Hvitbalanse: Snø bør i all hovedsak være hvit

Utendørs gatebelysning er sjelden hvit, selv om øyet oppfatter det slik. Men kamera blir ikke «lurt». Hva gjør du når du kommer hjem med kamera full av bilder der alt, også snøen, er gul-oransje?

Våre øyne har innebyggede fargefiltre. Vi vet at snøen skal være hvit, dermed blir signalene fra øynene «fargejustert» i hodet vårt. Så smart er ikke kameraene våre. Ennå.

For noen dager siden kom jeg tilbake etter en liten tur i sentrum, og slik så (fargemessig) stort sett alle bildene ut (bilde nedenfor).161127_hh_orig-med-ringer

Dette bildet er tatt med et Fujifilm X-E2 med ei 18-55 mm linse på 21 mm, f:4, 1/20 sek, ISO 3200 og i RAW-format. Alle mine bilder importeres via Adobe Lightroom. I Lightroom er det et verktøy der du kan justere fargetemperaturen. Jeg bruker pipetten og klikker på et område i bildet som jeg antar er tilnærmet nøytralt – altså uten farge. Det ideelle er selvsagt å bruke et hvitbalansekort, men det går man ikke rundt med på slike fotorunder. Altså måtte jeg forsøke å klikke her og der i bildet, og så se hvilket resultat som ble best.wb

Det originale bildet viser hvordan kamera trodde det skulle være: 4750 Kelvigrader (K) og +2 i tint.

Rundingene på bildet over markerer områder der jeg forsøkte å finne fargenøytrale områder. Resultatene varierte fra 2650 K og +19 tint (døra på bilen) til 2900 K og +6 tint på bygningen til høyre. Når jeg klikket på hotellet til venstre fikk jeg 2900 K og +21 i tint, og da først opplevde jeg at snøen midt på bildet var noenlunde hvit, mens gatelyset fikk lov til å lage gul snø på bilen til venstre. Himmelen opplevdes også om lag slik den var denne ettermiddagen. Se korrigert bilde nedenfor.161127_hh_007-2

Du kan hvitbalanse-korrigere bilder også om det er tatt i jpg-format, men jeg opplever langt bedre kontroll og kvalitet i RAW. I det hele tatt: Under vanskelige lysforhold anbefaler jeg at du går over til RAW hvis du overhode har mulighet. Det betinger jo selvsagt at du har en RAW-konverter, dvs. et program som kan tolke dine RAW-data og lage jpg av bildene til slutt. I Photoshop heter denne konverteren Adobe Camera Raw (ACR). Du har i prinsippet samme funksjon innebygget i Lightroom.

(Hvis du vil se bildene i stort format, så klikker du på dem. Du kommer tilbake til bloggen ved å klikke på returpila øverst til venstre i nettleseren din)

Reklamer

Forskjell på hvitbalansekort og gråkort?

Er det forskjell på et hvitbalansekort og et såkalt gråkort? Svaret er JA! Det er i prinsippet to helt forskjellige ting. Som du forstår: Dette er en bloggartikkel for nerdene. Men fortsett gjerne å lese likevel. Det kan hende du blir litt klokere av det.

  • Et hvitbalansekort er laget for å kunne justere hvitbalansen i et bilde, dvs. kunne justere antall Kelvin-grader (blåstikk, rødstikk, grønne hudtoner..).
  • Et gråkort (enten det nå er 18 % eller 12 %) er laget for å justere eksponeringen (lysere eller mørkere bilde).

WhiBal. Hvitbalansekort. Kelvingrader.

Bildetekst: Slik kan et hvitbalansekort se ut. Her forsiden. Nedenfor ser du baksiden.

Ny standard
Komplisert? Å ja, litt. Spesielt siden et gråkort i praksis ikke er helt på jordet når man er tvunget til å justere hvitbalansen. I tillegg er det kommet en ny ANSI-standard (fra det amerikanske standard-instituttet) som sier at gråkort heretter ikke skal være 18 % grå men 12 % grå (noe mange kamerafabrikkanter åpenbart bare tar som en veiledende anbefaling).  Men siden de fleste moderne kameraer ordner eksponereringen aldeles av seg selv i de aller fleste tilfellene, trenger du ikke bry dine små grå (!) celler særlig mye om dette. Litt mer om dette senere.

