Personvern og sånt

Som gammel fotojournalist har man lært seg regelen om å skyte først, og (eventuelt) spørre etterpå. Det er ikke helt sånn i våre dager. På godt og vondt.

Det var greit nok så lenge navnet til avisen sto utenpå fotobaggen, og «alle» i vårt lille samfunn visste hva det innebar å la seg fotografere. Noen ytterst få sa NEI. De fleste syntes det var stas å komme i avisen. Da er det straks verre å ville fotografere noen når du ikke har noen «aktverdig» grunn til å ta bilder.

Jeg kan ikke lovverket i alle sine snirklinger. I hovedsak mener jeg selvsagt det er bra at ikke hvem som helst kan ta bilder av både voksne og barn. Du eier ditt ansikt. Men det gikk liksom fra null til hundre. Fra ingenting, til at man i dag vel strengt tatt fra gang til gang må ha skriftlig godkjenning fra foresatte for å få ta bilder, eksempelvis i en barnehage. Det er ikke vanskelig å se fornuften i slike regler – når man tar frem ytterpunktene: Lille Petra i Solgløtt barnehage som sammen med mor er bosatt på hemmelig adresse for å unngå en voldelig far, bør ikke pryde verken forsider eller være coverbilde på fotonettstedet ditt.

Men i den andre enden av virkeligheten, i en velfungerende skoleklasse eller barnehage kunne vel foresatte gi godkjenning, med fornying hvert år (hvis du er uenig, sier du fra). Litt smidigere, liksom.

Jeg savner de uformelle fotoalbumene fra skolen. Nå er det bare Skolefoto som får slippe inn med sine oppstilte portretter.

Denne problemstillingen ble aktuell her forleden. Vår lokale rideskole ønsket å sende noen flotte bilder av smilende og blide unger i hestemiljø til et kommunalt sommerferie-tiltak. Jeg måtte støvsuge bildearkivet. De ytterst få aktuelle bildene er så gamle at hele gjenget nå er i 20-årene (bilde over).  I tillegg hadde jeg noen nyere, men da mer oppstilte bilder av tenåringer – ikke helt etter bestilling.

Hva om noen år fra nå, når det ikke finnes bilde av glade barn i lek i bildearkivene? Lekte ikke unger på 2020 tallet eller var det ingen som fikk lov til å ta bilder av dem?

Jeg har krydret artikkelen her med noen bilder, som muligens illustrerer problemet.

 

Hvem har du lov å fotografere?

Ukens bloggartikkel handler om personvern i en Facebook og Instagramtid. Vi har alle «eiendomsrett» på vårt eget ansikt, men hvor reell er denne retten i en tid da Åndsverklovens § 45 c brytes hver eneste dag. Og hva betyr det for deg som fotograf? Kan du ta bilder av hvem du vil og legge på nett eller publisere på andre måter?

Det ble en så lang og prinsipiell artikkel at jeg likegodt publiserte den på nettstedet foto.no der jeg frilanser. Du finner artikkelen her.17. mai 2009

Bildetekst: 17. mai-tog med noen av våre nye landsmenn. Lov eller ikke lov? Hva mener du?

Ta bilder uten at noen oppdager deg

Av og til vil du nok ønske å kunne ta bilder på en så diskret måte som mulig, helst uten at noen oppdager deg. Hvis du vil ta kvalitetsmessig gode bilder så ubemerket som mulig, foreslår jeg et lite kompaktkamera med større bildebrikke enn standard og med en brukbar gjennomsnittssøker. Jeg sier dette ut fra egen nykjøpt (og faktisk ikke spesielt dyrekjøpt) erfaring.121202_0011_HH

Bildetekst: Fotografering uten en lyd og uten blits. Prøver på Folkets Hus.

Nylig leste jeg en artikkel i et fotomagasin som omtaler den samme problemstillingen. Her bruker en svensk fotograf et lite Panasonic GX1 med et såkalt «pannekakeobjektiv» (20 mm f:1,7) for å dokumentere livet i undergrunnen i New York.

Blir tatt for turist
Poenget hennes er det samme som jeg har erfart: Det er ikke det mest populære å dra frem et stort systemkamera og peke på mennesker på undergrunnen, på butikken, i gata eller tilsvarende omgivelser. Da er man på en måte «proff» og da reises med en gang spørsmålet hva man skal bruke bildene til. Et lite og unnselig kamera blir ofte ikke oppdaget i det hele tatt, og uansett signaliserer det i langt større grad at man er knipser bilder til eget fotoalbum. Og er man ute i verden, så blir man normalt tatt for turist.121202_0026_lysmesse

Bildetekst: Større bildebrikke og lyssterkt objektiv tillater fotografering under nokså ekstreme forhold, som her da eneste belysning var stearinlys. Fuji X10: ISO 800, f:2,0, 1/4 sek, frihånd.

Viktig med gjennomsnittsøker
Vår svenske fotograf har valgt en grei men ikke helt billig kombinasjon. For hennes utstyr må du regne med å betale ca. 7.-8.000 kroner. Panasonic ‘en har heller ikke gjennomsnittssøker. Det anser jeg som et stort drawback. Jeg opplever en frydefull diskresjon ved å ha kamera tett opp til øyet i stedet for å balansere det på strak arm for å se på LCD-displayet bak. Det er som å vifte med et flagg: «Hei, se på meg, nå tar jeg bilder»!

Det finnes en del kameraer i dette sjiktet som kan være aktuelle. De fleste kjente kamera-produsentene har kameraer i det vi muligens får lov til å kalle «Leica-klassen». De er mer eller mindre slik jeg ønsker meg dem. Prisen varierer fra høyst brukbare kameraer til ca. 4.500 kroner og til godt over 50.000 kr.

X10
Selv kjøpte jeg nylig et lite Fujifilm FinePix X10 som i hovedsak har alt det jeg trenger, og faktisk til en svært trivelig pris. X10 har noe større bildebrikke enn de små kompaktene (selv om jeg gjerne skulle hatt den enda større bildebrikke), en akseptabel gjennomsnittssøker (dessverre uten eksponerings- eller fokus-informasjon) og et ganske lyssterkt zoom-objektiv.121031_0014_malmb

For proffer
Selve kameraet har så mange innstillingsmuligheter at man nok egentlig bør være en erfaren fotograf og i overkant foto-interessert for å utnytte det fulle potensialet i kameraet. Videre må man ikke ha bruksanvisnings-aversjon. Her er syv ulike forhåndsinnstillinger man enkelt kan velge mellom bare ved å vri en knapp på oversiden: I praksis tre egendefinerte innstillinger og fire programmerte. Med litt erfaring og øvelse kan man få dette kameraet til å oppføre seg svært nært det man til enhver tid ønsker seg, og kameraet er fullpakket av intelligent logikk. En liten detalj som er nyttig i denne settingen: Ved å trykke én knapp og holde den inne et par sekunder, settes kamera over i «stillemodus»: Man fotograferer fullstendig lydløst. Samtidig kobles blitsen ut. Snedige saker som lar deg fotografere så diskret som mulig.121206_Askpt-2_024

Lyssterk linse
For den svenske undergrunns-fotografen var det avgjørende å kunne fotografere under dårlige lysforhold. Med et lyssterkt objektiv er man et stykke på vei. Men en større bildebrikke er man kommet ytterligere et stykke videre, fordi det – sammen med en god prosessor – normalt betyr mindre bildestøy, og dermed mye mindre etterarbeid med bildene.

Ikoner
I historisk sammenheng er det neppe uten grunn av at mange av dokumentar-ikonene i etterkrigstiden fotograferte med Leica. Noen av dem var eksperter på å forsvinne i massen, være så usynlig som mulig – men levere topp bilder.  Her kan du se bilder til én av disse fotografene – kanskje den mest berømte: Henri Cartier Bresson.

Instagram-effekten
Og bare for å ha sagt det: Det kan være en del betenkeligheter med å avfotografere mennesker uten at de er klar over det. Dette er et aspekt man bør være oppmerksom på. Det kan imidlertid se ut som om vi i et stadig mer transparent mediesamfunn der «alle» legger ut bilder og informasjon om både dette og hint, har blitt noe rausere i forhold til personvern og kravet om å eie sitt eget ansikt. Det synes som om fenomener som Facebook og Instagram har medført at det i rimelig grad ansees greit å fotografisk gjengi også enkeltpersoner uten deres samtykke, så lenge de ikke fremstilles på en negativ måte.

 ****

entusiastkameraer copy

Det amerikanske nettstedet dpreview har sammenstilt et antall kameraer i det man gjerne kaller entusiastklassen. Hvis du er på utkikk etter et kamera, så kan du plukke noen poenger her i forhold til valg ut fra dine viktigste behov.

Nettstedet foto.no har hatt et par interessante artikler om to av disse kameraene: Canon G1X og Fujifilm X10.