Gerda Taro – frem fra glemselen

I ny og ne dukker jeg ned i fotohistorien på jakt etter skjulte skatter. Til denne siste kategorien hører helt klart Gerda Taro  (1910-1937). Hun levde nok i stor grad i skyggen av sin fotokollega og kjæreste Robert Capa. Det gjør ikke saken bedre at hun bare ble 27 år gammel.

Historien er spesiell. Gerda Taro het egentlig Gerta Pohorylle, og ble født i Stuttgart i dagens Tyskland. Om lag samtidig vokser Ernõ Friedmann opp i Budapest. Begge er jøder, og da nasjonalsosialismen  i Tyskland  og i Øst-Europa begynner å merkes, er det mange unge mennesker som finner en frihavn i Frankrike, i Paris. Så lenge det varte.

Begge var fotografer, og i Paris møtes de to, og tar sammen kunstnernavnet «Robert Capa». For å få bedre pris for sine bilder hos nyhetsbyråene, sier de at bildene er tatt av den kjente amerikanske fotografen Robert Capa. Så sier historien.

Gerda Taro og Robert Capa

Etter hvert «overtar» Ernõ navnet Robert Capa, mens Gerta kaller seg Gerda Taro. De er unge, de er engasjerte i samtiden, men også nyhetsjegre på jakt etter salgbare bilder.

Sammen dekker de den spanske borgerkrigen. Etter sigende er Gerda den første kvinnelige fotojournalisten i felt i en krig. Mens Robert tok en av sine mest kjente bilder i denne krigen, er Gerdas bilder mindre kjent. I en periode kunne man se forskjell på bilene ved at Gerda fotograferte med 6×6 cm-kamera – og følgelig leverte firkantede bilder, mens Robert fotograferte med sitt Leica med 24×36 mm film. Etter hvert fotograferte begge med småbildekamera, slik at ingen kan i ettertid si hvem som fotograferte hva. Bildene ble stundom publisert under fotobyline Capa&Taro.

Etter hvert gikk Taro sine egne veier. Hun ble etter hvert politisk bevisst på venstesiden, og takket på et tidspunkt nei til frieriet fra sin mangeårige kjæreste.

I juli 1937 ble Taro påkjørt av en stridsvogn i Brunete, Spania, og døde dagen etter. For sin antifascistiske innsats, ga det franske kommunistpartiet henne en ærefull begravelse i Paris på dagen for hennes 27 fødselsdag.

Det sies at Robert aldri kom over tapet av sin store kjærlighet. Han jobbet videre som fotograf, og gikk rett fra den spanske borgerkrigen til den andre verdenskrig. Slik dekket han krig etter krig, etter hvert for bildebyrået Magnum, helt til han i 1954, bare 40 år gammel, trådte på en landmine i Vietnam.

Noen bilder finnes fra Gerda Taros korte og aktive periode, ikke mange, naturlig nok. Men så vil skjebnen og tilfeldighetene det slik at noen ganske nylig oppdager en koffert med i alt 4 500 negativer fra den spanske borgerkrigen: Bilder tatt av Taro, Capa og fotografkollega David Seymor.

Denne historien ble det en film av: «Den meksikanske kofferten». Videre satte Robert Capas bror, Cornell Capa (også han Magnum-medlem) seg fore å kaste velfortjent lys på Gerda Taro, gjennom International Center of Photography i New York.

Leter du på nett finner du hauger med artikler om og tusenvis av bilder tatt av Rober Capa. Og noen få bilder signert Gerda Taro. Sånn kan også historien være urettferdig.

Her en bloggartikkel om Robert Capa.  På nett finner du noe mer info om Gerda Taro.

Oppdatering 1. august 2018: På Googles blog hyller man i dag Gerda Taro på hennes 108 års dag. Fint at en glemt fotograf blir dratt frem i lyset og får den heder hun fortjener.

De 100 mest innflytelsesrike bildene i historien

50- og 60-tallet var glansperioden for illustrerte magasiner. Da TV kom inn i godtfolks stuer gikk opplaget raskt nedover. Det kanskje mest kjente og renommerte magasinet var amerikanske Life. Her ble bildene gitt størst plass. Bladet hadde en stab egne fotografer og magasinet kjøpte i tillegg bilder fra kjente fotografer og bildebyråer verden over.

D-dag. Foto: Robert Capa
D-dag. Foto: Robert Capa

Life kommer i disse dager ut med en bok og en multimedieforestilling på nett der du kan se og lese om de 100 mest innflytelsesrike bildene i historien (sett med amerikanske øyne). Her kan du studere bildene i stort format, du kan lese om bildene, hvordan de ble tatt, og selvsagt også om fotografene som tok dem. I nettutgaven er flere av bildene ledsaget av små videofilmer. For eksempel forteller John G. Morris en kortversjon om Robert Capa’s bilder fra D-dagen. Et annet eksempel er historien om de utrolige bildene fra byggingen av Rockefeller Tower på Manhattan, NY.

Her er hva Wikipedia blant annet skriver om Life: Blant Lifes berømte reportasjer var Robert Capa’s bildereportasje fra den allierte landgangen i Normandie 6. juni 1944.

Andre verdenskrig er over. Foto: Alfred Eisenstaedt
Andre verdenskrig er over. Foto: Alfred Eisenstaedt

Et av de mest kjente bildene som ble publisert i magasinet var av en sjømann som feiret amerikanernes seier over Japan med å kysse en sykepleier på Times Square 14. august 1945. Bildet ble tatt av Alfred Eisenstaedt og publisert i Life en uke senere.

Life var et suksessfullt magasin i to generasjoner og hadde på et tidspunkt mer enn 13,5 millioner eksemplarer i ukentlig opplag. I 1960-årene begynte interessen for magasinet å dale, og i 1972 var Lifes æra som ukemagasin forbi. Life ble ført videreført som månedsmagasin og senere som bilag til aviser. 20. april 2007 ble Life avviklet som papirpublikasjon.

I en av videofilmene får du historien om dette bildet. Det var flere fotografer som tok bilder denne dagen i Rockefeller-tårnet.
I en av videofilmene får du historien om dette bildet. Det var flere fotografer som tok bilder denne dagen i Rockefeller-tårnet.

Her finner du multimedieshowet: Det er profesjonelt så det rekker fra den kanten. Det enste som irriterer er reklamen før videoene, men det må vi kunne leve med for å få noe så bra presentert så elegant og aldeles gratis.

Du kan også skaffe deg boka med disse bildene. Pris vel 300 NOK levert i postkassa di. Pr dd ser det ut som om bok er utsolgt fra Life. Også Amazon har leveringsproblemer.

Enjoy.

Berlin: En østtysk soldat tar spranget inn til friheten.
Berlin: En østtysk soldat tar spranget inn til friheten. Også et av bildene i samlingen.

En fotolegende – John G. Morris

Her er filmen om store deler av det 20 århundrets fotohistorie: Over 90 år gammel forteller fotolegenden John G. Morris om sitt liv. Det har blitt en fascinerende og tankevekkende film på 1:12 time som du bør unne deg å se, hvis du har interesse for foto i sin alminnelighet, dyktige fotojournalister spesielt, og nyhetsfotografering i bred forstand – med fokus på krig og katastrofer.JohnMorris

John G. Morris har jobbet bak kamera, men først og fremst har han jobbet som bilderedaktør der det har vært hans jobb å få det beste ut av hver fotograf og velge de rette bildene til reportasjene.

Morris har jobbet i Magnum, i The New York Times, National Geographic, m.fl. Etter et så langt aktivt liv i en slik posisjon er Morris naturlig nok som et oppslagsverk inn til mange av fotohistoriens ikoner. Det var han som sendte Robert Capa til Normandie for å dekke den allierte invasjonen, og det var han som måtte registrere at de aller fleste bildene var gått tapt. Og det var han som mange år senere ba Capa dekke konflikten i Indokina – der Capa tråkket på en landmine og omkom.

Vi får høre om samarbeidet med Henri Cartier Bresson, Don Mc Cullin og Paolo Pellegrin, og vi får et streif innom andre mindre profilerte fotografer. En eldre fransk fotograf gjorde en fotojobb under byggingen av Eiffeltårnet – med én film. Hvert bilde måtte sitte. –Det er ingen sak å trykke på knappen slik mange moderne fotografer gjør. Men hvem har «det fotografiske øyet» for å se gode motiver? Den satt!

Den gjennomgående tonen i filmen er likevel om de mange som gjennom sin risikofylte jobb ønsker å vise krigens ansikt i et håp om å vekke en opinion. Det er noe av det som sitter igjen etter å ha sett den flotte filmen, at bilder som forteller en historie, brukt på den rette måten i innflytelsesrike medier i bokstavelig forstand kan ha sprengstoff i seg. Det andre hovedinntrykket er Morris’ gjennomreflekterte og solide håndtrykk i det han gjør og ikke minst hvorfor han gjør som han gjør. Midt oppe i den kalde krigen og med en gjennomgripende amerikanske kommunistfrykt trykker han en lang Capa-reportasje i Life om hvordan vanlige mennesker lever i Sovjetunionen.

John G. Morris har selv opplevd krigen som fotograf, og han har sett tusenvis av krigsbilder. Mens hans fundamentale livsverdi er pasifistisk og han har stor tro på at mennesker kan leve fredelig sammen bare de blir kjent med hverandre.

Filmen anbefales på det varmeste.

Filmen finner du her. (det ser ut som om denne er tatt ut)

Her finner du samme film på YouTube, dessverre med portugisisk (?) undertekst. Men hans engelsk/amerikansk er så tydelig at du får med deg innholdet.

 

Mer om:

 

D-dag-fotografen Robert Capa

Du har sett disse bildene før. De er høyaktuelle i våre dager da man minnes den store allierte landgangen i Normandie 6. juni 1944. Fotografen som sto til midjen i bølgene og fotograferte, skjult bak et vrak for å beskytte seg mot kuleregnet, var Robert Capa. Han var allerede da en legende som krigsfotograf.Robert Capa 937

Robert Capa het egentlig Endre Ernő Friedmann. Han var av jødisk herkomst, født 22. oktober 1913 i Budapest i daværende Østerrike-Ungarn. 19 år gammel forlot han Ungarn og dro til Berlin etter å ha blitt arrestert for politisk virksomhet i hjemlandet. Etter den nasjonalsosialistiske maktovertakelsen og med det åpent jødehets i Tyskland, flyttet han i 1933 til Paris.

Her levde han som frilans fotograf, etter hvert sammen med sin fotografkjæreste Gerda Taro. En av de to må åpenbart ha hatt et visst økonomisk og markedsmessig talent, for historien vil ha det til at Endre fotograferte mens Gerda solgte bildene til magasiner og aviser. For å skille seg ut fra mengden av frilansfotografer, og ikke minst for å kunne forlange mye høyere honorar enn alle andre fotografene, fortalte hun at bilden var tatt av den kjente amerikanske fotografen Robert Capa, altså alias Endre Friedman. Trikset lykkes. Ikke bare ble det mer penger i kassa, men han skaffet seg også et solid navn som fotograf og omgikkes etter hvert både kjente kunstnere i Paris og andre kjente fotografer fra denne tiden, blant andre David ‘Chim’ Seymour og Henri Cartier-Bresson (førøvrig to av med-stifterne i fotobyrået Magnum mange år senere). Og, forresten, ser du på bildene til Robert Capa, så ser du fort at det nok var langt var mer enn bare snedige markedstriks som lå bak hans berømmelse.

spansk soldatFra 1936 dukket hans bilder fra den spanske borgerkrigen regelmessig opp i mediene. Mest berømt er nok bildet av en spansk soldat akkurat i det han blir skutt. Det har vært en del spekulasjoner opp gjennom årene hvorvidt dette bildet er autentisk. Men forskning har slått fast ikke bare at og når dette skjedde, men hvilket regiment soldaten tilhørte, og faktisk også hans navn.

Etter at Gerda Taro ble drept i Spania, dro Capa til Kina i 1938, og emigrerte til USA et år senere. Han ble amerikansk statsborger i 1946.

normandie2Som europeisk korrespondent for Life, dekket han blant annet landingen av de amerikanske troppene på Omaha på selve D-dagen, 6. juni 1944. Bildene herfra er også legendariske. Han var med i første pulje sammen med soldatene ute i vannet, fotograferte så tett han bare kunne, og kom seg deretter tilbake med et marinefartøy og til London for å få fremkalt filmrullene sine. Assistenten på labben hadde det travelt og ble for voldsom under tørkeprosessen. Emulsjonen rant av. Kun 11 negativer overlevde, til dels kraftig preget av prosessen de hadde vært gjennom. Men kanskje fremstiller disse negativene tross alt krigens inferno og helvete på en enda bedre måte enn om de hadde vært perfekte sorthvitt-kopier.

Robert Capa tillegges munnhellet om at «hvis bildene ikke er gode nok, så har du ikke vært nær nok». Bildene fra D-dagen viser dette med all mulig tydelighet.

I dagene som fulgte var Capa i land flere ganger i Normandie for å dokumentere landgangen. Det sies at de amerikanske soldatene «slåss» om å få ha Capa om bord, ikke bare fordi han var en likanes og trivelig fyr, men fordi de mente at han bragte hell med seg. En mann som hadde opplevd så mye gjennom mange kriger uten å bli skutt eller skadet, måtte være velsignet med en skytsengel.

robert-capaI 1947 etablerte Capa, blant annet sammen med noen av sine gamle fotovenner fra Paris og noen nye fotografer, bildebyrået Magnum – et byrå i særstilling når det gjelder foto og fotojournalistikk. Det ble Capas oppgave å dekke et utall kriger og konflikter etter dette som Magnum-fotograf.

Robert Capa (bilde til venstre) beholdt flaksen helt til han 25. mai 1954, i et oppdrag for bildemagasinet Life, tråkket på en landmine i Thai Binh i Vietnam, og forlot denne verden, 40 år gammel.

 

 

 

 

Robert Capa har fem år yngre og noe mindre kjent bror, Cornell Capa. Han jobbet i mørkerommet for storebror frem til 1937, og dro senere til New York, også her med jobb mørkerommet i bildemagasinet Life. Snart startet han å få bilder publisert, og i 1946, da han var ferdig i Luftforsvaret, fikk han jobb som «staffer» i Life, dvs. en av de faste fotografene.
Cornell sa at mens Robert fotograferte krig, så ville han konsentrere seg om å fotografere fred. Både han og ledelsen i Life var enige om at det var nok med en krigsfotograf i denne familien.
Da storebror døde ble Cornell tatt inn i Magnum, og var senere president i bildebyrået en årrekke. Cornell Capa døde i 2008.

Lenker:

Kilde:
Wikipedia, Magnum, o.a.

Gå nærmere

«Hvis ikke bildet er godt nok, har du ikke vært nær nok».
Sitatet tillegges legendariske Robert Capa, en av de mange jødiske østeuropeerne som via Paris havnet i USA like før eller under andre verdenskrig. Han var en av grunnleggerne av fotobyrået Magnum, og dekket selv mange konflikter og kriger rundt om i hele verden, før han i 1954 tråkket på en landmine i Vietnam og forlot denne verden.  Kanskje har du sett noen av Capas bilder fra invasjonen i Normandi på D-dagen. De er nært nok.

Svensken Anders Petersens bilder fra Cafe Lemitz i Hamburg er også klassisk i betydningen av å være nært nok objektene, i dette tilfellet et helt spesielt klientell som vises med empati og varme.

Jeg tar også med noen av Rune Johansens bilder, der han med stor kjærlighet viser (ikke utleverer!) personer.

Spør.
Fortell hva du skal bruke bildene til, og du vil i svært mange tilfelle få et ja.
Gå nært.
Bruk vidvinkel.
Hvis ikke bildene ble gode nok, var du kanskje ikke nært nok.

Her kan du finne bilder av Robert Capa, Anders Petersen og Rune Johansen

Bildetekst: Dette bildet tok jeg i Oslo, på Rodeløkka, i det som den gang var et byområde i forfall – på så mange måter. Her bodde mennesker som hadde ramlet utenfor samfunnet på en eller flere måter; hyggelige mennesker alle sammen som ikke gjorde en katt fortred. Jeg hadde snakket med Anders Petersen, og lært litt om det å være nært nok på en anstendig måte. Jeg brukte vidvinkel og gikk nært nok.