Vil ikke vise barnas ansikt på sosiale medier

Da den polske (og irskbaserte) fotografen Marcin Lewandowski nylig ble pappa, bestemte han og kona at de ikke ønsket å vise barnets ansikt på sosiale medier. De ville vente til barnet ble gammelt nok til å ha en mening om dette selv.
Litt av en avgjørelse. Spesielt for en fotograf.
Selvsagt tar en profesjonell fotograf bilder i haugevis av sine barn, og sender til slekt og venner, men her snakker vi altså om at man av mange og gode grunner ikke ønsker å legge ut gjenkjennbare bilder på sosiale medier.
Jaha, så ble det altså ikke noe av bilder av junior på Facebook? Joda. Det ble bilder så det rekker. Men ganske andre bilder enn de fleste legger ut. Så her ligger tipset til deg (og mange andre) denne gang.
I manges iver etter å dele lykkelige øyeblikk, er det noen som går langt og lenger enn langt. I Facebook-delinger kan det hende man ser bakhodet på junior på vei ut av mora, fotografert og delt mer eller mindre «live», rett fra føden. Og deretter uendelige serier med det lille nurket i badekaret, sprellende på teppet på gulvet, senere på potta og på do, osv. Det kan se ut som om noen langt inn i ammetåka ikke tenker gjennom hva de gjør og deler, og hvertfall ikke mulige konsekvenser av dette. Nå og senere.
Marcin og kona gikk altså motsatt vei: Ingen ansiktsbilder. I denne lille videsnutten fra Adorama TV (knapt 4 minutter) forteller og viser fotografen hva han/de valgte å gjøre og hvordan oppgaven ble løst.
Denne videoen burde etter min mening strengt tatt vært obligatorisk visning på alle «fødselskurs» for foreldre, og senere gjentatt på alle fødeklinikker. Den reiser et prinsipielt spørsmål og den gir et svært så godt svar.
Bildene her er klippet fra videoen, og vel mer enn antyder løsningene som de valgte.

Reklamer

Slik tar du vinnerbilder!

Tittelen på en artikkel i nettutgaven av svenske Kamera&Bild er lovende! Wow, er det ikke det vi alle er ute etter: Bilder som vinner konkurranser og bilder som får 1K likes på Facebook.46994

La oss med en gang slå fast at det ikke finnes noen snarvei til himmelen. Heller ikke her. I artikkelen får du ikke en sesam-sesam-oppskrift på vinner-bilder. Derimot får du mange kloke ord fra to virkelige proffer: Ralf Stelander, som er en av grunnleggerne til onlinegalleriet 1X, og Gustav Gräll som er juryleder i Metro Photo Challenge.

I artikkelen kan du blant annet lese at det vanligvis er stor forskjell på et bilde som får mye skryt på Facebook og bilder som klatrer til topps etter å ha blitt dissekert, veid og vurdert grundig av en profesjonell jury.

”Även om de enklare bilderna kan vara både häftiga och snygga så är det oftast inte bilder som stannar kvar hos en. De försvinner lika fort som de dök upp kan man säga. Det här är oftast inte ett problem i ett instagramflöde eller på Facebook. Men om du ska ställa upp i en fototävling där domaren är en van bildbetraktare kommer inte denne att minnas din bild efter tre minuter. För att att domaren ska fastna för din bild krävs något annat”, sier Gustav Gräll.

En artikkel som er verd å lese. Og svensk er ikke vanskelig å lese.

(Bildet er lånt fra Kamera&Bild)

Sorthvit fotostafett på Facebook

For litt siden ble jeg utfordret av ikke mindre enn to foto-kjenning om å legge ut fem sorthvitt bilder på Facebook, ett pr. dag, og samtidig utfordre en ny fotograf hver dag til å gjøre det samme. Det er noe av det mest fornuftige jeg har vært med på i Facebook-sammenheng.140714_Finnm_043-Edit

Dag 1

Utfordringen kom midt oppe i en hektisk måned med reiser hit og dit og med svært mange aktiviteter. Det medførte blant annet at jeg ikke fikk tid til å lage De Ultimate Sort-Hvitt-Bildene (om du forstår). Jeg måtte nøyde meg med det som mer eller mindre lå fremfor nesa og enkelt kunne bearbeides. Det fikk duge.140714_Finnm_055-Edit-Edit-Edit

Dag 2

Anbefales
Men selve konseptet var inspirerende og morsomt. Man kan si hva man vil om Facebook, og det er det mange som gjør, men dette var en så grei og uforpliktende arena, at den trygt kan anbefales. Det var også morsomt og interessant å få hyggelige tilbakemeldinger og «likes» fra både fotografer og ikke-fotografer og se hva de la vekt på. 140716_Finnm_505-Edit

Dag 3

Fem bilder totalt
Av de fem valgte jeg tre bilder som ble tatt i Finnmark sommeren 2014 (bildene overfor her). Jeg var sammen med en annen fotograf på fotoshoot lengst nord i landet ei uke i juli. Vi hadde gjort en slags avtale om i hovedsak å fotografere sorthvitt denne gang. Derfor.

