Bare prøv. Det meste går!

(Også) i fotoverdenen er det er mangt som går an, selv om «alle» sier at det er umulig. Panorama og HDR er to eksempler.

Jeg har for eksempel lest mange artikler som omhandler panorama-fotografering, med ganske bestemte og finurlige krav til objektiv, til plassering av kamera i forhold til svingepunktet, om bruk av stativer, osv. Joda, jeg har brukt mange av disse gode rådene og fått bra bilder. Men jeg har også nå og da tatt «en spansk en», og gjort alt på frihånd. Det ble faktisk bra bilder det også.

Bilde 1
Bilde 2

For noen kvelder siden, en av de ytterst få med blå himmel og nærmere 30 varmegrader, lurte jeg på om det var mulig å få et bra bilde i tilnærmet totalt motlys. Jeg så for meg at løsningen kunne være HDR, men stativ og ND-filter var ikke med i sykkelveska. Derimot tiltet jeg objektivet slik at sola kom rett på. Så låste jeg blender og tid, komponerte bildet og trykket av. Bilde nr 2 var akkurat samme som forrige, men nå slik kamera foreslo. Jeg fikk med andre ord ett kraftig undereksponert bilde og et ikke fullt så undereksponert. Disse to bildene ble koblet sammen i Lightroom: Photo -> Photo Merge -> HDR. Deretter ba jeg LR finne himmelen i det nye Layer-verktøyet, og skrudde himmelen ned en del hakk, slik at den ble blå og sola ble en runding. Fargen på sollyset måtte justeres. Det var alt for rødt. Skiferhellene i forgrunnen er helt OK som «hvitbalansekort» – med litt ekstra justering mot rødt.

Kombo av 1 og 2: HDR

HDR fungerer altså på frihånd – sånn i all hovedsak. Til og med en måse klarte å snike seg med.

Hvis du er i tvil om noe går eller ikke, så bare prøv!

Hvordan balansere kontraster

Spesielt vår og høst kan kontrastene i et motiv være langt utenfor det bildebrikken klarer å fange opp. Det samme gjelder under knallsterk sol lengre sør i verden. Det er fort gjort å brenne ut de lyse områdene mens skyggene blir svart.

Nå skal jeg vise deg en godt bevart kamera-hemmelighet: Har du et Nikon-kamera så kalles det Active D-lighting, og har du et Canon så kalles det Auto Lighting Optimizer. Jeg vil tro at dette i alle fall finnes på alle litt mer avanserte modeller. Dette systemet finnes nå faktisk også på en del litt mer avanserte kompakter.Karpathos, Hellas, mai 2005.

Spesielt for jpg
Nå fotograferer jeg riktignok 98 % i RAW og har store muligheter for å korrigere eksponeringen i ettertid. Men spesielt hvis du fotograferer i jpg, så er dette noe du bør vurdere.

«HDR light»
Active D-lighting (og tilsvarende funksjon på andre kameraer) fungerer på den måten at motivet undereksponeres litt for å unngå at høylysområdene blir utbrent, og deretter korrigeres de mørke områdene litt opp. Alt dette skjer «on the fly» i kamera. Det blir strengt tatt en slags «HDR light». Takket være denne prosesseringen blir resultatet et bilde med større dynamisk omfang enn det bildebrikken normalt vil være i stand til å gi deg.

Mange nivå
Vanligvis kan du velge mellom Auto eller flere nivåer. Prøv deg frem hva som passer best for den type bilder du tar og det resultatet du ønsker. Men ikke glem å skru av dette når du ikke trenger det. Under gitte omstendigheter kan bilder tatt med D-lighting virke litt «flate».

Kamera stopper opp
Ingen ulemper? Denne bildejusteringen i kameraet krever selvsagt prosessorkapasitet. Skal du ta actionbilder og trenger å ta mange bilder pr sekund, så er det best å skru av denne funksjonen fordi kamera kan komme til å bufre etter bare noen få bilder. Jo enklere kamera, jo fortere stopper det opp.

Her er en liten videosnutt som på en grei måte forteller hvor du finner innstillingene på et Nikon-kamera og demonstrerer hva som skjer.

Ansel Adams – en sorthvitt-mester

Du har muligens sett dette bildet før? Det heter «Moonrise, Hernandez, New Mexico». Fotografen heter Ansel Adams. Det fortelles at han en kveld i 1941 stoppet bilen langs Highway 84 ca. 30 Miles fra Santa Fe, gikk ut, satte opp stativet og eksponerte bildet, høyst usikker på om han hadde truffet rett blender og tid. Det hadde han. Sånn noenlunde i alle fall. Men det var i mørkerommet han skapte et nokså vanlig negativ om til stor kunst. Mange vil påstå at det er et av verdens mest berømte bilder.

Denne gang vil jeg fortelle deg om en amerikansk fotograf ved navn Ansel Adams. Ikke fordi jeg liker bildene hans eksepsjonelt godt. Men mer på grunn av den teknikken han utviklet og de printene han fikk laget. Men også det faktum at mitt 4-5 år gamle Nikon D300 takler de fotograftekniske utfordringene som Adams slet med på et brøkdel av et sekund. Noe å tenke over.

