«Less is more» – eller «Gud befinner seg i detaljene»

For litt siden leste jeg en artikkel og så bilder fra en fotograf som hadde en bildeserie der det var de små detaljene i bildet som var prikken over i-en: Lys fra en bil langt borte, den ene personen som vi ser i silhuett på fjellknatt et stykke inn i bildet, båten i horisonten, osv.  Altså den type bilder som vi nok ville gitt en «like» på Facebook, og så gått videre – men som takket være den ene lille detaljen løftet bildet opp og over gjennomsnittet. Ofte langt over gjennomsnittet.

Foto: Jan Arne Emilsen

Det var bakteppet da jeg nylig fikk sendt et par bilder fra min dyktige fotokompis i sør. Han hadde vært en snartur ute med sitt Fujifilm X-T2. Jeg er ikke så sikker på om han selv syntes bildene var så overvettes, men jeg likte dem svært godt. Spesielt det ene. Det med joggeren.

Er det ikke merkelig hvordan øynene blir sugd til det ene lille elementet – som selvsagt «tilfeldigvis» befinner seg i det gyldne snitt.

Her er det de store hvite snøflatene som fungerer som inngangselement til joggeren. Litt spenning gir det også at han er på vei ut av bildet. Her kunne en bildeanalytiker drodlet mye mer, men jeg stopper der.

De to skiløperne drukner litt mer i forhold til den mørke skogen. Men har det kanskje også noe med antallet å gjøre? Prøv å beskjære bildet slik at den bakerste skiløperen blir borte? Vi er en del av en kultur som sier at spenningen ligger i 1-3-5 osv., aldri 2-4-6. Ren amatørtolking fra min side.

Foto: Jan Arne Emilsen

For å konkludere med hensyn på bildene: Dyktige fotografer «ser» motiver, og oppfatter hva som mangler. Så venter de bare et minutt, eller et kvarter eller hva som nå måte kreves, inntil det ene lille elementet er på plass – akkurat der det skal være i bildet. Og da først tar man bildet(ene).

Mange gatefotografer er eksperter på å vente til det rette elementet (én person eller flere) er på plass mot en perfekt bakgrunn. Andre setter gjerne kamera på stativ, og piler frem for å bli med på bildet. Selv har jeg stått usannsynlig lenge og ventet for eksempel på at et antall måker skulle befinne seg i rett posisjon på himmelen.

Til sist litt filosofi: Hvor «sitter nå egentlig detaljene»?

Per Egil Hegge i Aftenposten hadde for flere år siden en liten epistel om dette. Vi hører ofte at «djevelen sitter i detaljene», noe som for eksempel enhver husbygger nok vil si seg enig i. Begrepet kommer fra den tyske filosofen Friedrich Wilhelm Nietzsche (1844-1900). Originalen lyder «Der Teufel steckt im Detail.» Utsagnet tolkes gjerne slik at det er enkelt å bli enig om prinsipper og hovedlinjer, men når enkelthetene skal hamres ut, blir det gjerne verre.

Men, forteller Hegge, se om ikke en annen tysker, arkitekten Ludwig Mies van der Rohe (1886-1969), har sagt det stikk motsatte: «Gud er i detaljene.» Dette kan tolkes slik at dersom detaljene er som de skal, så vil også hele produktet være det.

Det var for øvrig også den samme Mies van der Rohe som sa at «Mindre er mer», altså «Less is more».

En klok fyr, denne van der Rohe. Jeg tipper arkitekten var fotograf på fritiden.

Gi deg selv rammer for fotograferingen

Når du føler at du ikke lengre ser motiver i et kjent miljø: gi deg selv nye, strenge rammer for hva du skal ta bilder av. I det minste i en periode. Det kan eksempelvis være å bruke kun ett objektiv, kun ta panoramabilder eller kun fotografere makro. Du kommer nokså sikkert til å oppleve omgivelsene på en ny og spennende måte. Kanskje får du også noen stilige bilder å pynte veggene dine med.GC4-103 (Artkkelen fortsetter under bildet).

Bildetekst: Hva med å fotografere detaljer i stedet for de store vyene?

For hva gjør man når man oppdager at bildene man tar begynner å ligne urovekkende mye de man tok i fjor. Og året før. Dette kan skje noen og enhver, både i nære omgivelser, og under noe fjernere himmelstrøk. Da er det på tide å tenke nytt.

Kjedelig – etterhvert
Gjennom flere år har jeg vært velsignet med kortere og lengre opphold på sørkysten av Gran Canaria i perioden oktober til februar. Få steder har man bedre garanti for sol, svømming og lange fjellturer på denne tiden av året (selv om klimaendringene også her kan gi våte og vindfulle dager). Kamera har alltid vært med. Trivelige familiebilder er selvsagt obligatorisk. Men etter mange år har jeg nok en følelse av å ha tatt «alle de andre bildene»: Fra blomster og detaljer til de store vyene, solnedgangene og de spesielle fjellene. Jeg har fotografert med alt fra analoge kameraer tidlig på 90-tallet til etter hvert mer avanserte DSLR-kameraer. Mye har havnet i fotoalbumene og litt på veggene. Men etter hvert har mer og mer av de stadig færre bildene blitt liggende på backup-harddisker. Og ingen har strengt tatt savnet dem der de lå.

Kanskje kan det av og til føles slik for noen og enhver, også i andre omgivelser og under andre omstendigheter. Hva gjør man da?
Det er mange muligheter. Et forslag er å gi deg selv nye og klare rammer for fotograferingen.

Bare ei linse
Et klassisk råd er å ta med seg kun én linse når man skal fotografere, det være seg på en fototur i hjemlige omgivelser eller om man nå skal tilbringe noen dager under mer tempererte forhold. På denne måten blir man tvunget til kun å se etter motiver som egner seg for denne linsa. Hvis du er vant til å gå med en superzoom eller ryggsekken full av linser, vil det nok være litt av en overgang. Men prøv. Det er en utrolig god øvelse.

Klassikeren her er å utstyre kamera med det man i gamle dager kalte for et «normalobjektiv», altså tilsvarende ca. 50 mm på et fullformatkamera. Og da helst et noenlunde lyssterkt objektiv, f eks 1,4 eller 1,8. Dette for å kunne fotografere under forhold med lite lys eller eksperimentere med dybdeskarpheten, dvs. å legge hovedmotivet i skarp fokus.

Har du verken fullformatkamera eller en fast 50 mm? Ingen grunn til å fortvile: Sett en bit gaffa-tape over zoomen slik at du får tilnærmet et normalobjektiv (f. eks. på APS-C eller DX-format: ca. 35 mm). Så skrur du kameraet over i A (for Aperture=blenderforvalg) og går ut for å oppleve en ny virkelighet!

Bare ei telelinse
Et annet tips er å bruke kun en passe lang tele. Nå må du lete etter detaljer på en helt annen måte. Her kan du også finne fine mønster i f eks et hagegjerde der du legger fokus på ett punkt, mens det foran og bak blir uskarpt. Eller du trekker sammen elementer som øyet oppfatter å stå langt fra hverandre. Nok en gang: En fin øvelse!

Eller hva med å ta alle bildene helt nede ved gulvet eller på bakkenivå? Eller ovenfra? Eller kun i sorthvitt. Vær kreativ, men prøv å være tro mot idéen din.

Detaljer
Et annet tips er å fotografere kun detaljer, og gjerne gi bildene litt spesialbehandling i Photoshop eller Lightroom. Det var dette jeg satte meg som mål da jeg i slutten av november 2012 igjen var på Gran Canaria. Selvsagt ble det noen andre bilder også. Man bør ikke være fundamentalist: Noen bilder av familie og venner til albumet er alltid hyggelig å ha. Men når jeg tok på meg «fotoblikket» søkte jeg i all hovedsak etter detaljer.

Og tro meg: Det var ikke enkelt. Men jeg oppdaget at bare jeg klarte å sette ned tempoet og senke skuldrene, så kom ofte motivene til meg. Stopp opp. Se deg omkring. Sakte. Observer. Og først etter at du og motivet har funnet hverandre slår du på kameraet.

For første gang på lenge kom jeg hjem med noen bilder som kanskje forteller mer enn de store oversiktsbildene klarer.

Bildetekst: Bildeserien over her er tatt på Gran Canaria i november 2012. Alle bildene er tatt med et Fujifilm Fine Pix X10.

Når proporsjonene og fargene er viktige

Enkelte fotooppdrag kan være litt mer utfordrende enn andre. En kunsthistoriker kontaktet meg forleden: Han skulle fotografere store gjenstander i kirker, både hele gjenstander og detaljer på dem. Det var relativt viktig at både linjene og fargene ble gjengitt korrekt. Og for å si det slik: Han var nok en betydelig mer erfaren kunsthistoriker enn fotograf. Utfordringer i lufta!

Bildetekst: I blandingslys i kirkerom kan det være komplisert å finne rett fargetemperatur-innstiling. Bildet er forøvrig fra Narvik kirke.

Han hadde en Nikon D3100 og ei 18-105 mm Nikon-linse. Pluss trolig godt nok lysutstyr. Greit nok til hverdagsbruk, men litt ugreit når man under noe krevende forhold skal gjengi gjenstander presist, både hva angår form og farge. Etter litt frem og tilbake, endte vi opp med følgende forslag til løsning:

Kamerahus: Helt OK.

Linse: Tvilsomt. Hadde han vært en dreven fotograf ville jeg bedt ham ha noen testbilder og sjekket om den solide puteformen (som jeg regner med er tilstede spesielt i vidvinkel-stilling på en 18-105 mm) lar seg korrigere enten automatisk eller manuelt i et bildebehandlingsprogram som f.eks. Lightroom. Hvertfall i Lightroom som jeg kjenner best kan man legge inn en linse-profil, slik at programmet selv korrigerer for både vignettering og bøyde linjer. Dette er også kurant å gjøre manuelt med stor presisjon. Men ender man opp med mange slike korrigeringer er trolig den beste løsningen å kjøpe ei grei makro-linse, f eks en Micro-Nikkor 40 mm f:2,8, 1:1 (koster ca. 1.800 kroner). Den vil trolig være betydelig mer rett-tegnende. Med fast optikk blir det blir nok mer flytting frem og tilbake, men det er det verd.

Stativ og snorutløser: Et must.

Lys: Kan være ei kjempeutfordring. Med et kraftig nok blitsanlegg kan man slå ut det eksisterende lyset, slik at man bare får en type lys å forholde seg til. Men hvis det er snakk om lampelys, vil det kunne bli et problem å forholde seg til både lyspærene i kirka (antatt 2300 Kelvingrader) og kunstlys, som kanskje ligger på opp mot 5000 Kelvingrader. Her var vi nok for lengst forbi kompetansenivået til vår kunsthistoriker, så i stedet forslo jeg følgende:

Hvis han ser at det blir blanding av ulike lyskilder, kan det være lurt å slukke lyset i kirka, og bare forholde seg til kunstlyset. Videre foreslår jeg følgende løsning (som du garantert aldri finner omtalt i noe fotolitteratur!): Gå innom en fargehandel og be om to-tre helt like papirlapper med fargeprøver som er kun lysegrå (overhode ikke andre farger). 18 % grå er helt ideelt. Denne fargeprøven festes på de gjenstandene som skal fotograferes. Og deretter tas bilder med samme lyssetting uten denne lappen. Slik kan man i prinsippet gjøre på hver nye bildeserie. På denne måten vil den som skal viderebehandle disse bildefilene for eksempelvis trykk, få denne fargeprøven som referanse. Det vil være en bra garanti for at fargene på de fotograferte gjenstandene er optimale. Hadde vår kunsthistoriker vært fotograf, ville jeg nok forslått at han i stedet skaffet seg et skikkelig hvitbalansekort.

Bildetekst: WhiBal er ett eksempel på et greit og kvalitetssikret hvitbalansekort som kan brukes som referanse når du behandler bildene i f eks Adobe Camera Raw eller i Lightroom, og det er viktig at hvitbalansen i bildet er korrekt.

Feriefoto: Ikke glem detalj-bildene

Skal du ut å reise i sommer? Her er mitt fotografiske sommer-tips: Ikke glem detalj-bildene.

Det er fort gjort å la seg blende av de store vyene på steder man kanskje ikke ha vært før. Du skal selvsagt ta slike bilder også. Men hvis noe av hensikten med fotograferingen er at du på en eller annen måte kan lage en bilde-historie, noe du kan vise til andre slik at de også kan få et visuelt inntrykk av drømmeplassen, så kreves det noe mer enn bare oversiktsbilder. De blir også utrolig kjedelig å se på i lengden.

For husk at de som skal se bildene har ikke vært der, de har ikke kjent varmen, smakene, luktene. De må bare forholde seg til bildene dine, og da er bilder av mange folk på stranda og oversikt over den koselige lille landsbyen, greie nok. Men ikke bare det.

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Bildetekst: Her er tre Hellas-bilder i en liten serie: Et oversiktsbilde, et bilde av fiskebåter ved kai  – og et detaljbilde av  en skål med gresk salat (så vanvittig god som den bare kan være i Hellas). Alle bildene er nødvendige for å fortelle hele historien. Men hvilket bilde husker du beste etterpå?

Detaljer og utsnitt
Dukk ned i detaljene. Ta bilder av solkremflasken som ligger oppå badehåndkledet og med en liten flik av sanden, ta bilde av den gode salatbollen som bare smakte himmelsk, eller en detalj av vinflasken på restauranten, osv. Da drar du seeren inn i en verden som det er lett å forholde seg til, uten alt for mange forstyrrende elementer.
Jeg husker godt hva en TV-produsent i NRK fortalte meg en gang. Han jobbet blant annet med å lage matprogrammer: -Mye av hemmeligheten ligger i de nære detaljene. Ingen har i virkeligheten sett en tomat som fyller hele TV-ruta. Men får du se det, kommer også smaksopplevelsen nærmere.

Stikk-bilder i en bildeserie
Detaljbilder er også perfekte som såkalte «stikk-bilder» i en bilde-serie. Eksempel: Du har vist bilder fra hotellet, og nå skal du vise bilder fra et annet sted. Putt nå inn et par bilder av speilet på bilen dere kjører i, en del av et kart, rattet, en del av hjulet med, o.l. Med andre ord den visuelle knaggen som forteller de som ser på at – jo, vi kjørte faktisk med leiebil dit – uten å måtte fortelle det.

Få med deg oversikten. Men ikke glem detaljene.