Ett bilde er tatt innendørs med fine solstriper og ei lampe i et speil (helt nederst).  Det pinligste av alt er at det ikke var jeg som oppdaget motivet. Men det var jeg som hadde skuddklart kamera. Skjerpings! En av Facebook-kommentarene var at bildet lignet på det amerikanske flagget, dvs. «stars and stripes». Morsomt.Rodeløkka

Dag 4

Og ett bilde (over her) er om lag 40 år gammelt, tatt på Rodeløkka i Oslo. Den gang var Rodeløkka en bydel som var preget av forfall – på mange mulige måter, og med en del problemer. Dette er et «ekte» sorthvitt-bilde, tatt med min trofaste gamle Nikon F, 28 mm, på Tri-X sorthvitt-film. Det er vel nok et lite bevis på at «hvis et bilde ikke er godt nok, har du ikke vært nær nok».

***

Finnmarksbildene er tatt med Nikon D700, litt ymse objektiver, alle pre-justert i Lightroom og gjort helt ferdig i Silver Efex Pro. I bildet av «månelandskapet» la jeg på litt ekstra lys på høyresiden ved å benytte fjernstyrt blits. Innendørsbildet er knipset (!) med mitt alltid nærværende Fujifilm X10, og det har også vært innom Lightroom og Efex Pro.141010_x10-osl_211-Edit-Edit

Dag 5

Tyveri av bilder – hva gjør du da?

For ikke mange dagene siden fikk jeg tips om at ett av mine bilder var benyttet på en Facebook-side til et firma. Det var benyttet uten at jeg var forespurt. I hverdagslig terminologi kalles dette tyveri. Saken løste seg uten problemer. Men også uten honorar.bildetyveri2

Bildetekst: Kopi av Facebooksiden til det firmaet som hadde «lånt» mitt bilde uten å spørre. Firmanavn er sladdet.

Her er saken: En bekjent tipset om at et av mine bilder var bakgrunnsbilde på FB-sidene til et firma. To dager tidligere hadde han oppdaget et av sine bilder på denne siden. Han hadde sendt epost og gjort dem oppmerksom på saken, og ville nå sjekke om bildet var borte. Det var det. I stedet lå et av mine bilder, med vannmerke og det hele godt synlig. Nå ville han høre om jeg hadde godkjent bruk. Det hadde jeg altså ikke.

Telefon
Jeg ringte den spesielle avdelingen til firmaet som hadde lagt ut bildet, og møtte her på en svært lite samarbeidsvillig person. Ingen vits å starte en krangel med folk på dette nivået. I stedet ringte jeg hovedkontoret og møtte heldigvis her på en som hadde kunnskaper om åndsverkloven og var fullt på det rene med at man ikke «låner» andres bilder uten å avtale dette med fotografen. Han skulle ta kontakt med den som hadde lagt ut dette.

Googlet
Kort tid senere kommer «synderen» på tråden. Han hadde ganske enkelt Googlet og funnet et fint bilde, som han altså hadde «lånt» uten videre, selv om både navnet mitt og firmanavn sto på bildet slik at det ville vært en enkel sak å ta kontakt for å få vite betingelser for bruk. Som sagt: I dagligtale kalles dette for tyveri. Ut fra samtalen oppfattet jeg imidlertid fort at dette var gjort i ren ubetenksomhet og at han ikke var klar over (!) at det er ulovlig å benytte bilder fra f. eks. internett uten å klarere dette med opphavspersonen. Etter litt «voksenopplæring» i en hyggelig og gemyttlig tone fortalte jeg at det strengt tatt bare var to alternativer. A: Fjerne bildet. B: Betale for det.

Han ønsket ikke det siste, så vi ble enige om at han skulle fjerne det straks. Jeg valgte å ikke fremme noe krav om honorering for den tiden bildet hadde stått på FB-siden til firmaet.bildetyveri3

Greit på internett, men…
Dette ble altså en enkel sak som løste seg enkel t og greit, ikke minst fordi det er/var enkelt å fjerne et bilde fra internett. Da er det straks mye verre med bilder i ei bok eller et magasin, der man ikke enkelt kan omgjøre det som har skjedd. Googler du litt vil du finne mengder av slike eksempler, og mange frustrerte fotografer som lufter sin aggresjon og/eller kommer med forslag til løsninger.

