobutikk i New York like etter andre verdenskrig. Her ble interessen for fotografering vekket. Senere ble det en kort fotografisk utdannelse. Få år senere, i 1957, ble hun den første kvinnen som ble tatt opp som medlem i Manum Photos, hvilket vel i praksis vel betyr at hun må ha gått utenpå flere av de andre i denne eksklusive gruppen fotografer.

Eve Arnold hadde mange oppdrag som fotojournalist for Magnum. I ettertid er hun likevel mest kjent for sine mange bilder av skuespilleren Marilyn Monroe som hun fulgte gjennom en tiårs-periode fra om lag 1951 frem til og med innspillingen av hennes siste film i 1961.

Hvordan kan en fotograf og et fotoobjekt knytte slike bånd? Jeg leste nettopp et intervju med Arnold der hun sier at «de på en måte fant hverandre». Kanskje handlet det om et slags merkelig vennskap? Kanskje var det også en lykkelig symbiose», der begge hadde nytte av hverandre: Eve av å få solgt gode bilder av en kjendis, og Marilyn for å være i rampelyset og i media så mye som mulig. Eve Arnold hadde flere langvarige «fotografiske forhold» til andre kjente mennesker, men ingen så spesielle som det med Marilyn Monroe – (bilde under er selvsagt tatt av Eve Arnold). USA. California. Los Angeles. Marilyn Monroe. 1960.

Dette samarbeidet virker å være basert på gjensidig tillit og respekt for hverandres roller, og kanskje en spesiell evne til å oppnå tillit. Hvis du ser bilder og film av Eve Arnold, så vil du trolig forstå hva jeg mener. Kan man annet enn å smile og si ja-takk når man treffer på en så hyggelig og empatisk skikkelig, som tilfeldigvis har et kamera i hendene?

Du kan lese mer om Eve Arnold her:
En kort artikkel i Wikipedia, fotografomtale i Magnum og en liten filmsnutt fra Magnum om henne.

Bruce Gildengilden

Bruce Gilden (1946-) født i Brooklyn, NY, fikk sin store fotografiske aha-opplevelse (og han er ikke den eneste) etter å ha sett Antonionis film «Blow Up» i 1968. Han ga opp videre studier i sosiologi, og startet i stedet å fotografere det virkelige livet på gatene. Gildens arbeidsmetodikk er å hoppe frem foran sine ofre/objekter, smelle av en blits med venstre hånd, og fotografere med høyre. Pang.

På filmene av og med ham, ser det ut som ingen bryr seg i det hele tatt av å bli fotografert på denne måten. Kanskje ingen tør yppe seg på den bryske fremtoningen som dukker opp som troll av eske foran dem. Og mange tror nok han tar bilder av noen bak dem, ettersom han er helt oppe i ansiktet på dem med sin Leica påsatt en 28 mm linse.

Gilden har vært medlem av Magnum siden 1998, så det er ingen lettvekter vi snakker om. Han har hatt utstillinger, gitt ut bøker og fått utmerkelser så det rekker. Bare så det er sagt.nyc149461 (Custom)

Han er en ekte «street photographer» som i tillegg også er kjent for sine «kropps-studier» fra Coney Island, en badestrand utenfor NYC. Pluss hans bilder fra de noe dunkle sidene av livet, som for eksempel av hjemløse, gangstre og prostituerte.

Du kan lese mer om Gilden her: Fotografpresentasjon i Magnum. Pluss en Magnum-film som vel strengt tatt er en reklame for HP-printere, men er illustrerende nok for hans stil og hans bilder.

Ytterpunkter

Jeg har tidligere sett film og bilder, og lest om begge hver for seg. Men av en eller annen grunn kom jeg til å lese/se litt om begge samtidig for litt siden. Det som da slo meg var den diamentralt motsatte tilnærmingen til å fotografere mennesker: Den elskelige damen som etablerer et langvarig kjennskap/vennskap til sitt objekt, og den rå sluggeren som på litt avstand velger ut sine ofre, spretter opp foran dem og tar med seg 1/250 sekund av deres liv, uten engang å si hei eller spørre hva de heter, langt mindre om det er greit at han tar bilder av dem.

Og begge er prisbelønte Magnum-fotografer. Jeg tror kanskje at du kan lære litt av begge disse fotografene som du kan ta med deg i din fotovirkelighet og bruke slik det måtte passe for deg. Kanskje kan du starte å ta bilder av bestemor med 85 % Arnold og 15 % Gilden. Lykke til.

Advertisements

Om Harald Harnang

Bakgrunn: Journalist og sosiolog. Jobb: Avis, reklamebyrå, informasjon/markedsføring. Nå statlig ansatt. Foto: Tidligere yrke, nå litt yrke og mye hobby.
Dette innlegget ble publisert i Uncategorized og merket med , , , , , , , . Bokmerk permalenken.

2 svar til To (helt forskjellige) måter å fotografere mennesker på

  1. Ok. Så her er en blogg som kan gjøre meg til en klokere og bedre fotograf. Sant?

    Mitt hovedfokus ligger på tegning, maleri, gammelt håndtverk, eksperimentelle utrykk og en kresen sans for kvalitet når jeg velger materialer.

    Men kommer aldri ikke unna foto heller.

    Så her har dere en ny og oppmerksom følger som håper på å lære en ting eller to så mitt fujifilm mx-1 Kamera kan bli behandlet av to hender som vet hvordan dette kameraet kan utnyttes til fulle. Ikke bare trykkes på.

    Forstår jeg dere rett når jeg leser at dere gir fotokritikk via mail?

    Min egen blogg er ganske ung.ennå. En journal over min løpende tegnepraksis, prosesser og visuell persepsjon og inspirasjoner.

    Navnet er The Itchy Eye. Der finnes også mye foto.

    Ha en fortreffelig dag – Hilme

    Lik

  2. Hei Ane. Jeg kjøpte nettopp et MX-1 til min datter. Et helt greit start-kamera med en flott APS-C bildebrikke som gir deg skarpe bilder.
    Mitt råd til henne var: Sett på auto og skyt løs. Vær kreativ! Automatikken ordner resten. Om litt, når du ikke er heeeelt fornøyd med bilde A, G og M, så ser vi på hva som skal til for å gjøre det bedre. Og da kan vi begynne å skru på innstillinger. Da starter vi med EN sak om gangen. For eksempel blenderen som gjør at noen bilder blir skarpe i dybderetningen, mens andre bare blir sylskarp noen få centimeter. Og når du behersker dette, kan vi gå videre med lukkertiden.
    På samme måte vil jeg ikke drømme om å starte første kjøretime i bilen med å gjennomgå hvordan stemplene går opp og ned i motoren. Det kommer (eventuelt) senere.
    Det slo meg hvor vanvittig komplisert fotografering egentlig er, når man samtidig skal forholde seg til tid, blender og ISO. Pluss være sikker på at komposisjonen er korrekt.
    Mhp fotokritikk, så kan du vurdere å benytte fotonettsteder der fotografer gir kritikk til hverandre, selv om det ofte er sånne «nice» og «nydelig»-kritikker som er verdiløse. Men har du et bilde i ny og ne, så send det til meg – hvis du virkelig vil at jeg skal forsøke å «dissekere» det.
    Lykke til.

    Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s