De merkelige filmformatene (og hva vi eventuelt kan lære av dem)

Også fotoverdenen er full av teknologiske krumspring og blindgater. Ulike filmformat er en av dem.

1982-disc_2113945i

Disc-kamera og film

Trodde du at den teknologiske utviklingen var lineær, og at innovasjon fulgte innovasjon i en serie suksesser? Selvsagt ikke. Den fototeknologiske utviklingshistorien er full av eksempler på mer eller mindre gode forsøk som – for å si det ekstremt folkelig – gikk rett i dass.

Konge på haugen
I en svært lang periode i fotografiets historie var Kodak «konge på haugen». George Eastman, grunnleggeren av Kodak, revolusjonerte fotograferingen ved å lage kameraer og filmformat så var så enkle at alle kunne fotografere: You push the button, and we do the rest.

Kodak Autographic kamera

Kodak Autographic kamera

Så kom rullefilmen, og lenge var det kun dette det handlet om, selv om det også her var ulike varianter. Blant annet kom en kamera/film-variant som gjorde det mulig å skrive rett inn på filmen mens den var i kamera. Med andre ord en slags «metadata».

Men så kom 35-mm-filmen som gjennom mange tiår revolusjonerte fotograferingen: man fikk mange bilder på én rull, filmkassettene var hendige og små, det var (relativt) lett å skifte film, samt at kvaliteten på bildene ble gode nok. I forhold til de gamle negativene som f.eks. kunne være 6×9 centimeter, var selvsagt 35-mm film ikke mye å skryte av, rent flatemessig. Men nye filmemulsjoner ga lysømfintlige filmer uten alt for mye korn selv på dette lille formatet, og 35 mm film ble det «alle» brukte.

35 mm film

35 mm film

Stadig «innovasjoner»
Jeg vet ikke helt når det startet å gå utforbakke med Kodak. Kanskje var det for alvor på 80 eller 90-tallet. Hvert tiende år kom utviklingsavdelingen hos Kodak med idéen om at 35 mm-filmen ganske enkelt var for god for den jevne forbruker. Argumentasjonen var besnærende: Undersøkelser viste at bare 97 % av bildene ble forstørret til formater over 10×15 cm. De fleste kunne med andre ord klare seg med mindre filmformat, som bare ville gi ubetydelige kvalitetsforringelse på 10×15-bilder.

Ulike filmformat

Ulike filmformat

Slik kom for eksempel den knøttlille 110 filmen på markedet i 1970-årene. Bildene var hårreisende dårlige. Ti år senere kom Disc-filmen på markedet. Resultatet var enda verre. Ytterligere 10 år senere kom APS-systemet, med et «variabelt» filmformat, men langt mindre enn 35-mm-film og kvalitetsmessig deretter.

De «nye» og mindre filmene ble solgt til samme pris som de gamle, men selvsagt med reduserte kostnader for å produsere filmene, dvs. base og sølvkorn. For Kodak var dette på kort sikt muligens god butikk. Problemet var at Kodak stolte på bedriftsøkonomene, og spurte ikke hvordan fotografene tenkte. De ønsket i større grad å ha en film som var god nok når de en gang i mellom hadde tatt et blinkskudd som fortjente å bli forstørret skikkelig opp. Da var det «gjennomsnittlige» ikke godt nok.

110 og 126-film

110 og 126-film

Så kom den digitale tidsalderen snikende inn også i fotoverdenen. Kodak var svært tidlig på banen, og faktisk en av de digitale pionerene. Men når man selger tonnevis av film og fotopapir er det kanskje forståelig at man ønsket å dysse ned en konkurrerende teknologi som til de grader ville sage over den gyldne greina de satt på.

Det var ikke bare ulike små filmformat som gikk i dass for Kodak. Hele konsernet forsvant mer eller mindre. Spør en 15 åring om han/hun har hørt om Kodak!

Kan man lære noe av dette?
Er det så noe som helst vi kan lære av historien når det gjelder filmformater?

9144443568158Jeg håper du tillater at jeg (nok en gang) drar frem en av mine små kjepphester: At alt for mange mennesker lar seg blende av «ny teknologi» og tar alt for mange verdifulle bilder med utstyr som gir elendige bilder. Fotoalbumer fra 1970, 1980 og delvis 1990-tallet med 110, disc, 126 og APS-bilder er til å gråte over i dag.

Jeg så nylig et fotoalbum med bilder i 10×15 cm-format som i hovedsak var tatt med et mobiltelefonkamera. Grøss og gru. Noen få solskinnsbilder var akkurat bra nok. Men alle innebildene var kornete og fargeløse. De så muligens fine ut på den lille skjermen, men som papirbilder holdt de ikke mål.

Stakkars unger som rent fotografisk «mister» en hel barndom. Og synd for de foreldrene som oppdager dette for seint.

Så historien gjentar seg.

Advertisements

Om Harald Harnang

Bakgrunn: Journalist og sosiolog. Jobb: Avis, reklamebyrå, informasjon/markedsføring. Nå statlig ansatt. Foto: Tidligere yrke, nå litt yrke og mye hobby.
Dette innlegget ble publisert i Uncategorized og merket med , , , , , , , , , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s