HvitbalanseWhiBal. Hvitbalansekort. Kelvingrader.
Vi rykker tilbake til start. Jeg har skrevet litt om hvitbalansekort tidligere. Det er vanligvis ei helt nøytralgrå plastskive. Hvis du tar bilder under litt ugunstige lysforhold (lysstoffrør, inne i idretthaller, i rom med sterkt fargede vegger, osv.) så klarer ofte ikke kameraet å stille inn fargetemperaturen godt nok. De røde rosene blir lilla og hudtonen blir grønn. Begge deler er like ille.

I slike tilfeller er det utrolig smart å avfotografere et hvitbalansekort f.eks. ved siden av rosene eller personen som skal fotograferes. Deretter tar du selvsagt bort kortet, og tar de gode bildene. Når du kommer hjem kan du i et program som Adobe Lightroom bare ta en pipette fra verktøymenyen, dra den over den grå flata til hvitbalansekortet og klikke. Og, vips, så er rosene røde, og personen er ikke lengre sykelig grønn i ansiktet. Har du mange bilder i samme serie tatt under samme lysforhold kan du nå enkelt synkronisere alle disse bildene i én rask operasjon.

Konklusjon så langt: Under vanskelige lysforhold og der du vil ha korrekte farger, så klarer du deg knapt uten et hvitbalansekort.

Gråkort
Hva er så et gråkort? Nå handler det om korrekt eksponering og ikke om Kelvingrader. Alle lysmålere er kalibrert for å gi korrekt eksponering etter en reflektert lysverdi som tilsvarer om lag 18 %. I gamle dager sa vi at dette tilsvarte refleksjonen fra kinnet til en nordeuropeisk/amerikansk person kl 12 på dagen i lett overskyet vær. Her er altså logikken. Nå har man da riktignok, sikkert etter mye arbeid, kommet frem til at denne refleksjonen bare er på 12 %, men blås i det.

Hvis vi altså har en person og en situasjon som omtalt, og vi velger spotlysmåling og plasserer lysmålepunktet på kinnet, så vil vi få en korrekt eksponert person. Men hvis vi i stedet har en mørkhudet person fra Afrika og han har på seg en mørk blå dress, så vil i prinsippet lysmåleren bli lurt. For husk at lysmåleren er konstruert for å lage en hvit europeer og ikke en mørk afrikaner. Nå vil lysmåleren i kamera ditt tro at det er for lite lys, og den vil be kamera overeksponere personen. Resultat: Han vil bli grå – og dressen lyseblå. Feil! Men: Hvis du plasserte ei gråplate på magen til afrikaneren, målte dette feltet med en spotlysmåler og deretter tok bildet, så ville det bli korrekt eksponert. Afrikaneren ville få sin naturlige hudfarge tilbake.

I gamle dager
Sånn gjorde man i gamle dager. I vår digitale fotohverdag er dette historie. For det første er mange kameraer utrolig gode til å utligne. Noen har innebygget en form for HDR. Mange fotografer jobber i RAW og kan da i ettertid dra eksponeringen 2-3 blendere opp og ned. Så i praksis kan du glemme gråkortet. Men uansett kan og bør du som fotograf (og spesielt hvis du tar bilder i jpg-format) lære deg eksponeringskompensasjon og hvordan du skal øke eller minke eksponeringen, alt avhengig av om du tar bilder av en mørk afrikaner i en kullbinge eller en vårbleik nordlending i en snøfonn.

Regelen er grei: Mørkt: kompenser mot minus. Lyst: Kompenser mot pluss.

Du kan lese litt mer om hvordan lysmåleren forsøker å lure deg her.

Og hvis du etter alt dette synes at du bør skaffe deg et hvitbalansekort, så finnes det blant annet herDet koster ikke all verden, og du får det på døra om noen dager. Her er en liten videosnutt som gir deg enda litt mer info om hva et hvitbalansekort er.

Hvitbalansekort (og litt om hester)

I motsetning til hva noen kanskje tror, skal denne bloggen ikke først og fremst handle om hester, men om hvordan man kan forsøke å få korrekte farger under alle til dels umulige forhold. Denne gang skal det handle om et såkalt hvitbalansekort som referanse for hva som skal være nøytralt hvitt – men som etterpå kan vise seg ikke å være det.

Bildetekst: Her var poenget å forsøke å lage dynamikk og fart over bildet.

Her er historien: Utstyrt med et kalibrert hvitbalansekort, nyinnkjøpt fra USA (relativt høy kilopris), skulle jeg nylig ta noen bilder under et sprangridestevne en ridehall. Her var det ganske mørkt. Etter at arrangøren slo på alle lysene i taket kom vi opp i ca. 1/100 sek, f:2,8 og 3200 ISO. Det er på kanten, spesielt når vi snakker om store dyr i bevegelse. Men eksponering for å få noenlunde skarphet er én ting.
Korrekte farger er noe helt annet: Det er nemlig stor sannsynlighet for at lysene i taket er/var en salig blanding av dagslys- og varmhvite neonrør. Noen nye og noen gamle. Da er vi i sum i den absolutte teknologiske ytterkant i forhold til å forsøke få noenlunde skarpe bilder med forsøksvis korrekte farger – uten å ta i bruk kunstig lys vel og merke. Det var her mitt nye hvitbalansekort skulle gjøre susen.

Bildetekst: Hvitbalansekortet som «lurte» meg – eller var det jeg som lurte kortet?!

Ute på banen
Hyggelige arrangører inviterte meg til å stå ute på banen, og det sier man ikke nei takk til. Nå er hester ofte lettskremte skapninger. De hører skumle lyder og ser spøkelser på høylys dag. Jeg er alltid redd for å skremme hester, spesielt med unge ryttere oppå. Når motoren i kameraet starter høres dette godt, og røslig gubbe i rød varmedress er heller ikke usynlig. Men her sto hestevante folk og fotograferte med blits, så det var bare å roe ned: alt skulle være i orden, fikk jeg fortalt.

Det var altså her jeg tok frem mitt hvitbalansekort, holdt det på strak arm og på skrå opp mot taket. Knips, knips. Nå var referansen på nøytralt hvitt i boks, og alle problemer ville være løst.
Bildetekst: Korrigert mot 4200 Kelvin

Man lærer..
Så startet konkurransen, og underveis her fikk jeg lært meg en hel del nye saker om både hester, sprangkonkurranser, hvor det er smart å stå – og hvor det kan være mindre smart å stå. Jeg prøvde også på et par blitsbilder med fjernutløser. Litt skummelt synes jeg. Både hester og ryttere kan fort miste konsentrasjonen når de får en SB900 rett i fleisen, så jeg lot det være med et par ikke helt vellykkede forsøk.

Feil
Vel hjemme lastet jeg noen hundre RAW-bilder inn i Lightroom. Så fant jeg igjen bildet med hvitbalansekortet, klikket med pipetten på kortet, og kopierte hvitbalansen over på nabo-bilde av en hest på full fart over et hinder. Så elegant gjør man det – også i Lightroom. Ett problem: Fargene så ikke ut i det hele tatt! Etter at eksponeringen var korrigert, var det en gulbrun ekkel tone over hestebildet. Hvitbalansekortet sa 4850 Kelvin. Kamera hadde i Auto-WB foreslått 4100 Kelvin på hestebildene. Kamerainnstillingen ga et litt kjølig bilde. Men når jeg forsøkte å endre bildet til hvitbalansekort-innstilling ble det verre enn verst.

Hyggelige kolleger
Hva gjør man da, bortsett fra å deppe over tingenes iboende faenskap? Jo, man kontakter en som kan dette og som har et nesten fundamentalistisk forhold til hvitbalanse: Bloggeren og Skiens-fotografen Ernst Vikne. Jeg sendte noen bilder til ham. Han studerte bildene, og trakk gudskjelov samme konklusjon som jeg hadde gjort: Verdiene fra hvitbalansekortet var feil! Han foreslo dessuten omlag samme K-verdi som jeg selv rent visuelt hadde vurdert som det beste: 4200 K og ca. +12 i tint.

Henge opp kortet
Men Ernst hadde et godt råd: Sørg for å henge hvitbalansekortet opp så nært fotostedet som mulig. I mitt tilfelle ville det være å ta et par bilder med kortet hengende på et av hindrene. Han hadde en gang opplevd noe av det samme.
Det var da det gikk opp et lys for meg: Selvsagt, jeg hadde jo hatt på meg en RØD varmedress!

Med god hjelp og med en smule logisk tenking (som riktignok kom sigende etter hvert) kan det altså se ut som om hvitbalansekortet har avspeilet tilstrekkelige mengder av rødfargen fra dressen til at den ga feile farger. Og dette uten at det var mulig å oppdage visuelt at kortet var annet enn nøytralt grått. Eureka!

Konklusjon
Så lærte man i det minste tre ting:

  1. Heng hvitbalansekortet opp der objektet er.
  2. Det er smart å bruke egen vurderingsevne, og ikke stole blindt på teknologien.
  3. Hester kan være lettskremte.

Bildetekst: 4200 Kelvin (og kanskje kunne dette bildet vært enda noe korrigert).
Klikk på bildene for å se dem i full størrelse.

Bildetekst: 4850 Kelvin (feile farger)