Før og nå – et fotoprosjekt med gamle bilder

Denne sommeren gjennomfører jeg et egengenerert prosjekt: Bilder før og nå. På nett finner jeg gamle bilder, og så forsøker å ta nye bilder med om lag samme standpunkt og tilnærmet samme brennvidde. Interessant og spennende. Noe for deg også?

Bakgrunnen for dette er såpass enkel at jeg er med i en lokalhistorisk årbok-komité. Til bøkene trenger vi en del korte historier inklusive et par bilder. Da kan det være greit å ta utgangspunkt i interessante gamle bilder, og så lage tekster rundt de gamle og de nye bildene.

På https://digitaltmuseum.no/ kan du søke etter 2,5 millioner bilder som ligger ute, mange i fenomenal oppløsning. Jeg søker også i digitalarkivet til vårt lokale museum. I første omgang klarer jeg meg her med en skjermdump.

Disse kopiene legger jeg inn i et Word-dokument, som skrives ut. Nå kan jeg farte rundt med et lite «album» og forsøke å ta de nye bildene. Er man ekstra nøye, kan det bli spennende å se om man klarer å ta det nye bildet på samme tid på døgnet (med samme type skygger), med kjøretøy og folk på samme sted, osv. På denne måten kan noen ivrige sjeler ta full regi over de nye bildene. Jeg bryr meg ikke så mye om dette, men det er gøy hvis det klaffer.

Et problem er høye trær. Det var en av grunnene til at jeg relativt nylig anskaffet en drone. Mange bilder ville vært umulig å gjenskape i dag hvis man ikke kunne «løfte» kamera noen meter over trekronene.

Denne idéen om før-nå-bilder er langt fra ny. Noen har gjort dette til et avansert og profesjonelt prosjekt. Se for eksempel fotograf og landskapsgeograf Oskar Puschmann som har gått i fotsporene til både Wilse og Lindahl, og ny-fotografert 3000 bilder etter samme prinsipp som nevnt her. Bare så mye mer presist og teknisk elegant.

Tenner du på idéen?

Bildene her er et lite utvalg fra sommerens prosjekt.

Reklame

Julen 1955: Hva bilder kan fortelle

Julegave anno 1955: En 65 år gammel bok, men i salg fortsatt

Gamle bilder kan være rene historiske skattkister. Jeg fikk nok for alvor sansen for hva bilder kan fortelle i det jeg startet å digitalisere bilder fra familiealbumene. Med ett kom små unnselige albumbilder opp, og fylte hele skjermen på 27 tommer slik at jeg kunne studere et vell av detaljer. Jeg anbefaler deg å gjøre det samme.

Bildet nedenfor her er trolig tatt første juledag 1955, siden alt papir fra oppakkingen på julaften er pent ryddet bort (for gjenbruk, selvsagt). Vi ser to barn ikledd finstas og plassert foran juletreet, og med noen av de gjeveste julegavene.

Junior har hvit skjorte med slips og tyroler-bukseseler på ei antatt hjemmesydd bukse. Kanskje var alt dette julegaver. Den gjeveste gaven var åpenbart en forseggjort racerbil laget av metall, og ikke av tre som var det vanlige i norske lekebutikker den gang. Bilen var med stor sannsynlighet kjøpt i på Tempo varemagasin i Kiruna i Sverige. Her hadde man de lekene som etterkrigstidens Norge ennå ikke hadde fått. På beina – i anledningen fotograferingen – var et par skisko. Selvsagt julegave.

Storesøster fikk muligens både skjørt og bluse i julegave, samt boka «Dimsie til topps». Den ble utgitt i 1955 av Gyldendal norsk forlag, i en serie kalt Gyldendals Gode Pikebøker, GGP (selvsagt fantes det en serie som het Gyldendals Gode Guttebøker, GGG). Du kan faktisk få kjøpt boka den dag i dag, bare søk på nett.

De vevde mattene på gulvet, gardinene og duken på trillebordet bak, er alle i klassisk 1950-tallsstil. Jeg ser for meg at en fagperson kunne si mye mer om for eksempel både fargevalg og mønster.

Juletreet av furu var pyntet med hjemmelagede kurver, elektrisk lys og norske flagg. Flagg på juletrærne ble mye brukt under 2. verdenskrig, og i 1955 var krigen tross alt bare 10 år unna. Juletrefoten er spesiell: Den er sveiset sammen av et rør med bunn og festeskruer, holdt oppe av tre hestesko. Disse skoene har med en viss sannsynlighet vært brukt på de siste kommunale hestene i byen.

Far i huset fotograferte med et Agfa Isolette med 120 spolefilm som ga 12 negativer i format 6×6 cm. Alt i svarthvitt, selvsagt. Ofte ble slike filmer bare kontaktkopiert, slik at også bildene ble 6×6 cm, men her var de forstørret til 9×9 cm. En jobb-kollega som hadde vært i Tysklandsbrigaden hadde kjøpt kameraet i Tyskland. Agfa Isolette ble i ulike versjoner produsert fra 1937 til om lag 1960 av Agfa Kamerawerk AG I München. Kameraet var utstyrt med en relativt rimelig men likevel temmelig skarp-tegnende 85 mm Agfa Agnar-linse med største åpning f:4,5, og en Pronto sentrallukker.

En løs blits var her plassert i blitsskoen oppå kamera, med ledning ned til kamera. Blitsen ga et hardt og nokså sentrert lys. Dette var engangspærer som vanligvis brant av på 1/100 sekund og med fargetemperatur på 4000 Kelvin.

Mye av dette kan man lese ut av det 65 år gamle bildet. Andre opplysninger finner man ved å Google. Men, det må innrømmes at noe også er førstehånds informasjon, ettersom det faktisk er undertegnede som sitter og holder bilen. Og som ikke lenge etter startet sin fotokarriere nettopp med faderens Agfa Isolette kamera, kjøpt i etterkrigstidens Tyskland 🙂

Etterord:
Det er ufattelig mye interessant som finnes i små papirkopier, men som først kan studeres når bildet er forstørret på en stor skjerm.
Kvalitets-skannere får du fra om lag 2 500 kroner og oppover. Kjøp et kjent merke. Epson er konge på haugen. Hvis du virkelig vil ha kvalitet, så blir du trolig skuffet over det meste andre. Men, bevares, vi må ikke underslå at det finnes andre og rimeligere løsninger som kanskje kan være gode nok til ditt bruk.

Viktig å ta historiske bilder. Også.

Hvis du har fulgt med denne bloggen noen tid, vil du kanskje ha lagt merke til at jeg er i overkant interessert i historiske bilder, eller mer presist: Bilder som har og/eller kan få historisk verdi. Jeg leverer blant annet bilder jevnlig til mitt lokale museum. Du kan også gi et bidra til historien, og sikre deg at noen av dine bilder får «evig liv»!

De to bildene du ser her er tatt på samme sted og samme årstid. Det ene tatt om lag i 1983, det andre i 2013. Nå tror du sikkert at det er det eldste bildet som har størst historisk interesse. Feil. Det er trolig det nye bildet. Hvorfor: Om 10 eller 30 år er også dette blitt «historisk» i vanlig forstand. I tillegg er det et spesielt forhold som gjør at dette bildet faktisk er historie også i dag.

Bildetekst: Et industri og kai-område i Narvik fotografert ca. 1983. (Foto: Harald Harnang)

Samme motiv 30 år senere, nå med den første malmbåten på over 100 år som lastes for et annet gruveselskap enn LKAB. I tillegg (knapt synlig fra denne vinkelen) er at dette området på disse 30 årene vel er blitt dobbelt så stort takket være utfylling av masse, og at vi her også har fått et stort logistikk- og lagerområde. (Foto: Harald Harnang)

Alt var interessant
Dagen i dag er historie i morgen. Det er mer enn en floskel. Etter å ha drevet et reklamebyrå i mange år, satt jeg for noen år siden med noen tusen uaktuelle, halvgamle bilder i form av monterte dias i to store dias-skap. Motivene var fra bedrifter, produkter, personer, interiør, flyfoto, o.l., altså bilder som var tatt for å brukes i ulike brosjyrer, dias-serier, og lignende. Dette var bilder som den gang bare var ca. 10-15 år gamle. Vårt lokale museum hadde da en person ansatt for å jobbe med en stor kommunal fotosamling. Han kom for å se på bildene. Han ble borte i timevis. Da han kom opp fra kjelleren, spurte jeg om han fant noe av interesse. Ja, svarte han. Hvor mange, spurte jeg. Alt, svarte han. Der og da ble jeg oppmerksom på verdien av historiske bilder.

