For litt siden leste jeg en artikkel og så bilder fra en fotograf som hadde en bildeserie der det var de små detaljene i bildet som var prikken over i-en: Lys fra en bil langt borte, den ene personen som vi ser i silhuett på fjellknatt et stykke inn i bildet, båten i horisonten, osv. Altså den type bilder som vi nok ville gitt en «like» på Facebook, og så gått videre – men som takket være den ene lille detaljen løftet bildet opp og over gjennomsnittet. Ofte langt over gjennomsnittet.
Det var bakteppet da jeg nylig fikk sendt et par bilder fra min dyktige fotokompis i sør. Han hadde vært en snartur ute med sitt Fujifilm X-T2. Jeg er ikke så sikker på om han selv syntes bildene var så overvettes, men jeg likte dem svært godt. Spesielt det ene. Det med joggeren.
Er det ikke merkelig hvordan øynene blir sugd til det ene lille elementet – som selvsagt «tilfeldigvis» befinner seg i det gyldne snitt.
Her er det de store hvite snøflatene som fungerer som inngangselement til joggeren. Litt spenning gir det også at han er på vei ut av bildet. Her kunne en bildeanalytiker drodlet mye mer, men jeg stopper der.
De to skiløperne drukner litt mer i forhold til den mørke skogen. Men har det kanskje også noe med antallet å gjøre? Prøv å beskjære bildet slik at den bakerste skiløperen blir borte? Vi er en del av en kultur som sier at spenningen ligger i 1-3-5 osv., aldri 2-4-6. Ren amatørtolking fra min side.
For å konkludere med hensyn på bildene: Dyktige fotografer «ser» motiver, og oppfatter hva som mangler. Så venter de bare et minutt, eller et kvarter eller hva som nå måte kreves, inntil det ene lille elementet er på plass – akkurat der det skal være i bildet. Og da først tar man bildet(ene).
Mange gatefotografer er eksperter på å vente til det rette elementet (én person eller flere) er på plass mot en perfekt bakgrunn. Andre setter gjerne kamera på stativ, og piler frem for å bli med på bildet. Selv har jeg stått usannsynlig lenge og ventet for eksempel på at et antall måker skulle befinne seg i rett posisjon på himmelen.
Til sist litt filosofi: Hvor «sitter nå egentlig detaljene»?
Per Egil Hegge i Aftenposten hadde for flere år siden en liten epistel om dette. Vi hører ofte at «djevelen sitter i detaljene», noe som for eksempel enhver husbygger nok vil si seg enig i. Begrepet kommer fra den tyske filosofen Friedrich Wilhelm Nietzsche (1844-1900). Originalen lyder «Der Teufel steckt im Detail.» Utsagnet tolkes gjerne slik at det er enkelt å bli enig om prinsipper og hovedlinjer, men når enkelthetene skal hamres ut, blir det gjerne verre.
Men, forteller Hegge, se om ikke en annen tysker, arkitekten Ludwig Mies van der Rohe (1886-1969), har sagt det stikk motsatte: «Gud er i detaljene.» Dette kan tolkes slik at dersom detaljene er som de skal, så vil også hele produktet være det.
Det var for øvrig også den samme Mies van der Rohe som sa at «Mindre er mer», altså «Less is more».
En klok fyr, denne van der Rohe. Jeg tipper arkitekten var fotograf på fritiden.
infotobloggen 
Hei; så fint innlegg. Koste meg med det.
Mvh Eva
LikerLiker
Tusen takk. Det er herlig å få skryt av en proff.
LikerLiker