Alle, og ikke minst alle blomsterhandlere, vet at man ikke gir bort 2 eller 4 eller 6 roser til kjæresten sin. Det MÅ være 3 eller 5 eller… Jeg har skrevet om dette før.
Dette er en konvensjon, eller regel eller noen slags «lov» i vår kulturkrets. Det er like genetisk nedarvet som at vi for eksempel legger ulike egenskaper til ulike farger, og vet at komplementærfarger fungerer godt sammen.
Hvorfor?
«Det bare er sånn!»
For litt siden sto jeg på kaia i Stokmarknes, langt nord og vest i Nordland fylke. Her er de velsignet med bruer for å binde små og store øyer sammen. I øst ligger Møysalen nasjonalpark med alle sine flotte tinder. I starten av mai er fjellene fortsatt dekket av snø langt ned i fjæresteinene.
Hvis man nå skulle ta bilder av brua og overfor nevnte bakgrunn, gjerne med en bil eller en person oppe på brua: Velger du da fire stolper eller tre stolper?
Jeg valgte tre, og så tok jeg et bilde med fire stolper bare slik at du kunne fundere på om det ene er «bedre» enn det andre. Tre eller fire stolper?
Og når man står slik og venter på det rette øyeblikket, og har full kontroll over alle betingelsene: Hvor velger du da å plassere personen på brua? Midt på? På en av sidene? Skal han/hun gå ut av bildet eller inn i bildet?
Vi er ganske styrt av konvensjoner, bevisst og svært ofte ubevisst. Men som fotograf er du selvsagt klar over dette. Så kan du jo velge å bryte reglene, men da skal du gjøre det bevisst.
infotobloggen 