Kodak og Preus i Måløy

Noen steder er man litt senere med å fjerne spor fra fortiden. På godt og vondt. I slutten av august 2019 ruslet jeg rundt i Måløy, på innersiden av Vågsøy, helt ytterst i havgapet, med Stadhavet som nærmeste uregjerlige nabo. Det ble et slags déjà vu fra en tid, langt tilbake.

På en husvegg i Gate 1 hang to reklameskilt, et for Kodak og et Preus Foto. I det som ganske sikkert en gang hadde vært et av stedets fotobutikker, der man hadde solgt kameraer og tatt mot film til fremkalling og kopiering, der holder tilsynelatende nå et reisebyrå til. Skiltene oppe på veggen har ingen misjon lenger, annet enn å minne om at det er en tid for alt, og at store selskaper ikke er så lett å snu.

Preus Foto AS startet som fotobutikk i 1956. Med støtte fra Horten kommune startet Leif Preus et fotolaboratorium for fremkalling av fargefotografi. I løpet av 80-årene var det en av landets største fotolaboratorier med 200 ansatte og mer enn 40 fotobutikker over hele landet. Preus Foto ble i 2007 kjøpt opp av Telebutikken. Det er i seg selv et bra bilde på hvordan den digitale verden med mobiltelefonen i spissen, har overtatt markedet etter det analoge fotografiet.

Kodak har lengre røtter. Selskapet dominerte film og kameramarkedet tidlig på 1900-tallet, og var film-messig sett «Konge på haugen» i mange, mange tiår, helt opp mot vår tid. Men også dette selskapet gikk over ende på grunn av den digitale revolusjonen. Da de omsider bestemte seg for å satse digitalt, var det for sent. I januar 2012 gikk Eastman Kodak Company konkurs.

Men i Måløy reklameres det fortsatt over en tid som var.

Reklame

Kjøpe kamera for analog fotografering?

Har du lyst å kjøpe deg et retro-kamera for å ta analoge bilder med? Her er boka for deg.

Det vil si, først bør du jo sjekke på loftet eller inni skapet hos deg selv eller hos venner og familie. Sjansen er stor for at du her kan finne analoge kamera(er) som fortsatt er fullt brukbare, og der du fortsatt kan skaffe film. Selv har jeg kameraer fra tidlig 1900-tall og knallgode 60- og 70-talls-kameraer.

Boka jeg anbefaler handler om retro-kameraer som du primært skal skaffe deg for å fotografere med. Oppbyggingen av boka, brukerveiledningene og alle kjøpsrådene er deretter. Det gjelder ikke minst alle kommentarer som vil være nyttige for de som knapt har hatt et analogt kamera i nevene. For de av oss som vokste opp med rullefilm, blender, tid, fremkaller og fiks – blir det litt snodig å lese. Men selvsagt nyttig for den digitale generasjonen som av en eller annen grunn kunne tenke seg å eksperimentere med analoge kameraer og «ekte» film.

Vivian Maier brukte mye Rolleiflex

Kjøpsrådene er vel først og fremst tenkt for deg som ønsker å kjøpe et gammelt kamera på f eks eBay eller tilsvarende. Da kan det være kjekt å vite at et «ekte» Leica-kamera med litt merkelige bokstaver er et Fed-kamera eller en Zorkis, dvs. russiske Leica-kloner, og at det «garantert ekte» men utrolig rimelige gullebelagte Leica-kameraet like garantert er en «fake». Her får du listet opp mange fallgruver du bør unngå å ramle ned i.

I tilegg er det greit å vite at dette ikke den optimale boka for deg som «bare» har tenkt å samle på kameraer.

Jeg har analoge kameraer så det rekker. Men inntil videre har jeg ingen intensjon om å gå tilbake til disse.

Boka er ellers delt inn i logiske avsnitt: 35 mm slr (speilrefleks), 35 mm med optisk søker, rullefilm slr, toøyd speilrefleks, instamatic-kameraer, panaoramakameraer, miniatyrkameraer, polaroidkameraer, samt diverse analogt utstyr som blits. Filter, lys og avstandsmåler, mm.

Kort og grei tekst. Mange flotte bilder av kameraer og noen få eksempelbilder.

Boka kan blant annet kjøpes her.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

 

 

Digitale kameraer – lenge leve!

Noen påstår at «alt var så meget bedre før i tiden». Det er mulig at «noe» var bedre før i tiden. Men langt fra alt. Det slo meg da jeg tittet på noen gamle reportasjebilder fra et kraftverk, engang tidlig på 80-tallet en gang. Bildene var trolig tatt med en Nikon FE. Tenk å kunne hatt min Nikon D700 der!

I dag skrur vi opp følsomheten til 6.400 ISO uten å blunke, og på en fullformatbrikke er det nesten ikke «korn» å se på bildene. I «de gode gamle dagene» var det bare de råeste som presset Tri-X-filmene til 800 eller 1600 ISO. Tri-X filmene hadde en følsomhet på 400 ISO, og undereksponerte man to blendere måtte man «koke» filmen tilsvarende lengre i fremkalleren. Det var da man med hjerte i halsen dro opp filmen av fiksaten og fikk det første glimtet av ei 36 bilder filmstripe med knallhard kontrast og solid med korn. Det ble mye jobbing i mørkerommet og bruk av bløtt papir.

Disse bildene er med stor sannsynlighet en sånn 1600 ISO-jobb. Jeg var på reportasjetur i turbinhallen langt inni et fjellanlegg. Stasjonen var under montering, og eneste lys var arbeidslamper. Fotoreportere bruker sjelden eller aldri stativ på slike jobber. Da var alternativet å presse filmene til det ytterste, og da gjalt det å kunne sitt fotohåndverk.

Tenk deg så å ha hatt med et moderne digitalt speilreflekskamera med fullformatbrikke. Som sagt: Opp til 5.000 ISO ser du knapt korn. Over her begynner det å bli merkbart, men det er ennå lenge til det blir plagsomt. Og i tillegg kan du med ditt «RAW-negativ» endre og forbedre bildet på alle mulige og tenkelige måter: Bløtere, hardere, etterbelysning, individuell justering (med angreknapp), utvisking av fargestøy, osv, osv.

Selv om det kan hende jeg i små sporadiske anfall av nostalgi savner lukten av fremkallerveske, så har jeg aldri savnet den analoge tiden.

Kodachrome

Her er en liten mimre-artikkel som trolig er mest interessant for eldre herrer. Den handler om Kodachrome. Det er en film. Det vil si, det var en film – for å fotografere lysbilder med.

I den gamle analoge verdenen var Eastman Kodak Company, blant venner kalt bare Kodak, den ubestridte Kongen på fotohaugen: Selskapet ble startet av en dyktig innovatør med navn George Eastman og noen flinke kjemikere i 1889. Så laget de kameraer og filmer og gjorde fotograferingen til noe alle kunne bedrive: «You press the button, and we do the rest». En gang for mange år siden var jeg på Eastman-museet i Rochester, upstate New York, og fikk se litt av historien.

Fargefilm
Tidlig på 1900-tallet startet eksperimenteringen med å lage fargebilder. Omkring 1935 så Kodachrome dagens svake lys. Fargene kom frem gjennom en meget spesiell prosess: Egentlig var det en sorthvitt-film, men der fargene ble lagt på i laboratoriet under fremkallingen – en prosess Kodak holdt strengt for seg selv.

Det ble mektige farger. Den store populariteten til filmen var på 50 og 60-tallet. National Geographic ville ikke vært det samme uten alle flotte og mettede Kodachrome-bilder. Men Kodak fikk konkurranse, og gamle guder blir gamle de også.

Digital revolusjon
Så kom etterhvert den digitale revolusjonen, og Kodachrome med sin kompliserte og dyre prosess måtte se at salgsvolumene krympet til henimot null. I 2009 var det stopp, etter 75 års produksjon.

Magnumfotografen Steve McCurry gjorde en reise i mange betydninger av begrepet, og fotograferte 36 nøye utvalgte bilder på den aller siste Kokachromerullen som ble prosesseres i Kodaks fremkallermaskiner, før man stengte ned alt.  En æra var over. Dette ble det en kort liten dokumentarfilm av. Den kan du se her.

