Er du fotograf eller knipser?

"Vinterskog"

To litt ulike innspill i forhold til «det å fotografere» kom deisende ned i fanget mitt. Det ene i en mail fra en god fotokompis. Det andre via en nett-tjeneste som støvsuger alt som har med foto å gjøre, worldwide, og serverer det samlet til morgenkaffen.

De var begge av den typen som får en til å stoppe opp og tenke. Innfallsvinklene er litt forskjellig, men i bunn og grunn handler de om det samme: Hvordan vi fotograferer.Lofoten, juni 2013. Fra en fotosafari i området Nusfjord-Ramberg.

Den første treffer meg midt i magen. Selv om jeg er vokst opp i den analoge tiden har jeg som fotojournalist og siden som fotograf i reklamebyrå lært meg å sløse med film. Senere har jeg gått over til å sløse enda mer med digitale bilder. Men også (og kanskje ikke minst) for deg som er vokst opp i den digitale tiden, bør den være til solid ettertanke.

Den andre artikkelen stiller spørsmålet om vi egentlig er fotografer, eller bare er steike flinke til å trykke på knappen på et teknisk apparat for å fange tiden. Lager vi bare en ren reproduksjon av noe gjennom en innretning kalt fotoapparat? Eller klarer vi å legge noen av våre egne «penselstrøk» i bildene vi skaper, slik som de gamle mestrene gjorde med sine malerier.

Som tidligere fotojournalist levde jeg av å fange tiden, men alle som har vært i den bransjen vet at de beste både fanger tiden og ånden i ett bilde.

Her er de to tekstene, uten ytterligere kommentarer fra min side.


Jobber du digitalt eller analogt?

Enkelte personer som ikke har opplevd den analoge tidsalderen og som ser at hver eksponering ikke koster det kvekk, har ofte med seg hundrevis av bilder hjem etter en dag ute med kamera. På minnebrikka ligger det da 95 % skrap og 5 % med potensielle bra bilder – om man er heldig.

Foto: Jan Arne Emilsen
Foto: Jan Arne Emilsen

Etter tidskrevende søking finner de kanskje de bildene som har potensiale til å bli til noe.

Underbevisstheten min jobber fremdeles analogt og vil finne potensielle bra motiver før jeg sjekker innstillinger og komposisjon og tar en eksponering – dersom det er et stillbilde.

Det ender gjerne med at en dag ute resulterer i høyst 5 – 10 eksponeringer, ofte ingenting. Da er det forholdsvis enkelt å finne de dårlige, potensielt gode, og de gode bildene.

Denne metoden er kanskje i overkant konservativ, men den funker for meg, men det hender at jeg banner over en kvist som er i veien eller at jeg skulle tatt et skritt til siden. Unntakene finnes selvfølgelig, eksempelvis på bilkirkegården i Sverige der motivene lå tett i tett og hvor lukkermekanismen fikk kjørt seg.

Tekst: Jan Arne Emilsen, Oslo.

(Bildet fra bilkirkegården under her er fra vår felles fotoshoot sommeren 2016. Se også bloggartikkel fra bilkirkegården her).Båstnäs bilkirkegård, Sverige

 

 


Are You a Photographer, or Just a Camera Operator?

(Noen utdrag av artikkelen:) When I go to a photography exhibit or show, I find myself looking at similar work: photographs made from an inkjet printer that are just stylized archives. Be it a photo of a bird, a dress, a subject or event. Whatever it is, it’s just a photograph. A photograph that can be easily duplicated with the simple press of a button. A print on a piece of paper, nothing more, nothing less.

Where is the artist’s brush stroke? Where is the photographer’s unique thumbprint, aside from on top of their shutter button?

Isformasjoner i elv

Photography is mainly used as an archive medium. That’s all well and good if that’s all you use photography for. Many people love photography for this aspect alone. But for me, that just makes you a camera operator, not an artist.

I feel that the collective group of photographers out there aren’t putting their own brush strokes into their work. We aren’t capturing an idea, rather just a moment.

The majority of us are camera operators, obsessed with settings and techniques instead of focusing on concepts and our own unique vision. So what’s the meaning behind your work? Where does your camera end, and your idea begin?

Tekst: A.B Watson. Han er fotograf, bosatt i Auckland, New Zealand.  

Du kan lese hele artikkelen på Petapixel her.

 

Reklamer

Hvordan kan jeg bli en (litt) bedre fotograf?