Her er hva Store Norske Leksikon skriver om ham: «Ansel Adams, amerikansk fotograf, regnes blant verdens ledende naturfotografer. Stiftet 1932 gruppen f64 sammen med bl.a. Edward Weston. Gruppens mål var opprinnelig å gi en mest mulig naturtro gjengivelse av den ytre verden. Senere utviklet Adams og gruppens andre medlemmer seg i en mer subjektiv retning. Adams’ fotografi er preget av hans sans for lysets betydning og hans fototekniske dyktighet. Han oppfant en metode for eksponering og fremkalling kalt sonesystemet, som han brukte for å inndele lyssjatteringene i et motiv i ti soner, fra svart til hvitt, noe som tillot ham å visualisere gråtonene i det endelige fotografiet med stor nøyaktighet.
Han er kjent for sine skildringer i svart-hvitt av den storslåtte villmarken i vestlige deler av USA, han fikk bl.a. i oppdrag av det amerikanske innenriksdepartement å fotografere fra nasjonalparkene. Han har hatt stor innflytelse, både som fotograf og i arbeidet med å få fotografi akseptert som kunstform. Utgav flere bøker, bl.a. The High Sierra (1927) og Illustrated Guide to Yosemite Valley (1940).»

Ansel Easton Adams (født 20. februar 1902, død 22. april 1984) etterlot seg en samling på 40.000 negativer.

Tiden går. I mitt speilreflekskamera måles mange punkter i bildet. Den knøttlille datahjernen i kamera klarer så i løpet av fragmenter av et sekund å avgjøre hvilken eksponering som sannsynligvis er best. Den har som regel rett. I tillegg fotograferer jeg ofte med såkalt Dynamic Range. Og skulle dynamikkomfanget i bildet være enda større enn kamera takler alene, kan jeg eksempelvis velge å ta fem-åtte like bilder, med én eller to blendere forskjell, på hver side av det antatt normale, og så få Photoshop til å lage et HDR-bilde (High Dynamic Range): Det er en jobb Photoshopp er ferdig med lenge før jeg er tilbake fra kjøkkenet med kaffekoppen. Dynamikkomfanget er hinsides.  Og i tillegg kan vi bruke dodge and burn-tools i PS, inklusive angreknapp, som gir oss muligheter til å gå tilbake så mye og så lite vil vil. Sorry Ansel. Men uansett, han var først og det skal ha rettmessig kreditt for.

Og for å være ekstra slem skal vi i tillegg tillate oss et lite sekund å låne øret til de som smilte overbærende av de herrene som sto med sine stativer og storformatkameraer innstilt på blender 64 og eksponerte nasjonalparker på halvtimesvis, mens resten av verden holdt på å gå av hengslene, og mens krigs- og dokumentarfotografene med livet som innsats viste leserne hva som skjedde der ute. Men vi har kanskje behov for begge typer fotografer.

Vi tar av oss hatten for Ansel Adams, uansett. Studér bildene hans! Det er de ærlig verd. Og se om du kan lære noe av dem.

Det finnes mange små og litt større filmsnutter om og med Ansel Adams på YouTube.

Her finner du flere bilder av Ansel Adams.

Her kan du kjøpe ei bok som forklarer både «Moonrise» og andre bilder, skrevet og fotografert av Adams. En god fotobekjent anbefaler boka varmt.

Måne-fotografering – ikke så vanskelig

Å fotografere selve månen er i utgangspunktet ikke så vanskelig. Men det som kan være komplisert å få ett perfekt bilde av månen med alle kratre og skyggepartier, og samtidig for eksempel et landskap eller en by nedenfor.  De fleste vil oppleve at det blir et for stort spenn i lysintensiteten fra månen i forhold til forgrunnen. Med andre ord: Hvis du vil ha et godt bilde av månen, blir forgrunnen undereksponert (alt for mørk). Og dersom du skal ha med noe i forgrunnen, blir månen en hvit runding på himmelen. Sånn er det bare. Stort sett.

Solnedgang og måneoppgang
Bildet nedenfor tok jeg den 5. november for noen år siden. Månen kom opp, akkurat i det sola var i ferd med å gå ned. Du ser de varme solstrålene på fjelltoppen.  Det er i hovedsak kun i slike tilfelle at du kan få ett ekte bilde (altså ikke manipulert). Hovedbildet her ble tatt med et Nikon D70. Linsa var ei original Nikon 70-300 på 220 mm (tilsvarende ca. 330 mm i 35 mm ekvivalent), blender 5 og 1/640 sek, ISO 400. Klokka var 14:30. Bildet er tatt på frihånd. Hadde jeg hatt med stativ ville jeg blendet ned til f. eks.  f:8, for litt mer skarphet, og da øket lukkertiden tilsvarende. Men da hadde selvsagt ikke måken på bildet blitt skarp.

