Sorthvit fotostafett på Facebook

For litt siden ble jeg utfordret av ikke mindre enn to foto-kjenning om å legge ut fem sorthvitt bilder på Facebook, ett pr. dag, og samtidig utfordre en ny fotograf hver dag til å gjøre det samme. Det er noe av det mest fornuftige jeg har vært med på i Facebook-sammenheng.

Dag 1

Utfordringen kom midt oppe i en hektisk måned med reiser hit og dit og med svært mange aktiviteter. Det medførte blant annet at jeg ikke fikk tid til å lage De Ultimate Sort-Hvitt-Bildene (om du forstår). Jeg måtte nøyde meg med det som mer eller mindre lå fremfor nesa og enkelt kunne bearbeides. Det fikk duge.

Dag 2

Anbefales
Men selve konseptet var inspirerende og morsomt. Man kan si hva man vil om Facebook, og det er det mange som gjør, men dette var en så grei og uforpliktende arena, at den trygt kan anbefales. Det var også morsomt og interessant å få hyggelige tilbakemeldinger og «likes» fra både fotografer og ikke-fotografer og se hva de la vekt på. 

Dag 3

Fem bilder totalt
Av de fem valgte jeg tre bilder som ble tatt i Finnmark sommeren 2014 (bildene overfor her). Jeg var sammen med en annen fotograf på fotoshoot lengst nord i landet ei uke i juli. Vi hadde gjort en slags avtale om i hovedsak å fotografere sorthvitt denne gang. Derfor.

Ett bilde er tatt innendørs med fine solstriper og ei lampe i et speil (helt nederst).  Det pinligste av alt er at det ikke var jeg som oppdaget motivet. Men det var jeg som hadde skuddklart kamera. Skjerpings! En av Facebook-kommentarene var at bildet lignet på det amerikanske flagget, dvs. «stars and stripes». Morsomt.

Dag 4

Og ett bilde (over her) er om lag 40 år gammelt, tatt på Rodeløkka i Oslo. Den gang var Rodeløkka en bydel som var preget av forfall – på mange mulige måter, og med en del problemer. Dette er et «ekte» sorthvitt-bilde, tatt med min trofaste gamle Nikon F, 28 mm, på Tri-X sorthvitt-film. Det er vel nok et lite bevis på at «hvis et bilde ikke er godt nok, har du ikke vært nær nok».

***

Finnmarksbildene er tatt med Nikon D700, litt ymse objektiver, alle pre-justert i Lightroom og gjort helt ferdig i Silver Efex Pro. I bildet av «månelandskapet» la jeg på litt ekstra lys på høyresiden ved å benytte fjernstyrt blits. Innendørsbildet er knipset (!) med mitt alltid nærværende Fujifilm X10, og det har også vært innom Lightroom og Efex Pro.

Dag 5

Reklame

Digitale kameraer – lenge leve!

Noen påstår at «alt var så meget bedre før i tiden». Det er mulig at «noe» var bedre før i tiden. Men langt fra alt. Det slo meg da jeg tittet på noen gamle reportasjebilder fra et kraftverk, engang tidlig på 80-tallet en gang. Bildene var trolig tatt med en Nikon FE. Tenk å kunne hatt min Nikon D700 der!

I dag skrur vi opp følsomheten til 6.400 ISO uten å blunke, og på en fullformatbrikke er det nesten ikke «korn» å se på bildene. I «de gode gamle dagene» var det bare de råeste som presset Tri-X-filmene til 800 eller 1600 ISO. Tri-X filmene hadde en følsomhet på 400 ISO, og undereksponerte man to blendere måtte man «koke» filmen tilsvarende lengre i fremkalleren. Det var da man med hjerte i halsen dro opp filmen av fiksaten og fikk det første glimtet av ei 36 bilder filmstripe med knallhard kontrast og solid med korn. Det ble mye jobbing i mørkerommet og bruk av bløtt papir.

Disse bildene er med stor sannsynlighet en sånn 1600 ISO-jobb. Jeg var på reportasjetur i turbinhallen langt inni et fjellanlegg. Stasjonen var under montering, og eneste lys var arbeidslamper. Fotoreportere bruker sjelden eller aldri stativ på slike jobber. Da var alternativet å presse filmene til det ytterste, og da gjalt det å kunne sitt fotohåndverk.

Tenk deg så å ha hatt med et moderne digitalt speilreflekskamera med fullformatbrikke. Som sagt: Opp til 5.000 ISO ser du knapt korn. Over her begynner det å bli merkbart, men det er ennå lenge til det blir plagsomt. Og i tillegg kan du med ditt «RAW-negativ» endre og forbedre bildet på alle mulige og tenkelige måter: Bløtere, hardere, etterbelysning, individuell justering (med angreknapp), utvisking av fargestøy, osv, osv.

Selv om det kan hende jeg i små sporadiske anfall av nostalgi savner lukten av fremkallerveske, så har jeg aldri savnet den analoge tiden.