Forskjell på hvitbalansekort og gråkort?

Er det forskjell på et hvitbalansekort og et såkalt gråkort? Svaret er JA! Det er i prinsippet to helt forskjellige ting. Som du forstår: Dette er en bloggartikkel for nerdene. Men fortsett gjerne å lese likevel. Det kan hende du blir litt klokere av det.

  • Et hvitbalansekort er laget for å kunne justere hvitbalansen i et bilde, dvs. kunne justere antall Kelvin-grader (blåstikk, rødstikk, grønne hudtoner..).
  • Et gråkort (enten det nå er 18 % eller 12 %) er laget for å justere eksponeringen (lysere eller mørkere bilde).

WhiBal. Hvitbalansekort. Kelvingrader.

Bildetekst: Slik kan et hvitbalansekort se ut. Her forsiden. Nedenfor ser du baksiden.

Ny standard
Komplisert? Å ja, litt. Spesielt siden et gråkort i praksis ikke er helt på jordet når man er tvunget til å justere hvitbalansen. I tillegg er det kommet en ny ANSI-standard (fra det amerikanske standard-instituttet) som sier at gråkort heretter ikke skal være 18 % grå men 12 % grå (noe mange kamerafabrikkanter åpenbart bare tar som en veiledende anbefaling).  Men siden de fleste moderne kameraer ordner eksponereringen aldeles av seg selv i de aller fleste tilfellene, trenger du ikke bry dine små grå (!) celler særlig mye om dette. Litt mer om dette senere.

HvitbalanseWhiBal. Hvitbalansekort. Kelvingrader.
Vi rykker tilbake til start. Jeg har skrevet litt om hvitbalansekort tidligere. Det er vanligvis ei helt nøytralgrå plastskive. Hvis du tar bilder under litt ugunstige lysforhold (lysstoffrør, inne i idretthaller, i rom med sterkt fargede vegger, osv.) så klarer ofte ikke kameraet å stille inn fargetemperaturen godt nok. De røde rosene blir lilla og hudtonen blir grønn. Begge deler er like ille.

I slike tilfeller er det utrolig smart å avfotografere et hvitbalansekort f.eks. ved siden av rosene eller personen som skal fotograferes. Deretter tar du selvsagt bort kortet, og tar de gode bildene. Når du kommer hjem kan du i et program som Adobe Lightroom bare ta en pipette fra verktøymenyen, dra den over den grå flata til hvitbalansekortet og klikke. Og, vips, så er rosene røde, og personen er ikke lengre sykelig grønn i ansiktet. Har du mange bilder i samme serie tatt under samme lysforhold kan du nå enkelt synkronisere alle disse bildene i én rask operasjon.

Konklusjon så langt: Under vanskelige lysforhold og der du vil ha korrekte farger, så klarer du deg knapt uten et hvitbalansekort.

Gråkort
Hva er så et gråkort? Nå handler det om korrekt eksponering og ikke om Kelvingrader. Alle lysmålere er kalibrert for å gi korrekt eksponering etter en reflektert lysverdi som tilsvarer om lag 18 %. I gamle dager sa vi at dette tilsvarte refleksjonen fra kinnet til en nordeuropeisk/amerikansk person kl 12 på dagen i lett overskyet vær. Her er altså logikken. Nå har man da riktignok, sikkert etter mye arbeid, kommet frem til at denne refleksjonen bare er på 12 %, men blås i det.

Hvis vi altså har en person og en situasjon som omtalt, og vi velger spotlysmåling og plasserer lysmålepunktet på kinnet, så vil vi få en korrekt eksponert person. Men hvis vi i stedet har en mørkhudet person fra Afrika og han har på seg en mørk blå dress, så vil i prinsippet lysmåleren bli lurt. For husk at lysmåleren er konstruert for å lage en hvit europeer og ikke en mørk afrikaner. Nå vil lysmåleren i kamera ditt tro at det er for lite lys, og den vil be kamera overeksponere personen. Resultat: Han vil bli grå – og dressen lyseblå. Feil! Men: Hvis du plasserte ei gråplate på magen til afrikaneren, målte dette feltet med en spotlysmåler og deretter tok bildet, så ville det bli korrekt eksponert. Afrikaneren ville få sin naturlige hudfarge tilbake.

