Hvilke bildefiler kreves til trykksaker?

Sett at bilderedaktøren i ei bok har sett blinkskuddet ditt på et foto-nettsted og kontakter deg: Hvilke krav til filstørrelse og kvalitet vil han eller hun ha?
Nå spørs det om du har fotografert og behandlet bildene slik at du kan svare ja på forespørselen og innkassere noen kroner?
Den enkle regelen er: Trolig har du et godt nok bilde hvis det er 300 dpi og minimum i A4-format.

De fleste hobbyfotografer er trolig fornøyd med skarpe, fine albumbilder i format 10×15 cm, eller å nyte bildene på sin PC-monitor. De litt mer avanserte er trolig enda mer fornøyd når de ser bildene sine i format 50×70 cm på ei utstilling eller på stueveggen hjemme. Men hva om bildene skal brukes i en kvalitets-trykksak som i ei bok eller et magasin? (Artikkelen fortsetter under bildet)

Bildetekst: Ser bildefila di slik ut, har du et problem. Den kan nemlig ikke bli større enn ca 8 cm i ei bok.

Tommelfingerregel
Her er en slags tommelfingerregel: Hvis bildet ditt er tatt med et moderne digitalkamera i fineste kvalitet jpg-format og relativt nennsomt behandlet i Photoshop eller tilsvarende og har en filstørrelse på fra 4-8 Mb, så er det i utgangspunktet trolig greit nok.
Med ”fineste kvalitet” menes den kamera-innstillingen i jpg som gir deg færrest bilder på minnekortet. Kamera-benevnelsen kan være f eks ”superfin”. Og med ”nennsom behandling” menes at bildet ikke må være lagret og re-lagret mange ganger. Ei jpg-fil som lagres taper nemlig kvalitet ved hver lagring: Den komprimeres mer og mer. Det som engang var en noenlunde jevn blå himmel, blir etter hvert bestående av større og mindre felt av blått hvis du forstørrer og ser grundig etter.

Bildetekst: Slik ser ei kraftig jpg-komprimert bildefil ut noe forstørret. Her er ikke jevne forløpninger, men hakkete punker og flater som består av firkantede felt.

Oppfyller du disse kravene vil du trolig kunne si JA til bilderedaktøren, og så starte den hyggelige jobben med å diskutere pris med ham/henne. Dette var den grove oversikten. Nå blir det litt mer komplisert.

Destruktige og ikke-destruktive filformeter
Først litt om ulike format. RAW og TIFF er såkalt ikke-destruktive formater. Her ødelegges ikke noe bildeinformasjon. Det er som å høre på en konsert live: Du hører musikken som den er, 100 prosent.

JPG er derimot et destruktivt filformat. Det tilsvarer å høre den samme konserten som en MP3-fil. Her har de kuttet masse informasjon for å få ei passe stor lydfil. I bilde-sammenheng handler det om å slå sammen nesten like farger. På samme måte som med MP3 kan man velge grad av komprimering. Jo mindre lydfil, jo dårligere musikk. Og tilsvarende: Jo mindre bildefil, jo mer er ulike fargenyanser slått sammen.

Punkter pr tomme
Det neste handler om dpi: Punkter pr tomme. Det betyr grovt sett hvor tett informasjonen er stablet i bildefila di. Noen (enkle) kameraer tar bilder med 72 dpi, andre (gjerne litt dyrere) med 180 og de enda dyrere tar bilder med 300 dpi. Dette er ikke helt enkelt å forstå, spesielt fordi antall dpi og størrelse i centimeter på bildefila di er omvendt proporsjonale.

Her er et forsøk på en analogi: Sett at du lager tre lappetepper med sorte og hvite ruter som i et sjakkbrett: Et som er 4×4 meter, et som er 2×2 meter og ett som er 1×1 meter. Alle rutene er forholdsmessig like store: Det største teppet har40 cm store ruter, de mellomste har20 cm store ruter og det minste har ruter som er10 cm store.
Det store teppet vasker du nå på 90 grader, det mellomste på 40 grader og det minste lar du være å vaske: Resultatet etter krympingen er at du etterpå sitter med tre like store tepper. Og som du muligens forstår: De sorte og hvite rutene er nå eksakt like store.

Hva har dette med dpi å gjøre? Husker du at jeg fortalte helt i starten at et godt bilde på 300 dpi og i A4-format (21×30 cm) ville gjøre bilderedaktøren fornøyd. Hvis kameraet ditt derimot tar bilder i 180 dpi må bildet være minst dobbelt så stort (dvs lengste side ca. 60 cm). Og bilder tatt med et kamera som leverer filer på 72 dpi må ha lengste side på ca. 120 cm. Og alt dette dersom målet er å trykke et bilde som er 21×30 cm.

Under her er tabellen du må huske for å se om bildet ditt tåler å trykkes i A4-format i ei bok:

  • 300 dpi           lengste side30 cm
  • 180 dpi           lengste side60 cm
  • 72 dpi             lengste side120 cm

Bilder med disse spesifikasjonene er i prinsippet eksakt like.

Derimot: Hvis du ser i Photoshop at bildefila di er på 72 dpi og bare 21×30 cm, så betyr dette at bildet i boka kun kan ha lengste side på 7,5 cm (siden altså bildet i boka må være minimum 300 dpi).

Skjermoppløsning
At et bilde ser skarpt og fint ut på skjermen din er ingen god indikator. En PC-skjerm har vanligvis en oppløsning på 72 dpi (96 på en Mac), slik at de fleste bilder ser fine ut nesten uansett. Når man lager bilder som skal vises på webben, optimaliseres oftest bildene slik de ser gode nok ut på skjermen og med lavest mulig filstørrelse.

Andre problemstillinger
De fleste moderne og noenlunde gode kameraer vil levere bildefiler som rent størrelsesmessig er gode nok for trykksaker. Det er likevel ikke uten videre tut og kjør, for da står vi igjen med problemstillingen om det er mye bildestøy på grunn av høy ISO eller at bildet på andre måter ikke er gode nok på grunn av en knøttliten bildebrikke i kombinasjon med en ikke helt perfekt dataprossesering. Men det er en helt annen sak.

Bildetekst, over til høyre: Fila her er rent størrelsesmessig flott: Den er på 300 dpi og nesten stor nok til å dekke ei dobbeltside A4.

Det beste
Strever du etter å gjøre det best mulig, eller vet du at du skal ta bilder som skal brukes i kvalitetstrykksaker? Da bør du konsekvent fotografere med et kamera med stor bildebrikke og i RAW-format, gjøre all bildebehandling i en god RAW-konverter som for eksempel Adobe Lightroom, og deretter eksportere bildefila til for eksempel jpg, maks kvalitet (ofte 100 %) og i format Adobe RGB 1998.

Vær obs på at jeg i denne artikkelen er nokså omtrentlig på flere måter. Virkeligheten er enda mer komplisert. Men dette er trolig godt nok for å få forklart deg hva du må gjøre for å lage kvalitetsmessig gode bilder for trykk.

Synes du dette ble for komplisert? Legg igjen spørsmål på bloggen her, så skal jeg forsøke å svare deg.

Reklame

Ta vare på historiske bilder – på en god nok måte

Ut fra aktivitet i medier og på Facebook, kan det se ut som om interessen for historiske bilder er stor. Mange digitaliserer (skanner) gamle bilder fra egne samlinger eller album og legger dem ut på nett for å få kommentarer og informasjon om bildene. Det er flott. Men hva skjer med bildene etterpå, og hva skjer med alle verdifulle opplysninger som kommer til bildene? Det er viktig at opplysninger blir tatt vare på, renskrevet og systematisert, ellers er informasjonen borte om få år.
(Teksten fortsetter under bildet).


Bildetekst: Skiløpertog Bjørnfjell 1985. Høy rød-anorakk-faktor. Dette 35-mm-diaset er digitalisert i en Epson 4870  planskanner med diastopp. (Alle bilder: Harald Harnang, www.infoto.no)

I denne sammenhengen konsentrerer jeg meg imidlertid om bildene.
Det tar nesten like lang tid å skanne et bilde som har verdi for ettertiden, enn et som bare akkurat er godt nok til f.eks. Facebook. Muligens kan det også koste litt mer i form av bedre utstyr.

Kjøp en god skanner
Hvis du har interesse av å ta vare på gamle bilder og historiene rundt dem, så anbefaler jeg at du skaffer deg en god nok skanner. Du får i dag en bra skanner for et par tusenlapper. Epson-skannere ansees av mange å være «småkonge på haugen», men Canon har også noen bra. Ta utgangspunkt i dine behov. Sjekk gjerne diskusjonsforumer, for eksempel på nettstedet foto.no eller søk på Google etter info. Begge deler kan være smart.
Har du dias finnes det mange planskannere som også skanner dias. Det er ikke den optimale løsningen, men det er som regel godt nok – og mye bedre enn ingenting.

Med en god skanner kan du nå skanne dine bilder raskt og effektivt, og med ei oppløsning som gjør at bildene både har innholdsmessig og nok teknisk verdi for ettertiden. Interessante bilder kan du kan brenne på en DVD – inklusive faktaopplysninger. Bildene vil kunne være interessant for resten av familien og andre. Men du kan også sende et utvalg bilder til et museum som er interessert i gamle bilder. Tipper ditt lokale museum eller et fylkesmuseum vil være svært interessert i å motta bilder med god kvalitet og relevant bildeinformasjon. Da har du gjort en viktig og samfunnsnyttig oppgave for etterslekten.
(Teksten fortsetter under bildet).
Bildetekst: Flyfoto av deler av Narvik ca 1989. Dette bildet er skannet fra et 6×7 cm dias i en Epson 4870 planskanner.

300 dpi/A4-format
Hva er så god nok oppløsning? Det er ikke mer hokuspokus enn at bildene blir skannet i 300 dpi oppløsning og med lengste side 30 cm. Og aller helst i tiff-format, selv om jpg i maks kvalitet også er greit. Normalt kan man sette dette inn i dialogboksene før skanning, men hvis du ikke har noen slik mulighet, så kan de fleste skannere skalere opp bilder. Med andre ord: Har du et bilde som er 10×15 cm, så skanner du det på 200 % (og selvsagt med 300 dpi oppløsning). 200 % av 15 cm = 30 cm. Og tilsvarende, har du et lite bilde på f eks 7,5 cm lengste side, så skanner du på 400 %.

300 dpi er «trykke-kvalitet». Det betyr at du med ei slik bildefil kan man trykke bildet i ei A4-format-bok med topp kvalitet. Da har du ei fil som kan benyttes for ettertiden. Jeg ser at mange som skanner bilder bruker skjerm-oppløsning, som for en PC er 72 dpi. Ei slik bildefil vil normalt være ubrukelig for alt annet enn å vises på en PC-skjerm.

Store bildefiler – billige harddisker
Ulempen med et digitalisert bilde på 30 cm og 300 dpi er at bildefilene blir store. Ei tiff-fil i sorthvitt blir ofte opp mot 20 Mb, mens ei fargefil kan bli rundt 35 Mb. Det nest beste er å lage fila i jpg-format, og da krymper filstørrelsen ganske mye. Men på den andre siden: Du får en ekstern harddisk på 1 Terrebyte for rundt tusenlappen i dag!

Så langt har dette vært fremstilt som ganske enkelt (med unntak av litt prosentregning). Men skanning kan gjøres litt mer nøyaktig og ganske mye mer komplisert. For flere år siden laget jeg en bruksanvisning for skanning til Fotosamlingas Venner i Narvik. Denne bruksanvisningen er noen år gammel, men i hovedsak er den like aktuell. Den eneste forskjellen er muligens at høykvalitets skjermer og kalibreringsutstyr har blitt mye enklere, bedre og rimeligere. Skannerne har stort sett holdt seg i pris, men du får nå mye mer for pengene. Du trenger ikke lese alt i denne bruksanvisningen, men bare plukke ut akkurat det lille du trenger. Du kan laste ned bruksanvisningen her: Bruksanv_bildescann

Du kan lese mer om FV her, og se bilder som er lagt ut til kommentarer her.

Stadig nytt:
Oktober 2012:
Jeg er gjort oppmerksom på en mulig løsning for deg som har mange dias og som ønsker å få gjort dette litt raskere. Sjekk Reflecta 6000. Denne ser ut som en «dias-fremviser», men er altså en skanner som tar mange flere dias i hver omgang. Jeg kan ikke si noe om bildekvaliteten, og ut fra søk på nett er ikke alle like fornøyde med bruker-manualen, men det betyr ikke at ikke apparatet kan være en OK løsning. Kanskje kan du unngå de samme problemene som Enzo Contini ved å lese hans råd på bloggen hans.

Mars 2013: Det kommer stadig nye (og bedre/enklere?) utstyr på markedet. Sist ute nå er Reflecta x8, som har fått en del oppmerksomhet -allerede før utstyret er lansert i Norge. Jeg tar det som et tegn på at det er en betydelig interesse for å digitalisere gamle bildesamlinger.  Denne ser OK ut, men personlig ville jeg ventet litt til jeg kunne lese noen gode brukererfaringer.

Desember 2017: Her er en artikkel om hvordan du kan digitalisere sorthvitt negativer ved å reprofotografere med et digitalt kamera.

OBS: Se også min artikkel om hvilke krav som stilles til bilder som skal brukes i trykksaker.

Bildetekst: Trekkspilleren Art van Damm jazzer sammen med blant andre Torgeir Stubø på Grand. Bildet er skannet fra en sorthvittkopi i en Epson 4870 planskanner.

%d bloggere liker dette: