Plast-kameraer i en digital verden

I en digital verden hender det at pendelen svinger. Noen fotografer tar i bruk enkle, analoge «leketøys»-kameraer, med linser som gir vignettering og som ikke er mer enn akkurat passe skarp. Ofte ikke det engang. Og de fleste er likevel strålende fornøyde!

Jeg vet ikke hva det skyldes, men jeg ser en viss likhet i musikkverdenen: Etter å ha spilt litt på et keyboard, er det herlig (i alle fall for mine ører) å sette meg ned med et akkurat passe stemt piano. Forskjellen fra de matematisk korrekte tonene og til de analoge strengene er himmelsk.

Hele denne historien startet med et lite besøk i skapet med mine gamle kameraer. I år 2000 var jeg av gode grunner 14 dager i Kolkata, India. Jeg hadde med et Olympus digitalt kamera, og for å safe tok jeg med et Pentax analogt APS-kamera. Problemet var at inderne ikke engang hadde hørt om APS-film, så etter en tid holdt jeg på å gå tom for film. Omsider fant jeg en slags fotobutikk og valgte her å kjøpe et sett bestående av et kamera og tre ruller 135mm film.

Kameraet het Kodak KB10. Her er hva Camerapedia forteller: “The Kodak KB 10 was made by Kodak’s Mexican plant. It was a simple point-and-shoot camera. It had a 2-element aspherical 30mm f/8.0 fix-focus lens, an optical viewfinder and a built-in flash. It looked like a modern compact camera but was just a primitive viewfinder camera, with no focusing and a flash that could not be switched off. Other cameras of the Kodak KB series were derived from the KB 10”.

På mitt kamera star det «Made in India», så det ble åpenbart også laget her. Kameraet ble aldri tatt i bruk. Det digitale fikk gjøre jobben. I ettertid har jeg tatt vare på det av nostalgiske grunner.

Her forleden tok jeg altså frem kameraet og Googlet på kameramerke. Til min store forbauselse ble det full treff. Kameraet er i høyeste grad levende. Man kan få kjøpt dette på eBay for et par hundrelapper, og – morsomst av alt – på Flickr kan man søke og finne en gruppe fotografer som skaper bilder ved hjelp av KB10. Masse herlige bilder: Uskarpe, vignetterte og med farger av en annen verden.

Nå er dette for så vidt ikke noe nytt. Ganske lenge har kameramerket Holga hatt sin egen menighet. Holga er laget for 120-film, som gir negativer på 6×6 cm. Kameraet kom tidlig på 80-tallet og var opprinnelig laget for den kinesiske middelklassen. Etter hvert ble det et kult-kamera. Du får et Holga både i Norge og via eBay i dag for om lag 400-600 kroner, noe som uansett må være minst 75 prosent for dyrt.

Dette er en ny verden for meg, der den største overraskelsen nok var det russiske kameraet Lomo. Det virker å være like skrøpelig som både Holga og Kodak KB10, men – av en eller annen ubegripelig grunn – er det priset til om lag 2 800 kroner! (Neida, det er ikke trykkfeil). I en kriminell sammenheng må dette være det nærmeste man kommer et væpnet ran.

Her er hva en norsk fotobutikk skriver: Lomo LC-A+ er et analogt, klassisk kompaktkamera med russisk 32mm Minitar glassoptikk som gir fantastiske og kunstneriske bilder med høy fargemetning, kontrast og vignettering».

10 poeng til markedsavdelingen her!

Her er et sitat fra en (tidligere Lomo-kunde) i amerikanske Amazon: “I was really excited to get this camera. After opening it I knew I might be the victim of a great creative marketing campaign. The cool packaging gets you excited. The camera itself is awesome looking and feeling too. What I really liked about this camera over my Holga was that it prevents you from taking a double-exposure unless you intended to and the ease of getting 35mm developed over Holga’s 120. But then I got my photos back from the lab…. and I knew at that instant I would be returning the camera. The only «affect» is that the pictures were lousy, some overexposed, most blurry. Maybe for $100 I would have kept it just for how fun it is to use and only for double exposures at that. But for $240 I’d rather buy a zillion rolls of film for my Holga which offers the vignetting and dreaminess I expected in this camera”.