I gamle dager
Sånn gjorde man i gamle dager. I vår digitale fotohverdag er dette historie. For det første er mange kameraer utrolig gode til å utligne. Noen har innebygget en form for HDR. Mange fotografer jobber i RAW og kan da i ettertid dra eksponeringen 2-3 blendere opp og ned. Så i praksis kan du glemme gråkortet. Men uansett kan og bør du som fotograf (og spesielt hvis du tar bilder i jpg-format) lære deg eksponeringskompensasjon og hvordan du skal øke eller minke eksponeringen, alt avhengig av om du tar bilder av en mørk afrikaner i en kullbinge eller en vårbleik nordlending i en snøfonn.

Regelen er grei: Mørkt: kompenser mot minus. Lyst: Kompenser mot pluss.

Du kan lese litt mer om hvordan lysmåleren forsøker å lure deg her.

Og hvis du etter alt dette synes at du bør skaffe deg et hvitbalansekort, så finnes det blant annet herDet koster ikke all verden, og du får det på døra om noen dager. Her er en liten videosnutt som gir deg enda litt mer info om hva et hvitbalansekort er.

Reklamer

Hvitbalanse og Kelvingrader

Synes du bildene dine av og til blir for blå eller for gule? Det kan være hvitbalansen som spiller deg et puss. Det er det vanligvis enkelt å gjøre noe med, men det krever et program som lar deg justere hvitbalansen.

Hovedregelen er grei: Hvis du stiller inn hvitbalansen på kameraet ditt på A (auto) vil de fleste moderne digitale kameraer fikse resten selv (jo dyrere kamera, jo bedre). Sånn grovt sett. Har du et godt kamera kan du derfor strengt tatt stoppe å lese her.

Men det kan være verd å lese litt videre hvis du for eksempel hvis ikke synes det er sjarmerende med grønne hudtoner på enkelte bilder eller at du liker dårlig at innebilder tatt uten blits kan ha gulstikk. Eller at du kort og godt vil ha best mulig kontroll over fargetemperaturen i bildene dine.

Bildetekst: Bilde med blåstikk. Enkelt å korrigere

Øynene lurer deg

Hvis du leser en avis inne i lampelys og så tar avisen med ut i sola, så vil du nok oppfatte at papiret stort sett er hvitt. Men øynene og hjernen lurer deg! Så smart er ikke alle kameraene. Ennå.

Tar du derfor et bilde av avisen inne i lampelys, vil avisen sannsynligvis være gulaktig mens den ute kan gå over i et blåstikk. Og enda verre er det om du tar bilde av avisen i neonlys. Da kan avisen fremstå på bildene som grønnaktig.

Hva skyldes dette? I hovedsak at lampelys har overvekt av rødt i sitt fargespekter mens dagslys fra klar blå himmel domineres av blått. Og når det gjelder neonlys så er det gassen inni røret som lager lyset, og det kan være forskjellig avhengig om det er et dagslysrør, et varmhvitt rør, gule industrilamper, osv. Neonlys sender heller ikke ut et kontinuerlig fargespekter. Det er overvekt av noen farger, mens andre kan være helt fraværende. Dette påvirker selvsagt bildene vi tar i slikt lys: Noen ganger får man stikk mot grønt, andre ganger mot rosa, – og det selv om fargetemperaturen kan ligge sånn om lag rundt 2500 – 3000 Kelvingrader.

