Enkelte ganger kan bilder få en betydning langt ut over det forventede. Dette er et slikt eksempel.
Jeg kom hjem etter en fotojobb, og parkerte. På setet lå kamerabagen med ymse linser og utstyr, og ved siden av lå mitt Fujifilm X-E3 med en 18-55 normalzoom. Som alltid er skuddklar.
Rundt svingen kom «søppelbilen»: En glinsende ren og grønn bil, og bak den to renovatører som hentet dunker, hektet på løftemekanismen, fikk tømt innholdet og satte dunkene på plass igjen.
Jeg løftet kamera mot sjåføren og peket bakover. Han rullet ned vinduet og nikket: Vær så god, bare ta bilder.
Jeg vet ikke om renovatørene bak fikk dette med seg, men de smilte som vanlig, og jobbet videre i høyt tempo. Jeg fikk mine bilder, og bilen forsvant rundt hjørnet igjen.
Jeg fotograferte vel på refleks, men så begynner man å tenke litt over situasjonen, altså hvordan mange av oss (kanskje) ser på denne jobben – og mange andre jobber. Eller ikke ser på dem. For det er vel noe man forventer. I dette tilfellet at «søpla bare blir borte» – helt inntil den dagen da noe ikke går etter planen. Som for eksempel i Oslo da kommunen skiftet operatør for en tid siden.
Jeg la ut tre bilder av denne hendelsen på Facebook, og med en kort tekst. Jeg ønsket egentlig bare å formidle at vi nå og da bør tenke over de mange små usynlige «tannhjulene» som må til for at det store samfunns-maskineriet skal gå problemfritt rundt.
Og så traff jeg åpenbart et eller annet, for antall «likes» og kommentarer kom som popcorn i en mikrobølgeovn bare sekunder etter at bilder og tekst var lagt ut. Først etter mange dager ble det roligere. Men fortsatt «popper» det inn en og annen «like»…
I et lite øyeblikk av historien hadde jeg en slags fornemmelse av at de tre bildene faktisk hadde en viss betydning. Kanskje kommer en eller annen nå til å hilse på renovatørene og takke for en fin jobb, eller smile og vinke til postbudet, eller takke sykepleieren som har stukket den ørtende vaksinesprøyta i dag, eller….
infotobloggen 