Visittkortbildene – en «Facebook»-farsott

Visittkortbildene startet i Paris i 1860: Små bilder av personer, ofte portrett men også helfigur, limt opp på pappskiver der fotografens navn var preget inn. Bildene ble delt med venner og gitt til de man ønsket å få som venner. Det gikk som en farsott i Europa og Amerika, frem til det mer eller mindre stoppet opp 50 år senere. Både den historiske utviklingen, sosiale endringer og «ny» teknologi spilte sammen, og medførte en enorm popularitet. Visittkortbildene kan i en viss grad kan sammenlignes med vår tids sosiale farsott: Facebook.

Mange bilder
I en periode på 50 år, fra 1860 til 1910 ble det produsert et enormt antall visittkortbilder. I norske fotografiske arkiver er det anslått at det finnes i overkant av 40 millioner fotografier – totalt sett. I en cand.philol-grad-avhandling, senere (2004) utgitt i Norsk fotohistorisk forenings skriftserie «Bildet lever», skriver Kristin Halaas: «Det finnes knapt den bildesamling ved museum, arkiv eller bibliotek, som ikke har en større eller mindre portrettsamling, hvor store deler utgjøres av visittkortportretter.» Forfatteren gjør altså ikke noe forsøk på å tallfeste antall visittkortportretter.

«Ny» teknologi
Det var i stor grad utviklingen av fotokunsten som gjorde dette mulig: Med den «gamle» teknologien, Daguerreotypi, ble det kun ett eneste «positiv» pr. eksponering. Med våtplateteknikken og senere teknikker fikk man fotografiske negativer som kunne kopieres i så mange eksemplarer man bare ønsket. Det ble raskere, og ikke minst rimeligere å lage fotografier.

Til å begynne med var visittkortene en mote for høyborgerskapet. Vi ser det på klesdrakten, på måten bildene er tatt og på de malte bakgrunnene. Man skulle vise seg frem i sin beste positur, slik man gjorde når man skulle avlegge en visitt. Senere endret mye seg, og frem mot det 19 århundre finner vi malte naturscener i bakgrunnen og personer i sportslige antrekk.

Allemannseie
På begynnelsen av 1800-tallet overtar borgerskapet og handelsstanden på mange måter rollen som den ledende klassen, og utover mot år 1900 skjer det en ytterligere «demokratisering» av samfunnet. Fra å være en mote for borgerskapet, blir nå visittkortet allemannseie: Soldater på moen, fiskere i Lofoten, venninnepar.

Fritt yrke
Fotografi var et fritt yrke. Mange andre yrker var styrt av et rigorøst laugsvesen, men foto var et nytt yrke og ble ikke fanget opp av lovverket. Med relativt moderate investeringer kunne i praksis hvem som helst bli fotograf. Da visittkortproduksjonen tok av for alvor var det nok en del lykkejegere som kastet seg på bølgen med tanke på raskt tjente penger. Kvaliteten på visittkortbildene varierer følgelig stort.

Bakgrunner
Fotografene skaffet lokaler med store overlysvinduer og sidevinduer, helst mot det mer stabile lyset fra nord. Vinduene kunne skjermes med ulike gardiner. Som bakgrunn hadde man malte bakgrunner. Det var flere firmaer som leverte slike. Noen malte disse selv. Studiet av bakgrunnene opp gjennom denne perioden er interessant, fra greske border, via verandamotiver og til natur. Også måten man ble stilt opp på endrer seg over tid, fra stivpyntet stas til hverdagsantrekk og sportsutstyr. (Bilde til høyre viser et atelier. Fra boka til Halaas)

Alle ble fotografer
I 1888 lanserte George Eastman sitt Kodak-kamera med slagordet «You press the button, and we do the rest». Med dette ble fotografering tilgjengelig for – i første omgang de noe mer bemidlede. I mange år måtte de som ikke hadde råd til eget fotografiapparat fortsatt gå til fotografen hvis man ønsket et bilde. Likevel: Sakte men sikkert ble fotografering noe alle kunne gjøre selv, og behovet for de klassiske visittkortbildene ble borte. Frem mot ca. år 1910 anser vi at visittkortperioden som eget fenomen er over.

Hvis du vil lese mer om visitkortbildene, så anbefales disse to bøkene:

• Kristin Halaas: I fotografens regi.
• Peter Larsen: Ibsen og fotografene.