Pentax 6×7: Big (cameras) are beautiful

Noen av mine kameraer: I flere år drev jeg et reklamebyrå, der foto var en svært viktig del av mine oppgaver. Dette var i den analoge tiden. I ny og ne var det behov for virkelig skarpe bilder til store forstørrelser. I studio hadde jeg en velbrukt Mamiya RB67. Men den var for tung og klumpete til utendørsbruk. Løsningen ble en Pentax 6×7.140929_x10_018

Pentax 6×7 var/er en kraftig forstørret utgave av et standard speilreflekskamera. Filmformatet som jeg brukte var 120, og med bilder på 6×7 cm ble det 10 bilder pr. rull. Det gikk mye i Ektachrome, altså diasfilm.Ektachrome-film120

Før anskaffelse av kamera sjekket jeg nøye kvalitet og driftssikkerhet, og dette kameraet fikk ubetinget gode skussmål fra folk i bransjen: «En skikkelig arbeidsgamp».

Jeg kjøpte hus med det klassiske trehåndtaket (høyst nødvendig siden bare huset alene veier 2,3 kilo), en makronormal på 135 mm, en 55 mm vidvinkel og en 300 mm tele. Pluss noen mellomringer og annet småtterier, og det hele fikk plass i en flott aluminiumskoffert. Det må ha kostet en formue.

Jeg mener å huske at kameraet for det meste ble bruk til fotografering fra fly. Jeg stakk linsa ut av ei glugge mens min faste pilot fløy «på tvers» slik at jeg i stor grad unngikk vingen på min side. Det ble skarpe fine bilder av slikt. I historiens lys skulle jeg bare tatt enda flere slike flybilder.

Pentax 6×7 ble introdusert i 1969. I 1976 kom en litt modifisert modell som kunne låse speilet. MU var typebetegnelsen (mirror up). Så kom Pentax 67 i 1989 og Pentax 67 II i 1998.

Jeg kjøpte min Pentax 6×7 om lag i 1982. Jeg har ikke hatt hjerte til å skille meg av med dette utstyret. Hvis jeg skulle finne på tanken, så ser jeg at et kamera i bra skikk og med et par linser i dag går for om lag 800 dollar (ca. 5.200 kroner) på eBay – riktignok uten at budene synes å være spesielt mange. Men penger er ikke alt i denne verden. Gammel kjærlighet veier også tungt på vektskåla.

Reklame

En kyllinghistorie – med moral

Påsken er over, men her kommer likevel en ekte kylling-historie. Historien har en god moral. Den kommer helt på slutten.

For mange år siden hadde reklamebyrået jeg drev, Infoto reklamebyrå, mange fotooppdrag for Norsk Forsvarsteknologi, NFT, i Narvik.

En gang skulle vi lage produktark for hver avdeling: Ett ark med et stort bilde på side 1 og tekst og supplerende bilder på side 2. Av ulike grunner ble Engineering-avdelingen tatt til slutt. Det ble høst og det ble vinter. Opplegget var imidlertid klart: Vi skulle ha bilde av en nyklekt kylling på en DAK-tegning og med en HP kalkulator ved siden av. Et ordentlig «ingeniør-bilde» som liksom skulle fortelle at man klekket ut nye ideer og produkter her. En kjernesunn symbolikk, med andre ord.
Nå var det bare å finne en kylling. Men der gikk jeg fem på. 

–Kylling, nå?? Glem det! Ingen høner får kyllinger på vinteren. Noen lo rått av mitt tåpelige forslag, andre var mildt overbærende over mangel på elementære kunnskaper.
Jeg fikk det samme svaret, hvor jeg enn ringte. Og jeg ringte til alle som kunne tenkes å ha kyllinger i et relativt stort geografisk område.

Krise! Men så fikk jeg en idé: Jeg la inn en liten etterlysnings-notis i lokalavisen, Fremover: Om noen tilfeldigvis hadde en nyklekt kylling? Det var et skudd i mørket. Men mirakler over alle mirakler: Samme dag ringte det en hyggelig dame fra Ramsund, halvannen times kjøring fra Narvik. De hadde fått kyllinger to dager i forveien, stikk i strid med alle naturens lover.
Vi avtalte besøk.

Jeg tok med min store koffert med tre solide studioblitser, softbokser, stativer og det hele, og la i vei. Vel fremme rigget jeg opp utstyret i stua. Jeg plasserte en stor softboks ganske lavt over bordet for å få diffust lys. Så la jeg tegningen ut over bordet, og gjorde alt klart for at den lille tassen skulle ankomme. Sønnen i huset kom inn fra fjøset med småen godt pakket inn. Det var stygg-kaldt ute.

Jeg så for meg en vanskelig jobb, med en liten kar som kom til å virre frem og tilbake. Det gjorde da også han (eller var det en hun?) til å begynne med. Men da første eksponering og ditto blits ble avfyrt, ble han/hun fullstendig paralysert av det kraftige lyset som kom rett ovenfra. Kyllingen sto deretter som ei saltstøtte. I løpet av et kvarters tid tok jeg to ruller Ektachrome 64, dvs. 72 bilder. Det var bare å flytte han/hun frem og tilbake, strekke ut beina etter hvert som de sank sammen, snu og vende etter ønske og behov. Småen var som om han/hun var laget av plastilin. Makeløst. Den perfekte fotomodell!

Jeg dro hjem igjen, og bildene til produktarket til NFT var i boks!
Hvordan det gikk med småen fra Ramsund senere i livet, vites ikke. Men det hadde vært på sin plass med en klage til et eller annet ombud for rystende opplevelser i barndommen.

Og moralen i denne historien? Har du en god ide, så klor deg fast i den og ikke gi deg. Ikke ta nei for et svar. All erfaring viser at du klarer miraklene, mens det komplett umulige av og til kan ta litt lengre tid!

 

Bildetekst: På en senere felles-brosjyre ble kylling-bildet også benyttet på baksiden. 

%d bloggere liker dette: