Teleobjektivet – som «pynter» på virkeligheten

Noen bilder får du ikke tatt uten ei telelinse

Dyrefotografer eller sportsfotografer ville ikke klart seg uten. Ikke jeg heller, selv om jeg verken fotograferer dyr eller sport.

Teleobjektivet er som en kikkert: Du kan se og fotografere bamsefar på lang (og trygg) avstand eller fotografere en hendelse på den andre siden av fotballbanen. Uten tele ville dette vært umulig (og da ser jeg bort fra ekstreme del-forstørrelser).

Men et teleobjektiv har også noen andre egenskaper. På godt og vondt.

Med et teleobjektiv kan du komprimere virkeligheten eller fremheve et objekt. I bildet over her var målet å få frem det intense arbeidet på ei bru noen få dager før snora klippes over. Det var ei maurtue av aktiviteter: oppe i tårnene, på brua, inni brudekket og under det. Målet med bildet var å forsøke å gjenskape noe av denne hektiske aktiviteten.

Brua er totalt 1533 m fra landfeste til landfeste. På bildet ser vi om lag halvparten av brua, altså 766 meter, klemt sammen til en kort berg-og-dal-bane.

En eller annen smarting har engang sagt noe sånt som «at et bilde ikke kan lyve». Selvsagt kan bilder lyve. Her skjer det til gangs. Muligens opplever også du et inntrykk av høy aktivitet, men du får ikke et realistisk inntrykk av de fysiske dimensjonene på brua.

Brua har i virkeligheten en slakk topp på midten. Mot land på hver side er det stort sett flatt. Bildet av brua fotografert ovenfra gir et langt riktigere bilde.

Men teleobjektiver er ikke bare notoriske løgnere. Her eksempel på det:

Mange motefotografer benytter teleobjektiv. Årsakene er flere. Med en solid tele og med stor blenderåpning kan man legge bakgrunnen uskarp (kalles også bokeh). På denne måten blir modellen og klærne i bokstavelig forstand i fokus. De som har greie på den slags, sier at også modellen fremheves på en (enda mer) positiv måte.

Hvis du ønsker å gjengi virkeligheten så ærlig som mulig, så betyr dette at du må bruke telelinsa di med omhu. For noen år siden ble motivet over her brukt på ei bokforside, og utgiver fikk pepper av lokalbefolkningen fordi de mente bildet var manipulert. Men det var det altså ikke. Det er om lag 0,75 kilometer fra standplass til kirka og 19,5 kilometer fra kirka til fjelltoppen. Den avstanden klarer altså ei solid telelinse å klemme sammen, slik at det nesten kan se ut som om fjelltoppen står i bakgården.

Målet mitt var å skape et bilde der formen på kirketaket og kirkespiret ble repetert i fjelltoppen i bakgrunnen. For en som er vant til, og akseptere sammenklemte tele-bilder, var det bare fint å se på. Det var det ikke for noen andre, og jeg må jo på en måte gi dem rett i det. For strengt tatt er bildet en form for reinspikka løgn.

(Som vanlig kan du se bildene i maks format ved å klikke på dem. Du kommer tilbake til bloggen ved å klikke på returpila øverst til venstre i nettleseren din)

Telelinse på sitt beste (?), der du fremhever objektet ved å legge bakgrunnen svakt uskarp. Men ser du nøye etter, vil du oppdage at både hest og vogn er «krympet» en god del i lengderetningen.
Reklamer

Spennende bilder med telelinser

 

La meg slå et slag for telelinser. Nå som det begynner å lysne i Norge, ikke minst i min del av verden, vil de fleste kunne fotografere med telelinser selv om de ikke er av de aller lyssterkeste. Her er derfor dagens anbefaling: Ta deg en fototur – kun med ei kraftig tele på kameraet ditt. Og med «kraftig tele» tenker jeg på alt fra 200 mm og oppover.Lofoten sommer 2008. Svolvær

Det er en slags herlig befrielse å fotografere kun med ett objektiv, spesielt hvis du er av typen som vanligvis går rundt med hele arsenalet av linser i fotoryggsekken og dermed svir av en masse energi ved hele tiden og vurdere å skifte objektiv alt etter hvilket motiv du ser. Jeg kjenner godt til akkurat den typen. Jeg er der selv. Men av og til hender det at jeg kun tar med meg ett hus og ei telelinse. Punktum.

Jeg vet at noen foretrekker å la denne ene linsa være ei såkalt «normal-linse», kanskje et sted mellom 35 og 55 mm, og gjerne så lyssterk at du får litt bokeh (eller softet bakgrunn). Fordelen med å ha pålagt deg denne form for selvsensur ved kun å ha ett objektiv på kamera, er at du kan konsentrere deg om denne ene oppgaven, og slippe å tenke på andre motiver og andre linser.

Men denne gang handler det altså om telelinser: Hele hemmeligheten er at du må ta på deg «imaginære kikkertbriller» og lete etter mønstre, former og farger som kan bli bra når de blir isolert fra alt det andre, «klemt sammen» slik et teleobjektiv gjør.

Hvis du søker på nett vil du kunne finne noen artikler om telelinser, ofte teknisk orientert. Det tenker jeg ikke si så mye om her. Moderne telelinser med ulike former for vibrasjonsdemping gjør at du i noen grad kan legge stativet hjemme. Men med eldre linser uten vibrasjonsdemping, og kanskje lyssvake (=rimeligere) linser (som du på toppen av alt bør blende ned et par hakk ekstra for å få skarpe bilder), kan det være smart å ha med seg et godt stativ. Hvis du må blende ned for å få god dybdeskarphet i for eksempel i ei lang husrekke, vil også et stativ være på sin plass. Alternativet er selvsagt å bevisst spille på liten dybdeskarpheten ved å benytte stor blenderåpning.Ankenes-kirka. I bakgrunnen Vombtind.

Teleobjektiver krymper avstander og lager perspektiv som vi ikke ser til daglig. For mange år siden tok jeg et coverbilde til ei lokalhistoriebok med ei kirke, og i bakgrunnen en pyramideformet fjelltopp. To spir med andre ord. «Problemet» var at fjelltoppen lå mange, mange mil innover en fjord. Utgiveren fikk litt pepper fra enkelte som trodde bildet var manipulert: Vi har bodd her i alle år, og aldri sett det fjellet der! Det bildet jeg snakker om her var i den analoge tiden, men det digitale bildet over her er samme kirke og samme fjell. Heller ikke dette er manipulert.

Men ellers liker jeg nok best å isolere elementer, og forsøke å finne mønstre eller farger når jeg går på jakt med telelinsa. God jakt til deg også.

Snefokk i Narvik, februar 2008.

Bildetekster: To av disse bildene viser fjerne elementer på en litt spesiell måte: Plutselig er et hytteområde på den andre siden av fjorden kommet med på et bilde av toppetasjene på et hotell. Kirka og fjellet er omtalt. Mest spennende synes jeg nok det er å finne mønster som på husrekka på kaia i Svolvær eller de like husene nedover ei gate i hjembyen.

120919_0097_untitled-L[1]