Litt flaks – og et godt kamera

Av og til skyldes gode bilder ren og skjær flaks. Men det kan være avgjørende å ha et godt kamera og noen skarpe linser med seg.

For noen dager siden var jeg på en av mine «vanlige» fototurer rundt om i byen der jeg holder til, et godt stykke nord i Kongeriket. Aldeles tilfeldig befant jeg meg på en liten utsiktstopp i en park da en liten flik av sola i sør plutselig kom til syne.

Jeg tok noen bilder og ventet på at hele sola skulle bli synlig. Men bare en liten del av sola snek seg bortover fjellet. Til sist ble det åpenbart at dette var de aller siste solstrålene – før den ville si «takk for seg» og være borte, først bak fjellene i sør og deretter under horisonten, i flere måneder. Snart mørketid i nord med andre ord.

OK, jeg hadde fått et greit bilde, men ikke noe mer enn det: Sola, refleksene i berget og byen bak. Så gikk jeg.

På tur ned hørte jeg glade unger, og oppdaget etter hvert noen gule vester på tur oppover sammen med en «tante». Med ett «så» jeg motivet for meg: Ungene i forkant som skulle se på sola for siste gang for vinteren! Dette måtte jeg få med meg! Jeg bråsnudde og gikk opp.

Unger er det lett å komme i kontakt med, men… Joda, ikke noe problem for jeg sa at det kun var ryggene jeg ville fotografere. Ingen ansikter. Det utløser nemlig en hel papirmølle med godkjenninger fra foresatte. Ungene var ikke vanskelig å be. Ikke den hyggelige «tanten» heller. Jeg visste hva jeg skulle ha, så det var bare å be ungene å stå akkurat der. Fem-seks eksponeringer. Ferdig.

Ren og skjær flaks, med andre ord.

Men et kamera med et fantastisk dynamisk omfang, og en sylskarp vidvinkel-zoom er ikke flaks. Det er nøye beregning. Pluss noen tusenlapper, selvsagt!

Det sier seg selv at et bilde rett mot sola er en utfordring både å ta og senere behandle. Under fotograferingen var det viktig å la himmelen få nok tegning, dvs. ikke være utbrent. Forgrunnen i delvis i skygge måtte heller ikke være for mørk.

For et rent naturbilde kunne løsningen vært stativ og HDR. Men med bevegelig motiv foran meg ble løsningen å kompromisse med himmel og forgrunn, og satse på at finjusteringen kunne skje i Lightroom. I LR ble himmelen justert ned og forgrunnen justert opp. I tillegg måtte både tante og unger få noen individuelle runder med «dodge and burn». Individuell oppletting av skygge bidrar også til å få tegning i skyggepartiene.

En Fujifilm X-E3 og en Fujinon 10-24 vidvinkelzoom (og erfaring med Lightroom) er altså ikke flaks.

Men samlet sett ble det ikke så aller verst.

Reklamer