1150 lysbilder rett i søpla

Yess, nå er det gjort. Om lag 60-70 % av min private lysbildesamling er kastet. Vel 1000 monterte dias. Borte vekk, aldri mer tilbake. Og jeg gjorde det med (relativt) lett hjerte. Denne historien handler om hvordan du (også) kan spare deg massevis av arbeid.

Fra om lag 1970 og i en drøy tiårsperiode fotograferte jeg i all hovedsak lysbilder også til privat bruk. Hele denne samlingen har opp gjennom årene blitt med på ymse flyttelass og har blitt stablet her og der. Nå var tiden kommet for en kritisk gjennomgang av hele samlingen for å vurdere hva man burde ta vare på – og ikke.

Det var en skremmende opplevelse. Her var ufattelig mange undereksponerte bilder, mange fjellturbilder (pen natur, men hva så), et antall solnedganger, bilder av familien rundt middagsbord med armer i veien og gapende munner, bilder av barn (spesielt førstefødte i alle mulige og umulige situasjoner), osv, osv. Det ble kort prosess: Alle dårlige bilder, alle «dubletter» og alt som ikke hadde åpenbar historisk relevans, ble kastet.

Det ble til sammen 9,2 kilo lysbilder! Siden ett montert dias veier om lag 8 gram, ble det altså totalt 1150 lysbilder som gikk i restavfallet (ifølge råd fra sortere.no).

Kan man lære noe av dette? Jeg får fra tid til annen spørsmål om hvordan man «lettest» kan digitalisere sin enorme dias-samling som står og samler støv. De ser for seg en digitaliseringsjobb herfra og langt inn i evigheten. Nå kan jeg svare med betydelig overbevisning: Gjennomgå samlingen. Kast alt unødvendig. Plutselig er samlingen redusert til noe langt mer overkommelig.

I denne første runden (for det kommer sikkert minst en runde til) har jeg «grov-skannet» et utvalg etter hvert som jeg jobbet meg gjennom sorteringen. Jeg brukte en Reflecta x33. Lysbildene blir her avfotografert, og kvaliteten/skarpheten er akkurat god nok, for å si det sånn. Men så går det unna. Hvert «skan» tar bare ca. et sekund eller så. Bildene lagres på et SD-kort i jpg-format, størrelse ca. 3 Mb pr. bilde. I en flatbedskanner med støvfjerning koblet inn tar det ca. 7,5 minutter pr bilde.

Nå har jeg komprimert samlingen kraftig. Det som er igjen er de viktigste bildene.

Jeg har som nevnt digitalisert noen av disse, og kan legge dem ut på delt sky-lagring eller på f.eks. min online bildekatalog slik at barn og familie nå kan bla gjennom og mimre om egen barndom og «gamle dager». Bildene har endelig blitt tilgjengelige!!!

Hvis noen nå finner et bilde de ønsker å ha på veggen, så er det bare for meg å lete frem bildet og skanne det i min Epson flatbed-skanner for maks kvalitet.

Jeg ser imidlertid for meg en fase 2, der jeg ytterligere komprimerer samlingen litt, ettersom jeg vet det er dubletter spredt omkring i samlingen. Etter dette kan jeg muligens ta meg tid til å kvalitets-skanne alle bildene. En jobb for kommende vinter?

Reklame

Julen 1955: Hva bilder kan fortelle

Julegave anno 1955: En 65 år gammel bok, men i salg fortsatt

Gamle bilder kan være rene historiske skattkister. Jeg fikk nok for alvor sansen for hva bilder kan fortelle i det jeg startet å digitalisere bilder fra familiealbumene. Med ett kom små unnselige albumbilder opp, og fylte hele skjermen på 27 tommer slik at jeg kunne studere et vell av detaljer. Jeg anbefaler deg å gjøre det samme.

Bildet nedenfor her er trolig tatt første juledag 1955, siden alt papir fra oppakkingen på julaften er pent ryddet bort (for gjenbruk, selvsagt). Vi ser to barn ikledd finstas og plassert foran juletreet, og med noen av de gjeveste julegavene.

Junior har hvit skjorte med slips og tyroler-bukseseler på ei antatt hjemmesydd bukse. Kanskje var alt dette julegaver. Den gjeveste gaven var åpenbart en forseggjort racerbil laget av metall, og ikke av tre som var det vanlige i norske lekebutikker den gang. Bilen var med stor sannsynlighet kjøpt i på Tempo varemagasin i Kiruna i Sverige. Her hadde man de lekene som etterkrigstidens Norge ennå ikke hadde fått. På beina – i anledningen fotograferingen – var et par skisko. Selvsagt julegave.

Storesøster fikk muligens både skjørt og bluse i julegave, samt boka «Dimsie til topps». Den ble utgitt i 1955 av Gyldendal norsk forlag, i en serie kalt Gyldendals Gode Pikebøker, GGP (selvsagt fantes det en serie som het Gyldendals Gode Guttebøker, GGG). Du kan faktisk få kjøpt boka den dag i dag, bare søk på nett.

De vevde mattene på gulvet, gardinene og duken på trillebordet bak, er alle i klassisk 1950-tallsstil. Jeg ser for meg at en fagperson kunne si mye mer om for eksempel både fargevalg og mønster.

Juletreet av furu var pyntet med hjemmelagede kurver, elektrisk lys og norske flagg. Flagg på juletrærne ble mye brukt under 2. verdenskrig, og i 1955 var krigen tross alt bare 10 år unna. Juletrefoten er spesiell: Den er sveiset sammen av et rør med bunn og festeskruer, holdt oppe av tre hestesko. Disse skoene har med en viss sannsynlighet vært brukt på de siste kommunale hestene i byen.

Far i huset fotograferte med et Agfa Isolette med 120 spolefilm som ga 12 negativer i format 6×6 cm. Alt i svarthvitt, selvsagt. Ofte ble slike filmer bare kontaktkopiert, slik at også bildene ble 6×6 cm, men her var de forstørret til 9×9 cm. En jobb-kollega som hadde vært i Tysklandsbrigaden hadde kjøpt kameraet i Tyskland. Agfa Isolette ble i ulike versjoner produsert fra 1937 til om lag 1960 av Agfa Kamerawerk AG I München. Kameraet var utstyrt med en relativt rimelig men likevel temmelig skarp-tegnende 85 mm Agfa Agnar-linse med største åpning f:4,5, og en Pronto sentrallukker.

En løs blits var her plassert i blitsskoen oppå kamera, med ledning ned til kamera. Blitsen ga et hardt og nokså sentrert lys. Dette var engangspærer som vanligvis brant av på 1/100 sekund og med fargetemperatur på 4000 Kelvin.

Mye av dette kan man lese ut av det 65 år gamle bildet. Andre opplysninger finner man ved å Google. Men, det må innrømmes at noe også er førstehånds informasjon, ettersom det faktisk er undertegnede som sitter og holder bilen. Og som ikke lenge etter startet sin fotokarriere nettopp med faderens Agfa Isolette kamera, kjøpt i etterkrigstidens Tyskland 🙂

Etterord:
Det er ufattelig mye interessant som finnes i små papirkopier, men som først kan studeres når bildet er forstørret på en stor skjerm.
Kvalitets-skannere får du fra om lag 2 500 kroner og oppover. Kjøp et kjent merke. Epson er konge på haugen. Hvis du virkelig vil ha kvalitet, så blir du trolig skuffet over det meste andre. Men, bevares, vi må ikke underslå at det finnes andre og rimeligere løsninger som kanskje kan være gode nok til ditt bruk.

Digitalisering av film og slides (igjen)

Noen har kanskje oppdager at jeg er i overkant interessert i å ta vare på gamle bilder og filmer.

Her er dagens lille repro-tips: For en (relativt) overkommelig pris kan du fotografere av dine gamle dias og negativer med et sett fra Nikon som nylig har kommet på markedet. Det har vært mye skriving om dette settet, noe jeg tolker som om at mange sitter med de samme «problemene»: Hauger med dias og film som de på en enkel måte vil ha lagt inn på PCene og Macene sine.

Nikon ES-2 er én av mange måter å gjøre dette på. Teksten i artikkelen jeg viser til her er relativt grei, så du får vel en formening om dette kan være noe for deg. Bare vær obs på at denne ikke ser ut til å leveres med noen form for programvare, slik at du må vende sorthvitt negativ (relativt enkelt), og vende/korrigere farge negativ (komplisert). Dette er noe min Epson planskanner gjør automatisk.

Ellers bruker jeg mist to andre måter.

A: Reprofotografering med reprostativ og mot lysbord.

B: God gammeldags flatbed-scanning (Jeg har en Epson Perfection 4870 som fortsatt er krute god)

Alle disse måtene har noen fordeler. Og noen ulemper.

Nikon ES-2 kan kjøpes for eksempel her, og den koster ca. 1800 kroner. Bra kilopris.

 

Hvordan styre kamera fra PCen?

Sett at du har fått låne et stort antall postkort, og ønsker å digitalisere disse raskere og «med god nok kvalitet» i forhold til å skanne ett og ett kort via skannere din.

Løsningen kan være å fotografere i stedet for å benytte en skanner. For ytterligere  å forenkle prosessen og kan du koble og styre kamera via PCen din, slik at bildene lagres rett på harddisken sammen med en god del bildeinformasjon, som f eks copyright og keywords.

Lightroom gjør jobben
Nikon har et eget program for dette, kalt Camera Control Pro. Prisen ligger på ca. 1250 kroner. Jeg vil vel tro at andre merker kan ha tilsvarende programmer. Men siden Adobe-programmet Lightroom nærmest har blitt obligatorisk for oss som tar en del bilder, foreslår jeg at du bruker dette programmet. LR koster like mye  som Nikons program, bare at du får så utrolig mye mer for pengene med Lightroom.

Løsningen heter «Tethered shooting». Prosedyren i Lightroom enkel:

Koble kamera og PC
Koble kamera og PC sammen med en USB-kabel. Dette er en type kabel som følger med svært mye utstyr, og kan ellers skaffes «over alt». Du vil se på kameradisplayet når kamera er koblet til PCen.

• Start Lightroom. Gå til File -> Tethered Capture -> Start Tethered Capture.
• I den dialogboksen (bilde til høyre) som nå dukker opp legger du inn A: Hva du vil kalle mappa. B: Filnavn. I Template (egen dialogboks) kan du legge inn allverdens info om copyright, navn, adressse, osv. C: Hvor du vil lagre bildene. D: Metadata. E: Keywords. Og til sist klikker du OK.
• Nå kommer denne dialogboksen opp (bilde under). Fotograferingen gjør du med å klikke med musa på knappen til høyre. Etter ett sekund eller to kommer bildet frem.

Jevn belysning
Selve fotograferingen sier jeg ikke så mye om i denne omgangen. Det sier seg selv at du må ha jevn belysning av det du skal fotografere, og uten at det blir gjenskinn, mm. Videre at du må bruke lav ISO, ha rett hvitbalanse, bruke et solid stativ og helst kjøre med Mirror Up. Kanskje lager jeg en egen sak på dette senere.

Eksportere
Bildene er nå på plass i PCen din med de opplysningene du la inn ved fotograferingen. Hvis du ønsker å legge inn ytterligere informasjon på enkeltbilder eller grupper av bilder (tid, sted, hvem som er på bildene, osv), så gjør du dette mens du er i Library-modulen i Lightroom. Her markerer du bilde(r) og skriver inn tekst i Title og Caption.

Vær obs på at LR opererer med såkalte sidecar-filer, altså små styringsfiler der all bildebehandling lagres i en egen katalog. Du må derfor eksportere filene dine før tittel og bildeinfo (evt. sammen med beskjæringer, bildekorrigeringer, mm) blir lagt inn som en integrert del av bildene.

Espresso

Denne eksporten gjør du i en operasjon mens du tar en kopp kaffe 🙂

Siden kan du jo slette den opprinnelige katalogen.

Ta vare på historiske bilder – på en god nok måte

Ut fra aktivitet i medier og på Facebook, kan det se ut som om interessen for historiske bilder er stor. Mange digitaliserer (skanner) gamle bilder fra egne samlinger eller album og legger dem ut på nett for å få kommentarer og informasjon om bildene. Det er flott. Men hva skjer med bildene etterpå, og hva skjer med alle verdifulle opplysninger som kommer til bildene? Det er viktig at opplysninger blir tatt vare på, renskrevet og systematisert, ellers er informasjonen borte om få år.
(Teksten fortsetter under bildet).

Bildetekst: Skiløpertog Bjørnfjell 1985. Høy rød-anorakk-faktor. Dette 35-mm-diaset er digitalisert i en Epson 4870  planskanner med diastopp. (Alle bilder: Harald Harnang, www.infoto.no)

I denne sammenhengen konsentrerer jeg meg imidlertid om bildene.
Det tar nesten like lang tid å skanne et bilde som har verdi for ettertiden, enn et som bare akkurat er godt nok til f.eks. Facebook. Muligens kan det også koste litt mer i form av bedre utstyr.

Kjøp en god skanner
Hvis du har interesse av å ta vare på gamle bilder og historiene rundt dem, så anbefaler jeg at du skaffer deg en god nok skanner. Du får i dag en bra skanner for et par tusenlapper. Epson-skannere ansees av mange å være «småkonge på haugen», men Canon har også noen bra. Ta utgangspunkt i dine behov. Sjekk gjerne diskusjonsforumer, for eksempel på nettstedet foto.no eller søk på Google etter info. Begge deler kan være smart.
Har du dias finnes det mange planskannere som også skanner dias. Det er ikke den optimale løsningen, men det er som regel godt nok – og mye bedre enn ingenting.

Med en god skanner kan du nå skanne dine bilder raskt og effektivt, og med ei oppløsning som gjør at bildene både har innholdsmessig og nok teknisk verdi for ettertiden. Interessante bilder kan du kan brenne på en DVD – inklusive faktaopplysninger. Bildene vil kunne være interessant for resten av familien og andre. Men du kan også sende et utvalg bilder til et museum som er interessert i gamle bilder. Tipper ditt lokale museum eller et fylkesmuseum vil være svært interessert i å motta bilder med god kvalitet og relevant bildeinformasjon. Da har du gjort en viktig og samfunnsnyttig oppgave for etterslekten.
(Teksten fortsetter under bildet).
Bildetekst: Flyfoto av deler av Narvik ca 1989. Dette bildet er skannet fra et 6×7 cm dias i en Epson 4870 planskanner.

300 dpi/A4-format
Hva er så god nok oppløsning? Det er ikke mer hokuspokus enn at bildene blir skannet i 300 dpi oppløsning og med lengste side 30 cm. Og aller helst i tiff-format, selv om jpg i maks kvalitet også er greit. Normalt kan man sette dette inn i dialogboksene før skanning, men hvis du ikke har noen slik mulighet, så kan de fleste skannere skalere opp bilder. Med andre ord: Har du et bilde som er 10×15 cm, så skanner du det på 200 % (og selvsagt med 300 dpi oppløsning). 200 % av 15 cm = 30 cm. Og tilsvarende, har du et lite bilde på f eks 7,5 cm lengste side, så skanner du på 400 %.

300 dpi er «trykke-kvalitet». Det betyr at du med ei slik bildefil kan man trykke bildet i ei A4-format-bok med topp kvalitet. Da har du ei fil som kan benyttes for ettertiden. Jeg ser at mange som skanner bilder bruker skjerm-oppløsning, som for en PC er 72 dpi. Ei slik bildefil vil normalt være ubrukelig for alt annet enn å vises på en PC-skjerm.

Store bildefiler – billige harddisker
Ulempen med et digitalisert bilde på 30 cm og 300 dpi er at bildefilene blir store. Ei tiff-fil i sorthvitt blir ofte opp mot 20 Mb, mens ei fargefil kan bli rundt 35 Mb. Det nest beste er å lage fila i jpg-format, og da krymper filstørrelsen ganske mye. Men på den andre siden: Du får en ekstern harddisk på 1 Terrebyte for rundt tusenlappen i dag!

Så langt har dette vært fremstilt som ganske enkelt (med unntak av litt prosentregning). Men skanning kan gjøres litt mer nøyaktig og ganske mye mer komplisert. For flere år siden laget jeg en bruksanvisning for skanning til Fotosamlingas Venner i Narvik. Denne bruksanvisningen er noen år gammel, men i hovedsak er den like aktuell. Den eneste forskjellen er muligens at høykvalitets skjermer og kalibreringsutstyr har blitt mye enklere, bedre og rimeligere. Skannerne har stort sett holdt seg i pris, men du får nå mye mer for pengene. Du trenger ikke lese alt i denne bruksanvisningen, men bare plukke ut akkurat det lille du trenger. Du kan laste ned bruksanvisningen her: Bruksanv_bildescann

Du kan lese mer om FV her, og se bilder som er lagt ut til kommentarer her.

Stadig nytt:
Oktober 2012: Jeg er gjort oppmerksom på en mulig løsning for deg som har mange dias og som ønsker å få gjort dette litt raskere. Sjekk Reflecta 6000. Denne ser ut som en «dias-fremviser», men er altså en skanner som tar mange flere dias i hver omgang. Jeg kan ikke si noe om bildekvaliteten, og ut fra søk på nett er ikke alle like fornøyde med bruker-manualen, men det betyr ikke at ikke apparatet kan være en OK løsning. Kanskje kan du unngå de samme problemene som Enzo Contini ved å lese hans råd på bloggen hans.

Mars 2013: Det kommer stadig nye (og bedre/enklere?) utstyr på markedet. Sist ute nå er Reflecta x8, som har fått en del oppmerksomhet -allerede før utstyret er lansert i Norge. Jeg tar det som et tegn på at det er en betydelig interesse for å digitalisere gamle bildesamlinger.  Denne ser OK ut, men personlig ville jeg ventet litt til jeg kunne lese noen gode brukererfaringer.

Desember 2017: Her er en artikkel om hvordan du kan digitalisere sorthvitt negativer ved å reprofotografere med et digitalt kamera.

OBS: Se også min artikkel om hvilke krav som stilles til bilder som skal brukes i trykksaker.

Bildetekst: Trekkspilleren Art van Damm jazzer sammen med blant andre Torgeir Stubø på Grand. Bildet er skannet fra en sorthvittkopi i en Epson 4870 planskanner.