Spenstige sprett og høy ISO

Målet var å dokumentere en turn-øving for aldergruppene fra 4-16 år. Det er år og dag siden jeg satte mine bein inn i en turnhall, så det ble en interessant opplevelse, i mange betydninger av ordet.

Som kamera valgte jeg Fuji X-T2, og med en 10-24 og en 16-80. 55-200 var med men ble ikke brukt. Alt er originaloptikk.

Hallen var tilsynelatende godt belyst, men synet er en dårlig lysmåler. Jeg måtte opp i 12800 ISO for å kunne få skarpe bilder: Bedre med «korn» enn uskarpe bilder.

Ingen av disse objektivene er spesielt lyssterke. Det ble en utfordring å fryse motivet og samtidig ha såpass liten blenderåpning at jeg sikret noe skarphet i dybden.

Her er noen av eksempelbildene, med metadata og med en liten forklaring på valg:

Gutt i lufta: Jeg valgte f:5, noe som ga 1/500 sek for å fryse bevegelsen. Lav kameravinkel (kamera nesten helt i bakken), og forhåndsfokusering på om lag det området der han ville befinne seg i lufta. Hvis du treffer med fokus, er det lettere å få skarphet i motivet når objektet kommer mot deg (motsatt eksempel en salto tatt på tvers).

Fujifilm X-T2, 16-80 mm@24 (=35 mm i 35mm ekvivalens), f:5, 1/500 sek, ISO 12800.

Salto

Et av de første test-bildene for å sjekke hvor rask lukker jeg måtte ha for å få noenlunde skarphet. Det holdt på ingen måte. Med 10 mm og f:6,4 blir det meste skarpt i dybden, men man må over 1/350 sek for å fryse en salto. Ganske mye mer.

Fujifilm X-T2, 10-24 mm@10 (=15 mm i 35mm ekvivalens), f:6,4, 1/350 sek, ISO 12800.

Trillebår: Her ønsket jeg å få bærerne så skarpe som mulig, mens «trillebårene» gjerne måtte være delvis uskarpe, dette for å få frem farta i bildet. Jeg valgte litt mindre blenderåpning for å få skarphet i dybden. I og med at jeg fotograferer med blenderforvalg, er det bare å dra blenderen noen hakk opp, og dermed går tiden ned.

Fujifilm X-T2, 16-80 mm@50 (=76 mm i 35mm ekvivalens), f:8, 1/80 sek, ISO 6400.

Beinstrekk: Her var målet å få nærmeste unge så skarp som mulig, og gjerne med fallende skarphet bakover. Tross f:7 ble det mer bokeh enn antatt. Og selv ikke nærmeste unge er helt skarp, noe lukkertiden muligens får ta «skylden» for.

Fujifilm X-T2, 16-80 mm@46 (=06 mm i 35mm ekvivalens), f:7, 1/160 sek, ISO 12800.

Det ble en interessant oppgave som jeg nok bare er delvis fornøyd med. Neste gang tror jeg at jeg tar med min Nikon D700, og med tilsvarende optikk, men da i proff-versjon med 2,8 som minste blender. Det er en liten verden av forskjell på f:4 på en APS-C-brikke og f:2,8 på fullformat når det gjelder bokeh, dvs. å få motivet til å stå enda bedre frem mot en diffus bakgrunn, spesielt på teleobjektiv. Det er altså ikke noe i veien med mitt Fuji-kamera, men jeg har nok vært litt knipen i anskaffelse av lyssterke objektiver. Utvalget er ikke all verden, men det er til gjengjeld prisen.

Gode reisebilder krever et godt kamera

Det beste kameraet er det du har med deg. Det er et godt og snusfornuftig ordtak, som jeg nok bare delvis kan applaudere. For når det gjelder begrepet «kamera» så går det en grense ett sted, etter min mening.

For litt siden var jeg en ukes tid i Sveits. Jeg lot alt av «tungt» utstyr ligge hjemme og tok kun med mitt lille, men likevel relativt avanserte Fujifilm X10. Konklusjon: Jeg er så godt fornøyd med denne type kamera at jeg vil anbefale andre fotografer som ikke føler seg velkledt før de har minst to fullformatkameraer rundt halsen, om å tenke på nytt.

