Den viktige bakgrunnen

En god bakgrunn fremhever hovedmotivet. Glem aldri det.

Der jeg holder til i verden er det fjell på alle kanter. Nesten. Selv fjorden vrir seg utover og sørger for at du aldri har en flat horisont som bakgrunn. Det hender jeg virkelig misunner folk som bor ytterst ved kysten.

Når det kommer til vakre og nøytrale bakgrunner så sier det seg selv at en rolig horisont kan være langt å foretrekke.

I min verden må jeg ofte vente på kombinasjonen av det vakre ettermiddagslyset i mørketiden, kombinert med solide snøbyger på nordsiden av fjorden. Det blir en «backdrop» av himmelske dimensjoner. Endelig er det mulig å få fokus (i overført betydning) på forgrunnen: En enslig lykt på en kaikant. Eller en skarv som tørker vingene sine på en stolpe.

Du kan ikke unngå å se hovedmotivet, selv med solid «tomrom» rundt hovedmotivet.

Ferske fotografer har det meste av sin oppmerksomhet på hovedmotivet. Med tid og erfaring kommer blikket for bakgrunnen inn for fullt. Det er nemlig verdens enkleste sak å ødelegge for hovedmotivet med en lurvete bakgrunn som stjeler mye av oppmerksomheten.

Det er mange måter å fremheve hovedmotivet på. Med lys, med bokeh, med farger. Snøbyger i mørketiden er bare én av mulighetene.

(Som vanlig kan du se bildene i full størrelse ved å klikke på dem. Du kommer tilbake til bloggen ved å klikke på returpila øverst i venstre hjørne i nettleseren din)

Litt fakta: Bildene er tatt med et Fujifilm X-E3 (med APS-C-brikke) med et 18-55 zoom-objektiv kl. 12-12:30 den 24. desember 2017 – altså midt på dagen. Så hvis du lurer på hva mørketid innebærer i form av blender, tid og ISO, så ser du det her.

  • Lysstolpe på kai: ISO 3200, f:5,6, 1/60 sek, 18 mm, frihånd.
  • Skarv på stolpe: ISO 4000, f:4,5, 1/60 sek, 55 mm, frihånd.
Reklamer

Godt Nytt År

161231_hh_030

I min kant av verden er sola pt. ikke bare bak fjellene, men helt under horisonten. Den 21. desember 2016 «snudde» imidlertid sola.

Bildet, tatt 31. desember 2016 kl 14:00, viser med en viss grad av velvillighet at sola og lyset er på vei tilbake. Hvis du klikker på bildet får du det opp i maks størrelse (klikk på pila øverst i venstre hjørne i webbrowseren din for å komme tilbake til bloggen). Men bildet viser vel faktisk også at det kan være vakkert i den nordlige landsdelen i mørketiden 🙂

Med dette ønskes alle følgere av Infotobloggen et Godt Nytt År.

Bilder fra Lofoten – omsider

Det tok altså ni måneder – et helt svangerskap – før jeg ga meg i kast med bildene fra Lofoten. I slutten av juni i 2013 fartet jeg og en foto-kollega rundt i deler av Lofoten og fotograferte. På innersiden og på yttersiden, i allslags vær, og nærmest natt og dag siden det er lyst døgnet rundt.Lofoten, juni 2013: Unstad

Bare noen få dager etter hjemkomst laget min fotografkompis ei stor og utrolig flott fotobok. Kanskje var han fortsatt sterkt preget av et fenomenalt landskap, og bare måtte lage noe for å vise frem bildene, «søring» som han er, og barnefødt på flatbygdene på Hedemarken.Lofoten, juni 2013. Fra en fotosafari i området Nusfjord-Ramberg.

Selv har jeg i ulike settinger og gjennom mange år tilbragt dager og uker i Lofoten – alltid med et tilstedeværende fotoapparat, og hadde vel på sett og vis sett det aller meste før. Men den som blir «fotoblind» i Lofoten bør alvorlig vurdere å selge sitt kamerautstyr og satse på sjakk eller frimerker eller noe slikt i stedet.Lofoten, juni 2013. Fra en fotosafari i området Nusfjord-Ramberg.

Det var mange og ulike grunner tok det noe tid før jeg fant frem mine RAW-filer i Lightroom og startet jobben med å velge ut, og siden bearbeide utvalgte bilder.

Fordelen med å få ting på avstand er – nettopp distansen. Nå kunne seg se på bildene med en solid avstand i tid og rom, som om jeg skulle vurdert andres arbeider. Om jeg var fornøyd med bildene? Strengt tatt sånn passe. Jeg syntes det var langt mellom blinkskuddene og alt for mange nesten like bilder. Her var også mye som kunne og burde vært tatt om igjen med små endringer, og ikke minst tatt litt senere, eller tidligere, eller på onsdag da det blåste mer, eller…Lofoten, juni 2013. Fra en fotosafari i området Nusfjord-Ramberg.

Jeg trakk en slags foreløpig konklusjon, som trolig temmelig mange fotografer selvsagt har funnet ut lenge før meg: Landskapsfotografering krever tid. Tid til å vente på det rette været, de rette skyene… Tid til å komme tilbake senere – tid til å være der når morgenlyset kommer eller når skodda kommer inn fra havet.

Nylig leste jeg i Kamera & Bild (feb.2014) et intervju med en proff landskapsfotograf. Han var sjelden fornøyd med sine bilder etter første gangs fotografering: -Det krever ofte at man kommer tilbake, sa han. (Magnus Lindbom, www.magnuslindbom.com). Jeg legger meg det på minne. Nok en gang.

Men var det lurt å vente så lenge med å behandle bildene? Jeg tror ikke det, tross «objektiviteten» som kom i forhold til å vurdere bildene med nye øyne. Mye av gløden var borte og det ble på mange måter et slags pliktløp. Så etter sommerens fotosafari (til et helt annet sted) skal det sette av tid til å ta denne oppgaven med en gang.Lofoten, juni 2013: Unstad

Her kan du se noen av mine bilder fra Lofoten. De første er de ferskeste. Etter hvert kommer noen fra en del år tilbake. Hvis du vil se bildene i stort format, klikk på et av dem og bla deg frem/tilbake med piltastene.

Vakre bilder – i totalt mørke

Noen bilder glemmer man aldri. Men det er også noen historier som gjør inntrykk og som brenner seg fast i minnet. Dette er en slik historie.

For noen dager siden spiste jeg lunsj på en kafé sammen med min gode venn, naturfotograf Per Martin Jæger. Ikke aldeles uventet snakket vi om foto hele tiden. Jeg hadde nylig vært på en fototur i Lofoten der selvsagt også Per Martin har vært med sine kameraer. Vi snakket om ulike steder, om lyset, om strendene og om fargene. Det var slik han kom inn på sin spesielle opplevelse under en fotoutstilling i Harstad. Det er denne historien jeg vil fortelle videre til deg, selvsagt med hans godkjenning.

PerMJ_strand_liten

Bildetekst: Bilde fra Lofoten: «Det gryr en dag». Foto: Per Martin Jæger.

Per Martin hadde i februar 2013 en fotoutstilling i Harstad i regi av Harstad Kunstforening. «Naturen et skattkammer» var tema. Flotte naturbilder hang på veggene. Det var en del mennesker i lokalet. Pluss en skoleklasse som svimet rundt.

Så går døra opp, og inn kommer først en hvit stav med den karakteristiske søkende bevegelsen fra side til side for å avdekke hindre i veien. Det var en dame som holdt staven. Så kom de en mann. Også han med hvit stav. Det var et ektepar, begge 100 % blinde.

De kom for å se på en fotoutstilling.

Hva i allverden sier man da?

Per Martin hilste og ønsket begge velkommen.

De hadde på ingen måte gått feil. De var kommet til fotoutstillingen for å kjøpe et bilde, sa de. Det måtte være et stort bilde. Et som de kunne se. Det var slik de uttrykte det. De hadde ikke mange bilder på veggene hjemme. Nå ville de ha et bilde som kunne pynte opp i stua.

De hadde begge en klar formening om hvordan bildet burde se ut. De beskrev ønske om form og farger og at det måtte ha noe med hav og sjø å gjøre.

Per Martin mente han hadde fire bilder som kunne være aktuelle. Han beskrev disse fire bildene i forhold til motiv, innhold, plassering av elementer, farger, form, osv.

Ut fra beskrivelse ble de spesielt interessert i bildet «Det gryr en dag»: en tidlig morgenstemning fra ei strand i Lofoten i det havtåka letter.

Etter en litt nærmere beskrivelse av dette bildet, tok Per Martin hånda til kona i familien og førte det over bildet mens han nå beskrev plasseringen av elementene og fargene. Først høyre del: Øverst den blå himmelen og nedenfor havet. Så venstre del: Fjellet, havdisen som var i ferd med å bli oppløst, og så stranda – mørk nederst mot havet, så lys og tørr ovenfor.  I tillegg fortalte fotografen om hva han hadde sett og opplevd da han tok bildet den tidlige morgenen på stranda i Lofoten.

Jo, hun «så» bildet, og var fornøyd. Hun spurte sin bedre halvdel. Han var enig. Det var så stille i lokalet at man kunne høre den mye omtalte knappenåla. Til og med skoleelevene sto musestille og fulgte med i det som skjedde. Et svært, svært spesielt øyeblikk, minnes Per Martin._92A2762 - Version 2

Stine, som hun het, hadde syn til ca. 12 års-alderen, så ble alt svart.  Mannen, Bjørn, ble helt blind etter en alvorlig bilulykke for mange år siden. Nå har de et flott bilde på veggen i stua. Et som de kan se.

Bildetekst: Stine ved bildet i galleriet. Senere fikk hun og Bjørn bistand av fotografen til å få plassert bildet på veggen over sofaen i deres hjem (Foto: Per Martin Jæger)

Vil du se flere av Per Martins bilder, så finner du dem her.