Skal vi våge oss på noen slags form for konklusjon? Hvis du finner et gammelt analogt plastkamera på loftet, i boden, på lekerommet til poden, eller noe i den dur: IKKE KAST! Før du vet ordet av det, står du på hodet i mørkerommet og fremkaller film, og kopierer uskarpe og vignetterte bilder.

Den som lever får se.

 

Reklamer

Når proporsjonene og fargene er viktige

Enkelte fotooppdrag kan være litt mer utfordrende enn andre. En kunsthistoriker kontaktet meg forleden: Han skulle fotografere store gjenstander i kirker, både hele gjenstander og detaljer på dem. Det var relativt viktig at både linjene og fargene ble gjengitt korrekt. Og for å si det slik: Han var nok en betydelig mer erfaren kunsthistoriker enn fotograf. Utfordringer i lufta!

Bildetekst: I blandingslys i kirkerom kan det være komplisert å finne rett fargetemperatur-innstiling. Bildet er forøvrig fra Narvik kirke.

Han hadde en Nikon D3100 og ei 18-105 mm Nikon-linse. Pluss trolig godt nok lysutstyr. Greit nok til hverdagsbruk, men litt ugreit når man under noe krevende forhold skal gjengi gjenstander presist, både hva angår form og farge. Etter litt frem og tilbake, endte vi opp med følgende forslag til løsning:

Kamerahus: Helt OK.

Linse: Tvilsomt. Hadde han vært en dreven fotograf ville jeg bedt ham ha noen testbilder og sjekket om den solide puteformen (som jeg regner med er tilstede spesielt i vidvinkel-stilling på en 18-105 mm) lar seg korrigere enten automatisk eller manuelt i et bildebehandlingsprogram som f.eks. Lightroom. Hvertfall i Lightroom som jeg kjenner best kan man legge inn en linse-profil, slik at programmet selv korrigerer for både vignettering og bøyde linjer. Dette er også kurant å gjøre manuelt med stor presisjon. Men ender man opp med mange slike korrigeringer er trolig den beste løsningen å kjøpe ei grei makro-linse, f eks en Micro-Nikkor 40 mm f:2,8, 1:1 (koster ca. 1.800 kroner). Den vil trolig være betydelig mer rett-tegnende. Med fast optikk blir det blir nok mer flytting frem og tilbake, men det er det verd.

Stativ og snorutløser: Et must.

Lys: Kan være ei kjempeutfordring. Med et kraftig nok blitsanlegg kan man slå ut det eksisterende lyset, slik at man bare får en type lys å forholde seg til. Men hvis det er snakk om lampelys, vil det kunne bli et problem å forholde seg til både lyspærene i kirka (antatt 2300 Kelvingrader) og kunstlys, som kanskje ligger på opp mot 5000 Kelvingrader. Her var vi nok for lengst forbi kompetansenivået til vår kunsthistoriker, så i stedet forslo jeg følgende:

Hvis han ser at det blir blanding av ulike lyskilder, kan det være lurt å slukke lyset i kirka, og bare forholde seg til kunstlyset. Videre foreslår jeg følgende løsning (som du garantert aldri finner omtalt i noe fotolitteratur!): Gå innom en fargehandel og be om to-tre helt like papirlapper med fargeprøver som er kun lysegrå (overhode ikke andre farger). 18 % grå er helt ideelt. Denne fargeprøven festes på de gjenstandene som skal fotograferes. Og deretter tas bilder med samme lyssetting uten denne lappen. Slik kan man i prinsippet gjøre på hver nye bildeserie. På denne måten vil den som skal viderebehandle disse bildefilene for eksempelvis trykk, få denne fargeprøven som referanse. Det vil være en bra garanti for at fargene på de fotograferte gjenstandene er optimale. Hadde vår kunsthistoriker vært fotograf, ville jeg nok forslått at han i stedet skaffet seg et skikkelig hvitbalansekort.

Bildetekst: WhiBal er ett eksempel på et greit og kvalitetssikret hvitbalansekort som kan brukes som referanse når du behandler bildene i f eks Adobe Camera Raw eller i Lightroom, og det er viktig at hvitbalansen i bildet er korrekt.