En kjenning stoppet meg en dag på gata med følgende problemstilling: «Hvordan i all verden kan jeg bli en bedre fotograf?»

Han var familie-knipser med et splitter nytt kompaktkamera. Men ifølge eget utsagn «blir bare 2 av 10 bilder sånn passe brukbare. Hva skal jeg gjøre for at i alle fall 5 av 10 blir OK. Da vil jeg være fornøyd.»

Hva svarer man på det? Kjøp deg et bedre kamera? Gå på et fotokurs? Meld deg inn i den lokale fotoklubben? Les ei tykk og grundig fotobok? Tja, mon det?Ferietur til Sveits 4-12 juli 2013. Luzern.

Bildetekst: Jeg hadde vært på toppen av et fjell nær Luzern i Sveits, og ville forevige fjellet fra sjøen. Over her ser du et klassisk bilde, slik mange vil ta det. Hvis man derimot bruker øynene og ser seg litt omkring, og venter til det rette øyeblikket så kan man ta bildet under her, med et klart definert interessepunkt i forgrunnen, og samtidig et bilde som viser fjellet bak. Med andre ord: Vente litt på det rette øyeblikket.Ferietur til Sveits 4-12 juli 2013. Luzern.
Kamera: De fleste kompaktkameraene har innstillinger som kan hjelpe de fleste langt på vei. De ordner seg selv mhp fokus og eksponering. Men dette er nok bare en del av hemmeligheten bak et godt bilde.
Et nytt, stort og dyrt speilreflekskamera vil ikke løse noen verdens problemer, muligens snarere tvert i mot, og det ville trolig bare bragt min venn inn i en enda dypere depresjon med enda dårligere bilder tatt med et enda dyrere kamera.

Kurs: Det er ikke alt for mange kurstilbud på min kant av verden, og jeg vet av erfaring av denne personen neppe ville orke å slite seg gjennom fire kurskvelder med blender, tid, ISO, komposisjoner, osv. med mindre det var en virkelig proff som hadde kurset. I andre strøk av landet holdes jevnlig fotokurs som jeg har en formening om kan være en bra investering i å delta på.

Fotoklubb: Å melde seg inn i en fotoklubb kan muligens ha noe for seg, men ha i mente at de fleste dyktige fotoklubb-medlemmer er mer opptatt av kunstfoto enn av hverdagsbilder. Og det er stor forskjell på å vandre rundt med kamera og stativ på ei strand tre-fire timer på jakt etter Bildet (det med stor B), enn å fyre av et antall perfekte bilder på juniors bursdag.

Bøker: Det finnes haugevis med store, tunge og skikkelige fotobøker, men ingen jeg uten videre kan anbefale for å få det ekstra lille løftet… Det nærmeste jeg kunne tenke meg å anbefale er faktisk den første boka i fototrilogien til Scott Kelby. Den hadde ingen lang teoretisk innledning. Den var derimot bygget opp etter en litt spesiell filosofi, omtalt om lag slik: Sett at en venn kontakter deg og vil ha hjelp til å bli en bedre fotograf. Starter du da med å dosere blender og tid med ham i flere timer? Nei, du tar ham med ut på en foto-tur og så fotograferer dere sammen. Og når han spør om hva han skal gjøre for å få mer dybdeskarphet, så sier du «blender 22»! Og når han vil ha bølgene uskarpe, så sier du «stativ og 1/10 sekund». Du drar ikke gjennom hele teorileksa.

Denne boka liker jeg. Det er om lag slik jeg også tenker: «Learning by doing», og «to-the-point». Så tar vi eventuelt teorien etterpå – hvis interessen skulle vise seg å være til stede. (Men i en parentes må jeg likevel snike inn at du neppe kommer til å bli en god fotograf hvis du aldri lærer deg hvordan f eks blender og tid henger sammen).

Ferietur til Sveits 4-12 juli 2013. Luzern.

Bildetekst: Bildeeksempel nummer to. Her ser du to ulike løsninger på samme motiv. Det ene tatt umiddelbart, mens jeg ventet litt for å få tatt det andre. Hva synes du er best?Ferietur til Sveits 4-12 juli 2013. Luzern.

Finnes det så en enda bedre løsning enn denne boka?

