Historiske vinterdager i mørketiden

Jeg er så heldig at vi har et museum med en stor og verdifull bildesamling, og at fotografi er en viktig del av museets engasjement.

Det betyr blant annet at også mine eldre bilder, men også de som tas i dag, inngår i denne samlingen. De tas vare på for bruk både i nåtid og i fremtid. Dette betyr igjen at jeg nå i stor grad tar bilder «i evighetens perspektiv».

Jeg forsøker med andre ord å se for meg hvordan ulike forhold kan bli seende ut eller være endret i årene som kommer, og så dokumentere hvordan det faktisk var i 2019 – på samme måte som vi i dag kan hente utrolig mye informasjon ut av bilder tatt «i gamle dager».

En eldre gård er revet her og pr dato er alle bygninger og all masse fjernet. Også her kommer et leilighetskompleks.

Hvordan så husene ut, gatene, folk…? Hvordan pyntet vi husene utvendig og innvendig til jul? Hvordan ryddet vi snø (hvis det finnes snø om 50 år)? Hvordan så bilene ut? Eller hvordan så en liten by langt nord i landet ut når snøen lavet ned og det blåste noen sekundmeter fra sørvest.

Rekkehus julepyntet. til gangs. Mørketid. Foto: 8. desember 2019.

Problemet er ofte å tenke seg det nesten utenkelige, og så forsøke å ha tatt det bildet den dagen da noen etterspør det en gang i fremtiden. Det kan være det spektakulære. Men det kan like gjerne være noe så hverdagslig at vi knapt ser det i dag. Som for eksempel en vinterdag i desember.

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Her ser du noen få bilder fra de siste dagers fotovandring, i litt snøfokk og i mørketid.

Det lyser i vinduene til Narvik rådhus, og utenfor er julegrana tent. Narviks gamle byvåpen pryder veggen – ennå så lenge ettersom kommunen får nytt 1. januar 2020 pga kommunesammenslåing.

Her er det både julepyntede gater og kommunens flotte juletre, klassisk plassert foran rådhuset.

Og med det passer det jo samtidig å ønske en riktig God Jul til alle som følger med på denne bloggen 🙂

Litt teknikk: Alle bildene her er tatt med Fuji X-E3 eller Fuji X-T2, litt ulike linser: 10-24 mm, 23 mm, 18-55 mm og muligens også 55-200 mm. Alt Fujinon. Fotografert med blenderforvalg og Auto-ISO. Som regel auto hvitbalanse (WB). Alle bilder behandlet i Lightroom.

Bildene fra i dag som får verdi i morgen

Nylig har jeg hatt fotoutstilling. Må huske på å føre den opp på CV-en min: Første separatutstilling ever. 12 verk (!) hang pent oppstilt på Museum Nord – Narvik 🙂

En gang i året inviterer museet en fotograf i en serie kalt «Ferske fotografier» – dette i motsetning til de tusenvis av eldre fotografier som museet rår over.

Stor rugg: Vi som daglig ser malmbåter på havna blir nok blir nok litt «fartsblind»: Vi ser ikke lenger hvor enorme disse skipene er. Falcon Confidence, som her laster ved «Northland-kaia» på Fagernes, er nesten 300×50 meter, dvs. tre fotballbaner etter hverandre. Her er et av bildene hvor vi kan få en fornemmelse av størrelse. Legg merke til minibussen på kaia.
Foto: 19. mai 2014, Nikon D700, f:7,1, 1/2000 sek, 155 mm, ISO 400.

Her har det vært alt fra kunstfotografer til dyktige amatører, og motivvalg fra bølger mot strand til fjelltopper og dystre «indre landskap». I det hele tatt.

Men så kom altså jeg med mine bilder. Det er i all hovedsak dokumentarbilder, tatt både med tanke på bruk i nåtid, men ikke minst med tanke på at de kanskje en vakker dag kan ha historisk verdi.

Nedenfor her er utdrag av den talen jeg holdt ved åpningen. Her får vite hvorfor jeg alltid har kamera med meg og hvorfor jeg fotograferer som jeg gjør.

(Som vanlig kan du se bildene i maks størrelse ved å klikke på dem. Du kommer tilbake til bloggen igjen ved å klikke på returpila øverst i venstre hjørne av nettleseren din)

Narvik Lufthavn, Framnes: 1. april 2017 legges Narvik lufthavn etter planen ned for godt etter 42 års drift. Her kommer ny aktivitet. Bybildet vil forandres. Om noen år fra nå er det greit å vite at denne historien er dokumentert, for slik så det faktisk ut den gang en Bombardier Dash-8 100 turbopropell tok av og satte nesa mot Bodø.
Foto: 2. september 2015, Nikon D700, f:5, 1/1000 sek, ISO 400.

 

Dagen i dag er historie i morgen. Hvis vi ikke sørger for å fotografere nåtiden – så har vi ikke noe å vise frem i årene som kommer.

Dette er på mange måter min drivkraft i dette evigvarende og spennende dokumentasjonsprosjektet.

Jeg har i mange år vært interessert i historiske bilder, og er takknemlig for at noen fotografer for mange, mange år siden tok med sine store og tunge kameraer ut av studioene sine og fotograferte livet i Rombaksbotn, den første bilen, malmkaia, 17. maitoget, osv. Uten disse bildene ville historien vært så utrolig mye fattigere.

Nostalgi: Kort tid før «Nordstjernen» i Kongens gate ble avviklet, fikk jeg anledning til å fotografere alt interiør. Her er salongen. Nå er slitte gulvtepper og asiatpanel revet, og hele hotellet skal ombygges. Det er en tid for alt. Men bildene lever.
Foto: 7. mai 2013. Nikon D700, f:6,3, 1/6 sek, 12 mm, ISO400.

Disse fotografene er mine inspirasjonskilder. Målet mitt er å gjøre en liten innsats slik at noen en gang i fremtiden kan se hvordan deler av kommunen så ut «i våre dager», hvordan man bygget Hålogalandsbrua, hvordan gatebildet var, hvilke varer man kunne kjøpe i en dagligvarebutikk, hvordan et bilverksted så ut i 2016, osv.

Hytta i Beisfjord: For om lag 100 år siden fikk mange grupper arbeidstakere ferie. Hyttebyggingen skjøt fart i Norge. Til å begynne med var dette små og enkle krypinn, kanskje i sykkel-avstand fra hjemmet. Denne hytta ligger ved Lillevannet i Beisfjord og representerer nok en tid, lenge før det var vanlig med bilvei helt frem til ei stor og romslig hytte, med innlagt el og vann, og med minst like god standard som hjemme.
Foto: 24. september 2015, Nikon D700, f:3,5, 1/800 sek, 155 mm.

Det er en spennende oppgave å forsøke å ta relevante bilder for fremtiden.

Noe sier seg selv: Bybildet endres ved at hus forsvinner og nye bygges. Oppe i Fagernesfjellet kommer en ny bydel. På Øyjord kan vi regne med at mange av hyttene om noen år vil være erstattet med moderne boliger. Bjerkvik er i endring. På bygda legges gårder ned – og hva komme i stedet?

Enda mindre forutsigbart er teknologiske, sosiale og økonomiske endringer. Det er som kjent vanskelig å spå om fremtiden, men det er en interessant øvelse som ofte ligger i bunn for valg av fototemaer og fotoobjekter.

Musikk på lokalet: I en verden full av digitalt underholdningstilbud er det fantastisk at den folkelige kulturen kan blomstre og leve. Gruppa «Springflo» spilte norske og amerikanske ballader på Trældal samfunnshus.
Foto: 28. februar 2015, Nikon D700, F2,8, 1/40 sek, 86 mm, ISO 5000.

 

Jeg dokumenterer altså nåtiden, med tanke på fremtiden.

Samtidig forsøker jeg å ta bilder på en slik måte at de også forsøksvis bør være estetiske og gode å se på, og kunne benyttes i ulike sammenhenger også i nåtid.

I ny og ne brenner jeg noen av disse bildene over på en DVD, og rusler ned til Museum Nord med bildene – med tanke på at de her kan få et langt og trygt liv.

Onkel Politi: I noen land smiler ikke politiet, og folk tør forresten heller ikke å smile til dem. Vi må forsøke å beholde troen og vissheten på at det offentlige i all hovedsak vil oss vel. Det gjelder også lovens håndhevere. 17. mai-toget har kommet til Dronningens gate. Det er stas å gå først i toget og leie en «årntli’ politi». Det er også herlig å se han bak, som nå kanskje har vokst inn i dressen sin.
Foto: 17. mai 2015, Fujifilm X-E2, f:7,1, 1/500 sek, 85 mm, ISO 1250.

 

Så kommer det uunngåelige spørsmålet:
Kan dette være nødvendig?  Alle fotograferer jo i dag.

Det er korrekt at det aldri i historien har vært tatt flere bilder enn i vår tid. Men de aller fleste bilder er tatt for å kunne konsumeres i øyeblikket – som bilder i en Snapchat eller Facebook-melding, kanskje vises sommerens ferietur kun på TVen under familiejuleselskapet. Og jeg sier ikke at det er noe galt i det. Det er bare en annen måte å bruke bilder på enn tidligere. De gamle gode fotoalbumene som var ment å vare livet ut, og vel så det, er ikke lenger tilstede samme grad som før i moderne norske hjem.

Og resultatet: Etter noen år ligger millioner av bilder innelåst og fanget i avlagte mobiltelefoner eller i gamle PCer som støver ned på loftet.

Dette er grunnen til at noen særinger – som meg – ikke bare fotograferer for nuet, men også med tanke på fremtiden.

Less is more: Du ser litt av den skjeve fasaden på daværende Ricahotellet, toppen av Fagernesfjellet, TV-masta i lavt sollys og en skalk av månen. Man trenger ikke vise alt for å fortelle ei historie.
Foto: 28. januar 2012. Nikon D300, f:5,6, 200 mm (35mm-ekv 300 mm), ISO320.

Dokumentasjonsfotografering

150228_konsert_186

En av de fotouttrykksformene jeg setter mest pris på er fotodokumentasjon. Det vil si: beskrive fotografisk hvordan en hendelse var – sett med mine øyne, ofte med bruk av flere bilder.

Det er ikke noe hokuspokus. Det handler selvsagt om å få med seg de store og viktige hendelsene. Men jeg mener det også handler om å ta vare på de små detaljene – de som gjør totalinntrykket komplett. I tillegg forsøker jeg å komponere hvert delbilde så perfekt som mulig. Og aller best liker jeg bilder som inneholder flere historier samtidig.150228_konsert_174-X2

Bildetekst: Visegruppa Springflo. Det obligatoriske bildet. Her med 70-200 fra bakerst i lokalet. Jeg brukte nok minst 50 bilder på å få ett der alt stemte.

Nylig var jeg på en konsert på et grendehus. Bak det hele sto noen ivrige sjeler som har blåst liv i et grendelag, pusset opp det gamle grendehuset og forsøker å skape noe nytt i bygda gjennom å arrangere en kulturkafé med jevne mellomrom.  De hadde denne lørdagen invitert en visegruppe som bidro med nordnorske og amerikanske ballader: 50 kroner i inngangsbillett og solide kakestykker til 30 kroner. Musikken spilte uten honorar, og når alle jobber og baker gratis, blir det ren netto.150228_konsert_009-1366x682

Bildetekst: Stort veggteppe a la «elg i solnedgang» med farget pære er en hit. Det er slike detaljer som fungerer som krydder i retten.

Det var flere grunner til at jeg spanderte to timer, en kopp kaffe (med påfyll) og en kake en lørdag formiddag på et grendehus. Men virkelig moro var det, både når jeg hygget meg med god musikk og etterpå når jeg hygget meg med å redigere bildene i Lightroom. I tillegg var dette så fotografisk spennende og interessant at jeg vil anbefale deg å se nøye etter i lokalavisen din under «helgens aktiviteter», og så velge deg et slikt arrangement som fotoprosjekt.150228_konsert_077-X2

Bildetekst: Plakaten på veggen og de på scenen gir etter min mening en dobbel verdi samlet.

Jeg spurte lederen av gruppa om å få ta bilder, og det var som ventet No Limit. Du får sikkert samme svar. Og etterpå er det en selvfølge at du deler de bildene du har tatt med både grendelaget og musikerne. Gratis, mot at de ikke glemmer å skrive på hvem som er fotograf."Kulturkafé på Trældal Samfunnshus 28. februar 2015"

Bildetekst: Ta vare på slike bilder, også. De gir ofte mye verdifull informasjon i etterkant.

Så passer du selvsagt på å skrive inn metadata om både tid, sted, navn, og omstendighet i bildefilene – og så kan du jo brenne en DVD og la ditt museum få denne plata. Om 25 år fra nå er det sikkert noen som vil undre seg skakk når de ser at man hadde levende mennesker på scenen tilbake i 2015.150228_konsert_020-X2

Bildetekst: Litt personinstruksjon er lov, altså å be noen komme frem til luka og å flytte på folk, uten at bildet blir mindre ekte av den grunn. Men all slik instruksjon med måte.

