Nødvedig med bildebehandling – av og til

I riktig gamle dager, da man fotograferte med negativ sorthvitt-film og tilbragte timer i mørkerommet for å skape gode bilder, da kan jeg ikke minnes at man brukte begrepet «bildebehandling», selv om det var nettopp det som foregikk under svakt rødt lys.

Jeg innbiller meg at dette begrepet hører den tidlige digitale verden til. Eller hørte.

A: Ubehandlet RAW-fil. Her ligger histogrammet som en krympet gausskurve midt på, uten sorte felt og uten hvite felt. Et klassisk flatt bilde under slike omstendigheter.

Kanskje er begrepet på vei ut i dag. De fleste kameraer og mobiler leverer utrolig gode jpg-bilder under gode forhold. Det sies for eksempel at Fujifilms jpg-algoritmer gir langt bedre bilder enn de fleste selv klarer å få til ut av RAW-filene sine. Jaja!?

B: Her er bildet kjørt gjennom min enkle «standardprosess» som består av svak oppskarping, ørlite konstrastheving og fargemetning, og en flik av en s-kurve. Punktum. Et bilde med full dynamikk ville nå klart seg uten mer behandling.

Uansett om «bildebehandling» stort sett er/var noe som tilhørte 1990-2010-tallet, så er det gudskjelov ennå mange nok av oss som liker å drive på med bildebehandling – dra litt i spakene, endre hvitbalanse, komplettere histogrammet, croppe litt her og der og kanskje konvertere bildet til sorthvitt.

C: Her er histogrammet trukket ut både i sort og hvit-side av skalaen (hvit +56 og sort -29) i Lightroom (se lite bilde). Så litt mer clarity. Og kapping i bunn og litt på topp for å få en viss «panorama-effekt».  Det skulle vært morsomt å fotografert samme motiv i jpg, og så sammenlignet. Det får bli neste gang.

Jeg har hytte et sted som er velsignet med en fantastisk fjellrekke mot sør. Når sola kommer opp eller går ned, og kaster vannrette varme lysstråler, får vi et scenario av en annen verden. Men dette er trolig en (av ganske mange) lyssettinger som kameraer ikke takler godt nok på egenhånd. Derfor litt bildebehandling «i det moderne mørkerommet»: Lightroom.

D: Bilde C ble konvertert til sorthvitt i Silver Efex Pro, med en av de ferdige malene i programmet, og så lagt på ei ferdig-ramme. Punktum.

Bildeserien her viser ett slikt bilde under prosessen fra RAW-fil til sorthvitt bilde. Kamera: Fujifilm X-E3, 55-200 mm @ 110 mm, f:4,5, 1/340 sek, ISO 200. Frihånd.

 

PS 1: Se bildene i maks størrelse ved å klikke på dem. Du kommer tilbake til bloggen med å klikke på returpila øverst i venstre hjørne på nettleseren din.

PS 2: Hvis du skulle lure på hva fjellene heter, så er det de såkalte Eide-tindene i Efjord.

Reklamer

DNG: Det universelle filformatet

DNG er det universelle RAW-filformatet – som du kanskje ikke engang har hørt om. Hvis du fotograferer mye i RAW bør du sette deg inn i hva DNG er god for. Kanskje bør du vurdere å konvertere dine kamera-spesifikke RAW-filer til universalformatet DNG, og med det sikre deg at bildefilene dine kan sees også en gang i fremtiden.DNG-illustrasjon

I 2004 lanserte programvarehuset Adobe filformatet DNG (Digital Negative Group) som et open source-RAW-format. Håpet var at dette skulle bli like godt mottatt og anvendt i foto-verdenen som pdf (portabelt dataformat) i dokument-verdenen. Man så nok for seg at alle kameraprodusentene skulle ta dette i bruk, slik at RAW-format-filer fra Nikon, Canon, Olympus, Fujifilm, mm alle kom ut i DNG-filer, og ikke som nå at alle kameraprodusenter lager sine egne (proprietære) RAW-formater. I det minste å etablere et universelt filformat som kunne sikre at vi også i fremtiden kan lese bildefilene våre, selv om de er laget i gamle råformater som ikke lengre støttes.

Det beste man kan si om utbredelsen av DNG så langt er at Ting Tar Tid. Kameraprodusentene (med noen få unntak) jublet ikke akkurat. Når det gjelder forbrukerne (=fotografene) så har de ikke akkurat mast om å få filer i DNG. Mange har kanskje ikke engang hørt om dette filformatet. Det er synd, for DNG er en smart løsning for oss fotografer. Jeg tror at forbrukermakt kunne tvunget kameraprodusentene til standardisering.

X_E2_Black_Front_Left_18_55mm
RAW-filformatet til Fujifilm heter RAF.

DNG et RAW-format
Først litt generelt om RAW. Bilder fotografert i RAW-format er såkalte «digitale negativer». Det er ikke-destruktive filer der all informasjon er tatt vare på, og ikke noe kastet, slik som for eksempel ved jpg-filer. Ut fra ett og samme negativ kan du lage mange ulike bilder i ulike bildebehandlingsprogrammer, mens du hele tiden beholder den originale RAW-fila. Det er en kjempefordel. DNG er ett av mange RAW-format.

Åpen kildekode
Hvis du fotograferer med Nikon heter dine RAW-filer NEF. Canon kaller sine CR2. Litt av problemet er at verken Nikon eller Canon legger ut full dokumentasjon på hvordan programmene deres «er skrudd sammen». Adobes DNG er derimot et open source-program, slik at alle kan lage programvare for å lese eller skrive DNG. En del forskjellige programmer leser i dag DNG, ikke bare Adobes programmer, men for eksempel Apples Aperture. Adobe har også laget et gratisprogram for DNG-konvertering. Noen få kameraprodusenter har tatt i bruk DNG, eksempelvis Leica og Hasselblad. Det vil si at du kan hente DNG-bilder rett ut av kamera. Kanskje kommer flere etter hvert?

Mange fordeler
Hva er så fordelene med DNG?

Som nevnt vil det trolig gå greit å lese dagens DNG-bildefiler om et antall år, mens noen proprietære RAW-filer vil kunne by på problemer. Kanskje vil de store produsentene som Nikon og Canon (hvis de fortsatt er store om noen år) til en hver tid sørge for bakoverkompatibilitet slik at du alltid får lest gamle NEF-filer. Dette er selvsagt utrolig viktig for ettertiden.

Nesten like viktig er at metadata og informasjon om alle endringer i bildet integreres i DNG-filer, og ikke legger seg som en såkalt sidecar-fil (XMP-fil) i ei egen mappe. Skilles de to vil all tekstlig informasjon om bildet være borte vekk. I et program som for eksempel Lightroom skal man holde tunga rett i munnen for ikke å krølle til koblingen mellom selve bildet og justeringsfila (XMP) ettersom denne ligger i en helt annen katalog ofte et helt annet sted på maskinen. Spesielt når du skaffer deg ny datamaskin er det nervepirrende greier å få koblet bilder og XMP-katalogen i Lightroom på den nye maskinen

En tredje fordel er at DNG inkluderer en såkalt «checksum» som kan oppdage filfeil, noe som er en stor fordel for filer som skal arkiveres. Med vanlige RAW-filer er det oftest umulig å detektere såkalt korrupte filer.

RAW-filformatet til Nikon heter NEF.
RAW-filformatet til Nikon heter NEF.

Og til sist er DNG-filene vanligvis er 15-20 prosent mindre enn «vanlige» RAW/filer, noe som kanskje ikke betyr all verden siden lagring blir billigere og billigere.

Verd å konvertere til DNG?
Hvis du kun fotograferer i jpg-format eller hvis kameraet ditt ikke kan fotografere i RAW-format så kan du bare glemme DNG. Men hvis du fotograferer mye i RAW-format, så kan du muligens vurdere om det kan være verd å konvertere filene dine. Utviklingen på digitalkamera-fronten går fort. Ved å konvertere proprietære filer til DNG-standarden øker du sjansen for at filene kan leses på tvers av alle plattformer, og over tid. Det er ikke aldeles sikkert at etterslekten vil kunne nyttiggjøre seg gamle filer fra for eksempel Sony eller Samsung- kameraer.

Konvertering til DNG

Strengt tatt handler det om hvordan vi kan være like sikker på å lese/se bildefiler en gang i fremtiden, som vi i dag kan ta opp et godt lagret fargedias som er like bra som da det ble tatt.
Strengt tatt handler det om hvordan vi kan være like sikker på å lese/se digitale bildefiler en gang i fremtiden, som vi i dag kan ta opp et godt lagret fargedias som er like bra som da det ble tatt.


Konvertering til DNG er ganske enkelt. Hvis du bruker et program som Lightroom, så kan du allerede under importen konvertere dine RAW-filer til DNG. Dette tar litt lengre tid enn ved vanlig import. Har du mange bilder, kan du gjøre det i etterkant. (Library-modulen -> Library i toppmenyen -> Convert Photo to DNG)

Du kan også bruke et eget DNG-program. Adobe har et gratisprogram for konvertering av filer fra mer enn 600 forskjellige kameramerker.

Det har ikke noe for seg å konvertere jpg-filer til DNG. Dessuten må vi ha lov til å anta at jpg-formatet (i en eller annen form) vil fungere godt inn i fremtiden, siden det allerede er et veletablert filformat wordwide.

I en del programvare er det mulig å beholde RAW-fila og ha denne i tillegg til DNG. Tja, hver sin lyst. Noen bruker både bukseseler og belte. Jeg tror nok jeg ville skrote RAW-fila i trygg forvissning om at DNG er minst like solid og stabil. Uansett konverterer jeg alltid de aller beste bildene til ulike kataloger som høykvalitets jpg og med ICC-profil Adobe RGB (1998).

OBS: Åpne og les kommentaren fra Kalle Punsvik. Viktig info for deg som benytter sky-lagring.

Verdifull bildekritikk pr. e-post

Foto er ingen eksakt vitenskap. Ut fra ett og samme (digitale) negativ kan man – hvis man vil – lage mange ulike bilder: Farge, sorthvitt, kalde farger, mettede farger, grafisk, mmm. Poenget er hva du ønsker å formidle med bildet.

For litt siden sendte jeg et ferdig prosessert jpg-bilde til min gode fotovenn – sammen med RAW-fila. Etter et par dager fikk jeg selvsagt noe helt annet tilbake. Dette var en spennende øvelse som jeg anbefaler varmt.

Ikke alle er forunt å ha en dyktig fotografkompis som blant annet er en racer i Lightroom, som vet hvordan han vil ha bildene sine og som kan ha klare oppfatninger av hva som kan gjøres bedre i andres bilder. Som mine. Det er gull verd.

Nedenfor her ser du mitt bilde slik jeg hadde bearbeidet det: Jeg kappet deler av himmelen for å få mer oppmerksomhet i elva og miljøet rundt denne. Dessuten jobbet jeg en del med å beholde de gyldne fargene i fjellene, og samtidig forsterke det iskalde miljøet nede i elvedalen. Her nede var det surt og fremfor alt kaldt. Dette var bakgrunnen for at jeg la snøen, elva, steinene i en kald blå farge.

(Du kan se begge bildene i full størrelse ved å klikke på dem. Du kommer tilbake til normalvisning ved å klikke på tilbake-pila i øvre venstre hjørne)141108_ridesenter_043_HH

 

Nedenfor her kommer det «redigerte» bildet. Han hadde tvert om jobbet med få de varme fargene fra fjelltoppen til å reflekteres i elva, på steinene og i snøen. Og mente at bildet ble bedre med å inkludere mer av himmelen, altså beholde den ubeskåret. Også skogen bak burde gjøres lettere.