Alpelandskap i det sentrale Sveits.
Alpelandskap i det sentrale Sveits.

Kvaler
Før jeg pakket koffertene led jeg all verdens kvaler med hensyn til hvilket/hvilke kamera/er jeg skulle ta med. Se egen bloggartikkel.

Valget ble altså et kompaktkamera med en noe større bildebrikke enn «kompakt-standard». Dette er viktig for å få bilder uten plagsomt mye korn, spesielt ved ISO-verdier over f.eks. 800. Kameraet har også en middels kraftig zoom som lar meg få alt fra passe vidvinklede bilder til en viss tele-effekt. Og med største blender f:2,0 kan man faktisk få ønsket bokeh («uskarp bakgrunn»).

Sørg for å ta gode (og skarpe) detaljbilder når du er på reise.
Sørg for å ta gode (og skarpe) detaljbilder når du er på reise.

Oppdateringer
Fujifilm X10 var første utgave, riktignok basert på flere vellykkede kompakter fra samme fabrikk. Men førsteutgaver kommer gjerne med en del mangler. Kameraet var knapt på gata før det kom en omfattende og god Firmware-oppdatering. X20 som nå er i salg har flere fornuftige forbedringer, og selvsagt ikke bare på programsiden.

Kattebilder er en av de beste måtene å se om kameraet/linsa di klarer å lage skarpe bilder.
Kattebilder er en av de beste måtene å se om kameraet/linsa di klarer å lage skarpe bilder.

Mobiltelefon
Som jeg har skrevet om tidligere, er salget av de minste og billigste kameraene nå i ferd med å droppe. «Alle» har i dag en mobiltelefon med kamera, og mange av disse telefonene har kameraer som gjør en minst like god jobb som de billigste kompaktene. Men hvis du kommer hjem fra en fin og opplevelsesrik ferie bare med iPhone-bilder, så er det – sett med mine øyne – litt trist.

Foto med svak tele. Det klarer du neppe å ta med et mobiltelefonkamera.
Foto med svak tele. Det klarer du neppe å ta med et mobiltelefonkamera.

Mye for pengene
Et kamera som gir deg en god del ekstra i forhold til en iPhone, koster ikke særlig mer enn et sted mellom 4 og 6 tusenlapper. Da får du et kamera som også kresne fotografer kan trives med: Mulighet for RAW, passe zoom, større bildebrikke enn vanlig, mange innstillinger lett tilgjengelig på utsiden i form av kommandohjul, en god prosessor og mulighet for utrolig mange innstillinger, alt fra M (manuell) til fullautomatikk.

Optisk søker
Det jeg i tillegg liker spesielt godt med min X10 er en manuell zoom og at den har optisk søker, dvs. at jeg ser et ekte bilde (riktignok bare om lag 90 % av det som kommer på bildebrikken). For mens folk flest står med sine kompakter på strak arm for å kunne se bilde på LCD-skjermen bak på kameraet, kan jeg snike kameraet opp og ta bilder uten at så mange legger merke til det. Den manuelle zoomen gir meg også muligheten til raskt å velge utsnitt.

Et kamera med optisk søker gir deg mulighet for å ta bilder uten at "alle" ser at du fotograferer.
Et kamera med optisk søker gir deg mulighet for å ta bilder uten at «alle» ser at du fotograferer.

Jpg – godt nok
På denne turen tok jeg kun bilder i jpg-format. Det var primært en ferietur og bildene var ikke tenkt å bli brukt til annet enn familiealbumet og til den digitale bilderamma på stua som jeg jevnlig forsyner med nye bilder. I etterkant har riktignok en god del av bildene blitt brukt i jobbsammenheng.

..og litt korrigering
Jpg-bildene var teknisk sett i hovedsak OK nok, men jeg valgte likevel å strekke både hvit- og sort-nivå på mange bilder for å få maks toneomfang der dette var nødvendig. I tillegg forsterket jeg mellomregisteret med å øke Clarity ørlite, og så skarpet jeg opp bildet litt, og etterjusterte eksponeringen. Jeg liker bilder med litt «smell» i.

De bildene du ser her er importert og prosessert via Lightroom 4.4.

Stor blenderåpning og større bildebrikke enn "standard" gjør at også innebilder blir skarpe og med lite korn.
Stor blenderåpning og større bildebrikke enn «standard» gjør at også innebilder blir skarpe og med lite korn.

Spennende bilder med telelinser

 

La meg slå et slag for telelinser. Nå som det begynner å lysne i Norge, ikke minst i min del av verden, vil de fleste kunne fotografere med telelinser selv om de ikke er av de aller lyssterkeste. Her er derfor dagens anbefaling: Ta deg en fototur – kun med ei kraftig tele på kameraet ditt. Og med «kraftig tele» tenker jeg på alt fra 200 mm og oppover.Lofoten sommer 2008. Svolvær

Det er en slags herlig befrielse å fotografere kun med ett objektiv, spesielt hvis du er av typen som vanligvis går rundt med hele arsenalet av linser i fotoryggsekken og dermed svir av en masse energi ved hele tiden og vurdere å skifte objektiv alt etter hvilket motiv du ser. Jeg kjenner godt til akkurat den typen. Jeg er der selv. Men av og til hender det at jeg kun tar med meg ett hus og ei telelinse. Punktum.

Jeg vet at noen foretrekker å la denne ene linsa være ei såkalt «normal-linse», kanskje et sted mellom 35 og 55 mm, og gjerne så lyssterk at du får litt bokeh (eller softet bakgrunn). Fordelen med å ha pålagt deg denne form for selvsensur ved kun å ha ett objektiv på kamera, er at du kan konsentrere deg om denne ene oppgaven, og slippe å tenke på andre motiver og andre linser.

Men denne gang handler det altså om telelinser: Hele hemmeligheten er at du må ta på deg «imaginære kikkertbriller» og lete etter mønstre, former og farger som kan bli bra når de blir isolert fra alt det andre, «klemt sammen» slik et teleobjektiv gjør.

Hvis du søker på nett vil du kunne finne noen artikler om telelinser, ofte teknisk orientert. Det tenker jeg ikke si så mye om her. Moderne telelinser med ulike former for vibrasjonsdemping gjør at du i noen grad kan legge stativet hjemme. Men med eldre linser uten vibrasjonsdemping, og kanskje lyssvake (=rimeligere) linser (som du på toppen av alt bør blende ned et par hakk ekstra for å få skarpe bilder), kan det være smart å ha med seg et godt stativ. Hvis du må blende ned for å få god dybdeskarphet i for eksempel i ei lang husrekke, vil også et stativ være på sin plass. Alternativet er selvsagt å bevisst spille på liten dybdeskarpheten ved å benytte stor blenderåpning.Ankenes-kirka. I bakgrunnen Vombtind.

Teleobjektiver krymper avstander og lager perspektiv som vi ikke ser til daglig. For mange år siden tok jeg et coverbilde til ei lokalhistoriebok med ei kirke, og i bakgrunnen en pyramideformet fjelltopp. To spir med andre ord. «Problemet» var at fjelltoppen lå mange, mange mil innover en fjord. Utgiveren fikk litt pepper fra enkelte som trodde bildet var manipulert: Vi har bodd her i alle år, og aldri sett det fjellet der! Det bildet jeg snakker om her var i den analoge tiden, men det digitale bildet over her er samme kirke og samme fjell. Heller ikke dette er manipulert.

Men ellers liker jeg nok best å isolere elementer, og forsøke å finne mønstre eller farger når jeg går på jakt med telelinsa. God jakt til deg også.

Snefokk i Narvik, februar 2008.

Bildetekster: To av disse bildene viser fjerne elementer på en litt spesiell måte: Plutselig er et hytteområde på den andre siden av fjorden kommet med på et bilde av toppetasjene på et hotell. Kirka og fjellet er omtalt. Mest spennende synes jeg nok det er å finne mønster som på husrekka på kaia i Svolvær eller de like husene nedover ei gate i hjembyen.

120919_0097_untitled-L[1] 

%d bloggere liker dette: