I tett samarbeid med mitt lokale museum har jeg de siste årene hatt en del interessante foto-oppdrag. Oppgaven er som følger: Museet plukker frem noen eldre bilder fra sin store bildesamling. Min jobb er å ta nye bilder fra om lag samme standplass som originalen. Bildene du ser her, er et bra eksempel.
Det første bildet er tatt i 1904. Fotografen har vandret et stykke oppover i terrenget og stilt opp sitt kamera på en fjellknaus, eller en åpning i skogen eller tilsvarende. Vi ser et bilde av Narvik, som bare to år tidligere fikk bystatus, samtidig som jernbanen mellom Kiruna og Narvik ble tatt i bruk for å kjøre jernmalm fra gruvene i Kiruna og ned til isfri havn i Narvik. Før århundreskiftet var det her to-tre gårder. Punktum. Vi er altså kommet to år inn i utviklingen av et bysamfunn.
Hvordan ser det så ut i dag?
Ingen av de to veiene mellom bydelene finnes lengre, og det kan derfor være litt vanskelig å treffe standplass med dagens bilde. Men det er likevel mange nok holdepunkter til å kunne finne et sted som er «godt nok».
Et stort problem er at de små trærne på det første bildet nå er blitt til en solid og tett skog som dekker hele utsikten. Løsningen er derfor å løfte kamera opp: Og det vil i dag si fotografering med drone. Min heter DJI Air 2S, med en 1 tommes sensor som gir 20 Mpixel stillbilde.
Det gamle bildet er trolig et glassplatebilde, tatt med noe tilnærmet «normaloptikk», altså ei linse som tilsvarer ca. 50 mm på et 35-mm-kamera (en filmtype som riktignok først ble oppfunnet 30 år senere!). Videre forteller teksten at dette er et panoramabilde. Dette gir ytterligere optiske problemer med å gjengi dagens virkelighet i samme målestokk. Linsa på min drone tilsvarer 22 mm i 35 mm-ekvivalens. Det er altså relativt kraftig vidvinkel-optikk.
Løsningen kan være å markere et utsnitt, enten for å «klippe bort» resten, eller for å kunne vise hva som nå også er utenfor området til 1904-bildet.
En spennende oppgave! Noe for deg også?
Da husker du selvsagt på hvilke muligheter og begrensninger som droneflyvning gir. «Dronelappen» er et must. Høydebegrensninger likeså. Og så må man ta hensyn til personvernet. Men det hjelper å fortelle eventuelle skeptikere at du jobber for et nyttig formål, og ikke bare flyr rundt for moro skyld.
Når man gjør forsøk på å fotografere «i evighetens perspektiv» må man ofte velge litt andre motiver og vinkler enn om bildene for eksempel skulle brukes i morgendagens avis.
I all hovedsak dokumenterer jeg dagen i dag, men med tanke på fremtiden. Bildene havner i eget arkiv, og overføres med visse mellomrom til vårt museum.
Når jeg tar bilder må jeg spørre meg selv: Hva vil være interessant om x antall år fra nå? Innimellom har jeg på følelsen av å lykkes med det.
Her får du et lite gløtt inn i noen av de bildene jeg tok 17. mai i år, og litt av begrunnelsen for å ta nettopp disse bildene på en nasjonaldag som nok en gang var preget av corona-pandemien. Bakteppet kjenner du: Ingen ansamlinger, ikke tog, ingen arrangementer.
Men noen aktiviteter fikk 17. mai-komiteer rundt om i landet til. Også i min lille krok av verden.
Det flagges. Jeg har bilde av hele bygningen, men syntes at symmetrien og «lovmessigheten» i plasseringen av flagg var spennende. Var dette et pålegg fra styret i blokka, eller var montasjen av flaggholdere en del av entreprisen?Jeg tok ikke bilder av alle tidlige kransnedleggelsene rundt om i byen, men nøyde meg med dette ene monumentet tatt litt senere på dagen, der vi en gang i året minnes de sivile i kommunen som mistet livet under andre verdenskrig..Mens vi feirer nasjonaldagen er det business as usual for resten av verden. Også for et antall filipinske sjøfolk om bord på en malmbåt på Narvik havn. Skipet ble tauet inn til en cruise-kai for å gjøre kontakt og sykehusinnleggelse enklere. Det er vel både første og siste gang at et malmskip festes her. Alle om bord er smittet av corona. Én døde for noen dager siden. Her får et av byens alders/sykehjem musikalsk besøk med tilbørlig avstand både til beboerne og mellom musikerne. Snøen på fjellet bak (1000 moh) kan om noen år fortelle om hvor langt våren var kommet i 2021.Samme korps. I bakgrunnen ser du et svensk flagg. Det tilhører et svensk representasjonsbygg for selskapet som skiper ut jernmalm fra de svenske gruvene i Kiruna.Korpset, Folkehjelpa og en gammel dame i rullestol. Jeg tipper hun hadde bedt spesielt om å komme nær musikken: Kanskje en hel liten historie, men en som tenner meg.Tre generasjoner (?), to flagg og blankpussede sko. På torvet mens musikken spiller. Fint med noen detaljbilder.Musikkorps på trappa til rådhuset. Her kan man se at folk stort sett holdt korona-avstand. Også fint med total-bilder.I år var det kortesje med veteranbiler og amerikanske bilder – i de fleste farger og fasonger. Jeg falt for «Agnes».Og helt til sist kom russen.
Undres hvordan vi feirer 17. mai om 25 år. Finnes det korps i gatene, og korps som spiller foran gamlehjem – hvis det da finnes gamlehjem. Vil russen fortsatt feire – og finnes det lengre russ slik vi har det i dag? Vil det overhode være lov å kjøre med bensindrevne biler fra gamle dager? Og, vil pandemier være noe vi må leve med – lenge? Til sist lurer jeg på det med svensk flagging på nasjonaldagen.
Eller kanskje vil det aller meste være som det alltid har vært….
Nylig har jeg hatt fotoutstilling. Må huske på å føre den opp på CV-en min: Første separatutstilling ever. 12 verk (!) hang pent oppstilt på Museum Nord – Narvik 🙂
En gang i året inviterer museet en fotograf i en serie kalt «Ferske fotografier» – dette i motsetning til de tusenvis av eldre fotografier som museet rår over.
Stor rugg: Vi som daglig ser malmbåter på havna blir nok blir nok litt «fartsblind»: Vi ser ikke lenger hvor enorme disse skipene er. Falcon Confidence, som her laster ved «Northland-kaia» på Fagernes, er nesten 300×50 meter, dvs. tre fotballbaner etter hverandre. Her er et av bildene hvor vi kan få en fornemmelse av størrelse. Legg merke til minibussen på kaia. Foto: 19. mai 2014, Nikon D700, f:7,1, 1/2000 sek, 155 mm, ISO 400.
Her har det vært alt fra kunstfotografer til dyktige amatører, og motivvalg fra bølger mot strand til fjelltopper og dystre «indre landskap». I det hele tatt.
Men så kom altså jeg med mine bilder. Det er i all hovedsak dokumentarbilder, tatt både med tanke på bruk i nåtid, men ikke minst med tanke på at de kanskje en vakker dag kan ha historisk verdi.
Nedenfor her er utdrag av den talen jeg holdt ved åpningen. Her får vite hvorfor jeg alltid har kamera med meg og hvorfor jeg fotograferer som jeg gjør.
(Som vanlig kan du se bildene i maks størrelse ved å klikke på dem. Du kommer tilbake til bloggen igjen ved å klikke på returpila øverst i venstre hjørne av nettleseren din)
Narvik Lufthavn, Framnes: 1. april 2017 legges Narvik lufthavn etter planen ned for godt etter 42 års drift. Her kommer ny aktivitet. Bybildet vil forandres. Om noen år fra nå er det greit å vite at denne historien er dokumentert, for slik så det faktisk ut den gang en Bombardier Dash-8 100 turbopropell tok av og satte nesa mot Bodø. Foto: 2. september 2015, Nikon D700, f:5, 1/1000 sek, ISO 400.
Dagen i dag er historie i morgen. Hvis vi ikke sørger for å fotografere nåtiden – så har vi ikke noe å vise frem i årene som kommer.
Dette er på mange måter min drivkraft i dette evigvarende og spennende dokumentasjonsprosjektet.
Jeg har i mange år vært interessert i historiske bilder, og er takknemlig for at noen fotografer for mange, mange år siden tok med sine store og tunge kameraer ut av studioene sine og fotograferte livet i Rombaksbotn, den første bilen, malmkaia, 17. maitoget, osv. Uten disse bildene ville historien vært så utrolig mye fattigere.
Nostalgi: Kort tid før «Nordstjernen» i Kongens gate ble avviklet, fikk jeg anledning til å fotografere alt interiør. Her er salongen. Nå er slitte gulvtepper og asiatpanel revet, og hele hotellet skal ombygges. Det er en tid for alt. Men bildene lever. Foto: 7. mai 2013. Nikon D700, f:6,3, 1/6 sek, 12 mm, ISO400.
Disse fotografene er mine inspirasjonskilder. Målet mitt er å gjøre en liten innsats slik at noen en gang i fremtiden kan se hvordan deler av kommunen så ut «i våre dager», hvordan man bygget Hålogalandsbrua, hvordan gatebildet var, hvilke varer man kunne kjøpe i en dagligvarebutikk, hvordan et bilverksted så ut i 2016, osv.
Hytta i Beisfjord: For om lag 100 år siden fikk mange grupper arbeidstakere ferie. Hyttebyggingen skjøt fart i Norge. Til å begynne med var dette små og enkle krypinn, kanskje i sykkel-avstand fra hjemmet. Denne hytta ligger ved Lillevannet i Beisfjord og representerer nok en tid, lenge før det var vanlig med bilvei helt frem til ei stor og romslig hytte, med innlagt el og vann, og med minst like god standard som hjemme. Foto: 24. september 2015, Nikon D700, f:3,5, 1/800 sek, 155 mm.
Det er en spennende oppgave å forsøke å ta relevante bilder for fremtiden.
Noe sier seg selv: Bybildet endres ved at hus forsvinner og nye bygges. Oppe i Fagernesfjellet kommer en ny bydel. På Øyjord kan vi regne med at mange av hyttene om noen år vil være erstattet med moderne boliger. Bjerkvik er i endring. På bygda legges gårder ned – og hva komme i stedet?
Enda mindre forutsigbart er teknologiske, sosiale og økonomiske endringer. Det er som kjent vanskelig å spå om fremtiden, men det er en interessant øvelse som ofte ligger i bunn for valg av fototemaer og fotoobjekter.
Musikk på lokalet: I en verden full av digitalt underholdningstilbud er det fantastisk at den folkelige kulturen kan blomstre og leve. Gruppa «Springflo» spilte norske og amerikanske ballader på Trældal samfunnshus. Foto: 28. februar 2015, Nikon D700, F2,8, 1/40 sek, 86 mm, ISO 5000.
Jeg dokumenterer altså nåtiden, med tanke på fremtiden.
Samtidig forsøker jeg å ta bilder på en slik måte at de også forsøksvis bør være estetiske og gode å se på, og kunne benyttes i ulike sammenhenger også i nåtid.
I ny og ne brenner jeg noen av disse bildene over på en DVD, og rusler ned til Museum Nord med bildene – med tanke på at de her kan få et langt og trygt liv.
Onkel Politi: I noen land smiler ikke politiet, og folk tør forresten heller ikke å smile til dem. Vi må forsøke å beholde troen og vissheten på at det offentlige i all hovedsak vil oss vel. Det gjelder også lovens håndhevere. 17. mai-toget har kommet til Dronningens gate. Det er stas å gå først i toget og leie en «årntli’ politi». Det er også herlig å se han bak, som nå kanskje har vokst inn i dressen sin. Foto: 17. mai 2015, Fujifilm X-E2, f:7,1, 1/500 sek, 85 mm, ISO 1250.
Så kommer det uunngåelige spørsmålet:
Kan dette være nødvendig? Alle fotograferer jo i dag.
Det er korrekt at det aldri i historien har vært tatt flere bilder enn i vår tid. Men de aller fleste bilder er tatt for å kunne konsumeres i øyeblikket – som bilder i en Snapchat eller Facebook-melding, kanskje vises sommerens ferietur kun på TVen under familiejuleselskapet. Og jeg sier ikke at det er noe galt i det. Det er bare en annen måte å bruke bilder på enn tidligere. De gamle gode fotoalbumene som var ment å vare livet ut, og vel så det, er ikke lenger tilstede samme grad som før i moderne norske hjem.
Og resultatet: Etter noen år ligger millioner av bilder innelåst og fanget i avlagte mobiltelefoner eller i gamle PCer som støver ned på loftet.
Dette er grunnen til at noen særinger – som meg – ikke bare fotograferer for nuet, men også med tanke på fremtiden.
Less is more: Du ser litt av den skjeve fasaden på daværende Ricahotellet, toppen av Fagernesfjellet, TV-masta i lavt sollys og en skalk av månen. Man trenger ikke vise alt for å fortelle ei historie. Foto: 28. januar 2012. Nikon D300, f:5,6, 200 mm (35mm-ekv 300 mm), ISO320.
Gratulerer med dagen. Vi feirer 200 års jubileet for grunnloven i 1814, og vi feirer dagen i dag. På slike høytidsdager blir det tatt mange bilder. Sørg for at noen av bildene tas «i evighetens perspektiv».
Bildetekst: I 1927 tok fotograf Løbstad i Narvik dette 17. mai-toget. Et godt bevart minne som forteller mye om historien, om klesdrakt, om hus og gater. Foto: Museum Nord – Narvik, Narvik kommunes fotosamling.
Hva mener jeg med det? Jo, sørg for at noen av bildene du tar dokumenterer denne dagen på en best mulig måte. Få med oversiktene, få med ansiktene og personene. Om ganske få år vil disse bildene ha historisk verdi.
Bildetekst: For 30 år siden, 17. mai 1984, ble dette bildet tatt. Her kommer borgertoget inn på Ankenes torg (bydel i Narvik). Jeg tok trolig 36 bilder av dette toget denne dagen. Nylig la jeg en del ut på Facebook. Her var det mange som kjente igjen seg selv og familie. Foto: 35 mm dias, digitalisert.
Sørg for å skrive en god nok beskrivelse som du legger inn i bildefila. Og da vare på disse bildefilene. Samle sammen de beste 17. mai-bildene fra de siste årene i ei egen mappe, og brenn den CD eller DVD, og spør om ditt lokale museum er interessert i å få dette bildematerialet.
Bildetekst: 17. mai 2012. Sentrum av Narvik, like før ankomst til festplassen. I den digitale hverdagen ble det hundrevis av bilder av dette toget.
Papirbilder og dias er fysiske greier som kan legges i ei pappeske på loftet eller i kjelleren og hentes frem etter 100 år. Bildefiler på en datamaskin er langt mer flyktige saker. Ta vare på bildene. Dagen i dag er historie i morgen.
Jeg har en viss sans for fotoprosjekt – og gjerne av den typen som kan ha en viss dokumentarisk og historisk verdi. Et av mine prosjekter handler om gamle hus i Efjord. Målsettingen med å fortelle deg denne historien er at du kanskje kan bli inspirert til å gjøre noe av det samme.
Vi har hytte i Efjord i Ballangen kommune, nord i Nordland fylke. Efjord er i dag ei typisk fraflyttings-grend, preget av høy pensjonistfaktor og nedlagt butikk. I ei slik bygd er det mange gamle hus: Dels bebodd, dels tomme og en god del forfalt. Det var disse husene jeg satte meg som mål å dokumentere før de ramlet sammen eller ble kondemnert.
Bildetekst: Lengst ut på Barøyodden er et gammel hus i ferd med å knele for vær og vind.
2004
Jeg startet i 2004. I løpet av tre-fire sommeruker på hytta (og ganske mange helger) brukte jeg noen timer i ny og ne med bil, båt, sykkel og til fots. Jeg dro rundt for å fotografere alle hus i ytre del av fjorden (for de lokalkjente: Fra Efjordbruene/E6 og til og med Barøyodden).
Da jeg startet prosjektet hadde jeg et lite Canon kompaktkamera med 7,1 mill pixler. Etter hvert ble det stadig bedre kameraer, så de siste årene har jeg i ledige stunder dratt rundt og re-fotografert med mitt Nikon D300, og supplert for å gjøre samlingen så komplett som overhode mulig.
Hyggelige mennesker
I noen hus bor eller bodde det folk. Noen hus er også blitt fritidsboliger. Der hvor det var folk hjemme banket jeg på og spurte om lov til å ta bilde av huset. Jeg har aldri møtt så mye hyggelige mennesker. Alle har et forhold til huset sitt, og alle fortalte med stor entusiasme alt de visste. Jeg noterte. Jeg skulle bare hatt lengre tid til disse intervjuene spesielt av eldre mennesker, for her var mye lokalhistorie som nå dessverre stort sett har gått tapt fordi personene har gått bort. Andre hus var tomme, og her forsøkte jeg å skaffe informasjon fra andre.
Etter fotorundene var det bare å sette seg ned å renskrive notatene på PC-en. Og selvsagt lagre bildene samme sted.
I 2008 arrangerte jeg et åpent møte i Efjord, og hadde da laget en utstilling med 100 bilder og et lysbildeprogram (selvsagt med musikk av Bremnes-søsknene som sang «Folk i husan»). Jeg var spent på om bygdefolket ville sette pris på bilder av de gamle husene, men responsen var svært positiv og jeg fikk mange nye opplysninger.
Men bildet lever
Utviklingen går sin gang. Butikken ble fotografert siste dag før dørene ble stengt for godt. I Ytter-Sandvika er huset i ferd med å knele på samme måte som løa i Sjåvika. På Pollneset er det ikke et spor tilbake etter hus, fjøs, campingvogner, rustne busser og ei helt skøyte. Fjøset og gammelhuset på Hamn er også borte. Og på Revelsøya er det stille etter at Alma døde. Men på bildene lever både folk og hus videre. Og en vakker dag er jeg overbevist om at disse bildene vil ha stor historisk verdi fordi man på ett sted kan få et blikk inn i en tid som var, og som aldri kommer tilbake.
Og så? Fikk du noen ideer? Hva med å fotografere alle verktøyene som henger på låven på landet hos bestemor og bestefar? Interiøret til alle tantene og onklene dine? Husene i nabolaget? Bilene som kjører forbi? Folk i gata? Ungers lek? Velbekomme, og lykke til. Send meg gjerne en epost og fortell om prosjektet ditt, eller fortell om det i kommentarfeltet i bloggen.
Ut fra aktivitet i medier og på Facebook, kan det se ut som om interessen for historiske bilder er stor. Mange digitaliserer (skanner) gamle bilder fra egne samlinger eller album og legger dem ut på nett for å få kommentarer og informasjon om bildene. Det er flott. Men hva skjer med bildene etterpå, og hva skjer med alle verdifulle opplysninger som kommer til bildene? Det er viktig at opplysninger blir tatt vare på, renskrevet og systematisert, ellers er informasjonen borte om få år. (Teksten fortsetter under bildet).
Bildetekst: Skiløpertog Bjørnfjell 1985. Høy rød-anorakk-faktor. Dette 35-mm-diaset er digitalisert i en Epson 4870 planskanner med diastopp. (Alle bilder: Harald Harnang, www.infoto.no)
I denne sammenhengen konsentrerer jeg meg imidlertid om bildene.
Det tar nesten like lang tid å skanne et bilde som har verdi for ettertiden, enn et som bare akkurat er godt nok til f.eks. Facebook. Muligens kan det også koste litt mer i form av bedre utstyr.
Kjøp en god skanner
Hvis du har interesse av å ta vare på gamle bilder og historiene rundt dem, så anbefaler jeg at du skaffer deg en god nok skanner. Du får i dag en bra skanner for et par tusenlapper. Epson-skannere ansees av mange å være «småkonge på haugen», men Canon har også noen bra. Ta utgangspunkt i dine behov. Sjekk gjerne diskusjonsforumer, for eksempel på nettstedet foto.no eller søk på Google etter info. Begge deler kan være smart.
Har du dias finnes det mange planskannere som også skanner dias. Det er ikke den optimale løsningen, men det er som regel godt nok – og mye bedre enn ingenting.
Med en god skanner kan du nå skanne dine bilder raskt og effektivt, og med ei oppløsning som gjør at bildene både har innholdsmessig og nok teknisk verdi for ettertiden. Interessante bilder kan du kan brenne på en DVD – inklusive faktaopplysninger. Bildene vil kunne være interessant for resten av familien og andre. Men du kan også sende et utvalg bilder til et museum som er interessert i gamle bilder. Tipper ditt lokale museum eller et fylkesmuseum vil være svært interessert i å motta bilder med god kvalitet og relevant bildeinformasjon. Da har du gjort en viktig og samfunnsnyttig oppgave for etterslekten. (Teksten fortsetter under bildet). Bildetekst: Flyfoto av deler av Narvik ca 1989. Dette bildet er skannet fra et 6×7 cm dias i en Epson 4870 planskanner.
300 dpi/A4-format Hva er så god nok oppløsning? Det er ikke mer hokuspokus enn at bildene blir skannet i 300 dpi oppløsning og med lengste side 30 cm. Og aller helst i tiff-format, selv om jpg i maks kvalitet også er greit. Normalt kan man sette dette inn i dialogboksene før skanning, men hvis du ikke har noen slik mulighet, så kan de fleste skannere skalere opp bilder. Med andre ord: Har du et bilde som er 10×15 cm, så skanner du det på 200 % (og selvsagt med 300 dpi oppløsning). 200 % av 15 cm = 30 cm. Og tilsvarende, har du et lite bilde på f eks 7,5 cm lengste side, så skanner du på 400 %.
300 dpi er «trykke-kvalitet». Det betyr at du med ei slik bildefil kan man trykke bildet i ei A4-format-bok med topp kvalitet. Da har du ei fil som kan benyttes for ettertiden. Jeg ser at mange som skanner bilder bruker skjerm-oppløsning, som for en PC er 72 dpi. Ei slik bildefil vil normalt være ubrukelig for alt annet enn å vises på en PC-skjerm.
Store bildefiler – billige harddisker
Ulempen med et digitalisert bilde på 30 cm og 300 dpi er at bildefilene blir store. Ei tiff-fil i sorthvitt blir ofte opp mot 20 Mb, mens ei fargefil kan bli rundt 35 Mb. Det nest beste er å lage fila i jpg-format, og da krymper filstørrelsen ganske mye. Men på den andre siden: Du får en ekstern harddisk på 1 Terrebyte for rundt tusenlappen i dag!
Så langt har dette vært fremstilt som ganske enkelt (med unntak av litt prosentregning). Men skanning kan gjøres litt mer nøyaktig og ganske mye mer komplisert. For flere år siden laget jeg en bruksanvisning for skanning til Fotosamlingas Venner i Narvik. Denne bruksanvisningen er noen år gammel, men i hovedsak er den like aktuell. Den eneste forskjellen er muligens at høykvalitets skjermer og kalibreringsutstyr har blitt mye enklere, bedre og rimeligere. Skannerne har stort sett holdt seg i pris, men du får nå mye mer for pengene. Du trenger ikke lese alt i denne bruksanvisningen, men bare plukke ut akkurat det lille du trenger. Du kan laste ned bruksanvisningen her: Bruksanv_bildescann
Stadig nytt:
Oktober 2012: Jeg er gjort oppmerksom på en mulig løsning for deg som har mange dias og som ønsker å få gjort dette litt raskere. Sjekk Reflecta 6000. Denne ser ut som en «dias-fremviser», men er altså en skanner som tar mange flere dias i hver omgang. Jeg kan ikke si noe om bildekvaliteten, og ut fra søk på nett er ikke alle like fornøyde med bruker-manualen, men det betyr ikke at ikke apparatet kan være en OK løsning. Kanskje kan du unngå de samme problemene som Enzo Contini ved å lese hans råd på bloggen hans.
Mars 2013: Det kommer stadig nye (og bedre/enklere?) utstyr på markedet. Sist ute nå er Reflecta x8, som har fått en del oppmerksomhet -allerede før utstyret er lansert i Norge. Jeg tar det som et tegn på at det er en betydelig interesse for å digitalisere gamle bildesamlinger. Denne ser OK ut, men personlig ville jeg ventet litt til jeg kunne lese noen gode brukererfaringer.
Desember 2017: Her er en artikkel om hvordan du kan digitalisere sorthvitt negativer ved å reprofotografere med et digitalt kamera.
Bildetekst: Trekkspilleren Art van Damm jazzer sammen med blant andre Torgeir Stubø på Grand. Bildet er skannet fra en sorthvittkopi i en Epson 4870 planskanner.
infotobloggen 