Her var mitt forslag: Invitér med en kjenning som du vet er bedre enn deg, så kan dere gjøre det denne boka prediker: Learning by doing. Har du ingen venner som tilfredsstiller kravene, så hvorfor ikke sjekke med den lokale fotoklubben om det er en her som kan tenke seg å gå en times tid som pedagog og foto-orakel. Noen runder en times tid på egnet sted vil trolig være nok, avhengig av lære-egenskaper og -interesse. Hva med å fotografere en times tid, og så avslutte det hele med å legge inn bilder fra minnebrikken på en PC/Mac for deretter å gjennomgå bildene umiddelbart på en kafé eller lignende. Det er god læring!!

Jeg vil jo ikke forutsi noe som helst, men vil vel anta at om man avslutter timen(e) med en oppsummerende prat på en kafé, der du selvsagt betaler kaffe og en vaffel, så bør neppe denne timen med privatlærer koste noe særlig mer enn det. Men tilby deg uansett å betale for jobben. Og leier du en proff, så er betaling åpenbart.

Vakre bilder – i totalt mørke

Noen bilder glemmer man aldri. Men det er også noen historier som gjør inntrykk og som brenner seg fast i minnet. Dette er en slik historie.

For noen dager siden spiste jeg lunsj på en kafé sammen med min gode venn, naturfotograf Per Martin Jæger. Ikke aldeles uventet snakket vi om foto hele tiden. Jeg hadde nylig vært på en fototur i Lofoten der selvsagt også Per Martin har vært med sine kameraer. Vi snakket om ulike steder, om lyset, om strendene og om fargene. Det var slik han kom inn på sin spesielle opplevelse under en fotoutstilling i Harstad. Det er denne historien jeg vil fortelle videre til deg, selvsagt med hans godkjenning.

PerMJ_strand_liten

Bildetekst: Bilde fra Lofoten: «Det gryr en dag». Foto: Per Martin Jæger.

Per Martin hadde i februar 2013 en fotoutstilling i Harstad i regi av Harstad Kunstforening. «Naturen et skattkammer» var tema. Flotte naturbilder hang på veggene. Det var en del mennesker i lokalet. Pluss en skoleklasse som svimet rundt.

Så går døra opp, og inn kommer først en hvit stav med den karakteristiske søkende bevegelsen fra side til side for å avdekke hindre i veien. Det var en dame som holdt staven. Så kom de en mann. Også han med hvit stav. Det var et ektepar, begge 100 % blinde.

De kom for å se på en fotoutstilling.

Hva i allverden sier man da?

Per Martin hilste og ønsket begge velkommen.

De hadde på ingen måte gått feil. De var kommet til fotoutstillingen for å kjøpe et bilde, sa de. Det måtte være et stort bilde. Et som de kunne se. Det var slik de uttrykte det. De hadde ikke mange bilder på veggene hjemme. Nå ville de ha et bilde som kunne pynte opp i stua.

De hadde begge en klar formening om hvordan bildet burde se ut. De beskrev ønske om form og farger og at det måtte ha noe med hav og sjø å gjøre.

Per Martin mente han hadde fire bilder som kunne være aktuelle. Han beskrev disse fire bildene i forhold til motiv, innhold, plassering av elementer, farger, form, osv.

Ut fra beskrivelse ble de spesielt interessert i bildet «Det gryr en dag»: en tidlig morgenstemning fra ei strand i Lofoten i det havtåka letter.

Etter en litt nærmere beskrivelse av dette bildet, tok Per Martin hånda til kona i familien og førte det over bildet mens han nå beskrev plasseringen av elementene og fargene. Først høyre del: Øverst den blå himmelen og nedenfor havet. Så venstre del: Fjellet, havdisen som var i ferd med å bli oppløst, og så stranda – mørk nederst mot havet, så lys og tørr ovenfor.  I tillegg fortalte fotografen om hva han hadde sett og opplevd da han tok bildet den tidlige morgenen på stranda i Lofoten.

Jo, hun «så» bildet, og var fornøyd. Hun spurte sin bedre halvdel. Han var enig. Det var så stille i lokalet at man kunne høre den mye omtalte knappenåla. Til og med skoleelevene sto musestille og fulgte med i det som skjedde. Et svært, svært spesielt øyeblikk, minnes Per Martin._92A2762 - Version 2

Stine, som hun het, hadde syn til ca. 12 års-alderen, så ble alt svart.  Mannen, Bjørn, ble helt blind etter en alvorlig bilulykke for mange år siden. Nå har de et flott bilde på veggen i stua. Et som de kan se.

Bildetekst: Stine ved bildet i galleriet. Senere fikk hun og Bjørn bistand av fotografen til å få plassert bildet på veggen over sofaen i deres hjem (Foto: Per Martin Jæger)

Vil du se flere av Per Martins bilder, så finner du dem her.

Kåre Kivijärvi

Finnmarks-fotografen Kåre Kivijärvi (1938-1991) fortjener å bli dratt frem i lyset. Hvis du ikke har hørt om ham er det i stor grad din egen skyld. I 2011 ble han minnet med ei stor fotoutstilling på Nasjonalbiblioteket i Oslo, og med utgivelsen av ei praktbok. Ti år tidligere kom det også ut ei bok med et godt tekstlig innhold, men dessverre med dårlig bildekvalitet.Min brors hus, 1966

Høstutstillingen
På nettstedet til Nasjonalbiblioteket kan du se bilder og lese mer om Kivijärvi. Her er hans liv i ekstrem kortform:

«Kåre Kivijärvi fikk sitt første fotoapparat allerede som tolvåring. Han meldte seg inn i Hammerfest fotoklubb og deltok på fotokonkurranser i inn- og utland. Fra 1956 var han ansatt som fotograf/journalistlærling i Vest-Finnmark Arbeiderblad – senere Finnmark Dagblad.

I 1959 studerte han fotografi under professor Otto Steinert i Tyskland. Etter utdannelsen arbeidet Kivijärvi vekselsvis som kunstner og fotojournalist. Han hadde flere store utstillinger i Finland og Norge på 1960-tallet, og i 1971 ble han, som første fotograf, antatt på Høstutstillingen. Fotografiene han tok etter den tid holdt ikke mål som kunstverk i hans øyne.

I 1982 vendte han, etter et lengre utenlandsopphold, tilbake til Norge. Tre år senere fikk han sitt endelige gjennombrudd som fotokunstner med en retrospektiv utstilling i Henie Onstad Kunstsenter. De neste fem årene frem til hans død i 1991 var han en feiret kunstner.»

Kunstnerliv
I likhet med mange kunstnere bygget Kåre Kivijärvi solid opp rundt myten om sitt eget nokså turbulente kunstnerliv. I et TV-intervju ett år før sin død fremstår en av norsk fotografis enere og pionerer som en livstrett, alkoholisert og sykdomsplaget mann, men fortsatt full av sin galgenhumor og ironi.

Selvportrett, Øst-Grønland, 1966
Ta en titt på noen av hans bilder på nettstedet som ble laget i forbindelse med Nasjonalbibliotekets utstilling. Hvis du liker noe av dette og ønsker å lese mer om denne spesielle fotografen, så anbefales 2011-boka på det varmeste, ikke minst på grunn av de mange korrekt gjengitte bildene. Boka kom i nytt opplag i 2018. Du finner den blant annet hos Tronsmo bokhandel i Oslo. Løp og kjøp!

Info, september 2015: I radioprogrammet Ekko, NRK P2 var det 5. september et interessant dokumentarprogram om Kåre Kivijärvi, med en del ny informasjon, og ikke minst med en spennende historie om hans muligens aller, aller siste filmruller som nylig ble oppdaget. Programmet er laget av  Ida Karine Gullvik.
I en begrenset periode kan du lese om dokumentaren her. Og her kan du høre innslaget.

OBS: Frem til 4. februar 2018 kan du på Henie Onstad på Høvikodden se bilder av Kivijärvi. Les denne innsiktsfulle og gode omtalen fra Dagsavisen, skrevet av Lars Elton

Landskaper ved Hammerfest, 1961

Distriktslegen, Porsanger, 1970

Tyveri av bilder – hva gjør du da?

For ikke mange dagene siden fikk jeg tips om at ett av mine bilder var benyttet på en Facebook-side til et firma. Det var benyttet uten at jeg var forespurt. I hverdagslig terminologi kalles dette tyveri. Saken løste seg uten problemer. Men også uten honorar.bildetyveri2

Bildetekst: Kopi av Facebooksiden til det firmaet som hadde «lånt» mitt bilde uten å spørre. Firmanavn er sladdet.

Her er saken: En bekjent tipset om at et av mine bilder var bakgrunnsbilde på FB-sidene til et firma. To dager tidligere hadde han oppdaget et av sine bilder på denne siden. Han hadde sendt epost og gjort dem oppmerksom på saken, og ville nå sjekke om bildet var borte. Det var det. I stedet lå et av mine bilder, med vannmerke og det hele godt synlig. Nå ville han høre om jeg hadde godkjent bruk. Det hadde jeg altså ikke.

Telefon
Jeg ringte den spesielle avdelingen til firmaet som hadde lagt ut bildet, og møtte her på en svært lite samarbeidsvillig person. Ingen vits å starte en krangel med folk på dette nivået. I stedet ringte jeg hovedkontoret og møtte heldigvis her på en som hadde kunnskaper om åndsverkloven og var fullt på det rene med at man ikke «låner» andres bilder uten å avtale dette med fotografen. Han skulle ta kontakt med den som hadde lagt ut dette.

Googlet
Kort tid senere kommer «synderen» på tråden. Han hadde ganske enkelt Googlet og funnet et fint bilde, som han altså hadde «lånt» uten videre, selv om både navnet mitt og firmanavn sto på bildet slik at det ville vært en enkel sak å ta kontakt for å få vite betingelser for bruk. Som sagt: I dagligtale kalles dette for tyveri. Ut fra samtalen oppfattet jeg imidlertid fort at dette var gjort i ren ubetenksomhet og at han ikke var klar over (!) at det er ulovlig å benytte bilder fra f. eks. internett uten å klarere dette med opphavspersonen. Etter litt «voksenopplæring» i en hyggelig og gemyttlig tone fortalte jeg at det strengt tatt bare var to alternativer. A: Fjerne bildet. B: Betale for det.

Han ønsket ikke det siste, så vi ble enige om at han skulle fjerne det straks. Jeg valgte å ikke fremme noe krav om honorering for den tiden bildet hadde stått på FB-siden til firmaet.bildetyveri3

Greit på internett, men…
Dette ble altså en enkel sak som løste seg enkel t og greit, ikke minst fordi det er/var enkelt å fjerne et bilde fra internett. Da er det straks mye verre med bilder i ei bok eller et magasin, der man ikke enkelt kan omgjøre det som har skjedd. Googler du litt vil du finne mengder av slike eksempler, og mange frustrerte fotografer som lufter sin aggresjon og/eller kommer med forslag til løsninger.

Bildetekst: Kopi av Facebooksiden til det firmaet som hadde «lånt» mitt bilde uten å spørre. Firmanavn er sladdet.

Forlik
I noen få tilfeller sender fotografen faktura og får det han/hun gjør krav på. I andre tilfeller inngås en form for forlik. Men det er et inntrykk at fotografen i alt for mange tilfeller ikke kommer noen vei i direktekontakt med «tyven». Alternativet er å gå til sivilt søksmål, men når vi vet at en advokat tar tusenvis kroner bare for å si «goddag», og honorarkravet kanskje ikke er på mer enn 1000 kroner, så sier det seg selv at mange gir opp før de har startet. Og dette er det selvsagt noen skurker som utnytter bevisst.

Sjekk på nett
Søker du på nett, finner du mange mer eller mindre gode forslag til hva du kan gjøre hvis du oppdager et bilde i en publikasjon, uten at du har blitt forespurt. Du kan se hvilke erfaringer andre har gjort og vurdere hva du selv vil satse på å gjøre, alt fra å foreslå minnelige løsninger til å true med advokat.

En tommelfingerregel når man opplever at noen har benyttet bilde(r) uten godkjenning, er å doble honorarsatsen. Det kommer selvsagt an på hvor proff man må forvente at brukeren er. Min erfaring er at vi i slike sammenhenger enten snakker om skurker eller folk som har «lånt» bilder i ren uvitenhet. Da er mitt generelle forslag å forsøke å inngå en avtale om honorering som alle kan leve med. Kanskje får du til og med ditt faste honorar for bildet.

Merk bildene dine
Men her er et tips til hva du kan gjøre før du havner i problemer, og som kan gjøre din sak sterkere:

Sørg for å metatagge alle dine bilder med copyright-informasjon og navn/firma, adresse, telefon mm. Enkelte digitale speilreflekskameraer kan legge inn slik informasjon allerede når du tar bildet. Uansett kan du i et program som f. eks. Adobe Lightroom automatisk legge inn all slik informasjon i bildefilene på alle bilder under importen til din datamaskin. Har du Adobe Photoshop, så har du også et program som heter Adobe Bridge: her kan du også enkelt legge inn slik info for alle ønskede bilder. Du får det også til i Photoshop, men da må det gjøres enkeltvis (OK, du kan lage en prosedyre, men da går vi inn for å gjøre ting vanskelig).

Og ikke minst: Sørg for å legge inn et vannmerke (=synlig tekst på selve bildet) før du legger bilder ut på nett, og dermed i prinsippet tilgjengeliggjør bildet for hele verden. Det er en enkel jobb når du eksporterer bilder fra Lightroom. Nå kan alle som ser bildet, lese hvem som har tatt det, og gjerne internett-adressen din.

Tvistesak
På denne måten blir ditt bilde ikke bare «et som man fant på nett», men et bilde det er lett å finne opphavsperson til. Jeg vil tro at du også står mye sterkere i en tvistesak når bildet er merket tydelig. Men som du ser: Noen ganger fungerer det, andre ganger ikke.

Forleden gikk jeg forbi en skole der det hang noen elevarbeider i et vindu. Jeg stoppet opp: Det var noe kjent med ett av bildene. Og, ganske riktig: Det var mitt bilde for her sto både mitt navn og firmanavn i nedre venstre hjørne av bildet. Slikt bryr man seg selvsagt ikke om. Vi får imidlertid håpe at eleven i løpet av skoletiden lærer at man alltids kan «låne» et bilde til et lite skoleprosjekt, men at han/hun i et senere yrkesliv ikke bør finne på det samme uten å spørre om lov.

 

Poirot – med kamera

David Suchet, skuespilleren som har gjort Agatha Christie-detektiven Hercule Poirot udødelig, er også en hengiven amatørfotograf. Han er arvelig belastet. Suchets bestefar, James «Jimmy» Jarché, var nemlig en svært dyktig Fleet Street-fotograf.
Han vokste opp i en fotograf-familie. Da faren døde måtte unge Jimmy brødfø familien som fotograf. Han havnet etterhvert i avisgata Fleet Street, og dekket svært mange og viktige begivenheter i sin lange og innholdsrike fotograf-karriere. Det var bestefar Jimmy som ga unge David sitt første fotoapparat og lærte ham litt om fotograferingens små og store hemmeligheter.

Mange, mange år senere har den nå godt voksne David tatt frem sin bestefars gamle Leica, og gått i Jimmys fotspor. Det har blitt en TV-serie på fire korte episoder, som selvsagt er så velprodusert som bare en britisk TV-serie kan, som er hyggelig sjarmerende ved Poirots – unnskyld Davis Suchets beskjedne fremtoning – men som først og fremst er kjempeinteressant for oss fotografer, fordi vi får et lite gløtt inn i en utrolig flink fotografs arbeid. Hatten av for gamle Jimmy. Og for David Suchet som åpenbart har lært litt av bestefar.

Her kan du lese litt om historien:

Og her finner du de fire episodene på YouTube.

Enjoy!

Jonas Bendiksen: Norsk Magnum-ener

Det er ikke akkurat flusst opp med norske stjerner på den internasjonale fotohimmelen. Det er kanskje ikke aldeles urimelig, tatt i betraktning at vi bor i et grisgrendt land med bare vel 5 millioner mennesker. Men noen finnes, og en av de mest-skinnende i våre dager er Jonas Bendiksen, født i 1977.

Mens mange unge og lovende fotografer starter en med en assistens-jobb i Oslo eller i beste fall i utlandet et sted, startet Jonas Bendiksen sin karriere som 19-åring som praktikant ved London-kontoret til Magnum, verdens mest prestisjefylte og sagnomsuste bildebyrå. Det sier litt.
Siden har pila pekt oppover for den driftige fotografen, målt i fotografisk aktivitet og premieringer. (Artikkelen fortsetter under bildet).

Bildetekst: Jonas Bendiksen med et bilde fra «Steder der vi bor» i bakgrunnen.

Jeg har enorm sans for bildene til Jonas Bendiksen. Det var derfor svært interessant å rusle rundt i Perspektivet Museum i Tromsø for ikke lenge siden og se hans bilder fra utstillingen «Steder der vi bor»: Bilder fra fire slumområder i verden. Bildene og historiene tok meg virkelig. Jeg måtte kjøpe boka, og den var minst like fin. Anbefales på det varmeste.

Jeg forteller ikke mer her. Hvis du vil kan du kan lese min omtale av boka på fotonettstedet foto.no.  Her finner du også lenker til en liten videosnutt der han selv forteller om sitt prosjekt. Og hvis du, som jeg, liker bildene hans, så kan du se flere på Magnum. På Magnum in Motion finner du noen videoprogrammer.

Fakta om fotografen finner du her.