Alle som har vært i befatning med å digitalisere gamle bilder, kommer før eller siden over problemet med bilder i glass og ramme.
Hvis man av ulike grunner ikke ønsker å ta bildene ut av rammene (og det kan det være mange gode grunner for), støter på problemet med refleks fra glassflaten. Tar du bildet rett på, ender det ofte opp med at både du og kamera kan sees i reprofotoet.
De som jobber profesjonelt med dette har nok sine (dyre) løsninger.
Her er én måte å gjøre det på. Den innebærer riktignok at du må skaffe deg Adobe-programmet Photoshop – eller tilsvarende. Det finnes sikkert andre programmer som gjør jobben. Ikke minst finnes det apper på mobiltelefonen din. Men så var det det med kvaliteten da…
Jeg har i mange år jobbet med en gammel versjon av Photoshop, og måtte nettopp gå over til siste versjon i en abonnementsordning. Det var her løsningen lå, aldeles automatisert i forhold til tidligere da man måtte å fikle manuelt i timevis for å få et godt resultat.
Her er metoden:
Still opp bildet slik at du får nok lys til å kunne fotografere f eks på 5,6-8 (greit med litt dybdeskarphet).
Bilde tatt på «skrå» slik at jeg ikke synes i refleksen i glasset.
Flytt bildet til du unngår å få refleks i glasset fra bakgrunnen (joda, det er mulig).
Stå nå først rett foran bildet. Du vises i glasset. Beveg deg mot en av kantene av bildet slik at du akkurat forsvinner.
Ta bildet. Det blir nå selvsagt forvrengt og ikke den perfekte firkanten som du vil ha.
Du markerer hjørnene, og programmet lager et rutenett slik som du ser her.
Åpne Photoshop og gå til beskjæringsverktøyet. Her må du vanligvis klikke på den lille trekanten nede til høyre, slik at du får opp undermenyen som heter Verktøy for perspektivbeskjæring.
Resultatet.
Marker de fire hjørnene i det «skjeve» bildet. Se foto. Klikk nå på V-en oppe i toppmenyen, og – vips – så er bildet akkurat så perfekt og firkantet som du vil ha det.
Har du også vært på utkikk etter en «dings» som skanner dias og negativer, gjerne i ulike formater. Som gir skarpe, fargekorrekte og støvfrie bilder. Som ikke koster skjorta. Som lar deg skanne store samlinger på kort tid. Som er enkel å bruke.
Det har jeg også. I årevis, og jeg har ennå ikke funnet en slik sak. Mest trolig fordi den ikke finnes.
Opp gjennom årene har jeg forsøkt ulike løsninger. Jeg har blant annet en Epson flatbed skanner som gjør en utmerket jobb både med dias, negativ farge-film og negativ sorthvitt-film. Men det tar nærmere 50 minutter å skanne 8 monterte dias. Da er de riktignok i praksis støvfrie, noe som sparer meg for timer med retusj. Negativ er noe ræl, ettersom jeg aldri vet hvilket av de 8-10 nesten like negativene som er best (en gammel fotojournalist tar minst 10 bilder av det samme for å være sikker).
Videre har jeg forsøkt å reprofotografere for eksempel sorthvitt negativer, med svært gode resultater. Men det tar sin tid, og først når bildet er tatt og gjort om til positiv i Lightroom, får du vite om det var akkurat dette bildet du ville ha.
Hybridløsning
Hva gjør man da? Sukker tungt, og forstår at man er nødt til å avfinne seg med ulike former for hybridløsninger. Altså noe som er bra på noen områder, og dårlig på andre områder. Etter å ha slitt med denne problemstillingen ufattelig mange år, har jeg (muligens) endelig kommet frem til en slags to-stegs-løsning.
A: En «dings» som skanner raskt og enkelt og med en kvalitet som kan være god nok til enkelte formål.
B: En høykvalitets Epson skanner som er treg, men gir meg god kvalitet når det er nødvendig.
En slik «dings» kan for eksempel hete Kodak Scanza digial film skanner. (Det vil si: Det er ingen skanner, den fungerer som et reprokamera med innebygget lysbord). Den koster ca. 2 300 kroner. Det er en liten, enkel sak som gir deg bra bilder «rett ut av boksen». Se eksempelbilder nederst.
Standardoppløsning er 14 megapixler. Det er også mulig å interpolere bildene opp til 22 mpx. Den har en del justeringsmuligheter. Etter endt skanning, tar du SD-kortet ut av maskinen og laster bildene inn i din PC/Mac for eventuell videre behandling her.
Her er fordelene:
Den er liten, enkel og lett å bruke. Stapp inn negativet, og du ser et positivt bilde direkte på skjermen, slik at du kan avgjøre om du vil skanne dette negativet eller gå til neste. Det er den klart største fordelen. Så trykker du på knappen, og bildet lagres som et positivt bilde umiddelbart på et SD-kort (må kjøpes ekstra). På en liten ettermiddag kan du på kjøkkenbordet dra gjennom en negativsamling – nettopp fordi det er så enkelt, og fordi du kun reprofotograferer de negativene du ønsker. Dias er like enkel å skanne.
Det følger med rammer som er tilpasset alt fra 8 mm film, via 110 og 126 – og selvsagt 135 mm. Pluss alt av kabler og strømforsyning for 220V.
Her er ulempene:
Som forsiktig antydet blir bildene ikke like skarpe som fra min Epson skanner. Det gjelder både dias og negativer, spesielt sorthvitt negativer. Jeg har en liten fornemmelse at enheten her forsøker å «glatte ut» korn. Jeg opplevde det samme med skanninger på en Canon flatbedskanner for noen år siden. Men direkte ille er det ikke. Se bildeeksempler. Apparatet fjerner heller ikke støv fra dias (slik som ICE gjør på min Epson skanner), så du bør pusse/blåse på alle dias, pluss at det fort samler seg støv på glassplatene inni skanneren. Det følger imidlertid med en egen støvbørste for å komme inni skanne-området.
Monterte dias må trykkes inn i en tilpasset holder av plast. Jeg måler mine 135 mm GePe AN-rammer til 2,95 mm i tykkelse. Plastslideren forteller at denne skal kunne ta slides mellom 1,9 og 3,0 mm, men man må skyve frem ett dias ved å presse inn neste. Alt for tregt.
Ha også i mente at fargenegativ-konverteringen til positive bilder er basert på et «godt-nok-prinsipp», med visse justeringsmuligheter. Har du i utgangspunktet absolutte krav til korrekte farger, så kjøper du Epson og kjører den via programvaren Silverfast, der det er filter/presets for alt som finnes av negativt filmmateriale.
Konklusjon A: Loven om skanning står ved lag: Det som gir skarpe, gode og støvfrie bilder tar laaaaang tid, koster en del penger og er plundrete. Hvis du vil ha slike bilder, så er dette prisen du må betale. Reprofoto med kamera/makrolinse/reprosøyle/lysbord går langt kjappere, men krever utstyr og tar mye plass.
Apropos negativ repro og konvertering til positive bilder: Se denne lille videoen og legg merke til en helt ny tredjeparts programvare som kan gjøre konverteringen ufattelig mye enklere og bedre. Her lenke til programvarehuset.
Konklusjon B: Jeg liker svært godt at Kodak-dingsen viser meg bildene direkte på skjermen slik at jeg kan velge om bildet skal tas eller ikke. Da kan jeg leve med å få bilder som er akkurat gode nok til en del bruksområder. Hvis du navner bildene godt i for eksempel Lightroom, så vil det være enkelt å gå tilbake og velge album, side og negativstripe, og legge akkurat den stripa inn i en kvalitets-skanner for å få et optimalt bilde – de gangene jeg trenger det. Jeg jobber en del på et museum, og når man her får inn store negativsamlinger, så vurderer vi nå å benytte akkurat denne metoden. Å skanne alle negativene i full kvalitet vil kreve alt for store ressurser.
