Rodney Smith, fotograf, USA

Har du hørt om den amerikanske fotografen Rodney Smith. Det hadde ikke jeg heller før jeg tilfeldig kom over ham i et fotomagasin. Makeløse bilder – som i mitt hode indikerer at det må ha vært en makeløs fotograf som tok bildene.

Jeg har gjort det til en slags vane å mobil-fotografere slike artikler, og så lese meg opp på fotografen i etterkant. Det meste ligger jo på nett i våre dager. Og mistanken om en spesiell fotograf ble styrket, for å si det slik.

Rodney Smith kom til verden på Manhattan, juleaften 1947, og ble funnet død i sin seng nesten samme sted den 5. desember 2016, altså bare 68 år gammel.

I en slags protest mot en dominerende far gjorde han det stikk motsatte av hva faren ønsket. Etter studier ble han mer og mer klar over at han ville bli fotograf. Inspirasjonen fikk han blant annet på Museum of Modern Art. Han studerte også hos med Walker Evans.

På bildene – som aldri var manipulert på noen måte – ser du en kompromissløs fotograf som gjorde store anstrengelser for å få bildene ikke bare gode nok, men perfekte! Når man for eksempel leier 50 drosjer på Manhattan for å ta ett eneste bilde, så forteller det litt. Forsøk også å forestille deg hvilke arrangementer som måtte gjøres for å få gjennomført mange av fotoopptakene.

Resten av hans – for så vidt ganske stillferdige og normale liv – kan du lese om i de lenkene du får her.

Wikipdia har en kort og grei omtale.

New York Times hadde en lang nekrolog, med 17 bilder i et slidesshow øverst.

Og til sist hadde nettstedet PetaPixel en kort nekrolog, men en timelang film helt til sist, der fotografen forteller om seg selv og sine bilder. Filmen anbefales!

Reklamer

10 tips for vidvinkel i landskapsfoto

Det er ikke lenge siden jeg «slo et slag» for vidvinkelen. Men jeg ble trigget til å fortsette min misjonering fra en artikkel i foto-nyhetstjenesten PetaPixel: 10 tips om bruk av ekstreme vidvinkel-linser for landskapsfotografering.

Det er en kort og grei artikkel. Selvsagt har noen «sutrepaver» kommentert artikkelen, i hovedsak med pirk, men også med noe som også er supplerende informasjon.

Her er det viktigste innholdet fra artikkelen, og med noen av mine kommentarer.

1: Når du vurderer landskapet, se gjennom kamera.

2: Se etter detaljene. Prøv å finne et interessepunkt i de store vyene.

3: Bruk liten blender. Med en ekstrem vidvinkel (f. eks. 12-16 mm på fullformat), blir det meste skarpt ved blender 8-14. Bruker du mindre blender, kan bildet miste noe av sin skarphet pga. såkalt diffraksjon. Sett deg også inn i hva hyperfocalavstand er for noe.

4: Prøv fokus-stacking. Bildene kan bli enda (!) skarpere hvis du tar bilder med forskjellig fokuspunkt, og sammensetter disse (merge) i f. eks. Photoshop.

5: Ta flere bilder med ulik innstilling på zoom (hvis du har vidvinkelzoom) eller ta flere bilder mens du går. Det er ikke gitt at det aller mest ekstreme er det beste.

6: Gå ned på kne eller legg deg på bakken (men sørg for liten blender for å få også forgrunnen skarp).

7: Prøv også å holde kamera over hodet eller kom deg opp i høyden.

8: Prøv forskjellige perspektiver. Gå rundt, tilt kamera opp og ned.

9: Bruk «forvrengning» kreativt. Ekstreme vidvinkler gir forvrengning spesielt i ytterkantene. Himler med skyer blir ofte ekstra «dramatiske». Omgå «tredelsregelen» og del gjerne bildet i to med horisonten midt på.

10: Vær obs på hjørnene. Se om du kan finne elementer spesielt i de to nedre hjørnene som leder blikket inn i bildet.

Her er hele artikkelen i PetaPixel.

Kodak: The winner takes it all

Kodak tok alle palle-plassene da man ønsket å kartlegge fotografers foretrukne negative filmer. På desidert førsteplass kom sorthvittfilmen Tri-X. Slett ikke uventet.

Tri-X på toppen. Og dette er til og med med den «nye» filmen som kom etter «delta-teknologien» som pakket kornene tettere og dermed skulle gi mindre korn. Bilde: PetaPixel/VINCENT MOSCHETTI

Som du forstår: Dette er en artikkel for de gamle nerdene. Du skal nemlig ha levd en stund for å ha jobbet med negativ film generelt, og negativ sorthvittfilm i særdeleshet. Og jeg vil tro at ganske mange i dag ikke engang aner at Kodak en gang var så markedsledende på kamera og film at man (i god amerikanske tradisjon) laget et verb av ordet: To Kodak – ensbetydende med å fotografere.

Selv PCen jeg skriver på nå er et levende bevis på at utviklingen går – i alle fall i en eller annen retning: Ordboksprogrammet til Word laget feil-krøll under ordet sorthvittfilm. Hæ? Hva er det for noe?

Nå er «undersøkelsen» som det refereres til av den mer uhøytidelige sorten, men jeg innbiller meg at den ikke er så aldeles langt unna sannheten både i USA og i Europa. Riktignok er det en del film-merker i undersøkelsen som jeg knapt har hørt om. De var trolig tilstede på det amerikanske markedet for noen tiår siden – eller vel så det. På den annen side er for eksempel ikke verken Agfa eller outsideren Orwo med, ettersom de trolig kun var dominerende eller tilstede på det europeiske markedet.

Du finner artikkelen om «undersøkelsen» her.

Som tidligere fotojournalist i avis var det svarthvitt det gikk i på 70 og 80-tallet. Vi fotograferte og måtte pent fremkalle film og kopiere bilder ved hjemkomst. I VG var det riktignok egne mørkeromsansatte som fremkalte filmene og kopierte de bildene vi journalister markerte. I min lokalavis måtte vi pent gjøre alt selv. Til privat bruk gikk det enten i negativ sorthvitt eller dias.

Det er interessant å få slike små gløtt inn i en fortid som virker så utrolig fjern, til tross for at det bare ser snakk om noen få tiår. Noe av det som slår meg i denne sammenhengen er lysfølsomheten. Kodak Tri X var i utgangspunktet kun 400 ISO, og ga de klassiske Tri-X-kornene som mange digitale fotoprogrammer forsøker (!) å etterligne. Hvis du forlenget fremkallingstiden litt, kunne du relativt greit «presse» filmen til 800 ISO, eller ASA som det het den gang. Fremkalleren het D-76 og var like stabil og god som filmene var. Men, av og til kunne vi ungdommelige råskinn, dra til og fotografere helt opp i 12 000 ISO når vi brukte Rodinal fremkaller. Da het det at vi «kokte» filmen. Resultatet ble deretter: Nesten grafikk, og korn på størrelse med sandkorn. Denne type bilder var litt i tiden. Bare ta en titt på bildene til legenden Christer Strömholm, og en annen legende, Anders Petersen.

Da er det litt av et paradoks at jeg fotograferer nesten kornfritt digitalt på 6 000 ISO på mitt gamle gode D700. Moderne pro-kameraer er oppe i 50 000 ISO nesten uten korn.

Men da er det jo – som antydet – alltids en mulighet for å kjøre våre kornfrie bilder gjennom f eks Lightroom, og her konvertere til sorthvitt og legge på Tri-X-korn, slik at alle blir fornøyde.