Julen 1955: Hva bilder kan fortelle

Julegave anno 1955: En 65 år gammel bok, men i salg fortsatt

Gamle bilder kan være rene historiske skattkister. Jeg fikk nok for alvor sansen for hva bilder kan fortelle i det jeg startet å digitalisere bilder fra familiealbumene. Med ett kom små unnselige albumbilder opp, og fylte hele skjermen på 27 tommer slik at jeg kunne studere et vell av detaljer. Jeg anbefaler deg å gjøre det samme.

Bildet nedenfor her er trolig tatt første juledag 1955, siden alt papir fra oppakkingen på julaften er pent ryddet bort (for gjenbruk, selvsagt). Vi ser to barn ikledd finstas og plassert foran juletreet, og med noen av de gjeveste julegavene.

Junior har hvit skjorte med slips og tyroler-bukseseler på ei antatt hjemmesydd bukse. Kanskje var alt dette julegaver. Den gjeveste gaven var åpenbart en forseggjort racerbil laget av metall, og ikke av tre som var det vanlige i norske lekebutikker den gang. Bilen var med stor sannsynlighet kjøpt i på Tempo varemagasin i Kiruna i Sverige. Her hadde man de lekene som etterkrigstidens Norge ennå ikke hadde fått. På beina – i anledningen fotograferingen – var et par skisko. Selvsagt julegave.

Storesøster fikk muligens både skjørt og bluse i julegave, samt boka «Dimsie til topps». Den ble utgitt i 1955 av Gyldendal norsk forlag, i en serie kalt Gyldendals Gode Pikebøker, GGP (selvsagt fantes det en serie som het Gyldendals Gode Guttebøker, GGG). Du kan faktisk få kjøpt boka den dag i dag, bare søk på nett.

De vevde mattene på gulvet, gardinene og duken på trillebordet bak, er alle i klassisk 1950-tallsstil. Jeg ser for meg at en fagperson kunne si mye mer om for eksempel både fargevalg og mønster.

Juletreet av furu var pyntet med hjemmelagede kurver, elektrisk lys og norske flagg. Flagg på juletrærne ble mye brukt under 2. verdenskrig, og i 1955 var krigen tross alt bare 10 år unna. Juletrefoten er spesiell: Den er sveiset sammen av et rør med bunn og festeskruer, holdt oppe av tre hestesko. Disse skoene har med en viss sannsynlighet vært brukt på de siste kommunale hestene i byen.

Far i huset fotograferte med et Agfa Isolette med 120 spolefilm som ga 12 negativer i format 6×6 cm. Alt i svarthvitt, selvsagt. Ofte ble slike filmer bare kontaktkopiert, slik at også bildene ble 6×6 cm, men her var de forstørret til 9×9 cm. En jobb-kollega som hadde vært i Tysklandsbrigaden hadde kjøpt kameraet i Tyskland. Agfa Isolette ble i ulike versjoner produsert fra 1937 til om lag 1960 av Agfa Kamerawerk AG I München. Kameraet var utstyrt med en relativt rimelig men likevel temmelig skarp-tegnende 85 mm Agfa Agnar-linse med største åpning f:4,5, og en Pronto sentrallukker.

En løs blits var her plassert i blitsskoen oppå kamera, med ledning ned til kamera. Blitsen ga et hardt og nokså sentrert lys. Dette var engangspærer som vanligvis brant av på 1/100 sekund og med fargetemperatur på 4000 Kelvin.

Mye av dette kan man lese ut av det 65 år gamle bildet. Andre opplysninger finner man ved å Google. Men, det må innrømmes at noe også er førstehånds informasjon, ettersom det faktisk er undertegnede som sitter og holder bilen. Og som ikke lenge etter startet sin fotokarriere nettopp med faderens Agfa Isolette kamera, kjøpt i etterkrigstidens Tyskland 🙂

Etterord:
Det er ufattelig mye interessant som finnes i små papirkopier, men som først kan studeres når bildet er forstørret på en stor skjerm.
Kvalitets-skannere får du fra om lag 2 500 kroner og oppover. Kjøp et kjent merke. Epson er konge på haugen. Hvis du virkelig vil ha kvalitet, så blir du trolig skuffet over det meste andre. Men, bevares, vi må ikke underslå at det finnes andre og rimeligere løsninger som kanskje kan være gode nok til ditt bruk.

Wilse: Han fotograferte Norge på kryss og tvers

Hvis du har et snev av interessert for norsk fotohistorie, kan du knapt ha unngått å støte på navnet Wilse. Få personer har lagt etter seg et så omfattende fotohistorisk materiale som han.

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Bildetekst: Tre bilder i serie. To er tatt av Wilse, og hentet fra Nasjonalbibliotekets samlinger. De viser ei bro på Ofotbanen – ei bru med en helt spesiell historie. Men i denne sammenhengen er det viktigst å bemerke hvor han klatret med sitt utstyr for å få de rette motivene.  

Anders Beer Wilse (1865-1949) emigrerte til USA i 1884 der han som jernbaneingeniør og karttegner lærte seg å ta i bruk foto som hjelpemiddel. I 1897 etablerte han seg som fotograf i Seattle. Forretningen gikk godt, men han og familien flyttet likevel tilbake til Norge i 1901. Her startet han fotografisk forretning i Christiania. 25 år senere ble han tildelt Kongens fortjenestemedalje i gull!

Hva hadde denne driftige mannen foretatt seg i disse årene som fortjente en slik utnevnelse?

Hele Norge
Den ekstremt korte versjonen er at han hadde fartet hele Norge på kryss og tvers utallige ganger med sitt fotoutstyr. Han hadde på sine reiser fotografert byer og bygder, og med det dokumentert en viktig periode i norsk historie.

Wilse hadde en enorm produksjon. Når man ser på antall bilder han tok, hvor bildene er tatt, under hvilke omstendigheter, og når vi vet at det utstyret han benyttet veide en del kilo, så er det mildt sagt imponerende.

Oppstilte motiver
Wilse var både en dyktig fotograf med sans for gode komposisjoner. Men han var også en flink forretningsmann. Han visste hvilke motiver som solgte godt, både for innramming og som postkort. Hans bilder blir ikke mindre interessante av den grunn. Men både fotohistorikere og folk flest må selvsagt ha i mente at et motiv som eksempelvis «Budeier utenfor Seteren», der vi ser staselige bunadskledte unge damer foran en seter og med et antall kyr dandert vakkert omkring, nok ikke akkurat representerte hverdagen til fjells i gamle dager.

I en periode holdt Wilse også en rekke lysbildeforedrag over store deler av landet. Bildene var håndfargede positive glassplater. Mange av disse foredragene var i regi av Den Norske Turistforening.

Se på nett
Etter at Wilses fotoforretning ble lagt ned, ble fotoarkiv på i alt ca. 200.000 negativer solgt. Det er i dag delt mellom mange museer og samlinger. Norsk Folkemuseum har den største samlingen med knapt 90.000 negativer.

På det største fotonettstedet her til lands, foto.no, finner du en utvidet artikkel om Wilse.

Dette er stor kulturhistorie. Mange av bildene til Wilse er tilgjengelige på nett. De er verd en studie. Ta en titt i Nasjonalbibliotekets samlinger for å se om Anders Beer Wilse har vært på din kant av landet. Sjansen er svært stor for det.

I Nasjonalbibliotekets samlinger finner vi blant annet mange bilder fra Narvik over en periode på mer enn 50 år – fra 1898 (hvis dette årstallet stemmer da?) til etter andre verdenskrig. Muligens er ikke dette aldeles uforståelig sett i lys av byens noe spesielle historie: Fra å være et par gårdsbruk innerst i ei bukt like før forrige århundreskifte, ble det på få år etablert et helt bysamfunn rundt anlegget for utskiping av jernmalm fra svenske gruver ved Kiruna. Og videre: Under andre verdenskrig foregikk det mange og dramatiske krigshandlinger i Narvik – nettopp med bakgrunn i ha kontroll med jernmalmskipningen.

Bildetekst: De to bildene nedenfor er fra Narvik havnhent_bilde hent_bilde (1)

For en som er lokalkjent er det interessant å se hvilke bilder han tok. Det kan se ut som om mange bilder nok er tatt mer for å dokumentere, enn for å være salgbare postkort.

Hvis du er interessert i bildeanalyse for å finne ut hva bestemors album egentlig handler om, så kan jeg anbefale en populærvitenskapelig bok, skrevet av Anna Hele Tobiassen: På talefot med fotografiene våre. Spartacus forlag.

Forsøk å foto-dokumentere hverdagshendelser

I løpet av de siste få ti-årene har handelsvirksomheten i de fleste norske byer endret seg dramatisk. De små forretningene er i hovedsak borte. I stedet har vi fått kjøpesentra. Her kommer 10.000-kroners-spørsmålet: Hvor mange bilder tror du finnes fra disse småbutikkene? Jeg tror du tipper svaret.

vaksine

Javel, gjort er gjort, og spist er spist. Så er det ikke noe å gjøre med det. Smilende damer bak disker og med hyller fulle av knapper og glidelåser – de er borte og ingenting ble dokumentert. Eller: Kan vi lære litt av det som skjedde og gjøre det beste ut av situasjonen i dag? Mitt råd: Start nå!

Kamera med overalt
Som enhver fotograf føler jeg meg naken uten et kamera. Om det ikke dingler over skuldra, så har jeg i det minste ett i lomma eller i veska. Og jeg har et kamera med meg nesten over alt. De bildene du ser her er ett eksempel på dette: Vi skulle reise til India og hele familien trengte påfyll av diverse vaksiner. Jeg tok med min Nikon D300 med en 10-20 vidvinkel til helsestasjonen. Selvsagt spør man pent. Og min erfaring er at man nesten uten unntak får positive svar. Selvsagt også hos helsesøster Gun.

Både-og
Jeg vil tro at du også vil klare å kombinere bra bilder med å være en støttende pappa både før, under og etter nålestikket. Det ble en spennende serie bilder, som både fant sin plass i familiealbumet og som siden ble brent på en samle-DVD for arkivering i vårt museum. Kjekt å kunne ta frem om 50 år: «Tenke seg til – slik tok man vaksine i 2012». Og – det er nesten det morsomste med det hele: Svært ofte opplever jeg at personer i ulike yrkesgrupper ikke har ett eneste brukbart bilde av seg selv på jobb. Gun er pensjonist nå, og de bildene du ser her er om lag de eneste hun har av seg selv i en jobbsituasjon etter et langt yrkesliv (selvsagt sender man et utvalg bildefiler på epost til den som blir fotografert).

Mange muligheter
Jeg har tatt bilder hos tannlegen min, på bilverkstedet jeg bruker, i røntgen, på legebesøk, i vårt nær-supermarked, osv. På bilverkstedet fotograferte jeg alt fra salgsavdelingen til oppstilte nybiler og bruktbiler, og til biler som ble skrudd på. I Lightroom er det svært eenkelt å legge inn en passe lang låt i MP3-format, og så lage et lite lysbildeshow med overtoning og musikk i et format som lar seg spille av på alle PCer. Jeg ga en slik bilde/musikk-DVD til sjefen, og ba ham ta det frem på julebordet om fem eller ti år. Og jeg garanterte suksess!

Du får sjelden nei
Nå vil jeg tro at en del vegrer seg for å spørre om lov til å fotografere, og kanskje noen til og med synes det er flaut. Etter mange år som fotojournalist har nok jeg mistet en del hemninger i forhold til å spørre om både det ene og det andre. Men mot deg opp, ta med kamera, spør (selvsagt får du et ja), knips – så bidrar du til å ta vare på et stykke kulturhistorie du også.

Bildetekst: Bildeserien viser hele prosedyren fra ankomst og personalia-sjekk, til litt diskret opptrekk av sprøyte, så selve stikket (kamera i høyre hånd og venstre hånd til trøst), så drikkevaksine etterpå, litt hyggeprat og til sist de obligatoriske 20 minuttene på venteværelset før man får gå.

Viktig å ta historiske bilder. Også.

Hvis du har fulgt med denne bloggen noen tid, vil du kanskje ha lagt merke til at jeg er i overkant interessert i historiske bilder, eller mer presist: Bilder som har og/eller kan få historisk verdi. Jeg leverer blant annet bilder jevnlig til mitt lokale museum. Du kan også gi et bidra til historien, og sikre deg at noen av dine bilder får «evig liv»!

De to bildene du ser her er tatt på samme sted og samme årstid. Det ene tatt om lag i 1983, det andre i 2013. Nå tror du sikkert at det er det eldste bildet som har størst historisk interesse. Feil. Det er trolig det nye bildet. Hvorfor: Om 10 eller 30 år er også dette blitt «historisk» i vanlig forstand. I tillegg er det et spesielt forhold som gjør at dette bildet faktisk er historie også i dag.are-1

Bildetekst: Et industri og kai-område i Narvik fotografert ca. 1983. (Foto: Harald Harnang)

130212_NorthR_012-2_web

Samme motiv 30 år senere, nå med den første malmbåten på over 100 år som lastes for et annet gruveselskap enn LKAB. I tillegg (knapt synlig fra denne vinkelen) er at dette området på disse 30 årene vel er blitt dobbelt så stort takket være utfylling av masse, og at vi her også har fått et stort logistikk- og lagerområde. (Foto: Harald Harnang)

Alt var interessant
Dagen i dag er historie i morgen. Det er mer enn en floskel. Etter å ha drevet et reklamebyrå i mange år, satt jeg for noen år siden med noen tusen uaktuelle, halvgamle bilder i form av monterte dias i to store dias-skap. Motivene var fra bedrifter, produkter, personer, interiør, flyfoto, o.l., altså bilder som var tatt for å brukes i ulike brosjyrer, dias-serier, og lignende. Dette var bilder som den gang bare var ca. 10-15 år gamle. Vårt lokale museum hadde da en person ansatt for å jobbe med en stor kommunal fotosamling. Han kom for å se på bildene. Han ble borte i timevis. Da han kom opp fra kjelleren, spurte jeg om han fant noe av interesse. Ja, svarte han. Hvor mange, spurte jeg. Alt, svarte han. Der og da ble jeg oppmerksom på verdien av historiske bilder.

Museum med interesse
Nå er jeg heldig som har et lokalt museum med ei stor bildesamling, og med folk som har interesse for historiske bilder. Jeg deponerte dias-samlingen min der, med en skriftlig avtale om bruk, copyright og eiendomsrett til bildene. Det er viktig. Jeg eier bildene og har copyright. Museet kan bruke bildene i museal sammenheng, med min godkjenning og min fotobyline.

Fotostafett
Få år senere fortsatte jeg en stafett i regi av museet. Det gikk/går ut på å fotografere samme motiv med mange års mellomrom. På museet hang en permanent utstilling av bilder tatt lenge før krigen og samme motiv tatt på 70-tallet. Nå ble samlingen komplettert med samme motiv fra samme standplass og med samme bildevinkel ca. 30 år etter. En interssant og trivelig jobb i løpet av noen dager en sommer.

I tillegg forsøker jeg nå å fotodokumentere områder i lokalsamfunnet der det skjer, eller er planlagt å skje, ei utvikling. Dette med tanke på å se forandringen om X antall år.

DVD
Fra tid til annen brenner jeg en DVD med bildeserier som jeg gir til museet. I tillegg til bildefiler ligger det også her et tekstdokument som forklarer hva dette er, samt relevante fakta. Og hvis det er viktig, er bildene geo-tagget, dvs. at kartkoordinat fra GPS er lagt inn i bildefilene. Også dette kan være viktig for ettertiden.
Og, bare for å ha det sagt: Jeg fotograferer ikke bare slike bilder som jeg nevner her. Her går det i alt fra landskap og makro, til mer kommersielle «brosjyrebilder», pluss oppdragsfoto i alle mulige varianter. Dette er en hyggelig sideaktivitet.

Ta kontakt
Jeg vet ikke om du er like heldig å ha et slikt museum der du bor, men hvis du ser verdien i den type fotografering jeg (også) holder på med, så kan det være smart å ta kontakt med ditt lokale eller regionale museum for å diskutere hva du har lyst å dokumentere, om dette er interessant og eventuelt hva museet gjerne vil ha dokumentert. Her kan du få mange spennende oppgaver og få innpass i miljøer du neppe hadde drømt om.

Og bare for å ha sagt det også: Du må ikke regne med å få gods og gull for den jobben du gjør. I høyden en bunke Dvd-er i ny og ne som du kan brenne bildene på. Belønningen ligger på et helt annet nivå. Og for meg er det aldeles greit.

Det første fotografiet…

Det «fotografiet» du ser over her har en eksponeringstid på ca. 18 år, men er likevel verken verdifullt eller særlig spektakulært. Det er en liten del av et furugulv, fotografert rett ovenfra, der kvaen i treet har blitt påvirket av lyset. Og kanskje var det slik det begynte, da man engang for flere hundre år siden så at lyset kunne gjøre enkelte materialer mørkere, mens det som var i skygge eller tildekket forble lyst.

På 1600-tallet oppdaget man ved en tilfeldighet at sølvnitrater mørkner i solen. Mange år senere skulle nettopp metallet sølv komme til å bli en avgjørende komponent i negativ film.
Det som ansees å være verdens første fotografi, tatt i 1827, viser utsikten fra arbeidsværelset til en franskmann med navn Niépce (se bilde nederst). Bildet er 16,5 x 21 cm. Det ble laget på ei asfaltbelagt tinnplate og hadde en eksponeringstid på åtte timer. Det var lenge ansett å være tapt, men ble gjenfunnet i England i 1952

Fantasien i sving
Mitt «fotografi» over viser stedet der den ene sengefoten har stått ned mot gulvet på hytta vår. Lyset har kommet inn fra et vindu mot nord, og avtegnet en skygge mot høyre. Under ombygging og endring kom dette bildet frem. Og satte fantasien i sving.

Jeg har selvsagt lest fotohistorien mange ganger, men dette fikk meg nok en gang til å ta frem noen av mine fotohistoriske bøker.

Lang linje
Det er en interessant linje fra de første oppdagelsene og frem, via Camera Obscura, til man klarte å få avtegnet «noe» på et medium, og – ikke minst – klarte å fiksere bildet slik at det ikke forsvant igjen. Metodene har vært mange. Daguerrotypi er kanskje mer kjent enn Taobots «kalotypi» som tok fotografiet ytterligere noen steg fremover.

Allemannseie
Mange, mange år senere gjorde George Eastman fotografiet til allemannseie. Og skjebnens lunefulle irrganger vil ha det til at det som engang var «Kongen på Foto-haugen»: Kodak, var den først som sysslet med tanken om elektronisk mottak av bilder, i stedet for film. Nå er det ikke mye igjen av det veldige Kodak-konsernet, og dagens ungdom som knipser bilder på sine mobilkameraer og fotoapparat har vel knapt hørt om Kodak.

Sommer-syssel?
Har du tid og lyst i sommer, så sving innom nærmeste bibliotek og lån med deg ei fotohistorisk bok. Det er interessant lesing.

To tips her på fotohistoriske bøker:

  • «Fotografi». Cappelens kulturguider, 1997. På knapt 200 små sider får du hele fotohistorien opp til vår tid.
  • «Pas nu paa. Nu tar jeg fra Hullet». Roger Erlandsens store og tykke bok om fotografiets første hundre år i Norge, inklusive et tilbakeblikk til den aller første tiden. Historien om de første norske fotografene, som Selmer, Knudsen og Wilse er virkelig interessant.
  • Og hvis du ikke orker lese mange sider, men vil ha med deg hovedpunktene i fotohistorien, så får du dette her.