Fargetemperatur i Kelvin-grader

Vi måler fargetemperaturen i Kelvin-grader.  Gamle 220V-pærer har vanligvis en fargetemperatur på 2500-3000 Kelvin. Normalt dagslys ligger på 5500-6000 Kelvin, mens lys fra en klar blå himmel kan komme opp i 10.000-15.000 Kelvin (og enda mer på påskefjellet). Alle disse lyskildene har imidlertid et kontinuerlig fargespekter og er normalt enkle å korrigere i de fleste bildebehandlingsprogrammer. Det som derimot fortsatt i vår digitale verden kan være komplisert å korrigere 100 % perfekt, er fluoriserende lys, dvs. neonlys, lamper i industrihaller, lamper i idrettshaller og lignende.

Dette er ikke tall du trenger gå rundt å huske på. Bare husk at lampelys er varmt (rødt) mens himmel-lys kan være kaldt (blått), og at neonlys kan være vanskelig å korrigere godt nok.

Korrigering

Hvis du synes at noen av bildene dine har uheldig fargestikk, så er det vanligvis enkelt å korrigere i et bildebehandlingsprogram som Photoshop, Lightroom eller gratisprogrammer som for eksempel Picasa. Bildeeksemplene her er fra Lightroom 3.3.

Hovedregelen er å dra skyveren mot rødt hvis bildet er for blått, og motsatt hvis det er for rødt. Hvis du fotograferer i RAW er det enda enklere, ettersom man her opererer i K-grader. Sett at du har tatt et dagslysbilde i et skyggeområde, og det er for blått: Da kan du som utgangspunkt dra skyveren til f. eks. 5750 Kelvin, som er «midt på treet», og jobbe ut fra denne verdien.
En anbefalt måte å korrigere på er å dra skyveren godt ut til ytterpunktene (altså alt for blått og alt for rødt) og så skyve frem og tilbake med stadig mindre utslag, til du finner en plassering som gir gode bilder. Er det mennesker med i bildet, vil vanligvis hudtonene være det utslagsgivende.

Lightroom

I et program som Lightroom kan du forsøke å plassere pipetten over et nøytralt grått område og klikke. Da stiller fargetemperaturen seg inn selv, og du kan eventuelt justere manuelt ut fra denne verdien.

Bildetekster: De to bildene over her viser hvordan små justeringer i Kelvin-verdien virker inn på bildet. Det øverste bildet er rett fra kamera. På det nederste bildet klikket jeg med pipetten på et antatt nøytralgrått felt, og dermed justerte bildet seg til 4450 K. I tillegg foreslo programmet å endre Tint til +7. I tillegg reduserte jeg eksponeringen ned med -0,41. Dette er bare eksempler. Verken kamera-forslaget eller den korrigerte versjonen er gode nok.
Dette høres muligens litt vanskelig ut, men det er ikke rakettforskning det dreier seg om. Derimot bare at du selv tar kontrollen over bildene dine slik at du får dem slik du vil. Dette er det enkelt å lære seg.

Hvitbalansekort

Hvis jeg er på et sted med vanskelige lysforhold, avfotograferer jeg ofte et hvitbalansekort som alltid ligger i fotoryggsekken. Da kan jeg etterpå plassere Lightroom-pipetten på den grå flata i bildet og klikke. Kelvin-skyveren justerer seg selv seg inn, og i tillegg vil programmet korrigere såkalt Tint (fargestikk). Dette er en temmelig sikker og enkel metode som forbedrer og forenkler importen av bilder. Alternativt forsøker jeg å finne nøytral-grå flater, og bruke pipetten på denne.

Her kan du lese mer om forskjell på hvitbalansekort og gråkort.

En forutsetning for å få korrekte bilder er at skjermen din er kalibrert, og at den har god innsynsvinkel, dvs. at den ikke endrer fargetone og styrke nevneverdig om du ser på skjermen litt ovenfra eller litt nedenfra. Tips: Les denne artikkelen om gode skjermer.

(Denne artikkelen er korrigert 23. januar 2014)