Her en liten film som viser akkurat dette med å fotografere lav måne akkurat i det sola går ned.
(Artikkelen fortsetter under bilder)

Maane_Oskarsborg-2For sammenligningens skyld ser du til høyre et bilde tatt 23. desember for noen år siden, med Nikon D300 på stativ, f 2,8, 1/10 sek, ISO 320, 38 mm (tilsvarende 57 i 35 mm ekvivalent).  Her er eksponeringen gjort etter motivet i forgrunnen, mens månen dermed ble en hvit flekk.

Ja takk, begge deler
Dersom du gir deg søren på at du skal klare å få et korrekt eksponert månebilde inn i et landskapsbilde, så kan løsningen være å ta ett korrekt eksponert bilde av månen, og så på PC-en/Mac-en din montere denne månen inn på himmelen på et landskapsbilde med mørk himmel. En typisk Photoshop-jobb.20120306_Karala1_0074_web

Bildetekst: I tillegg til å fotografere månen, skader det jo ikke akkurat om du i tillegg lager et godt komponert bilde med innhold. Dette bildet ble tatt i Kerala, sør i India i det sola var i ferd med å stupe i havet. Nikon D300 med ei 18-200 mm linse på 135 mm, 400 ISO, f:5,6 og 1/640 sek.

Kjør manuelt
Hva trenger du av utstyr for å ta bilde av selve månen? Et bra kamera med en god tele, dvs. helst over 300 mm. Og gjerne stativ. Sett kamera i M-posisjon. Prøv på ISO 200, f:11 og 1/200 sek.  Har du ikke stativ, sats på f eks f:4,5 og 1/400 sek.
OBS: Hvis du skulle finne på å fotografere i noe annet enn Manuell, så vær oppmerksom på at lysmåleren kan komme til å overeksponere månen på grunn av den mørke himmelen rundt månen. Her må du kompensere eksponeringen til f eks -1 eller -2. De fleste bra kameraer har innstilling for eksponeringskompensasjon, enten som et hjul på kamera eller at du finner det i menyen. Hvitbalansen kan stå på Auto. Men altså: Det smarteste er å ta bildene i M(anuell) modus, og skru litt frem og tilbake til du får et korrekt eksponert bilde på skjermen din.
Så kan du etterpå ta et godt landskapsbilde, og kose deg noen timer foran PC-en når du legger inn månen i dette bildet.

HDR
Ganske nylig «oppdaget» jeg en ny metode for å få bra bilder med tegning i månen: High Dynamic Range, HDR. Bildet nedenfor er tatt med Nikon D700 og en 200 mm linse. Det er sent på kvelden, men i august måned i Nord-Norge er det forholdsvis lyst. Bildet er en temmelig nær gjengivelse av slik det var. Jeg tok fem bilder i serie, med 1 blender mellom (to overeksponert og to undereksponert), importerte bildene via Lightroom 4.4 og sendte hele serien på fem bilder til HDR i Photoshop. Resultatet? Akseptabelt.maane efjord hdr_web

På diskusjonssidene på foto-nettstedet www.foto.no finner du selvsagt en lang tråd om månefotografering.

Og lurer du på når det er fullmåne, så finner du det i kalenderen her.
Og absolutt helt til sist og etteranmeldt: Hvis noen mangler ideer til månebilder, så finner du noen her.

Montasje 
I dagene etter at dette blogg-innlegget ble lagt ut, var det flere flotte månebilder på Facebook. Det fikk også meg til å ta en tur i hagen med kamera og stativ.
Her er resultatet. Men det er bare ett problem her: Bilde er en montasje av to bilder tatt 9.1.2012, henholdsvis av månen mot sørøst og byen mot nordvest. Jeg fant frem en gammel manuell Nikon 300 mm linse som på mitt D300 tilsvarer 450 mm. Dette brukte jeg til månebildet: ISO 200, f:11 og 1/320 sek. Bilde av byen: ISO 800, f:5, 1 sek. Her brukte jeg en Nikon 17-55 mm f 2,8. Deretter klippet jeg i Photoshop månen og la den inn på himmelen over byen. Juks og bedrag med andre ord, og jeg vet ikke om det er pent engang. Men litt moro skal man nå ha det iblant.

Og så – helt til sist…
..noen få bilder som viser at det er godt mulig å gjøre månen med kratre og tegning til et element i en grei komposisjon, nesten til alle årstider.

Bildetekst: Balanse på slakk line. Fujifilm X-E3, ISO 320, 55-200@200, 1/850 sek, f:6,4

Bildetekst over her, to «sydenbilder», tatt med et lite Fujifilm X10 med ei lita enkel fast zoomlinse. 

130218_Nvk_170_webBildetekst: Nikon D700, ISO 320, 185 mm linse (35-mm-ekvivalent), 1/320 sek. f:14.

120128_0037_Narvik_web

Bildetekst: Nikon D300, ISO 320, 300 mm (35-mm-ekvivalent), 1/500 sek, f:5,6.

1. januar 2021. Fuji X-E3, 55-200@200, 1/250 sek, ISO 400

%d bloggere liker dette: