Bildene fra i dag som får verdi i morgen

Nylig har jeg hatt fotoutstilling. Må huske på å føre den opp på CV-en min: Første separatutstilling ever. 12 verk (!) hang pent oppstilt på Museum Nord – Narvik 🙂

En gang i året inviterer museet en fotograf i en serie kalt «Ferske fotografier» – dette i motsetning til de tusenvis av eldre fotografier som museet rår over.

Stor rugg: Vi som daglig ser malmbåter på havna blir nok blir nok litt «fartsblind»: Vi ser ikke lenger hvor enorme disse skipene er. Falcon Confidence, som her laster ved «Northland-kaia» på Fagernes, er nesten 300×50 meter, dvs. tre fotballbaner etter hverandre. Her er et av bildene hvor vi kan få en fornemmelse av størrelse. Legg merke til minibussen på kaia.
Foto: 19. mai 2014, Nikon D700, f:7,1, 1/2000 sek, 155 mm, ISO 400.

Her har det vært alt fra kunstfotografer til dyktige amatører, og motivvalg fra bølger mot strand til fjelltopper og dystre «indre landskap». I det hele tatt.

Men så kom altså jeg med mine bilder. Det er i all hovedsak dokumentarbilder, tatt både med tanke på bruk i nåtid, men ikke minst med tanke på at de kanskje en vakker dag kan ha historisk verdi.

Nedenfor her er utdrag av den talen jeg holdt ved åpningen. Her får vite hvorfor jeg alltid har kamera med meg og hvorfor jeg fotograferer som jeg gjør.

(Som vanlig kan du se bildene i maks størrelse ved å klikke på dem. Du kommer tilbake til bloggen igjen ved å klikke på returpila øverst i venstre hjørne av nettleseren din)

Narvik Lufthavn, Framnes: 1. april 2017 legges Narvik lufthavn etter planen ned for godt etter 42 års drift. Her kommer ny aktivitet. Bybildet vil forandres. Om noen år fra nå er det greit å vite at denne historien er dokumentert, for slik så det faktisk ut den gang en Bombardier Dash-8 100 turbopropell tok av og satte nesa mot Bodø.
Foto: 2. september 2015, Nikon D700, f:5, 1/1000 sek, ISO 400.

 

Dagen i dag er historie i morgen. Hvis vi ikke sørger for å fotografere nåtiden – så har vi ikke noe å vise frem i årene som kommer.

Dette er på mange måter min drivkraft i dette evigvarende og spennende dokumentasjonsprosjektet.

Jeg har i mange år vært interessert i historiske bilder, og er takknemlig for at noen fotografer for mange, mange år siden tok med sine store og tunge kameraer ut av studioene sine og fotograferte livet i Rombaksbotn, den første bilen, malmkaia, 17. maitoget, osv. Uten disse bildene ville historien vært så utrolig mye fattigere.

Nostalgi: Kort tid før «Nordstjernen» i Kongens gate ble avviklet, fikk jeg anledning til å fotografere alt interiør. Her er salongen. Nå er slitte gulvtepper og asiatpanel revet, og hele hotellet skal ombygges. Det er en tid for alt. Men bildene lever.
Foto: 7. mai 2013. Nikon D700, f:6,3, 1/6 sek, 12 mm, ISO400.

Disse fotografene er mine inspirasjonskilder. Målet mitt er å gjøre en liten innsats slik at noen en gang i fremtiden kan se hvordan deler av kommunen så ut «i våre dager», hvordan man bygget Hålogalandsbrua, hvordan gatebildet var, hvilke varer man kunne kjøpe i en dagligvarebutikk, hvordan et bilverksted så ut i 2016, osv.

Hytta i Beisfjord: For om lag 100 år siden fikk mange grupper arbeidstakere ferie. Hyttebyggingen skjøt fart i Norge. Til å begynne med var dette små og enkle krypinn, kanskje i sykkel-avstand fra hjemmet. Denne hytta ligger ved Lillevannet i Beisfjord og representerer nok en tid, lenge før det var vanlig med bilvei helt frem til ei stor og romslig hytte, med innlagt el og vann, og med minst like god standard som hjemme.
Foto: 24. september 2015, Nikon D700, f:3,5, 1/800 sek, 155 mm.

Det er en spennende oppgave å forsøke å ta relevante bilder for fremtiden.

Noe sier seg selv: Bybildet endres ved at hus forsvinner og nye bygges. Oppe i Fagernesfjellet kommer en ny bydel. På Øyjord kan vi regne med at mange av hyttene om noen år vil være erstattet med moderne boliger. Bjerkvik er i endring. På bygda legges gårder ned – og hva komme i stedet?

Enda mindre forutsigbart er teknologiske, sosiale og økonomiske endringer. Det er som kjent vanskelig å spå om fremtiden, men det er en interessant øvelse som ofte ligger i bunn for valg av fototemaer og fotoobjekter.

Musikk på lokalet: I en verden full av digitalt underholdningstilbud er det fantastisk at den folkelige kulturen kan blomstre og leve. Gruppa «Springflo» spilte norske og amerikanske ballader på Trældal samfunnshus.
Foto: 28. februar 2015, Nikon D700, F2,8, 1/40 sek, 86 mm, ISO 5000.

 

Jeg dokumenterer altså nåtiden, med tanke på fremtiden.

Samtidig forsøker jeg å ta bilder på en slik måte at de også forsøksvis bør være estetiske og gode å se på, og kunne benyttes i ulike sammenhenger også i nåtid.

I ny og ne brenner jeg noen av disse bildene over på en DVD, og rusler ned til Museum Nord med bildene – med tanke på at de her kan få et langt og trygt liv.

Onkel Politi: I noen land smiler ikke politiet, og folk tør forresten heller ikke å smile til dem. Vi må forsøke å beholde troen og vissheten på at det offentlige i all hovedsak vil oss vel. Det gjelder også lovens håndhevere. 17. mai-toget har kommet til Dronningens gate. Det er stas å gå først i toget og leie en «årntli’ politi». Det er også herlig å se han bak, som nå kanskje har vokst inn i dressen sin.
Foto: 17. mai 2015, Fujifilm X-E2, f:7,1, 1/500 sek, 85 mm, ISO 1250.

 

Så kommer det uunngåelige spørsmålet:
Kan dette være nødvendig?  Alle fotograferer jo i dag.

Det er korrekt at det aldri i historien har vært tatt flere bilder enn i vår tid. Men de aller fleste bilder er tatt for å kunne konsumeres i øyeblikket – som bilder i en Snapchat eller Facebook-melding, kanskje vises sommerens ferietur kun på TVen under familiejuleselskapet. Og jeg sier ikke at det er noe galt i det. Det er bare en annen måte å bruke bilder på enn tidligere. De gamle gode fotoalbumene som var ment å vare livet ut, og vel så det, er ikke lenger tilstede samme grad som før i moderne norske hjem.

Og resultatet: Etter noen år ligger millioner av bilder innelåst og fanget i avlagte mobiltelefoner eller i gamle PCer som støver ned på loftet.

Dette er grunnen til at noen særinger – som meg – ikke bare fotograferer for nuet, men også med tanke på fremtiden.

Less is more: Du ser litt av den skjeve fasaden på daværende Ricahotellet, toppen av Fagernesfjellet, TV-masta i lavt sollys og en skalk av månen. Man trenger ikke vise alt for å fortelle ei historie.
Foto: 28. januar 2012. Nikon D300, f:5,6, 200 mm (35mm-ekv 300 mm), ISO320.

Reklame

Skal det være noe mer før vi stenger?

For noen år siden stengte kommunen jeg bor i en lang og dyster gangtunnel mellom to bydeler. Siste dag den var åpen sørget jeg for å ta bilder inn i tunnelen. Som du kanskje har gjettet: Denne bloggartikkelen handler om å ta vare på historien.

De som har fulgt med noen tid vet at jeg nok er i overkant interessert i fotohistorie. Når et område skal saneres, når ei bru skal bygges, når første båt legger til ei ny kai – da forsøker jeg å ha tid til å være der og ta bilder. Bildene legges inni mitt fotoarkiv på nett, slik at den som vil kan kjøpe bilder. Men for en stor del handler det om å ta bilder for historien. Jeg legger inn relevant informasjon i Capture-feltet i bildefila. I tillegg er det selvsagt også viktig å få med all relevant info om fotograf og copyright og den slags. I ny og ne brenner jeg en DVD, og gir denne til mitt lokale museum. Med dette kompletteres en fra før av solid historisk bildesamling.
Dette kan du også gjøre.

Ikke bare de store hendelsene
Det er åpenbart at det må ryddes plass for De Store Hendelsene i historien. Da tas det også en god del bilder, ikke minst fra media. Men jeg er opptatt av at vi ikke må glemme å dokumenter det mest hverdagslige: Gatekjøkkenet, skolen, arbeidsplassene, slalombakken, fotballtreningen for jenter 10 år, treningen i svømmehallen, siste dag en butikk er åpen, et gammelt hus før det rives – eller en grafitti i en tunnel før den lukkes for godt.

Og så sørge for at bildene havner et sted der noen har interesse for og mulighet til å ta vare på dem slik at de får evig liv.

Litt fakta: Tunnelen mellom to bydeler ble etablert som snarvei for gående under enorme dunger med jernmalm, og den ble raskt tatt i bruk som bomberom under andre verdenskrig. Under den kalde krigen ble tunnelen oppdatert til atomsikkert område. Så kom Glasnost. Bruken ble også redusert etter at «alle» fikk bil. I forbindelse med ombygging av lagerområdet ble tunnelen stengt.

Ta vare på historiske bilder – på en god nok måte

Ut fra aktivitet i medier og på Facebook, kan det se ut som om interessen for historiske bilder er stor. Mange digitaliserer (skanner) gamle bilder fra egne samlinger eller album og legger dem ut på nett for å få kommentarer og informasjon om bildene. Det er flott. Men hva skjer med bildene etterpå, og hva skjer med alle verdifulle opplysninger som kommer til bildene? Det er viktig at opplysninger blir tatt vare på, renskrevet og systematisert, ellers er informasjonen borte om få år.
(Teksten fortsetter under bildet).

Bildetekst: Skiløpertog Bjørnfjell 1985. Høy rød-anorakk-faktor. Dette 35-mm-diaset er digitalisert i en Epson 4870  planskanner med diastopp. (Alle bilder: Harald Harnang, www.infoto.no)

I denne sammenhengen konsentrerer jeg meg imidlertid om bildene.
Det tar nesten like lang tid å skanne et bilde som har verdi for ettertiden, enn et som bare akkurat er godt nok til f.eks. Facebook. Muligens kan det også koste litt mer i form av bedre utstyr.

Kjøp en god skanner
Hvis du har interesse av å ta vare på gamle bilder og historiene rundt dem, så anbefaler jeg at du skaffer deg en god nok skanner. Du får i dag en bra skanner for et par tusenlapper. Epson-skannere ansees av mange å være «småkonge på haugen», men Canon har også noen bra. Ta utgangspunkt i dine behov. Sjekk gjerne diskusjonsforumer, for eksempel på nettstedet foto.no eller søk på Google etter info. Begge deler kan være smart.
Har du dias finnes det mange planskannere som også skanner dias. Det er ikke den optimale løsningen, men det er som regel godt nok – og mye bedre enn ingenting.

Med en god skanner kan du nå skanne dine bilder raskt og effektivt, og med ei oppløsning som gjør at bildene både har innholdsmessig og nok teknisk verdi for ettertiden. Interessante bilder kan du kan brenne på en DVD – inklusive faktaopplysninger. Bildene vil kunne være interessant for resten av familien og andre. Men du kan også sende et utvalg bilder til et museum som er interessert i gamle bilder. Tipper ditt lokale museum eller et fylkesmuseum vil være svært interessert i å motta bilder med god kvalitet og relevant bildeinformasjon. Da har du gjort en viktig og samfunnsnyttig oppgave for etterslekten.
(Teksten fortsetter under bildet).
Bildetekst: Flyfoto av deler av Narvik ca 1989. Dette bildet er skannet fra et 6×7 cm dias i en Epson 4870 planskanner.

300 dpi/A4-format
Hva er så god nok oppløsning? Det er ikke mer hokuspokus enn at bildene blir skannet i 300 dpi oppløsning og med lengste side 30 cm. Og aller helst i tiff-format, selv om jpg i maks kvalitet også er greit. Normalt kan man sette dette inn i dialogboksene før skanning, men hvis du ikke har noen slik mulighet, så kan de fleste skannere skalere opp bilder. Med andre ord: Har du et bilde som er 10×15 cm, så skanner du det på 200 % (og selvsagt med 300 dpi oppløsning). 200 % av 15 cm = 30 cm. Og tilsvarende, har du et lite bilde på f eks 7,5 cm lengste side, så skanner du på 400 %.

300 dpi er «trykke-kvalitet». Det betyr at du med ei slik bildefil kan man trykke bildet i ei A4-format-bok med topp kvalitet. Da har du ei fil som kan benyttes for ettertiden. Jeg ser at mange som skanner bilder bruker skjerm-oppløsning, som for en PC er 72 dpi. Ei slik bildefil vil normalt være ubrukelig for alt annet enn å vises på en PC-skjerm.

Store bildefiler – billige harddisker
Ulempen med et digitalisert bilde på 30 cm og 300 dpi er at bildefilene blir store. Ei tiff-fil i sorthvitt blir ofte opp mot 20 Mb, mens ei fargefil kan bli rundt 35 Mb. Det nest beste er å lage fila i jpg-format, og da krymper filstørrelsen ganske mye. Men på den andre siden: Du får en ekstern harddisk på 1 Terrebyte for rundt tusenlappen i dag!

Så langt har dette vært fremstilt som ganske enkelt (med unntak av litt prosentregning). Men skanning kan gjøres litt mer nøyaktig og ganske mye mer komplisert. For flere år siden laget jeg en bruksanvisning for skanning til Fotosamlingas Venner i Narvik. Denne bruksanvisningen er noen år gammel, men i hovedsak er den like aktuell. Den eneste forskjellen er muligens at høykvalitets skjermer og kalibreringsutstyr har blitt mye enklere, bedre og rimeligere. Skannerne har stort sett holdt seg i pris, men du får nå mye mer for pengene. Du trenger ikke lese alt i denne bruksanvisningen, men bare plukke ut akkurat det lille du trenger. Du kan laste ned bruksanvisningen her: Bruksanv_bildescann

Du kan lese mer om FV her, og se bilder som er lagt ut til kommentarer her.

Stadig nytt:
Oktober 2012: Jeg er gjort oppmerksom på en mulig løsning for deg som har mange dias og som ønsker å få gjort dette litt raskere. Sjekk Reflecta 6000. Denne ser ut som en «dias-fremviser», men er altså en skanner som tar mange flere dias i hver omgang. Jeg kan ikke si noe om bildekvaliteten, og ut fra søk på nett er ikke alle like fornøyde med bruker-manualen, men det betyr ikke at ikke apparatet kan være en OK løsning. Kanskje kan du unngå de samme problemene som Enzo Contini ved å lese hans råd på bloggen hans.

Mars 2013: Det kommer stadig nye (og bedre/enklere?) utstyr på markedet. Sist ute nå er Reflecta x8, som har fått en del oppmerksomhet -allerede før utstyret er lansert i Norge. Jeg tar det som et tegn på at det er en betydelig interesse for å digitalisere gamle bildesamlinger.  Denne ser OK ut, men personlig ville jeg ventet litt til jeg kunne lese noen gode brukererfaringer.

Desember 2017: Her er en artikkel om hvordan du kan digitalisere sorthvitt negativer ved å reprofotografere med et digitalt kamera.

OBS: Se også min artikkel om hvilke krav som stilles til bilder som skal brukes i trykksaker.

Bildetekst: Trekkspilleren Art van Damm jazzer sammen med blant andre Torgeir Stubø på Grand. Bildet er skannet fra en sorthvittkopi i en Epson 4870 planskanner.