Museum med interesse
Nå er jeg heldig som har et lokalt museum med ei stor bildesamling, og med folk som har interesse for historiske bilder. Jeg deponerte dias-samlingen min der, med en skriftlig avtale om bruk, copyright og eiendomsrett til bildene. Det er viktig. Jeg eier bildene og har copyright. Museet kan bruke bildene i museal sammenheng, med min godkjenning og min fotobyline.

Fotostafett
Få år senere fortsatte jeg en stafett i regi av museet. Det gikk/går ut på å fotografere samme motiv med mange års mellomrom. På museet hang en permanent utstilling av bilder tatt lenge før krigen og samme motiv tatt på 70-tallet. Nå ble samlingen komplettert med samme motiv fra samme standplass og med samme bildevinkel ca. 30 år etter. En interssant og trivelig jobb i løpet av noen dager en sommer.

I tillegg forsøker jeg nå å fotodokumentere områder i lokalsamfunnet der det skjer, eller er planlagt å skje, ei utvikling. Dette med tanke på å se forandringen om X antall år.

DVD
Fra tid til annen brenner jeg en DVD med bildeserier som jeg gir til museet. I tillegg til bildefiler ligger det også her et tekstdokument som forklarer hva dette er, samt relevante fakta. Og hvis det er viktig, er bildene geo-tagget, dvs. at kartkoordinat fra GPS er lagt inn i bildefilene. Også dette kan være viktig for ettertiden.
Og, bare for å ha det sagt: Jeg fotograferer ikke bare slike bilder som jeg nevner her. Her går det i alt fra landskap og makro, til mer kommersielle «brosjyrebilder», pluss oppdragsfoto i alle mulige varianter. Dette er en hyggelig sideaktivitet.

Ta kontakt
Jeg vet ikke om du er like heldig å ha et slikt museum der du bor, men hvis du ser verdien i den type fotografering jeg (også) holder på med, så kan det være smart å ta kontakt med ditt lokale eller regionale museum for å diskutere hva du har lyst å dokumentere, om dette er interessant og eventuelt hva museet gjerne vil ha dokumentert. Her kan du få mange spennende oppgaver og få innpass i miljøer du neppe hadde drømt om.

Og bare for å ha sagt det også: Du må ikke regne med å få gods og gull for den jobben du gjør. I høyden en bunke Dvd-er i ny og ne som du kan brenne bildene på. Belønningen ligger på et helt annet nivå. Og for meg er det aldeles greit.

Bilder av gamle hus – et historisk prosjekt

Jeg har en viss sans for fotoprosjekt – og gjerne av den typen som kan ha en viss dokumentarisk og historisk verdi. Et av mine prosjekter handler om gamle hus i Efjord. Målsettingen med å fortelle deg denne historien er at du kanskje kan bli inspirert til å gjøre noe av det samme.

Vi har hytte i Efjord i Ballangen kommune, nord i Nordland fylke. Efjord er i dag ei typisk fraflyttings-grend, preget av høy pensjonistfaktor og nedlagt butikk. I ei slik bygd er det mange gamle hus: Dels bebodd, dels tomme og en god del forfalt. Det var disse husene jeg satte meg som mål å dokumentere før de ramlet sammen eller ble kondemnert. 

Bildetekst: Lengst ut på Barøyodden er et gammel hus i ferd med å knele for vær og vind.

2004
Jeg startet i 2004. I løpet av tre-fire sommeruker på hytta (og ganske mange helger) brukte jeg noen timer i ny og ne med bil, båt, sykkel og til fots. Jeg dro rundt for å fotografere alle hus i ytre del av fjorden (for de lokalkjente: Fra Efjordbruene/E6 og til og med Barøyodden).

Da jeg startet prosjektet hadde jeg et lite Canon kompaktkamera med 7,1 mill pixler. Etter hvert ble det stadig bedre kameraer, så de siste årene har jeg i ledige stunder dratt rundt og re-fotografert med mitt Nikon D300, og supplert for å gjøre samlingen så komplett som overhode mulig.

Hyggelige mennesker
I noen hus bor eller bodde det folk. Noen hus er også blitt fritidsboliger. Der hvor det var folk hjemme banket jeg på og spurte om lov til å ta bilde av huset. Jeg har aldri møtt så mye hyggelige mennesker. Alle har et forhold til huset sitt, og alle fortalte med stor entusiasme alt de visste. Jeg noterte. Jeg skulle bare hatt lengre tid til disse intervjuene spesielt av eldre mennesker, for her var mye lokalhistorie som nå dessverre stort sett har gått tapt fordi personene har gått bort. Andre hus var tomme, og her forsøkte jeg å skaffe informasjon fra andre.

Etter fotorundene var det bare å sette seg ned å renskrive notatene på PC-en.  Og selvsagt lagre bildene samme sted.

I 2008 arrangerte jeg et åpent møte i Efjord, og hadde da laget en utstilling med 100 bilder og et lysbildeprogram (selvsagt med musikk av Bremnes-søsknene som sang «Folk i husan»). Jeg var spent på om bygdefolket ville sette pris på bilder av de gamle husene, men responsen var svært positiv og jeg fikk mange nye opplysninger.

Men bildet lever
Utviklingen går sin gang. Butikken ble fotografert siste dag før dørene ble stengt for godt. I Ytter-Sandvika er huset i ferd med å knele på samme måte som løa i Sjåvika. På Pollneset er det ikke et spor tilbake etter hus, fjøs, campingvogner, rustne busser og ei helt skøyte. Fjøset og gammelhuset på Hamn er også borte. Og på Revelsøya er det stille etter at Alma døde. Men på bildene lever både folk og hus videre. Og en vakker dag er jeg overbevist om at disse bildene vil ha stor historisk verdi fordi man på ett sted kan få et blikk inn i en tid som var, og som aldri kommer tilbake.

Og så? Fikk du noen ideer? Hva med å fotografere alle verktøyene som henger på låven på landet hos bestemor og bestefar? Interiøret til alle tantene og onklene dine? Husene i nabolaget? Bilene som kjører forbi? Folk i gata? Ungers lek? Velbekomme, og lykke til. Send meg gjerne en epost og fortell om prosjektet ditt, eller fortell om det i kommentarfeltet i bloggen.

Ta vare på historiske bilder – på en god nok måte

Ut fra aktivitet i medier og på Facebook, kan det se ut som om interessen for historiske bilder er stor. Mange digitaliserer (skanner) gamle bilder fra egne samlinger eller album og legger dem ut på nett for å få kommentarer og informasjon om bildene. Det er flott. Men hva skjer med bildene etterpå, og hva skjer med alle verdifulle opplysninger som kommer til bildene? Det er viktig at opplysninger blir tatt vare på, renskrevet og systematisert, ellers er informasjonen borte om få år.
(Teksten fortsetter under bildet).

Bildetekst: Skiløpertog Bjørnfjell 1985. Høy rød-anorakk-faktor. Dette 35-mm-diaset er digitalisert i en Epson 4870  planskanner med diastopp. (Alle bilder: Harald Harnang, www.infoto.no)

I denne sammenhengen konsentrerer jeg meg imidlertid om bildene.
Det tar nesten like lang tid å skanne et bilde som har verdi for ettertiden, enn et som bare akkurat er godt nok til f.eks. Facebook. Muligens kan det også koste litt mer i form av bedre utstyr.

Kjøp en god skanner
Hvis du har interesse av å ta vare på gamle bilder og historiene rundt dem, så anbefaler jeg at du skaffer deg en god nok skanner. Du får i dag en bra skanner for et par tusenlapper. Epson-skannere ansees av mange å være «småkonge på haugen», men Canon har også noen bra. Ta utgangspunkt i dine behov. Sjekk gjerne diskusjonsforumer, for eksempel på nettstedet foto.no eller søk på Google etter info. Begge deler kan være smart.
Har du dias finnes det mange planskannere som også skanner dias. Det er ikke den optimale løsningen, men det er som regel godt nok – og mye bedre enn ingenting.

Med en god skanner kan du nå skanne dine bilder raskt og effektivt, og med ei oppløsning som gjør at bildene både har innholdsmessig og nok teknisk verdi for ettertiden. Interessante bilder kan du kan brenne på en DVD – inklusive faktaopplysninger. Bildene vil kunne være interessant for resten av familien og andre. Men du kan også sende et utvalg bilder til et museum som er interessert i gamle bilder. Tipper ditt lokale museum eller et fylkesmuseum vil være svært interessert i å motta bilder med god kvalitet og relevant bildeinformasjon. Da har du gjort en viktig og samfunnsnyttig oppgave for etterslekten.
(Teksten fortsetter under bildet).
Bildetekst: Flyfoto av deler av Narvik ca 1989. Dette bildet er skannet fra et 6×7 cm dias i en Epson 4870 planskanner.

300 dpi/A4-format
Hva er så god nok oppløsning? Det er ikke mer hokuspokus enn at bildene blir skannet i 300 dpi oppløsning og med lengste side 30 cm. Og aller helst i tiff-format, selv om jpg i maks kvalitet også er greit. Normalt kan man sette dette inn i dialogboksene før skanning, men hvis du ikke har noen slik mulighet, så kan de fleste skannere skalere opp bilder. Med andre ord: Har du et bilde som er 10×15 cm, så skanner du det på 200 % (og selvsagt med 300 dpi oppløsning). 200 % av 15 cm = 30 cm. Og tilsvarende, har du et lite bilde på f eks 7,5 cm lengste side, så skanner du på 400 %.

300 dpi er «trykke-kvalitet». Det betyr at du med ei slik bildefil kan man trykke bildet i ei A4-format-bok med topp kvalitet. Da har du ei fil som kan benyttes for ettertiden. Jeg ser at mange som skanner bilder bruker skjerm-oppløsning, som for en PC er 72 dpi. Ei slik bildefil vil normalt være ubrukelig for alt annet enn å vises på en PC-skjerm.

Store bildefiler – billige harddisker
Ulempen med et digitalisert bilde på 30 cm og 300 dpi er at bildefilene blir store. Ei tiff-fil i sorthvitt blir ofte opp mot 20 Mb, mens ei fargefil kan bli rundt 35 Mb. Det nest beste er å lage fila i jpg-format, og da krymper filstørrelsen ganske mye. Men på den andre siden: Du får en ekstern harddisk på 1 Terrebyte for rundt tusenlappen i dag!

Så langt har dette vært fremstilt som ganske enkelt (med unntak av litt prosentregning). Men skanning kan gjøres litt mer nøyaktig og ganske mye mer komplisert. For flere år siden laget jeg en bruksanvisning for skanning til Fotosamlingas Venner i Narvik. Denne bruksanvisningen er noen år gammel, men i hovedsak er den like aktuell. Den eneste forskjellen er muligens at høykvalitets skjermer og kalibreringsutstyr har blitt mye enklere, bedre og rimeligere. Skannerne har stort sett holdt seg i pris, men du får nå mye mer for pengene. Du trenger ikke lese alt i denne bruksanvisningen, men bare plukke ut akkurat det lille du trenger. Du kan laste ned bruksanvisningen her: Bruksanv_bildescann

Du kan lese mer om FV her, og se bilder som er lagt ut til kommentarer her.

Stadig nytt:
Oktober 2012: Jeg er gjort oppmerksom på en mulig løsning for deg som har mange dias og som ønsker å få gjort dette litt raskere. Sjekk Reflecta 6000. Denne ser ut som en «dias-fremviser», men er altså en skanner som tar mange flere dias i hver omgang. Jeg kan ikke si noe om bildekvaliteten, og ut fra søk på nett er ikke alle like fornøyde med bruker-manualen, men det betyr ikke at ikke apparatet kan være en OK løsning. Kanskje kan du unngå de samme problemene som Enzo Contini ved å lese hans råd på bloggen hans.

Mars 2013: Det kommer stadig nye (og bedre/enklere?) utstyr på markedet. Sist ute nå er Reflecta x8, som har fått en del oppmerksomhet -allerede før utstyret er lansert i Norge. Jeg tar det som et tegn på at det er en betydelig interesse for å digitalisere gamle bildesamlinger.  Denne ser OK ut, men personlig ville jeg ventet litt til jeg kunne lese noen gode brukererfaringer.

Desember 2017: Her er en artikkel om hvordan du kan digitalisere sorthvitt negativer ved å reprofotografere med et digitalt kamera.

OBS: Se også min artikkel om hvilke krav som stilles til bilder som skal brukes i trykksaker.

Bildetekst: Trekkspilleren Art van Damm jazzer sammen med blant andre Torgeir Stubø på Grand. Bildet er skannet fra en sorthvittkopi i en Epson 4870 planskanner.