141108_ridesenter_043_mtxt

Deretter hadde vi en e-post-diskusjon om de ulike resultatene. Noe var åpenbart bedre. Andre forhold gikk på hvilket uttrykk man ønsket å formidle, dvs. hva jeg hadde opplevd der nede i gufset fra elva.

Facit: Det er ingen facit!

Konklusjon: Har du en fotokjenning som du stoler på, så foreslår jeg at dere prøver ut dette med å sende bilder til hverandre: RAW+ferdig jpg. «Bildekritikk» a la Facebook er ikke mye verd (=»Herregud så nyyyydelig»). Dette var derimot en interessant, spennende og fremfor alt en lærerik prosess.

Jpg-komprimering

I svært mange tilfeller vil du knapt kunne se forskjell på om et bilde er tatt i RAW-format eller i jpg-format.  Men av og til kommer jpg-komprimering tydelig frem. Bare se på bildet under her. For å få frem noe tegning i himmelen gjorde jeg et forsøk på å presse jpg-bildefila til det ytterste – og vel så det. amst-0009

Jpg er et filformat som i hovedsak er laget med formål å spare minneplass. Denne fila er på om lag 2 Mb, som er mindre enn ¼ av det tilsvarende bildet i RAW-format. Hvordan går det til? Jo ganske enkelt ved at 75 % av all bildeinformasjon som opprinnelig kommer til bildebrikken kastes under prosesseringen – og forsvinner for godt. Det som er kastet er stort sett mellomtoner. Jpg lager nemlig en rekke knekk-punkter i en kontinuerlig tonekurve og slår sammen ellers «nokså» like toner. Det ser du tydelig på dette bildet.

Bildene i digitale kameraer er jo nettopp det: Digitale. De består av tall, slik at et bilde i bunn og grunn er ren matematikk. Reglene som styrer denne jpg-matematikken (algoritmene) komprimerer bildefilene ved å slå sammen like fargetoner. (Husk at dette er en grov forenkling).

Mange kameraer har mulighet for å stille inn komprimeringsgraden. Ved stor komprimering får du mange bilder på minnebrikken din, men bildene blir knapt brukbar til annet enn på web. Med fin komprimeringsgrad blir bildene finere og kan brukes til å lage store forstørrelser av. Men du får færre bilder på minnebrikken.

Hvis bildet øverst hadde vært tatt i RAW-format ville jeg trolig kunne ha fått frem en noenlunde brukbar himmel, med alle nyanser av blått – fra det lyse nederst i høyre hjørne og til noe mer blått oppe til venstre. Jeg sier muligens for denne himmelen var nokså utbrent.

Men, som du ser på bildet under her: Når himmelen er noenlunde korrekt eksponert og har fått bra tegning av blått, så er himmelen jevn og fin, og ikke ødelagt som i det øverste bildet. Også dette er et jpg-bilde.

(Og om du lurer, så er bildene tatt i Amsterdam i februar 2014)amst-0011

RAW eller jpg, eller begge deler?

Fotograferer du i jpg eller i RAW? Det er fordeler og ulemper med begge. RAW er perfekt hvis det er viktig for deg å ha full kontroll over bildene og du ønsker å manipulere bilder. I en god RAW-konverter har du for eksempel mulighet for å endre eksponering og hvitbalanse og en hel rekke andre parametre, med stor grad av kontroll.

Bildetekst: Et RAW-bilde importert i Lightroom. Under importen har jeg lagt inn en svak S-kurve og litt grunn-oppskarping. Nå starter jobben med å lage et godt bilde ut av dette «negativet».

RAW er på mange måter som et gammeldags negativ. Ut fra ett og samme negativ kan kopisten lage et utall totalt forskjellige bilder: mørke, lyse, grafikk, med ekstra lys i himmelen, med avtonet forgrunn, mer lys på Per og mindre lys på Kari.

Forskjellen i vår digitale hverdag er at det er du som med en god RAW-konverter og for eksempel Photoshop kan utføre alt dette og mer til fra ett og samme RAW-bilde på din PC/Mac. Og akkurat som ved negativet, beholder du RAW-fila intakt: Du kan endre og manipulere bildet så mye du bare orker. Alle endringer du gjør legger seg som ei såkalt «sidecar-fil» i en egen katalog. Først når du eksporterer fila til f eks jpg bakes endringene inn i bildet. Men du kan når som helst gå tilbake til ditt «originale» RAW-bilde.

Og ulempene? RAW-filene er store. Kameraet ditt kan gå tregere ved at det tar lengre tid å prosessere RAW og du får færre bilder på minnekortet ditt. Tilsvarende tar bildene mer plass på datamaskinen din. Og så må du vanligvis konvertere bildene til jpg (eller et annet kjent format) før du kan sende dem til kopiering, til trykkeriet eller dele med andre.

JPG
Man får heller ikke i pose og sekk når man fotograferer i jpg. Her er det kameraet som ikke bare har overført digitale signaler fra bildebrikken til minnekortet, men kameraet har også behandlet bildet fiks ferdig for deg: Himmelen er kanskje laget litt mørkere, den mørke forgrunnen er gjort litt lysere og hele bildet har fått litt mer kontrast, har fått en svak S-kurve og har blitt oppskarpet passe mye. Du har med andre ord fått «mer smell» i bildene, som det heter.
Men jpg er først og fremst en komprimering. Det betyr at like eller nokså like fargenyanser er «slått sammen», slik at man sparer plass. Mens ei RAW-fil kan være 8-10 Mb vil det tilsvarende bildet i jpg-format kanskje være på 2,5 Mb i maks kvalitet. Det betyr at du får flere bilder inn på minnekortet ditt og du kan lagre enda flere bilder på harddisken din.

Og ulempene? Du kan korrigere for eksempelvis både eksponering og hvitbalanse, men ikke så nøyaktig som hvis du fotograferer med RAW. Videre er bildet komprimert hvilket vil si at du har mistet bildeinformasjon for alltid. Og for hver eneste justering og følgende lagring, forverres/ødelegges bildet mer og mer (med mindre du for eksempel konverterer det til tiff (som er et ikke-destruktivt filformat), eller lagrer en original og aldri jobber rett på originalen men bare på kopier av bildefila). Men i all rettferdighetens navn: Hvis du nøyer deg med å gjøre himmelen litt mørkere, og lar det bli med det, skal det holde hardt om du overhode vil se noen forskjell mellom et RAW-bilde og et jpg-bilde.

Ja takk, begge deler
Mange kameraer som kan ta RAW-format (oftest speilrefleks og litt mer påkostede kompaktkameraer) har også mulighet til å ta bilder i både RAW og jpg samtidig, og da også med jpg i ulike komprimerings-grader (RAW+jpg fine, RAW+jpg medium, RAW+jpg basic). Sett at du er ute og farter i verden, har store krav til gode bildefiler for senere bearbeiding men samtidig ønsker å legge små jpg-filer ut på fotobloggen din, så kan du for eksempel ta bilder i RAW og jpg-basic, og dermed slå to fluer i en smekk. Du må da ha et solid minnekort, og en stor harddisk. Ingen av delene er noen stor investering i dag. Med dette kan du kjøre dobbelt, og dermed få det beste av to verdener (men trolig også nesten dobbelt så mye etterarbeid).

Bildetekst: Mange kameraer har solide innstillinger for hvordan man vil ha levert varene. RAW+jpg kan være lurt under visse forhold.

95 % RAW
Selv fotograferer jeg 95 % i RAW, og importerer og behandler alle bilder i Lightroom. Det gir meg den kontrollen jeg er ute etter. Selv familiebursdager tas i RAW, nettopp fordi det er så enkelt i Lightroom å korrigere eksempelvis hvitbalanse, eksponering og gammakurve, og så overføre disse verdiene til alle tilsvarende bilder.

Men hvis jeg f eks skal ta bilder på et sportsarrangement der jeg ofte fotograferer serier med mange bilder i sekundet, så velger jeg oftest jpg. Og det av flere grunner. Med jpg kan jeg fotografere en hel løpsinnspurt, eller et høydehopp med seks bilder pr sekund, uten at kamera bufrer, dvs. stopper opp fordi det blir for store datamengder å prosessere. Etter slike arrangementer er det også viktig å kunne sortere og levere fra seg kanskje bare 50 bilder fra opprinnelig 750 bilder i løpet av noen få timer for utlegging på nett, og da går det raskere med jpg-bilder.

Fantastiske Lightroom

Vet du hvordan man på én time sorterer 1222 bilder ned til 89 ferdig korrigerte bilder, klare for utlegging på nett? Svaret heter Lightroom, et Adobeprodukt som nå er ute i versjon 4. Lightroom er det man kan kalle et bildeflyt-program: Her importeres bildene, de utvelges, behandles, RAW-konverteres – og printes eller webbes om man vil. Etter at jeg kjøpte Lightroom er jeg kun innom Photoshop med maks 5 % av bildene.

Nå må jeg ile til å si at det finnes andre programmer som sikkert gjør en utmerket jobb. Mange Mac-brukere har for eksempel sine foretrukne programmer, og for noen vil sikkert Lightroom være overkill. Men for de som tar mange bilder og benytter PC, så er det etter min mening ingen over og heller ingen ved siden av.

Friidrettstevne
Den 16. og 17. juni gikk Narviklekene av stabelen: En friidrettskonkurranse for alle aldersgrupper, arrangert av Narvik Idrettslag. 207 aktive deltakere og minst like mange foreldre og arrangører var i sving på den første skikkelige sommerdagen. Sammen med en fotokollega besto min dugnadsinnsats av å dekke alt fotomessig. Alt! En kjempespennende og flott jobb sammen med masse positive og hyggelige mennesker.

Jeg brukte to kamerahus og linser fra 10 til 400 mm. Alt Nikon (unntatt 10-20 Sigma). Teknikkene vil i stor grad fremgå av bildene, og er du i tvil så spør.  

Direkte i jpg
Under slike anledninger fotograferte jeg direkte i jpg. Med 16 G minnekort har jeg plass til 1500 bilder. Ingen grunn til å spare. Med en D300 og fineste oppløsning jpg kan man ta virkelig mange bilder i rask rekkefølge før kamera begynner å bufre. Bruker du derimot Aktiv D-Lightning kreves det mer prosessorkraft, og da har du ikke like mye å gå på.

Første dag tok jeg 1222 bilder. Dag to tok jeg 833. Det er en ganske normal situasjon for denne type arrangementer.

Her er min måte å gjøre det på når jeg kommer hjem:

  • Minnekortet ut av kamera, og inn i en rask minnekortleser.
  • Siden jpg allerede er prosessert går bildene rett inn i Lightroom uten mer behandling. Under importen legger Lightroom inn i bildefila alle relevante data for deg som fotograf, som navn, adresse, osv. Nyttig!
  • I Library-modulen får du fort et grovt overblikk. Allerede her kan du merke noen bilder med X og slette dem.
  • Deretter blar jeg meg gjennom bildene i stort format, og «flagger» de bildene jeg synes ser OK ut. I Lightroom trykker man en P, og så kommer et hvitt flagg opp på tommelfinger-bildet i bunn. Denne sorteringen går fort. Av 1222 bilder sitter man etter en halv time kanskje igjen med 200 bilder som er flagget.
  • Deretter tar jeg frem kun de som er flagget. Nå vil det være kanskje fire-fem nokså like av enkelte motiver. Her går jeg fort frem og tilbake og fjerner flaggingen for de som ikke skal være med.
  • Når er antallet komme ned i 100.
  • Deretter starter selve bildebehandlingen som skjer i Develop-modulen. Har man funnet en fin innstilling for nokså like bilder, endres de kommende bare med ett trykk. Underveis fjerner man noen få til.
  • Så skal bildene eksporteres. Man merker alle bildene, i hvilken kvalitet de skal lagres og hvor. Enter.
  • Det er det hele.

Under her ser du noen få av bildene. Du finner flere bilderhttp://www.infoto.no.

Hvilke bildefiler kreves til trykksaker?

Sett at bilderedaktøren i ei bok har sett blinkskuddet ditt på et foto-nettsted og kontakter deg: Hvilke krav til filstørrelse og kvalitet vil han eller hun ha?
Nå spørs det om du har fotografert og behandlet bildene slik at du kan svare ja på forespørselen og innkassere noen kroner?
Den enkle regelen er: Trolig har du et godt nok bilde hvis det er 300 dpi og minimum i A4-format.

De fleste hobbyfotografer er trolig fornøyd med skarpe, fine albumbilder i format 10×15 cm, eller å nyte bildene på sin PC-monitor. De litt mer avanserte er trolig enda mer fornøyd når de ser bildene sine i format 50×70 cm på ei utstilling eller på stueveggen hjemme. Men hva om bildene skal brukes i en kvalitets-trykksak som i ei bok eller et magasin? (Artikkelen fortsetter under bildet)

Bildetekst: Ser bildefila di slik ut, har du et problem. Den kan nemlig ikke bli større enn ca 8 cm i ei bok.

Tommelfingerregel
Her er en slags tommelfingerregel: Hvis bildet ditt er tatt med et moderne digitalkamera i fineste kvalitet jpg-format og relativt nennsomt behandlet i Photoshop eller tilsvarende og har en filstørrelse på fra 4-8 Mb, så er det i utgangspunktet trolig greit nok.
Med ”fineste kvalitet” menes den kamera-innstillingen i jpg som gir deg færrest bilder på minnekortet. Kamera-benevnelsen kan være f eks ”superfin”. Og med ”nennsom behandling” menes at bildet ikke må være lagret og re-lagret mange ganger. Ei jpg-fil som lagres taper nemlig kvalitet ved hver lagring: Den komprimeres mer og mer. Det som engang var en noenlunde jevn blå himmel, blir etter hvert bestående av større og mindre felt av blått hvis du forstørrer og ser grundig etter.

Bildetekst: Slik ser ei kraftig jpg-komprimert bildefil ut noe forstørret. Her er ikke jevne forløpninger, men hakkete punker og flater som består av firkantede felt.

Oppfyller du disse kravene vil du trolig kunne si JA til bilderedaktøren, og så starte den hyggelige jobben med å diskutere pris med ham/henne. Dette var den grove oversikten. Nå blir det litt mer komplisert.

Destruktige og ikke-destruktive filformeter
Først litt om ulike format. RAW og TIFF er såkalt ikke-destruktive formater. Her ødelegges ikke noe bildeinformasjon. Det er som å høre på en konsert live: Du hører musikken som den er, 100 prosent.

JPG er derimot et destruktivt filformat. Det tilsvarer å høre den samme konserten som en MP3-fil. Her har de kuttet masse informasjon for å få ei passe stor lydfil. I bilde-sammenheng handler det om å slå sammen nesten like farger. På samme måte som med MP3 kan man velge grad av komprimering. Jo mindre lydfil, jo dårligere musikk. Og tilsvarende: Jo mindre bildefil, jo mer er ulike fargenyanser slått sammen.

Punkter pr tomme
Det neste handler om dpi: Punkter pr tomme. Det betyr grovt sett hvor tett informasjonen er stablet i bildefila di. Noen (enkle) kameraer tar bilder med 72 dpi, andre (gjerne litt dyrere) med 180 og de enda dyrere tar bilder med 300 dpi. Dette er ikke helt enkelt å forstå, spesielt fordi antall dpi og størrelse i centimeter på bildefila di er omvendt proporsjonale.

Her er et forsøk på en analogi: Sett at du lager tre lappetepper med sorte og hvite ruter som i et sjakkbrett: Et som er 4×4 meter, et som er 2×2 meter og ett som er 1×1 meter. Alle rutene er forholdsmessig like store: Det største teppet har40 cm store ruter, de mellomste har20 cm store ruter og det minste har ruter som er10 cm store.
Det store teppet vasker du nå på 90 grader, det mellomste på 40 grader og det minste lar du være å vaske: Resultatet etter krympingen er at du etterpå sitter med tre like store tepper. Og som du muligens forstår: De sorte og hvite rutene er nå eksakt like store.

Hva har dette med dpi å gjøre? Husker du at jeg fortalte helt i starten at et godt bilde på 300 dpi og i A4-format (21×30 cm) ville gjøre bilderedaktøren fornøyd. Hvis kameraet ditt derimot tar bilder i 180 dpi må bildet være minst dobbelt så stort (dvs lengste side ca. 60 cm). Og bilder tatt med et kamera som leverer filer på 72 dpi må ha lengste side på ca. 120 cm. Og alt dette dersom målet er å trykke et bilde som er 21×30 cm.

Under her er tabellen du må huske for å se om bildet ditt tåler å trykkes i A4-format i ei bok:

  • 300 dpi           lengste side30 cm
  • 180 dpi           lengste side60 cm
  • 72 dpi             lengste side120 cm

Bilder med disse spesifikasjonene er i prinsippet eksakt like.

Derimot: Hvis du ser i Photoshop at bildefila di er på 72 dpi og bare 21×30 cm, så betyr dette at bildet i boka kun kan ha lengste side på 7,5 cm (siden altså bildet i boka må være minimum 300 dpi).

Skjermoppløsning
At et bilde ser skarpt og fint ut på skjermen din er ingen god indikator. En PC-skjerm har vanligvis en oppløsning på 72 dpi (96 på en Mac), slik at de fleste bilder ser fine ut nesten uansett. Når man lager bilder som skal vises på webben, optimaliseres oftest bildene slik de ser gode nok ut på skjermen og med lavest mulig filstørrelse.

Andre problemstillinger
De fleste moderne og noenlunde gode kameraer vil levere bildefiler som rent størrelsesmessig er gode nok for trykksaker. Det er likevel ikke uten videre tut og kjør, for da står vi igjen med problemstillingen om det er mye bildestøy på grunn av høy ISO eller at bildet på andre måter ikke er gode nok på grunn av en knøttliten bildebrikke i kombinasjon med en ikke helt perfekt dataprossesering. Men det er en helt annen sak.

Bildetekst, over til høyre: Fila her er rent størrelsesmessig flott: Den er på 300 dpi og nesten stor nok til å dekke ei dobbeltside A4.

Det beste
Strever du etter å gjøre det best mulig, eller vet du at du skal ta bilder som skal brukes i kvalitetstrykksaker? Da bør du konsekvent fotografere med et kamera med stor bildebrikke og i RAW-format, gjøre all bildebehandling i en god RAW-konverter som for eksempel Adobe Lightroom, og deretter eksportere bildefila til for eksempel jpg, maks kvalitet (ofte 100 %) og i format Adobe RGB 1998.

Vær obs på at jeg i denne artikkelen er nokså omtrentlig på flere måter. Virkeligheten er enda mer komplisert. Men dette er trolig godt nok for å få forklart deg hva du må gjøre for å lage kvalitetsmessig gode bilder for trykk.

Synes du dette ble for komplisert? Legg igjen spørsmål på bloggen her, så skal jeg forsøke å svare deg.