Spør så får du lov å fotografere. Som regel!

De var der da vi kom: Et ungt par, studenter og kjærester. Favorittstillingen hennes var å ligge i fanget hans mens hun leste i ei bok om programmering. Begge hadde PC-ene oppslått. Det var ganske fullt og vi slo oss ned ved bordet kloss ved.

Vi var i en kaffebar i Stockholm. Den tilhørte en av de nye kjedene, der konseptet er solide sofaer, lave bord, magasiner og bøker som flyter omkring. På veggene var det bok-tapet. Det var ganske trendy, og kaffekoppene var digre som suppetallerkener.131110_stchlm_108

Spurte først
Kanskje var det noe med situasjonen. Kanskje var det bare en slags lykkelig utstråling fra de to på det andre bordet. Jeg tok frem kameraet og spurte om jeg kunne få ta et bilde av dem. Han var ikke spesielt entusiastisk. Hun ville ikke. Jeg satte kamera fra meg. –Jeg er fotograf, forklarte jeg, – og situasjonen var så fin at jeg gjerne ville forsøke å «fange» den. De smilte tilbake og sa med det: OK, vi forstår, men fortsatt nei takk.

På vårt bord drakk vi etter hvert opp våre kaffekopper. Vi reiste oss og skulle gå. Jeg tittet bort på de to ved nabobordet: -Vel, dere må uansett være enige i at jeg nå faktisk går glipp av et utrolig flott bilde.

OK – likevel
De så på meg, på hverandre, og nikket: OK. Men de var åpenbart fortsatt ikke spesielt bekvem med situasjonen og jeg fikk en formening om at denne fotograferingen burde være overstått på ett sekund eller tre. Jeg brukte to, og med det kameraet jeg hadde med meg fikk jeg bare et par bilder. Langt fra så fine som jeg ønsket. Den sterke utstrålingen av lykke og glede som hadde ligget over hele settingen finner du knapt i bildet. Dessverre. Det ble liksom bare to studenter på kafé. Og moralen i denne historien: Jeg spurte hyggelig. Og jeg fikk lov.131110_stchlm_114

Ulike kulturer
Nylig leste jeg en artikkel om en fotograf som ble spurt om hvor i verden det var vanskeligst å fotografere mennesker. Han nevnt Marokko. Han trodde at en av grunnene var alle turistene som fotograferte folk og fe og som få sekunder etterpå la ut bildene på Facebook og lignende nettsamfunn hvor man lett kunne bli gjenfunnet og identifisert. I enkelte kulturer er det ugreit å bli publisert for hele verden. Også marokkanere har datamaskiner, og da et flott bilde av en flott dame i nabolaget ble Facebook-snakkis, gikk det ut over ekteskapet. Så det kan være greit å ta hensyn nå og da.

Surpomp
Dagen etter historien med det unge paret, gikk vi forbi en indisk restaurant et stykke utenfor sentrum av Stockholm. På utsiden var det et par flotte og fargerike veggbilder. Det var disse jeg oppdaget og siktet på. Men langt inne i lokalet, bak disken og grytene sto et par karer som åpenbart ikke var fornøyd med min fotografering. Den ene gjemte seg og den andre var sur og viftet med en sleiv. Jeg smilte, viste opp kamera, og spilte dum turist. Han smilte ikke tilbake. Jeg tok mine bilder uten å bry meg om surpompen bak disken.

Og moralen her? Enkelte ganger er det like greit ikke å bry seg hvis noen vifter med armene og vil ha deg bort. Det går som regel bra. Det også.131111_stchlm_153-2

Hvis du har tid og lyst til å lese mer om hvem og hva du har lov til å ta bilder av, så kan du starte her.

Advertisements

Om Harald Harnang

Bakgrunn: Journalist og sosiolog. Jobb: Avis, reklamebyrå, informasjon/markedsføring. Nå statlig ansatt. Foto: Tidligere yrke, nå litt yrke og mye hobby.
Dette innlegget ble publisert i Uncategorized og merket med , , , , . Bokmerk permalenken.

2 svar til Spør så får du lov å fotografere. Som regel!

  1. Ernst Vikne sier:

    Ja, det er et vanskelig tema dette med å fotografere fremmede. Kun noen få ganger har jeg spurt om å få lov, og disse bildene har aldri blitt helt slik jeg ønsket. Man mister fort stemningen og det ekte i bildet. Og som regel skjer ting så fort at situasjonen forlengst ville vært over om man hadde spurt først. Men jeg bruker alltid hodet og publiserer ikke bilder som kan sette noen i et dårlig lys, snarere tvert imot.

    Lik

  2. Enig med deg Ernst. Ikke helt enkelt dette her.
    Den nærmest «elektriske» spenningen som lå over paret på nabo-bordet var blåst da kamera kom frem. Synd. Andre ganger trigger kamera objektet, nesten i overkant. Jeg har fått flotte bilder under karneval, arrangementer, opptog, og denslags. Folk er gira, og hiver seg villig vekk foran kamera, der de nesten overspiller. For mye og for lite… Og så har jeg reist litt i India og der stiller mange folk seg opp som saltstøtter bare de ser ei kameralinse, og avslutter seansen med smil og «thank you, thank you».
    Summen av alt dette handler vel, som du også sier, å bruke både hode, hjertet og magefølelsen og utvise tilstrekkelig respekt. Og så akseptere at man av og til ikke får festet magiske øyeblikk til bildebrikken.

    Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s