Bildetekst: Kopi av Facebooksiden til det firmaet som hadde «lånt» mitt bilde uten å spørre. Firmanavn er sladdet.

Forlik
I noen få tilfeller sender fotografen faktura og får det han/hun gjør krav på. I andre tilfeller inngås en form for forlik. Men det er et inntrykk at fotografen i alt for mange tilfeller ikke kommer noen vei i direktekontakt med «tyven». Alternativet er å gå til sivilt søksmål, men når vi vet at en advokat tar tusenvis kroner bare for å si «goddag», og honorarkravet kanskje ikke er på mer enn 1000 kroner, så sier det seg selv at mange gir opp før de har startet. Og dette er det selvsagt noen skurker som utnytter bevisst.

Sjekk på nett
Søker du på nett, finner du mange mer eller mindre gode forslag til hva du kan gjøre hvis du oppdager et bilde i en publikasjon, uten at du har blitt forespurt. Du kan se hvilke erfaringer andre har gjort og vurdere hva du selv vil satse på å gjøre, alt fra å foreslå minnelige løsninger til å true med advokat.

En tommelfingerregel når man opplever at noen har benyttet bilde(r) uten godkjenning, er å doble honorarsatsen. Det kommer selvsagt an på hvor proff man må forvente at brukeren er. Min erfaring er at vi i slike sammenhenger enten snakker om skurker eller folk som har «lånt» bilder i ren uvitenhet. Da er mitt generelle forslag å forsøke å inngå en avtale om honorering som alle kan leve med. Kanskje får du til og med ditt faste honorar for bildet.

Merk bildene dine
Men her er et tips til hva du kan gjøre før du havner i problemer, og som kan gjøre din sak sterkere:

Sørg for å metatagge alle dine bilder med copyright-informasjon og navn/firma, adresse, telefon mm. Enkelte digitale speilreflekskameraer kan legge inn slik informasjon allerede når du tar bildet. Uansett kan du i et program som f. eks. Adobe Lightroom automatisk legge inn all slik informasjon i bildefilene på alle bilder under importen til din datamaskin. Har du Adobe Photoshop, så har du også et program som heter Adobe Bridge: her kan du også enkelt legge inn slik info for alle ønskede bilder. Du får det også til i Photoshop, men da må det gjøres enkeltvis (OK, du kan lage en prosedyre, men da går vi inn for å gjøre ting vanskelig).

Og ikke minst: Sørg for å legge inn et vannmerke (=synlig tekst på selve bildet) før du legger bilder ut på nett, og dermed i prinsippet tilgjengeliggjør bildet for hele verden. Det er en enkel jobb når du eksporterer bilder fra Lightroom. Nå kan alle som ser bildet, lese hvem som har tatt det, og gjerne internett-adressen din.

Tvistesak
På denne måten blir ditt bilde ikke bare «et som man fant på nett», men et bilde det er lett å finne opphavsperson til. Jeg vil tro at du også står mye sterkere i en tvistesak når bildet er merket tydelig. Men som du ser: Noen ganger fungerer det, andre ganger ikke.

Forleden gikk jeg forbi en skole der det hang noen elevarbeider i et vindu. Jeg stoppet opp: Det var noe kjent med ett av bildene. Og, ganske riktig: Det var mitt bilde for her sto både mitt navn og firmanavn i nedre venstre hjørne av bildet. Slikt bryr man seg selvsagt ikke om. Vi får imidlertid håpe at eleven i løpet av skoletiden lærer at man alltids kan «låne» et bilde til et lite skoleprosjekt, men at han/hun i et senere yrkesliv ikke bør finne på det samme uten å spørre om lov.

 

Ta bilder uten at noen oppdager deg

Av og til vil du nok ønske å kunne ta bilder på en så diskret måte som mulig, helst uten at noen oppdager deg. Hvis du vil ta kvalitetsmessig gode bilder så ubemerket som mulig, foreslår jeg et lite kompaktkamera med større bildebrikke enn standard og med en brukbar gjennomsnittssøker. Jeg sier dette ut fra egen nykjøpt (og faktisk ikke spesielt dyrekjøpt) erfaring.121202_0011_HH

Bildetekst: Fotografering uten en lyd og uten blits. Prøver på Folkets Hus.

Nylig leste jeg en artikkel i et fotomagasin som omtaler den samme problemstillingen. Her bruker en svensk fotograf et lite Panasonic GX1 med et såkalt «pannekakeobjektiv» (20 mm f:1,7) for å dokumentere livet i undergrunnen i New York.