Tekniske data: Nikon D700 (fullformatkamera), frihånd, ingen blits, 14-24 mm Sigma, 18-55 Nikon f:2,8, 70-200 Nikon  VR f:2,8. ISO stort sett 5000, hvitbalanse Auto, Program-styring der jeg oftest kjørte på full blender for å fryse bevegelsene.

Plassering er viktig. Jeg liker å sette meg et stykke bak og på et sted der jeg nokså umerket kan fotografere med tele over tilhørerne, og nå og da putte på en normalzoom eller en kraftigere vidvinkel og gå frem og ta nærbilder. Men det er en balansegang der du ønsker å få best mulig bilder uten å ødelegge stemningen for publikum. Hvis du får det til, be gjerne musikerne å si fra om at det vil bli fotografert. Man blir ofte mer velvillig når man er innstilt på slikt.

Det var ganske mørkt inne på scenen. Da jeg forsøkte å ta noen bilder for en av vokalistene med hennes Nikon D5200 fungerte det ikke. Selv med maks ISO og maks blender ble bildene uskarpe på grunn av for lang lukkertid.

Du kan se bildene i fullt format hvis du klikker på dem. Du kommer tilbake til bloggen ved å klikke på retur-pila øverst i venstre hjørne i nettleseren din.

Foto-dokumentasjon av brubygging

I 2017 skal Norges nest lengste hengebru tas i bruk like nord for Narvik. Denne brua har jeg planlagt å fotografere med visse mellomrom. Ren dokumentasjon, med andre ord. Men i tillegg skader det jo ikke akkurat å se etter det estetiske. Uansett: Om noen år vil disse bildene av brua ha historisk interesse."Hålogalandsbrua, søndre side, Ornes, kl 1900 fredag 3. oktober 2014."

Hålogalandsbrua vil bli 1533 meter lang. Bare Hardangerbrua er noen meter lengre.  I tillegg skal Vegvesenet bygge diverse tunneler samt tilførselsveier. Et stort prosjekt, som man forstår.

Jeg startet å ta bilder før arbeidene var kommet skikkelig i gang. Så ble det en runde da hyttene som lå i bru og vei-traseen måtte fjernes. Og så noen bilder med ujevne mellomrom da arbeidet kom i gang for alvor sommeren/høsten 2014.

Siste bilde ble tatt for noen dager siden, i begynnelsen av oktober 2014. Jeg kom nok frem litt for seint til å få en perfekt himmel, men heldigvis var det fortsatt litt blått i himmelen. Det er viktig å ta slike bilder i skumringen, slik at ikke bakgrunnen blir helt svart. De fargerike stålforskalingene som stikker ut i lufta er i seg selv spektakulære. Jeg antar at det blir enda mer spektakulært etter hvert.

Bildet er tatt med et Nikon D700 og med en 12-24 sigma på f:11 og med ca. 15 sek. eksponeringstid. Ved hjemkomst så jeg at det var belegg på linsa, muligens litt sjøsprøyt. Det var relativt tydelig å se på bildene. Her var mange små og store flekker, så det ble litt kloning for å få det så bra som mulig. Denne linsa har et kuleformet frontelement så her er det ikke plass til filtre. Dermed ble det å spraye litt brillerens og la det stå til. Jeg tror knapt jeg har pusset rett på et frontelement på noen ti-år fordi jeg alltid har UV-filtre foran mine linser. Nervepirrende greier, men forhåpentligvis gikk det bra.

Jeg spent på om linsa nå skarpere bilder og fremfor alt med mindre «flekker og støy» nå som den er renset.

Hva jeg skal bruke bildene til? Hvis noen etterspør dem, er de til salgs. Ut over dette skal bildene brennes på DVDer etter hvert, og overlates til bildesamlingen i mitt lokale museum, der de forhåpentligvis får evig liv. Dette er altså et prosjekt jeg ikke regner med å bli rik på – i det minste på denne siden av det hinsidige.

Har du noen slike prosjekter du kan dokumentere? Husk at det som er hverdag i dag er historie i morgen.

Forsøk å foto-dokumentere hverdagshendelser

I løpet av de siste få ti-årene har handelsvirksomheten i de fleste norske byer endret seg dramatisk. De små forretningene er i hovedsak borte. I stedet har vi fått kjøpesentra. Her kommer 10.000-kroners-spørsmålet: Hvor mange bilder tror du finnes fra disse småbutikkene? Jeg tror du tipper svaret.

vaksine

Javel, gjort er gjort, og spist er spist. Så er det ikke noe å gjøre med det. Smilende damer bak disker og med hyller fulle av knapper og glidelåser – de er borte og ingenting ble dokumentert. Eller: Kan vi lære litt av det som skjedde og gjøre det beste ut av situasjonen i dag? Mitt råd: Start nå!

Kamera med overalt
Som enhver fotograf føler jeg meg naken uten et kamera. Om det ikke dingler over skuldra, så har jeg i det minste ett i lomma eller i veska. Og jeg har et kamera med meg nesten over alt. De bildene du ser her er ett eksempel på dette: Vi skulle reise til India og hele familien trengte påfyll av diverse vaksiner. Jeg tok med min Nikon D300 med en 10-20 vidvinkel til helsestasjonen. Selvsagt spør man pent. Og min erfaring er at man nesten uten unntak får positive svar. Selvsagt også hos helsesøster Gun.

Både-og
Jeg vil tro at du også vil klare å kombinere bra bilder med å være en støttende pappa både før, under og etter nålestikket. Det ble en spennende serie bilder, som både fant sin plass i familiealbumet og som siden ble brent på en samle-DVD for arkivering i vårt museum. Kjekt å kunne ta frem om 50 år: «Tenke seg til – slik tok man vaksine i 2012». Og – det er nesten det morsomste med det hele: Svært ofte opplever jeg at personer i ulike yrkesgrupper ikke har ett eneste brukbart bilde av seg selv på jobb. Gun er pensjonist nå, og de bildene du ser her er om lag de eneste hun har av seg selv i en jobbsituasjon etter et langt yrkesliv (selvsagt sender man et utvalg bildefiler på epost til den som blir fotografert).

Mange muligheter
Jeg har tatt bilder hos tannlegen min, på bilverkstedet jeg bruker, i røntgen, på legebesøk, i vårt nær-supermarked, osv. På bilverkstedet fotograferte jeg alt fra salgsavdelingen til oppstilte nybiler og bruktbiler, og til biler som ble skrudd på. I Lightroom er det svært eenkelt å legge inn en passe lang låt i MP3-format, og så lage et lite lysbildeshow med overtoning og musikk i et format som lar seg spille av på alle PCer. Jeg ga en slik bilde/musikk-DVD til sjefen, og ba ham ta det frem på julebordet om fem eller ti år. Og jeg garanterte suksess!

Du får sjelden nei
Nå vil jeg tro at en del vegrer seg for å spørre om lov til å fotografere, og kanskje noen til og med synes det er flaut. Etter mange år som fotojournalist har nok jeg mistet en del hemninger i forhold til å spørre om både det ene og det andre. Men mot deg opp, ta med kamera, spør (selvsagt får du et ja), knips – så bidrar du til å ta vare på et stykke kulturhistorie du også.

Bildetekst: Bildeserien viser hele prosedyren fra ankomst og personalia-sjekk, til litt diskret opptrekk av sprøyte, så selve stikket (kamera i høyre hånd og venstre hånd til trøst), så drikkevaksine etterpå, litt hyggeprat og til sist de obligatoriske 20 minuttene på venteværelset før man får gå.

Ta bilder uten at noen oppdager deg

Av og til vil du nok ønske å kunne ta bilder på en så diskret måte som mulig, helst uten at noen oppdager deg. Hvis du vil ta kvalitetsmessig gode bilder så ubemerket som mulig, foreslår jeg et lite kompaktkamera med større bildebrikke enn standard og med en brukbar gjennomsnittssøker. Jeg sier dette ut fra egen nykjøpt (og faktisk ikke spesielt dyrekjøpt) erfaring.121202_0011_HH

Bildetekst: Fotografering uten en lyd og uten blits. Prøver på Folkets Hus.

Nylig leste jeg en artikkel i et fotomagasin som omtaler den samme problemstillingen. Her bruker en svensk fotograf et lite Panasonic GX1 med et såkalt «pannekakeobjektiv» (20 mm f:1,7) for å dokumentere livet i undergrunnen i New York.

Blir tatt for turist
Poenget hennes er det samme som jeg har erfart: Det er ikke det mest populære å dra frem et stort systemkamera og peke på mennesker på undergrunnen, på butikken, i gata eller tilsvarende omgivelser. Da er man på en måte «proff» og da reises med en gang spørsmålet hva man skal bruke bildene til. Et lite og unnselig kamera blir ofte ikke oppdaget i det hele tatt, og uansett signaliserer det i langt større grad at man er knipser bilder til eget fotoalbum. Og er man ute i verden, så blir man normalt tatt for turist.121202_0026_lysmesse

Bildetekst: Større bildebrikke og lyssterkt objektiv tillater fotografering under nokså ekstreme forhold, som her da eneste belysning var stearinlys. Fuji X10: ISO 800, f:2,0, 1/4 sek, frihånd.

Viktig med gjennomsnittsøker
Vår svenske fotograf har valgt en grei men ikke helt billig kombinasjon. For hennes utstyr må du regne med å betale ca. 7.-8.000 kroner. Panasonic ‘en har heller ikke gjennomsnittssøker. Det anser jeg som et stort drawback. Jeg opplever en frydefull diskresjon ved å ha kamera tett opp til øyet i stedet for å balansere det på strak arm for å se på LCD-displayet bak. Det er som å vifte med et flagg: «Hei, se på meg, nå tar jeg bilder»!

Det finnes en del kameraer i dette sjiktet som kan være aktuelle. De fleste kjente kamera-produsentene har kameraer i det vi muligens får lov til å kalle «Leica-klassen». De er mer eller mindre slik jeg ønsker meg dem. Prisen varierer fra høyst brukbare kameraer til ca. 4.500 kroner og til godt over 50.000 kr.

X10
Selv kjøpte jeg nylig et lite Fujifilm FinePix X10 som i hovedsak har alt det jeg trenger, og faktisk til en svært trivelig pris. X10 har noe større bildebrikke enn de små kompaktene (selv om jeg gjerne skulle hatt den enda større bildebrikke), en akseptabel gjennomsnittssøker (dessverre uten eksponerings- eller fokus-informasjon) og et ganske lyssterkt zoom-objektiv.121031_0014_malmb

For proffer
Selve kameraet har så mange innstillingsmuligheter at man nok egentlig bør være en erfaren fotograf og i overkant foto-interessert for å utnytte det fulle potensialet i kameraet. Videre må man ikke ha bruksanvisnings-aversjon. Her er syv ulike forhåndsinnstillinger man enkelt kan velge mellom bare ved å vri en knapp på oversiden: I praksis tre egendefinerte innstillinger og fire programmerte. Med litt erfaring og øvelse kan man få dette kameraet til å oppføre seg svært nært det man til enhver tid ønsker seg, og kameraet er fullpakket av intelligent logikk. En liten detalj som er nyttig i denne settingen: Ved å trykke én knapp og holde den inne et par sekunder, settes kamera over i «stillemodus»: Man fotograferer fullstendig lydløst. Samtidig kobles blitsen ut. Snedige saker som lar deg fotografere så diskret som mulig.121206_Askpt-2_024

Lyssterk linse
For den svenske undergrunns-fotografen var det avgjørende å kunne fotografere under dårlige lysforhold. Med et lyssterkt objektiv er man et stykke på vei. Men en større bildebrikke er man kommet ytterligere et stykke videre, fordi det – sammen med en god prosessor – normalt betyr mindre bildestøy, og dermed mye mindre etterarbeid med bildene.

Ikoner
I historisk sammenheng er det neppe uten grunn av at mange av dokumentar-ikonene i etterkrigstiden fotograferte med Leica. Noen av dem var eksperter på å forsvinne i massen, være så usynlig som mulig – men levere topp bilder.  Her kan du se bilder til én av disse fotografene – kanskje den mest berømte: Henri Cartier Bresson.

Instagram-effekten
Og bare for å ha sagt det: Det kan være en del betenkeligheter med å avfotografere mennesker uten at de er klar over det. Dette er et aspekt man bør være oppmerksom på. Det kan imidlertid se ut som om vi i et stadig mer transparent mediesamfunn der «alle» legger ut bilder og informasjon om både dette og hint, har blitt noe rausere i forhold til personvern og kravet om å eie sitt eget ansikt. Det synes som om fenomener som Facebook og Instagram har medført at det i rimelig grad ansees greit å fotografisk gjengi også enkeltpersoner uten deres samtykke, så lenge de ikke fremstilles på en negativ måte.

 ****

entusiastkameraer copy

Det amerikanske nettstedet dpreview har sammenstilt et antall kameraer i det man gjerne kaller entusiastklassen. Hvis du er på utkikk etter et kamera, så kan du plukke noen poenger her i forhold til valg ut fra dine viktigste behov.

Nettstedet foto.no har hatt et par interessante artikler om to av disse kameraene: Canon G1X og Fujifilm X10.