Og her kan du se de aller siste bildene som ble tatt med Kodachrome.

Mer her

• Her kan du også lese mer om Kodachrome på Wikipedia.
• Historien om Kodachrome kan du lese her.
• Her kan du se flere bilder av Steve McCurry
• Og har du lyst, kan du høre Paul Simon synge sangen Kodachrome
  Bare hør hva Paul synger (les teksten under): «I got a Nikon camera, I love to take a photograph, so mama don’t take my Kodachrome away.»

Filmens virkemidler i utrolig spennende fotokunst

Hvis det passer seg slik bør du i sommer legge turen innom Stenersenmuseet i Vika i Oslo. Her finner du Gregory Crawdsons utrolig spennende bilder fra serien «Beneath the Roses», fotografert i perioden 2003-2007. Du finner forresten to serier til av samme fotograf. De var spennende nok, men etter min mening kom de ikke opp mot førstnevnte.

Jeg var innom der for noen dager siden. Jeg hadde hørt om bildene i mange sammenhenger, men å se og studere disse store bildene på nært hold var svært spesielt.

Bildetekst: «Brief encounter» er navnet på bildet, og på filmen som går på kinoen på bildet (selvsagt gjennomtenkt: Det betyr «kort møte», alternativt «nærkontakt»). Gata er folketom, en bil med en ensom sjåfør er på vei et eller annet sted, en mann passerer et portrom og i kafeen på hjørnet sitter en ensom dame og drikker sin te. Bussen i bakgrunnen er ikke i rute. Her er kun en sjåfør. Hvor skal disse menneskene? Hvor kommer de fra?

Tablåer
Crawdson (1962-), født og bosatt i New York er en av vår tids mest kjente fotokunstnere. I serien «Beneath the Roses» har han iscenesatt tablåer, utendørs og innendørs, av dimensjoner de færreste av oss ville drømme om. Han har benyttet de samme hjelpemidler som når man lager film. Det kan gå med flere måneder på hvert enkelt bilde: Her er skuespillere engasjert, man bruker store film-lysrigger, oppbygging av kulisser med et utall rekvisitter. Crawdson bruker store team – og har til og med en egen fotograf som trykket på utløseren i det bildet endelig er perfekt, og likt det bildet regissøren har skissert og sett for seg.

Filmen har stoppet
Bildene kan ligne på filmer av David Lynch, men i stedet for levende bilder og en lang filmatisk historie, har han stoppet tiden i fragmentet av et sekund. Som tilskuere må vi stanse foran bildene og undres på hva i all verden som skjedde før bildet ble tatt, og hva som nå kommer til å skje. Bedre enn film, spør du meg, for denne «filmen» er noe som settes i gang inni hodene våre, med så uendelig mange muligheter.

Fantasien i sving
Her finner vi den voksne kvinnen som er på tur ut av dusjen i et hotellrom. Mor og sønn som spiser middag alene, mens det er dekket på til fire. Et antall ungdommer som vandrer tilsynelatende målløst rundt langs et jernbanespor. Og den unge jenta som står i underkjole utenfor en drosje. Hva gjør kvinnen på hotellrommet, og hvem venter de to på. Hva skjedde i drosja, og hvor skal hun nå gå. Hvert av bildene har et bærende motiv og et utall små detaljer som også bidrar til å sette fantasien i sving.

Anbefales
Det var oppsett og regi jeg lot meg imponere av i første omgang – før jeg så bildene på nært hold. Nå ble dette plutselig bare et dyrt og arbeidsomt – men nødvendig – stykke aktivitet på vei mot utrolig velregisserte, gjennomtenkte og spennende bilder. Dette er en utstilling du helt klart bør få med deg.

Utstillingen med Crawdson på Stenersenmuseet står frem til 12. august.

Her finner du to små film-snutter som forteller litt om fotografen, om fotograferingen og om bildene.

• Film på NRK, 53 minutter, kan sees frem til juleaften 2013 ca. kl. 12. Filmen sendes samme dag i reprise på NRK2 kl 1130.
• Video 1 (trailer fra filmen)
• Video 2

Under her finner du noen av bildene fra utstillingen