Blir tatt for turist
Poenget hennes er det samme som jeg har erfart: Det er ikke det mest populære å dra frem et stort systemkamera og peke på mennesker på undergrunnen, på butikken, i gata eller tilsvarende omgivelser. Da er man på en måte «proff» og da reises med en gang spørsmålet hva man skal bruke bildene til. Et lite og unnselig kamera blir ofte ikke oppdaget i det hele tatt, og uansett signaliserer det i langt større grad at man er knipser bilder til eget fotoalbum. Og er man ute i verden, så blir man normalt tatt for turist.121202_0026_lysmesse

Bildetekst: Større bildebrikke og lyssterkt objektiv tillater fotografering under nokså ekstreme forhold, som her da eneste belysning var stearinlys. Fuji X10: ISO 800, f:2,0, 1/4 sek, frihånd.

Viktig med gjennomsnittsøker
Vår svenske fotograf har valgt en grei men ikke helt billig kombinasjon. For hennes utstyr må du regne med å betale ca. 7.-8.000 kroner. Panasonic ‘en har heller ikke gjennomsnittssøker. Det anser jeg som et stort drawback. Jeg opplever en frydefull diskresjon ved å ha kamera tett opp til øyet i stedet for å balansere det på strak arm for å se på LCD-displayet bak. Det er som å vifte med et flagg: «Hei, se på meg, nå tar jeg bilder»!

Det finnes en del kameraer i dette sjiktet som kan være aktuelle. De fleste kjente kamera-produsentene har kameraer i det vi muligens får lov til å kalle «Leica-klassen». De er mer eller mindre slik jeg ønsker meg dem. Prisen varierer fra høyst brukbare kameraer til ca. 4.500 kroner og til godt over 50.000 kr.

X10
Selv kjøpte jeg nylig et lite Fujifilm FinePix X10 som i hovedsak har alt det jeg trenger, og faktisk til en svært trivelig pris. X10 har noe større bildebrikke enn de små kompaktene (selv om jeg gjerne skulle hatt den enda større bildebrikke), en akseptabel gjennomsnittssøker (dessverre uten eksponerings- eller fokus-informasjon) og et ganske lyssterkt zoom-objektiv.121031_0014_malmb

For proffer
Selve kameraet har så mange innstillingsmuligheter at man nok egentlig bør være en erfaren fotograf og i overkant foto-interessert for å utnytte det fulle potensialet i kameraet. Videre må man ikke ha bruksanvisnings-aversjon. Her er syv ulike forhåndsinnstillinger man enkelt kan velge mellom bare ved å vri en knapp på oversiden: I praksis tre egendefinerte innstillinger og fire programmerte. Med litt erfaring og øvelse kan man få dette kameraet til å oppføre seg svært nært det man til enhver tid ønsker seg, og kameraet er fullpakket av intelligent logikk. En liten detalj som er nyttig i denne settingen: Ved å trykke én knapp og holde den inne et par sekunder, settes kamera over i «stillemodus»: Man fotograferer fullstendig lydløst. Samtidig kobles blitsen ut. Snedige saker som lar deg fotografere så diskret som mulig.121206_Askpt-2_024

Lyssterk linse
For den svenske undergrunns-fotografen var det avgjørende å kunne fotografere under dårlige lysforhold. Med et lyssterkt objektiv er man et stykke på vei. Men en større bildebrikke er man kommet ytterligere et stykke videre, fordi det – sammen med en god prosessor – normalt betyr mindre bildestøy, og dermed mye mindre etterarbeid med bildene.

Ikoner
I historisk sammenheng er det neppe uten grunn av at mange av dokumentar-ikonene i etterkrigstiden fotograferte med Leica. Noen av dem var eksperter på å forsvinne i massen, være så usynlig som mulig – men levere topp bilder.  Her kan du se bilder til én av disse fotografene – kanskje den mest berømte: Henri Cartier Bresson.

Instagram-effekten
Og bare for å ha sagt det: Det kan være en del betenkeligheter med å avfotografere mennesker uten at de er klar over det. Dette er et aspekt man bør være oppmerksom på. Det kan imidlertid se ut som om vi i et stadig mer transparent mediesamfunn der «alle» legger ut bilder og informasjon om både dette og hint, har blitt noe rausere i forhold til personvern og kravet om å eie sitt eget ansikt. Det synes som om fenomener som Facebook og Instagram har medført at det i rimelig grad ansees greit å fotografisk gjengi også enkeltpersoner uten deres samtykke, så lenge de ikke fremstilles på en negativ måte.

 ****

entusiastkameraer copy

Det amerikanske nettstedet dpreview har sammenstilt et antall kameraer i det man gjerne kaller entusiastklassen. Hvis du er på utkikk etter et kamera, så kan du plukke noen poenger her i forhold til valg ut fra dine viktigste behov.

Nettstedet foto.no har hatt et par interessante artikler om to av disse kameraene: Canon G1X og Fujifilm X10.