Sammenligning mellom skanninger i en Epson flatbed skanner og Kodak Scanza. Her er innstillingene:
Bildene fra Kodak-skanneren er nesten «rett fra boksen», bare eksponeringsjustert i Lightroom.
Epson: Dias er skannet I 1500 %, 300 dpi, 24 bits fargedybde, digital ICE og skannet i tiff-format, her lagret i jpg.
Negativ farge tilsvarende, men ikke ICE. Sorthvitt tilsvarende men i 16 bit gråskala.
Dias skannet med Epson
Dias skannet med Kodak
Dias: Overraskende bra skarphet i stålwirene, mens strukturen flyter ut i betongtårnene på Kodakbildene.
Bilde fra negativ fargefilm, skannet med Epson
Bilde fra negativ fargefilm, skannet med Kodak
Negativ farge: Det kan se ut som om det i Kodak sin programvare er lagt inn utglatting. Se spesielt skjegg til person nr. to fra venstre.
Bilde fra negativ sortjhvitt-film skannet med Epson
Bilde fra negativ sorthvitt-film, skannet med Kodak
Negativ sorthvitt: Vi finner noe av den samme utglattingen her. Tonemessig er det slett ikke så ille, men detaljene flyter noe ut.
OBS: Hvis du klikker på bildene får du dem opp i 2000 px bredde.
Det kan være relativt enkelt og raskt å digitalisere negativsamlingen din – ved ganske enkelt å makrofotografere negativene. Med litt utstyr og en del erfaring er det langt raskere enn vanlig flatbed-skanning. Kvalitetsmessig er det på høyden. Det er også enklere å legge inn relevant informasjon om bildene rett i bildefila under skanningen.
Her er mine erfaringer, i korte trekk:
Stativ: I forsøk A brukte jeg mitt solide Manfrotto-stativ og ei makroskinne. Det ble dessverre for pinglete. Resultatet ble bilder med bevegelsesuskarphet. Valget sto nå med: A – å lage ei lita kasse med en 220V pære (for innstilling) og en blits (for eksponering). Eller B – kjøpe et solid reprostativ. Jeg valgte det siste.
Kamera: «Man tager hvad man haver». Min gamle arbeidsgamp, Nikon D700, fullformatkamera, er grei nok.
Linse: Med 180 mm makro innstilt på 1:1 ble det fin høyde mellom negativ og kamera/linse. (Med 1:1 menes at bildet i kamera blir like stort som negativet, dvs. 24×36 mm.)
ISO: Ca. 200 (gjerne lavere hvis du kan)
Tid/blender: Jeg kjører blenderprioritering, og velger en passe liten blender for å få god nok skarphet over hele negativet (som alltid bøyer seg litt). Ca. f:9-11.
Lys: Etter mye leting på nett valgte jeg å kjøpe en tynn Kaiser lys-«kasse» med jevnt LED-lys, og ca. 5 000 Kelvingrader (om lag dagslysfargetemperatur). Etter litt grov-regning kom jeg frem til at DIY-metoden, altså finér, plexiglass, skruer, lim og ymse el-materiell ville kommet på nesten det samme, og gi mye dårligere lys.
Negativramme: Dette ble en av de store utfordringene, nemlig å holde negativene på plass, så flate som mulig og med minimalt strølys inn på linsa. Jeg forsøkte ulike metoder, men endte opp med å bruke negativholderne fra min Epson flatbed skanner. Den har flere fordeler. Alternativet var å legge negativene i press under ei glassplate – noe som selvsagt gir støv på ytterligere to flater. Negativ-rammen gir flate nok negativer. Det kan være lurt å eksperimentere med ei stor pappramme som dekker strølys. Men prøv deg frem: Det kan hende at strølyset er «nyttig» i og med at det softer bildet litt, og at du dermed unngår uønsket kontrastheving som (nesten) alltid følger med reprofotografering. (Og mens vi snakker om kontrastheving: Hvis du fotograferer med Nikon, så sjekk ulike innstillinger på D-lighting – en slags «HDR on-the-fly» i kamera).
Programvare: Adobe Lightroom er konge – også her. I LR finner du en funksjon som heter Tethered Capture (du finner den under File-menyen). Med denne kan du fjernstyre kamera via en standard USB-kabel. Bildene sendes rett inn i datamaskinen. Samtidig kan du legge inn informasjon om bildeserier og enkeltbilder som metadata-tekst.
I vater: Den lille libellen på reprostativet er litt plundrete. Jeg kjøpte et sett med to enkle libeller som fungerer bedre. Én legger du på plata. Den andre oppå LCD-skjermen bak på kamera. Med disse og med alt i vater øker du sjansen for å få maks skarphet over så stor del av negativet som mulig.
Fotografering: I Tethered Capture klikker du på utløseren på PC-skjermen, bildet tas og et lite sekund senere har du negativet på skjermen din.
Du må vende tonekurven for å gjøre om negativet til positiv
Snu tonekurve: For å konvertere det negative bildet til positivt, må du «snu» tonekurven. Det kan være smart å legge inn et «idealnegativ». Dette jobber du med til du er 99 % fornøyd: Juster eksponering, legg inn litt kontrast, osv. og noterer deg alle verdiene. Husk at det meste nå er omvendt, slik at du stort sett må dra slideren «gal» vei i forhold til hva du vanligvis gjør. Ut fra denne innstillingen lager du en Preset under User Preset. Nå kan du ganske enkelt skape et positivt og så nær godt nok bilde som mulig bare ved å klikke på én knapp. (Etter hvert vil jeg nok også lage meg én preset for undereksponerte negativer og en for overeksponerte negativer)
Lagring: Husk at bilder tatt i Tetheret Shooting ikke lagres i kamera, kun på datamaskinen din.
System: Så sier det seg selv at du må lage et system, slik at du vet hva som befinner seg på de ulike negativremsene, hvilke du har skannet, osv.
Nytt kamera?: Nikons nye flaggskip, D850 (til 38 000 kroner) har en innebygget funksjon for å kunne fotografere negativer, og få positive bilder rett i kamera. Når Nikon lager en slik funksjon, så tar jeg det som et tegn på at det må sitte noen fotografer rundt om i verden med samme utfordring som deg selv: Store mengder sorthvitt negativ film som kan få stor merverdi. Men min metode er jo litt billigere da…
Noe du lurer på? Spør, så skal jeg forsøke å svare.
Utstyrsliste:
Kamera: Du bruker det du har.
Linse: Sigma 105 – 180 mm makro til fullformatkamera. Finnes i litt ulike prisklasser, men jeg foreslår at du velger ei linse som kan brukes til mer enn bare denne type fotografering. Kan hende kan du også klare deg med ei standardlinse og med mellomringer.
Reprostativ: Kaiser Reprostativ RS 1 med RA 1 kameraarm, Foto Import AS, Trondheim, 5800 kr.
Lysenhet: Kaiser Lysbord Slimlite LED Plano, Foto Import AS, Trondheim, 1000 kr.
Negativrammer: Tja, usikker på om du kan få kjøpt i løs vekt slike som jeg bruker. Et alternativ er negativrammer til forstørrelsesapparat. Finnes blant annet i 24×36 mm, 6×6 cm, 6×7 cm glassløs. Koster ca. 250 kroner hos Foto Import AS.
Libelle: Pakke på 2 stk. på Biltema, 27 kroner
Andre løsninger: Husk nå på at det finnes andre løsninger enn de jeg har kommet frem til. Et eksempel er Nikons Digitaliseringsadapter, ES2. Akkurat denne med plass til negativremser virker å være helt ny.
Hvis du søker på nett, for eksempel på YouTube, så finner du haugevis med Do It Yourself-videoer med mer eller mindre snedige løsninger.
infotobloggen 